Adopsjon før egenfødt ?

[Molova]

Jeg er klar over at de fleste som adopterer ikke kan få barn naturlig, eller adopterer barn nr. 2. Jeg lurer derimot på om noen har erfaring med å adoptere sitt første barn, og senere få et egenfødt barn, etter eget valg? Er usikker på hva som blir "riktigst". Har veldig lyst til å adoptere, men vansker med tanken på å føde eget barn nå. Når jeg ser noen som har adopterte barn, dukker min "morsfølelse" opp, ikke når jeg ser norske barn. Andre som har erfaring med dette?

[Kathinka]

Har ikke erfaring med dette selv, men vi har to egenfødte barn og skal nå adoptere vårt tredje.

Vi er ferdige med å få egenfødte barn, og det er det som føles riktig for oss.

Tror nok ikke dette har noe fasitsvar, vet heller ikke om det er gjort undersøkelser som sier at det ene eller det andre er til det beste for barnet.

Jeg vil anbefale og følge magefølelsen og lytte til hjertet, da tror jeg dere vil finne den løsningen som er riktig for akkurat deres familie.

[nurel]

Har ikke erfaring med dette selv, men vi har to egenfødte barn og skal nå adoptere vårt tredje.

Vi er ferdige med å få egenfødte barn, og det er det som føles riktig for oss.

Tror nok ikke dette har noe fasitsvar, vet heller ikke om det er gjort undersøkelser som sier at det ene eller det andre er til det beste for barnet.

Jeg vil anbefale og følge magefølelsen og lytte til hjertet, da tror jeg dere vil finne den løsningen som er riktig for akkurat deres familie.

Sier som Kathinka; følg hjerte og magefølelse. Vi har to adopterte barn, og venter et magebarn.Det kjennes helt greit for oss:-), men jeg har jo ikke noe erfaringer med det...Spør igjen om noen år.

Men en ting: Adopsjon er gøy. Svangerskap er kraftig oppskrytt(hilsen nurel i uke 37)

[Melissa]

Sier som Kathinka; følg hjerte og magefølelse. Vi har to adopterte barn, og venter et magebarn.Det kjennes helt greit for oss:-), men jeg har jo ikke noe erfaringer med det...Spør igjen om noen år.

Men en ting: Adopsjon er gøy. Svangerskap er kraftig oppskrytt(hilsen nurel i uke 37)

he-he, holder med deg i det ;-). Lykke til!!!

Klem fra

[grot]

Vi har adoptert en gutt på snart tre år, han ble hentet i Thailand for 1,5 år siden. Jeg går nå høygravid og har termin ved nyttår, der vi venter nok en gutt.

Denne situasjonen er for oss valgt, og for noen virker dette snodig...

Som du sier så er det slik at de fleste som adopterer gjør dette etter å ha oppdaget at det blir umulig å bære fram barna sine på egen hånd. Men dette gjelder nok likevel ikke alle..

Når det gjelder sin egen familie så tror jeg likevel ikke man skal være ute etter å være så "politisk korrekt". Her må man følge magefølelsen, som fei sier i sitt innlegg.

Når det gjelder oss så har jeg alltid hatt lyst til å adoptere. Jeg fikk oppleve noen adoptivbarn i nær familie/omgangskrets som tenåring og gjorde meg allerede da en god del tanker rundt dette med det å bli mor. Jeg syntes jo også at barna var helt nydelige men det var nok ikke det som ga meg et sterkt ønske om å få adoptere en gang i fremtiden. Det var nok mer tanken på at det finnes så mange barn der ute, uten mor og far..

Da vi bestemte oss for adopsjon så hadde vi ingen garanti for at vi skulle få noen egenfødte senere, vi visste bare at sjansene var relativt gode. Men når man velger adopsjon først så må man jo også ta i betraktning at fruktbarheten faktisk synker med årene. Mange satte derfor spørsmål ved dette, og at vi ikke gjorde det i motsatt rekkefølge. Men jeg hadde allerede blitt så interessert i dette med adopsjon og mannen min var faktisk like ivrig som meg, og dermed så vi det ikke som noen stor ulykke om det ikke skulle klaffe for oss å få noen egenfødte senere. Dette med økonomi spilte også en rolle for oss. Skulle vi adoptere så visste vi at det ville gå lettest økonomisk om vi ikke allerede hadde flere barn å forsørge. Jeg vet om flere par som har ønsket å adoptere en attpåklatt, men at økonomien har satt en stopper for det hele. Dette ville ikke vi risikere.

