Noen tanker rundt tilknytningsprosessen (langt!)

[carla1365380461]

Jeg er klart over at dette er veldig normalt, og sikkert heller ikke typisk bare for adopterte barn (bortsett fra at jeg ikke opplevde noe liknende med min egenfødte), men jeg vil bare fortelle litt om hvordan jeg har opplevd at vår lille kinaprinsesse har endret sin adferd overfor "andre".

Da vi fikk henne som 10.5-måneder gammel, ble hun ganske fort knyttet til oss i familien, særlig til meg. I svært lang tid merket vi likevel at hun elsket å bli tatt opp av "andre", gå til fremmede litt (ikke helt ukritisk, men dog), at hun gjerne lot seg trøste av for eksempel min søster dersom det var hun som sto nærmest hvis jenta hadde falt og slått seg osv. Hun søkte egentlig bevisst oppmerksomhet fra andre voksne, noe jeg var veldig uvant med fra da eldstemann var like gammel. Mange utenforstående syntes naturligvis at det var stas med ei så "tillitsfull" jente, noe som førte til at "alle" også ville bære henne hele tiden. Jeg slet litt med det i forhold til enkelte nære venner, fordi jeg ikke hadde hjerte til å si fra FOR direkte, samtidig som jeg ikke likte at de ikke "respekterte" tilknytningsfasen. Det ble liksom til at jeg sprang og tok henne opp litt fort, for å komme andre i forkjøpet. Litt hektisk, altså ;-)

Siden vi fikk henne for et år tilbake har hun endret seg veldig. Naturligvis fordi hun er blitt eldre, men også - tror jeg - fordi der er skjedd en stor endring i hennes syn på hvem som er viktige personer i hennes verden. Hun har kommet i en fase hvor hun er VELDIG eksklusiv. Det er stort sett bare mamma som skal bære, og hun skal bæres hele tiden (jenta er nå over to og tung som bly). Hun har begynt hos dagmamma 4 dager i uka (noe som jo dels kan forklare endringen), og den "straffetiden" jeg bare hadde hørt om med eldstemann, får fullt utløp hos lillemor: Hun tåler ikke at jeg snakker med dagmammaen (som hun elsker), vil bare at vi skal gå med én gang, tåler ikke at jeg setter henne ned, vil være i fred for andre. Vi drar alltid og henter storebror på skolen etter dagmamma, og det liker hun heller ikke (verken å hente storebror eller å treffe på andre folk). Når vi møter andre foreldre på skolen, så sier de "hei,.., hvordan går det med deg?" eller "å, hun er så søt", og mens hun tidligere smilte søtt og gjerne strakte armene imot dem, så svarer hun nå med et vrangt "mmmmm!!!", og snur seg vekk. Hun kan ikke fordra at jeg snakker med andre foreldre eller voksne (spesielt i denne timen etter henting hos dagmamma) - vil ha meg for seg selv! Hun er også langt mer selektiv i forhold til voksne venner av oss, som hun stort sett IKKE går til uoppfordret lenger.

Hun er liksom kommet _skikkelig_ over den adferden hun må ha vent seg til på barnehjemmet, hvor det nok har vært et mål å fange oppmerksomheten til ALLE voksne, for på den måten å få max omsorg.

For all del - jeg må føye til at hun stort sett ellers er veldig blid og glad! ;-)

Det var bare noen tanker om et helt normalt barn og en - sikkert - helt normal utvikling (og en god utvikling, selvfølgelig), kanskje noen har liknende erfaringer?

[jiemei]

Kjenner meg litt igjen i innlegget ditt. Vesla vår kom forsåvidt fort over det å bli tatt opp av andre (hun var omtrent jevngammel med din ved hjemkomst), men etter barnehagestart er hun veldig utålmodig etter å komme hjem og bare være sammen med oss. Ikke mye toleranse på å stoppe å prate med andre når vi er på vei hjem nei :-). Hun prater vanligvis som en foss, men ikke hvis noen prater til henne før hun er klar til det (les:tar initiativ selv). Siden hun åpenbart også er begynt å bli glad i ordet "nei", "vil ikke" ol. også utenom barnehagetid har jeg tolket dette like mye som et tegn på fasen mellom 2-3 år der barnet plutselig vil bestemme mer selv.

[trk1365380645]

Kjenner meg igjen i det du skriver og har senest i dag fundert litt over hva som har skjedd med gullet siden vi hentet ham for 7 mnd siden. Gullet vårt er godt og vel 2 1/2 år gammel og har hele tiden vært en glad og tillitsfull gutt, som elsker oppmerksomhet. Og det er han fremdeles, med en liten forskjell: I starten var det vi som satte grenser i forhold til andre, som passet på at det ikke ble for mye farting og folk, mens det nå er mer han som setter grenser, velger oss foreldre eller blir tydelig stresset når det blir for mye. Han er fremdeles glad i folk, og jeg håper at vi klarer å bevare det videre, men syns jo det er bare bra at han viser mer kritisk sans!

[Callie]

Kjenner meg litt igjen i innlegget ditt. Vesla vår kom forsåvidt fort over det å bli tatt opp av andre (hun var omtrent jevngammel med din ved hjemkomst), men etter barnehagestart er hun veldig utålmodig etter å komme hjem og bare være sammen med oss. Ikke mye toleranse på å stoppe å prate med andre når vi er på vei hjem nei :-). Hun prater vanligvis som en foss, men ikke hvis noen prater til henne før hun er klar til det (les:tar initiativ selv). Siden hun åpenbart også er begynt å bli glad i ordet "nei", "vil ikke" ol. også utenom barnehagetid har jeg tolket dette like mye som et tegn på fasen mellom 2-3 år der barnet plutselig vil bestemme mer selv.

Min eldste bio-sønn reagerer slik og. Var lenge ukritisk til fremmede men er nå opptatt av å få maks oppmerksomhet av kun mamma eller pappa. NEI er det ordet han sier mest, bl.a. for å prøve ut grenser og fordi han har oppdaget at han kan gi uttrykk for egen mening. Trass er også vanlig. Det er en del av en to-tre årings generelle sosiale utvikling tror jeg..