En sorg...

[Gjest isorg]

Hva føler dere om å ikke få barn som likner dere.

Føles ikke det som en stor sorg?

[snø]

Nei, ikke i det hele tatt faktisk. Jeg har nok selvinnsikt til å se at det ikke er verdens undergang at ikke barnet har fått min potetnese ;o)

Nei, hun likner meg ikke utseendemessig, men det er helt tydelig at miljø spiller veldig inn på personligheten. For der er hun ganske lik både meg og mannen min.

Jeg får ikke barn for å få et speilbilde av meg selv, og jeg synes det er utrolig spennende å se datteren min vokse til og utvikle seg - både utseendemessig og mht personlighet.

Så mitt svar til deg må bli at jeg er glad for at jeg har en datter som er den hun er, og ikke en liten kopi av meg eller mannen min. Jeg føler ingen sorg, og hvis noen nå hadde gitt meg valget mellom å adoptere flere, eller føde, så hadde jeg valgt adopsjon. Fordi adopsjon er en fullverdig måte å bli foreldre på, slik at jeg ikke ser vitsen med å gå gjennom et svangerskap med alt det hadde påført kroppen min.

Beste hilsen fra

[Gjest farslykke]

Vi har faktisk valgt adopsjo nsom vår måte å få barn på og ingen av oss føler et behov for å få barn som ligner på oss. Det å få være foreldre er det store. Det betyr ikke at jeg underkjenner andres sorg eller problemer med å ikke få egetfødt barn. Men jeg er på den annen side overbevist om at du vil oppleve gleden over å ha barn like stor og berikende med et adoptivbarn som med egetfødt barn.

La din sorg få være der og bearbeid den, men husk at på den andre siden av tunnelen er et strålende og likeverdig alternativ gjennom adopsjon.

[Gjest myrsnippa]

så det er ikke noen stor sorg. Kunne selvsagt vært interessant å se hvordan et barn som var en blanding av meg og min mann hadde sett ut, men det er ikke noen sorg å ikke få oppleve det. Mer en nysgjerrighet som jeg ikke vil få tilfredstilt. Barna mine er nydelige, og jeg ville ikke at de skulle sett noe annerledes ut, for da hadde de jo ikke vært akkurat de barna jeg er mamma til!

[fei1365380229]

Vi har såvisst fått et barn som likner oss Hun har samme fakter, sier sånne ting som vi sier osv.

I barnehagen så har både foreldre og de ansatte sagt at det er som å høre og se storesøster (hun gikk der for noen år siden og er ikke adoptert).

Det er vanvittig oppskrytt det med å likne også forresten, jeg og mammaen min er utseendemessig kjempelike, gjett om jeg har "hatet" det opp igjennom hele oppveksten.

Eldstedattera mi er også som snytt ut av nesa på meg og det kan jeg føle litt på siden yngstejenta er adoptert fordi folk sier det mens hun hører på og hun vil gjerne være lik , men noen ganger har mamma brune linser og da har vi helt lik farge på øynene og det syns hun er ganske stas.

[fei1365380229]

Nei, ikke i det hele tatt faktisk. Jeg har nok selvinnsikt til å se at det ikke er verdens undergang at ikke barnet har fått min potetnese ;o)

Nei, hun likner meg ikke utseendemessig, men det er helt tydelig at miljø spiller veldig inn på personligheten. For der er hun ganske lik både meg og mannen min.

Jeg får ikke barn for å få et speilbilde av meg selv, og jeg synes det er utrolig spennende å se datteren min vokse til og utvikle seg - både utseendemessig og mht personlighet.

Så mitt svar til deg må bli at jeg er glad for at jeg har en datter som er den hun er, og ikke en liten kopi av meg eller mannen min. Jeg føler ingen sorg, og hvis noen nå hadde gitt meg valget mellom å adoptere flere, eller føde, så hadde jeg valgt adopsjon. Fordi adopsjon er en fullverdig måte å bli foreldre på, slik at jeg ikke ser vitsen med å gå gjennom et svangerskap med alt det hadde påført kroppen min.

Beste hilsen fra

Nå må du ikke være slem her En mor og far syns barna sine er verdens skjønneste samme hva vet du, med potitnese eller ikke. Det er ikke alle adopterte heller som er like vakre, men man blir jo stort sett helt subjektive og syns at man har verdens skjønneste lille jente eller gutt, er det ikke sånn det er å være foreldre da

[AAA]

Langt ifra! )

[skorpionfisken]

Jeg ligner min mor. Det var mitt mareritt hele oppveksten, for i mine øyne var min mor en gammel kjerring! Jeg blir mer og mer lik henne med årene, og det skremmer meg virkelig.

Jeg prøver derfor å tone det ned når noen påstår at min sønn likner meg. Stakkars gutt, tenker jeg da.

Det gjør meg ikke noe at min datter ikke ligner meg. Hun er mye penere enn meg og slipper heldigvis å få høre at "guuuud som du likner din mamma".....

[snø]

Nå må du ikke være slem her En mor og far syns barna sine er verdens skjønneste samme hva vet du, med potitnese eller ikke. Det er ikke alle adopterte heller som er like vakre, men man blir jo stort sett helt subjektive og syns at man har verdens skjønneste lille jente eller gutt, er det ikke sånn det er å være foreldre da

Hihihi, jeg ser nå at den kunne tolkes litt feil, ja ;o)

Jeg er temmelig sikker på at min mor synes var vakrest i verden, bare så det er sagt.