Når vi nå om noen uker får nok en sønn så tenker jeg overhodet ikke på at nå får jeg en egenfødt og at den jeg har er adoptert. Det er det som er så herlig. Jeg får bare nok en sønn, så enkel er den saken:-)

Etter å ha hatt prinsen vår i hus en stund så kom ønsket om nok et barn relativt fort,og vi ønsket barnet så raskt som mulig.

Vi har ennå ikke tatt stilling til hvor en evt "treer" skal komme fra. For oss spiller det ingen rolle. Der vil vi heller vurdere hvilke behov våre barn har. Om eldstegutten vil ha godt av at den yngste også er adoptert, eller om dette kanskje ikke spiller noen rolle for han. Her må vi bare ta tiden til hjelp for å vurdere hva som er best for akkurat _vår_ familie.

Og du.... selv om fødselen ennå ikke er overstått, så kan jeg garantere at begge måter å få barn på er fantastiske og innebærer mye forventinger og glede. Og resultatet er alltid mirakuløst for stolte og ydmyke foreldre :-)

[grot]

Sier som Kathinka; følg hjerte og magefølelse. Vi har to adopterte barn, og venter et magebarn.Det kjennes helt greit for oss:-), men jeg har jo ikke noe erfaringer med det...Spør igjen om noen år.

Men en ting: Adopsjon er gøy. Svangerskap er kraftig oppskrytt(hilsen nurel i uke 37)

He he, må si at jeg tross ventenerver var mye sprekere i min adopsjonsprosess, enn jeg er nå i uke 34 av mitt svangerskap:-) Til tross for at ventetiden sist gang ble mange måneder på overtid (akkurat _det_ kan vel ikke skje denne gangen da) så føltes det lettere på mange måter. Men det har vel kanskje noe med at jeg den gangen bare hadde meg selv å tenke på. Nå har jeg en krabat som krever meg for fullt og som mest av alt gleder seg til å få ut lillebror fordi det da kanskje kan bli mulighet for å få hoppe på mammas mage i senga igjen. Gravide mødre er nok noe kjedelig herk:-)

[Gjest farslykke]

Heisan

Vi adopterte vårt første barn i februar i år. En utrolig fin opplevelse. Neste adopsjonsprosess settes i gang februar 2005.

Vi bestemte oss begge i samråd for fem-seks år siden at vi ønsket å adoptere minst to barn, ganske enkelt fordi vi ville det slik, fordi vi begge følte det som noe helt riktig. Om vi så siden velger å få egenfødt barn, vil tiden vise.

Vår opplevelse av hele adopsjonsprosessen, ventetiden, hentereisen, møtet med vår utrolig skjønne sønn og ikke minst de ni månedene vi nå har hatt med ham, har vært entydig positiv. Vi kan ikke fatte og begripe at det er mulig å se på adopsjon som en mindreverdig løsning, som en reserveløsning. Adopsjon er en fantastisk måte å bli foreldre på. En måte som ikke står tilbake for hverken det ene eller det andre. Ønsker dere å adoptere først, så gjør det! På vår hentereise til Etiopia var det faktisk 2 av 4 par som hadde valgt adopsjon som førsteønske.

[Molova]

he-he, holder med deg i det ;-). Lykke til!!!

Klem fra

Takk til alle som har svart. Sitter her med tårer i øynene, utrolig at noen har valgt sånn som jeg tenker. Tenk at det finnes! Har ikke slått fra meg tanken på eget "magebarn" (for et fint begrep), men trenger lengre tid på denne tankeprosessen enn på det å adoptere (jeg er 29 år nå).Nå skal jeg vise svarene deres til mannen min i morgen, så kan han se at begge deler går an, og at jeg ikke nødvendigvis slår fra meg tanken på et "genetisk" barn (selv om jeg da blir eldre enn 30 som førstegangsfødende), selv om vi adopterer først.

