Hun var ikke noe fin.....

[skorpionfisken]

Jeg og snuppa på 8 år fra Kina satt sammen å så barne-tv her om dagen. Det var ett innslag fra en barnehage hvor det var en nydelig liten jente ca 3-4 år, ikke helt ulik min datter. Jeg vet ikke hvor hun kom fra men jeg skal vedde veldig mye på at jenta var adoptert fra Kina.

Jeg kommenterte det til min datter. Se den jenta, sa jeg, hvor tror du hun kommer fra. Fra Kina svarte gullet mitt kjapt.

Det ble en pause, så kom det fra henne: Hun var ikke noe fin!

Hva? Sier jeg, synes du ikke at hun var fin?

Nei, sier hun, hun var ikke noe fin.

Hvorfor ikke? spurte jeg.

Mitt gull setter øynene i meg og spør: Hvor er hun fin henne?

Jeg framhever det flotte svarte håret hennes, de nydelige mandelformede øynene og den fine huden hennes.

Da var neste spørsmål fra gullet mitt: Synes du virkelig det er fint mamma?

Jeg bekreftet det, men jeg var ganske så forskrekket. Vi har hele veien fortalt henne hvor fin hun er og hvor glad vi er i henne, men likevel har hun dannet seg en slags mening om at hun ikke er fin nok.

Hun framhever faktsik selv hvor fin jeg er...en "gammel" overvektig dame med lyst hår og uren hud...

Hvordan få snudd dette synet hennes?

[Col mammi]

Barn synes å oppfatte oss foreldre som programforpliktet til å komme med posetive bemerkninger, som å synes de er verdens nydligste. Tror desverre at det ofte er andres holdninger til deres utseende som noenganger blir det avgjørende for hvordan de ser seg selv. Likevel er mitt råd at en som foreldre fortsetter å fortelle dem hvor vakre de er og også vise at man virkelig mener det ved å kommentere skjønhet der den finnes, dog uten å gjøre det til det største her i verden. Presset på oss om å være unge og vakre er stort nok som det er i våre dager.

- noen tanker

[ahg]

Skjønner godt at du ble forskrekket. Jeg hadde sikkert fått hakeslepp selv hvis et av gullene mine hadde sagt det samme.

Kan dette være en måte datteren din gir uttrykk for at hun skulle ønske hun var mer lik andre (norskfødte) barn? Det er jo ikke alltid så morsomt å skille seg ut, spesielt ikke hvis man har opplevd å bli ertet for det (og for noen skal det heller ikke mye erting til før de tar seg nær av det).

Jeg synes som Col mammi at det bare er å fortsette å fortelle henne hvor fin hun er, så blir i hvert fall det den ballasten hun får med seg fra deg. I det lange løp tror jeg at det har en viktig innvirkning.

Hvis et av gullene mine hadde sagt det samme som gullet ditt, ville jeg sikkert automatisk startet med å forsikre henne om at jeg synes hun er nydelig.

Etter å ha summet meg litt ville jeg antakelig ha prøvd meg med: «Synes du det er dumt at du ikke ser ut sånn som de barna som er født i Norge?» Hadde jeg fått ja til svar, ville jeg holdt rundt henne og sagt at jeg forstår at det kan være leit å føle seg annerledes.

Deretter, for å vise at «hvite barn» heller ikke alltid synes de er fine, pluss for å bringe litt humor inn i det hele: Jeg ville fortelle om da jeg var ung og syntes det var fryktelig at jeg ble solbrent og fregnete når «alle andre» ble brune og fine (som datteren min!), at jeg syntes jeg hadde elefantører (fikk overtalt mine foreldre til operasjon, men en lege avverget det i siste liten), og at tenna mine sto på tørk (ble senere fikset av regulering).

Og så ville jeg sagt at selv om jeg syntes det var leit til tider da jeg var barn/ungdom, så ble det mindre og mindre viktig etter hvert som jeg ble eldre. Som voksen synes jeg det er både greit og fint med fregner, ørene mine er slett ikke så svære som jeg innbilte meg, og tennene har blitt fine.

Noe sånt. (Hvilken effekt det ville hatt, gjenstår jo å se, da.)

