Å vente på et ukjent barn.....

[Gjest om-jeg-bare-var-mamma!]

er vanskelig. Dersom vi var gravide ville vi hatt en termin å forholde oss til, og vi ville visst at barnet vi skulle få var en nyfødt baby (naturlig nok..). Men å vente adoptivbarn er så mye, mye mer usikkert!! Det er vanskeligere å se for seg hvordan alt vil bli. Vi vet ikke terminen vår, vi vet ikke hvor gammelt barnet er, vi vet ikke hvordan det ser ut der hvor vi skal få overta barnet (i motsetning til gravide som kan se for seg sykehuset hvor de skal føde), vi vet ikke om barnet er lyst, mørkt eller har indianske trekk (i motsetning til gravide som i forhåpentligvis vet så noenlunde hvordan barnet ser ut og hvem det ligner på). Jeg tenker svært mye, og prøver å se for meg megselv i alle mulige situasjoner sammen med barnet mitt, men det er så vanskelig når det er så mye jeg ikke vet. Jeg kan ikke se for meg at jeg sitter med en baby i armene, men kan jeg se for meg at jeg løper i villt firsprang etter en vilter mørkhåret guttunge i full fart på veg mot en ukjent hund? Kan jeg se for meg at jeg triller en barnevogn? Er det da en sportsvogn mon tro? Kan jeg se for meg neste jul med glitrende brune barneøyne som gjemmer seg for nissen i fanget mitt? Eller må jeg se for meg enda en jul hvor jeg og mannen min sitter og nipper til et glass rødvin etter å ha besøkt våre barnerike søsken, og mens vi lengter oss halvt i hjel etter å være de som skal få oppspilte barn i seng, er våre søsken fulle av misunnelse på oss som i ro og mak kan kose oss med alle bøkene vi fikk til jul?

Jeg lengter sånn etter barnet mitt, men det hadde gjort det så mye lettere å vite noe mer!

Hva slags dagdrømmer har dere andre? I perioder klarer jeg ikke å dagdrømme en gang, for jeg vet liksom ikke hva jeg skal dagdrømme om...

Kan noen gi meg noen oppmuntrende ord!!!!!!!!

[booga]

Hei!

Vi kjenner oss veldig igjen i drømmene dine, det er tungt å gå "gravid" uten å vite noen ting, vi har snart ventet i 2 år,men på fredag som var sluttet vi å vente, for da fikk vi svar,og det er vært ventingen for det er vårt barn vi venter på og han er spesiell.

Den som venter på noe godt, venter absolutt ikke forgjeves. Lykke til.

[Gjest bebba]

Nå har ikke jeg vært i dine spor, men fødte barn selv for maaaaaange år siden. Noe av det du forklarer er felles med ventetiden for å bli gravid. Den gangen jeg fikk døtrene mine så viste ikke jeg om jeg hadde jente eller gutt i magen. Jeg viste at barnet ville ikke bli svarthåret med brune øyne, men ofte tenkte jeg på en gutt med mørkt hår og blå øyne sånn som jeg var den gangen. Jeg fikk to lyshårede jenter med grå øyne som lignet veldig på pappaen sin. Ventetiden var spennende og god også når jeg mimrer tilbake. Nyt nuet, plutselig er du mor og da vet du å verdsette det etter ventetiden. Lykke til og jeg håper virkelig at du ikke trenger å vente for lenge.

[Gjest ventetid.......]

Kjenner meg sånn igjen i det du beskriver. Syntes det var spesielt vanskelig å ikke ha en termin å forholde seg til. Og hvordan i alle verden ville vårt barn se ut???????? Hvilke størrelse i klær skal jeg kjøpe???????? Må jo innrømme at jeg har kjøpt litt klær i ventetiden også, og da har det blitt litt gutt og litt jente fra et år og oppover. Lite passet når tildelingen endelig kom. Jeg har venner som har opplevd å adoptere og de har fortalt meg at når tildelingen kommer så er du overlykkelig over at nettopp det barnet ble ditt, ingen andre vil bli mer perfekt. Jeg har hørt på det de har sagt, men har ikke greid å tro dem skikkelig..........for andre er det kanskje slik, men jeg har vært så redd for at jeg ikke skal like det jeg ser på bildet.......og tenk om jeg syns ungen er for stor????????? Jeg har følt meg så komplex innvendig.....

Tro meg, dine bekymringer er grunnløse!!!!!!!!

Når tildelingen endelig kom, var jeg overlykkelig for at jeg aldri hadde fødet mine egne barn, da hadde aldri denne krabaten blitt vår........

Lykke til videre i prosessen.