[grot]

Vi har adoptert en gutt på snart tre år, han ble hentet i Thailand for 1,5 år siden. Jeg går nå høygravid og har termin ved nyttår, der vi venter nok en gutt.

Denne situasjonen er for oss valgt, og for noen virker dette snodig...

Som du sier så er det slik at de fleste som adopterer gjør dette etter å ha oppdaget at det blir umulig å bære fram barna sine på egen hånd. Men dette gjelder nok likevel ikke alle..

Når det gjelder sin egen familie så tror jeg likevel ikke man skal være ute etter å være så "politisk korrekt". Her må man følge magefølelsen, som fei sier i sitt innlegg.

Når det gjelder oss så har jeg alltid hatt lyst til å adoptere. Jeg fikk oppleve noen adoptivbarn i nær familie/omgangskrets som tenåring og gjorde meg allerede da en god del tanker rundt dette med det å bli mor. Jeg syntes jo også at barna var helt nydelige men det var nok ikke det som ga meg et sterkt ønske om å få adoptere en gang i fremtiden. Det var nok mer tanken på at det finnes så mange barn der ute, uten mor og far..

Da vi bestemte oss for adopsjon så hadde vi ingen garanti for at vi skulle få noen egenfødte senere, vi visste bare at sjansene var relativt gode. Men når man velger adopsjon først så må man jo også ta i betraktning at fruktbarheten faktisk synker med årene. Mange satte derfor spørsmål ved dette, og at vi ikke gjorde det i motsatt rekkefølge. Men jeg hadde allerede blitt så interessert i dette med adopsjon og mannen min var faktisk like ivrig som meg, og dermed så vi det ikke som noen stor ulykke om det ikke skulle klaffe for oss å få noen egenfødte senere. Dette med økonomi spilte også en rolle for oss. Skulle vi adoptere så visste vi at det ville gå lettest økonomisk om vi ikke allerede hadde flere barn å forsørge. Jeg vet om flere par som har ønsket å adoptere en attpåklatt, men at økonomien har satt en stopper for det hele. Dette ville ikke vi risikere.

Når vi nå om noen uker får nok en sønn så tenker jeg overhodet ikke på at nå får jeg en egenfødt og at den jeg har er adoptert. Det er det som er så herlig. Jeg får bare nok en sønn, så enkel er den saken:-)

Etter å ha hatt prinsen vår i hus en stund så kom ønsket om nok et barn relativt fort,og vi ønsket barnet så raskt som mulig.

Vi har ennå ikke tatt stilling til hvor en evt "treer" skal komme fra. For oss spiller det ingen rolle. Der vil vi heller vurdere hvilke behov våre barn har. Om eldstegutten vil ha godt av at den yngste også er adoptert, eller om dette kanskje ikke spiller noen rolle for han. Her må vi bare ta tiden til hjelp for å vurdere hva som er best for akkurat _vår_ familie.

Og du.... selv om fødselen ennå ikke er overstått, så kan jeg garantere at begge måter å få barn på er fantastiske og innebærer mye forventinger og glede. Og resultatet er alltid mirakuløst for stolte og ydmyke foreldre :-)

oisann, ser nå at jeg viser til fei sitt innlegg (som da overhodet ikke har noe innlegg i denne debatten:-) Mente Kathinka sitt innlegg. Går litt fort i svingene noen ganger....

[fillolin]

Vi har adoptert en gutt på snart tre år, han ble hentet i Thailand for 1,5 år siden. Jeg går nå høygravid og har termin ved nyttår, der vi venter nok en gutt.

Denne situasjonen er for oss valgt, og for noen virker dette snodig...

Som du sier så er det slik at de fleste som adopterer gjør dette etter å ha oppdaget at det blir umulig å bære fram barna sine på egen hånd. Men dette gjelder nok likevel ikke alle..

Når det gjelder sin egen familie så tror jeg likevel ikke man skal være ute etter å være så "politisk korrekt". Her må man følge magefølelsen, som fei sier i sitt innlegg.

