Verden går heldigvis fremover...

[meimei]

Har nettopp lest om omverdens reaksjoner og kommentarer til adoptivbarn og deres foreldre (er sjelden inne på DOL i disse dager). Jeg opplever selv at omgivelsene stort sett er svært kloke og gjennomtenkte i forhold til hva de sier, og tror vi har fått mye igjen for å være både åpne og ”oppdragende” i den forstand at vi har snakket om begrepsbruken både med barnehagen, skolen, og med andre foreldre.

Tror nok at det å være adoptert i dag er noe helt annet enn for noen tiår tilbake. Da jeg tok utdannelsen min (for hundre år siden – minst!) studerte jeg sammen med som var adoptert fra Asia. Hun hadde mange snåle historier om hvordan det hadde vært å vokse opp som en av de første utenlandsadopterte i Norge, og i alle fall den første i den vesle bygden der hun bodde. Hun opplevde stadig vekk at ukjente gamle damer kom og gav henne penger, var man mørk i huden var man pr definisjon fattig! Hun opplevde også å få pakker med strikkesokker og luer som misjonsdamene hadde strikket til henne og til de svarte barna i Afrika. At hun bodde i Norge sammen med velstående foreldre gjorde ingen forskjell - var man mørk i huden så trengte en hjelp fra misjonen, uansett! På skolen der vi gikk gav kantinedamene henne alltid ris til middagen – selv til kokt torsk. Når hun prøvde å bytte til poteter stirret de bare vantro på henne og spurte om hun virkelig likte det. Heldigvis hadde dennejenta en velutviklet sans for humor, og valgte å se de morsomme i disse episodene.

Så når jeg tenker på dette kjenner jeg at vi er på rett vei – verden går tross alt fremover!