[trk1365380645]

Vet ikke hvor oppmuntrende det er, men jeg kan i hvertfall forsikre deg om at du ikke er alene! Jeg hadde det akkurat som du, jeg lengtet, men visste ikke hvem jeg lengtet etter og klarte som du ikke å dagdrømme, for uansett hvordan jeg tenkte så føltes det "feil", vi kunne ikke begynne å handle før vi visste mer, og det hele var på en måte så uendelig fjernt at jeg på en måte ikke klarte å forholde meg til det store deler av tiden. Vi har vært hjemme med gullet vårt i et halvt år nå, og jeg skjønner jo at det var umulig å tenke seg på forhånd, for en så super gutt var det umulig å tenke seg!

Jeg prøvde etterhvert som det nærmet seg (som oftest har man jo en aning om ca...) å lese en del om adopsjon, det å være adoptert og om å adoptere, for å prøve å finne en måte å finne en slags måte å tenke om det hele og drømme om det hele på. Innimellom var det nok litt hjelp i, ikke minst når alt ble reellt, men selv om morgenen før vi skulle treffe gullet første gang klarte jeg ikke å tenke meg hvordan det ville bli- jeg hadde sett bilde, ja, men ante ikke hvordan det faktisk ville være å treffe ham. Men det har gått bra likevel, og nå kan jeg på mange måter se "sjarmen" ved at det er så mange usikre faktorer og så mange rare tanker som har vært i hodet mitt underveis!

Lykke til med resten av ventingen, det er verdt det!

oppmuntringsklem fra

[Gjest Wita]

Du har nok rett i mye av det du skriver.

Men vi som går gravid kan heller ikke vite hvordan barnet vil se ut. Ikke om det blir mørkt eller lyst engang.

Jeg har 3 barn. Den første er veldig mørk i håret og mørkebrune øyne.

Den andre er helt lys i håret og blå øyne.

Den tredje er mellomblond med grønne øyne.

De har samme far og samme mor, og like nydelige er de.

[hegemy]

Kjenner meg veldig godt igjen i desse tankane!

Eg greidde heller aldri å førestilla meg kven eller kva me venta på, men eg prøvde å sjå for meg ein om lag to år gamal gut, som likna andre Peru-gutar eg hadde møtt. Før oss var dei siste fire-fem tildelingane frå Peru gutar i alderen 0-2. Me fekk ei nesten fire år gamal jente!

Då var eg veldig glad for at eg ikkje hadde handla gutekle i str to år! Og dessutan var ho sjølvsagt perfekt for oss og vår familie, og verdas åttande underverk på alle måtar.

Eg trudde i periodar før tildelinga at det aldri kom til å bli noko barn på oss, men alt fall på plass når det endeleg skjedde, sjølv om me fekk noko heilt anna enn eg hadde trudd.

Lukke til i ventetida!

[monolita]

Jeg husker godt da vi var på foreldreforberedende kurs og fikk i oppgave å skrive om hvordan vårt "drømmebarn" så ut. Deretter skulle vi legge lappen i en konvolutt og ta den fram en gang i framtida. Husker godt at våre tanker ikke stemte med virkeligheten. Men er artig å se tilbake på etterpå. Uansett hvilke tanker du har om barnet ditt nå, vil nok noen måtte revurderes etter tildeling. Men det trenger ikke være noe negativt i det.

Vi trodde vi kom til å få en gutt på mellom 1 og 2 år fra Filippinene. Som en del her vet, fikk vi tildelt ei jente på 9 måneder (i sept-2000). Et sjokk? Ja! Men ikke noe negativt i det. Vi var i alle fall glade for at vi valgte gulfarge på rommet hennes på forhånd :-)

Lykke til videre i prosessen.

[Gjest meg nå]

Synes det er synd at dere som adopterer må vente så lenge, det virker litt urimelig og unødvendig hvis det går mange måneder fra man er godkjent.

Vet ikke om det er noen trøst men da jeg fødte min sønn ble jeg litt skuffet. Jeg hadde sett for meg prikk lik sin far, slik som søsteren var men han var helt annerledes enn det jeg hadde tenkt. Hvem er dette tenkte jeg? Det tok nok en stund før jeg fikk den supre morsfølelsen. Husker en venninne kom på besøk og hun ropte med en gang hun så han" For en NYDELIG gutt!!" mens jeg ble litt overrasket og tenkte han er jo bare helt vanlig...

I dag har jeg jo oppdaget det, og han er virkelig et sjarmtroll. Men tror det kan være slik for alle enten man adopterer eller ikke. Av og til tar det litt lengre tid, og at det man tror på forhånd ikke stemmer. Man må ta det som det kommer