Når det gjelder oss så har jeg alltid hatt lyst til å adoptere. Jeg fikk oppleve noen adoptivbarn i nær familie/omgangskrets som tenåring og gjorde meg allerede da en god del tanker rundt dette med det å bli mor. Jeg syntes jo også at barna var helt nydelige men det var nok ikke det som ga meg et sterkt ønske om å få adoptere en gang i fremtiden. Det var nok mer tanken på at det finnes så mange barn der ute, uten mor og far..

Da vi bestemte oss for adopsjon så hadde vi ingen garanti for at vi skulle få noen egenfødte senere, vi visste bare at sjansene var relativt gode. Men når man velger adopsjon først så må man jo også ta i betraktning at fruktbarheten faktisk synker med årene. Mange satte derfor spørsmål ved dette, og at vi ikke gjorde det i motsatt rekkefølge. Men jeg hadde allerede blitt så interessert i dette med adopsjon og mannen min var faktisk like ivrig som meg, og dermed så vi det ikke som noen stor ulykke om det ikke skulle klaffe for oss å få noen egenfødte senere. Dette med økonomi spilte også en rolle for oss. Skulle vi adoptere så visste vi at det ville gå lettest økonomisk om vi ikke allerede hadde flere barn å forsørge. Jeg vet om flere par som har ønsket å adoptere en attpåklatt, men at økonomien har satt en stopper for det hele. Dette ville ikke vi risikere.

Når vi nå om noen uker får nok en sønn så tenker jeg overhodet ikke på at nå får jeg en egenfødt og at den jeg har er adoptert. Det er det som er så herlig. Jeg får bare nok en sønn, så enkel er den saken:-)

Etter å ha hatt prinsen vår i hus en stund så kom ønsket om nok et barn relativt fort,og vi ønsket barnet så raskt som mulig.

Vi har ennå ikke tatt stilling til hvor en evt "treer" skal komme fra. For oss spiller det ingen rolle. Der vil vi heller vurdere hvilke behov våre barn har. Om eldstegutten vil ha godt av at den yngste også er adoptert, eller om dette kanskje ikke spiller noen rolle for han. Her må vi bare ta tiden til hjelp for å vurdere hva som er best for akkurat _vår_ familie.

Og du.... selv om fødselen ennå ikke er overstått, så kan jeg garantere at begge måter å få barn på er fantastiske og innebærer mye forventinger og glede. Og resultatet er alltid mirakuløst for stolte og ydmyke foreldre :-)

Jeg synes dette er interessant og har ingen sterke meninger om hva som er "rett". Men betyr dette at Thailand har endret reglene i.f.t. det å få egenfødte barn?

[grot]

Jeg synes dette er interessant og har ingen sterke meninger om hva som er "rett". Men betyr dette at Thailand har endret reglene i.f.t. det å få egenfødte barn?

Jeg husker ikke helt tydelig kravene Thailand som adopsjonsland stiller, men de er da ikke av landene som krever sterilitetsattest?? Det er i så fall merkelig, for det fikk de aldri fra oss:-)

Nå ble jeg litt i tvil her, men dette kan vi sikkert sjekke opp på VB sine sider, der det står litt om de ulike giverlandene

[fillolin]

Jeg husker ikke helt tydelig kravene Thailand som adopsjonsland stiller, men de er da ikke av landene som krever sterilitetsattest?? Det er i så fall merkelig, for det fikk de aldri fra oss:-)

Nå ble jeg litt i tvil her, men dette kan vi sikkert sjekke opp på VB sine sider, der det står litt om de ulike giverlandene

Jeg bare lurte, fordi på den legeerklæringen vi måtte sende med skulle legen skrive under på at "The couple have been through several medical examinations and test to become pregnant, but without success. It seems therefore unlikely that they will have any biological children."

Enten har dette blitt innført de siste par åra eller så tar de det ikke så nøye. Spiller jo ingen rolle for hverken dere eller oss nå, det er bare jeg som liksom må ha orden på alt...

Takk for svar!

Klem fra