Tror ikke vi kan «presse» ungene våre til å endre syn på seg selv, men en passe blanding av forståelse og oppmuntring må vel være det beste vi kan bidra med. Dessuten tror jeg veldig på eksempelets makt: at vi voksne viser ungene våre at vi har et positivt forhold til vårt eget utseende, selv om vi gjerne er milevis fra å kunne matche de modellene som lyser mot oss fra mediene.

Håper gullet ditt blir mottakelig for mer positive tanker om seg selv snart!

[Gjest fønvind]

Har en datter fra Kina på straks 4. Etter at vi var på drageparade med "litt levende drage!", og kinesisk festforestilling, endret holdningen seg fullstendig. Tidligere sa hun "skal jeg ha på den fæle jakka" når vi i festlige/høytidlige anledninger har brukt vakre "Kina"-klær. Jeg tror det var tydelig at det var gjevt for vår datter med ubetingete positive opplevelser nettopp fordi hun er adoptert, fra Kina -hun var skikkelig stolt, der hun gikk i paraden, og med Kinajakken... Jeg forsøker også fremheve positive "aspekt" ved Kina på andre måter, vi heier ekstra på stuperne i OL og slikt f.eks, og poden har lært seg å skrive det kinesiske tegnet for sol, osv... Og en kamerat ifra bhg har fryktelig lyst til å være med på "kinatreffet" som vi som reiste sammen kaller det når vi møtes ca en gang i året.

Det nærmeste jeg kom å bli mobbet selv, var da noen iklassen kalte meg "Holmenkollen" da jeg var liten -fordi jeg hadde sånn oppstopper-rumpe. Jeg ble litt sur, men tenkte aller lengst inne at egentlig var det et stort kompliment å bli kalt nettopp det.

Her en dag spurte jeg en annen far om hans datter også var født et annet sted enn i Norge, "ja Kina" var svaret. "Jeg er også født i Kina!!" sa min datter med et utrolig fornøyd smil om munnen.

Hun er jo uansett den vakreste i hele verden...

Regner med å møte denne problematikken hele tiden egentlig, og er så glad for innspill her, om dette, Lykke til, til alle!!

[gullfisk]

Tror du ikke bare det kan være at din datter føler seg som den "fineste i verden", nettopp på grunn av sitt litt annerledes utseende, fordi det har du og andre alltid fortalt henne og understreket. Så peker du på ei anna som er "like fin", og din datter protestrerer for det passer ikke inn med hennes sikkert sunne og gode selvbilde av at hun er helt unik.Ergo kan ikke den andre kinajenta være sååå fin. Hun ble kanskje bare litt sjalu, og er vant til at det kinessiske utseende er noe spesielt vakkert som bare hun selv har og som gjør henne til spesielt heldig og pen. Så ville hun få deg til å si at den fremmede jenta på tv slett ikke var så pen og unik som henne selv.

[Gjest den slemme varianten]

Jeg er helt enig med ahg!

Dette er noe de tenker på. Kanskje de også får høre noen bemerkninger som vi ikke får vite om, selv om vi prøver å følge med.

Jeg hadde samme samtale med min gutt på 6 senest i dag. Han syns ikke han er noe fin. Ellers har han stor selvtillit på det meste.

I tillegg til det ahg sier, så har jeg tatt en slemmere variant: Vi tok for oss alle barna vi kjenner og fant noe "feil" på dem - noen har rare øyne, noen har korte bein, noen snakker rart osv. Det blir veldig reelt for barna, og ikke bare: Nå - skal - mamma - trøste - meg snakk. Gutten storkoste seg: Si mer, mamma! Og jeg vet at han ikke vil bruke det mot de vi snakket om. Men han fikk øynene litt opp for at andre også strever med forskjellige ting. Jeg understreket selvsagt at dette kunne han ikke bruke til å erte dem, akkurat som de ikke kan bruke hans utseende til å erte ham; at det ville være slemt. Og det forstod han veldig godt. "De kan jo ikke hjelpe for det. De har ikke lagd seg selv" sa han.

Dersom du syns det blir for drastisk, så kan du jo minne om at det er mange flere som ser ut som din datter her i verden, enn de som ser ut som oss....