Man elsker sine barn og synes de er ekstra nydelige, enten man får dem på den ene eller andre måten, selvfølgelig.

Mitt poeng var bare at man ikke nødvendigvis trenger å ha gener man ønsker å føre videre. Jeg har feks en sykdom med 50% sjanse for å gi videre til neste generasjon. Og selv om jeg lever et fullverdig liv med denne sykdommen, så betyr ikke det at jeg nødvendigvis ønsker å påføre mine barn dette.

Min mor sa en gang det til meg, at jeg burde tenke meg om før jeg fikk barn, og jeg ble _så_ fly forbanna, for jeg hadde jo et godt liv, sykdom eller ei!

Men nå som jeg selv er blitt mor, så ser jeg det fra hennes synspunkt - det kan ikke være lett å ha syke barn. Jeg kjenner det nesten fysisk selv når datteren min slår seg skikkelig. Så jeg kan tenke meg hvordan det var for mine foreldre å være ved min side gjennom smertefulle undersøkelser og operasjoner. Man ønsker ikke sånn for sine barn.

Det er min "potetnese", men det ble kanskje litt flåsete sånn som jeg sa det...

Beste hilsen fra

[laban]

Jeg ligner min mor. Det var mitt mareritt hele oppveksten, for i mine øyne var min mor en gammel kjerring! Jeg blir mer og mer lik henne med årene, og det skremmer meg virkelig.

Jeg prøver derfor å tone det ned når noen påstår at min sønn likner meg. Stakkars gutt, tenker jeg da.

Det gjør meg ikke noe at min datter ikke ligner meg. Hun er mye penere enn meg og slipper heldigvis å få høre at "guuuud som du likner din mamma".....

Fjortisen min skylder på sin mamma fordi hun har tynt hår, kom tidlig i puberteten og ikke kommer til å bli særlig lang. Alt dette likner nemlig mistenkelig på en arv fra den gamle, trøtte kjerringa :-)

Mammaen henviser til at hun paret seg med en mann på over 185 med tykt hår, uten at det ser ut til å ha hjulpet.

Men ingen av barna likner oss noe spesielt i ansiktet. Heldigvis, synes vi begge to.

[fei1365380229]

Hihihi, jeg ser nå at den kunne tolkes litt feil, ja ;o)

Jeg er temmelig sikker på at min mor synes var vakrest i verden, bare så det er sagt.

Man elsker sine barn og synes de er ekstra nydelige, enten man får dem på den ene eller andre måten, selvfølgelig.

Mitt poeng var bare at man ikke nødvendigvis trenger å ha gener man ønsker å føre videre. Jeg har feks en sykdom med 50% sjanse for å gi videre til neste generasjon. Og selv om jeg lever et fullverdig liv med denne sykdommen, så betyr ikke det at jeg nødvendigvis ønsker å påføre mine barn dette.

Min mor sa en gang det til meg, at jeg burde tenke meg om før jeg fikk barn, og jeg ble _så_ fly forbanna, for jeg hadde jo et godt liv, sykdom eller ei!

Men nå som jeg selv er blitt mor, så ser jeg det fra hennes synspunkt - det kan ikke være lett å ha syke barn. Jeg kjenner det nesten fysisk selv når datteren min slår seg skikkelig. Så jeg kan tenke meg hvordan det var for mine foreldre å være ved min side gjennom smertefulle undersøkelser og operasjoner. Man ønsker ikke sånn for sine barn.

Det er min "potetnese", men det ble kanskje litt flåsete sånn som jeg sa det...

Beste hilsen fra

Tok det som en spøk jeg også .

Den ene sønnen min syns han er kjempestygg, men det er han ikke

Han har sagt flere ganger at lillesøster er pen hun, han skulle gjerne hatt sånne pene øyne som henne eller blitt like brun på sommeren, og så skal han visst gifte seg med en fra Kina når han blir stor

Ellers så skjønner jeg veldig godt det med sykdom, deilig å vite at den sykdommen får ikke barna dine ihvertfall.

[carla1365380461]

Min egenproduserte sønn likner meg ikke en plass. Det gjør derimot min adopterte datter - vi har bl.a. samme babyhår ;-)

Tro meg, det spiller absolutt ingen rolle om de likner eller ei utseendemessig.

Hilsen

[Gjest ChiengMai]

Jeg er da ikke så fortreffelig valler og fantastisk at jeg syns det er noe tap for verden at det ikke finnes barn son ligner meg av utseende. :-)

Og hva hvis et barn kun hadde arvet de tingene ved oss som vi er mest misfornøyd med? Ikke alle gener er like kjærkomne, liksom... Slipper i alle fall belemme et barn med den byrden. ;-)

Ellers får jeg rett som det høre at særlig eldstemann er så lik meg at det er komisk. Ikke utseendemessig, men i fakter og måte å snakke på.

[Gjest ChiengMai]

Jeg er da ikke så fortreffelig valler og fantastisk at jeg syns det er noe tap for verden at det ikke finnes barn son ligner meg av utseende. :-)

Og hva hvis et barn kun hadde arvet de tingene ved oss som vi er mest misfornøyd med? Ikke alle gener er like kjærkomne, liksom... Slipper i alle fall belemme et barn med den byrden. ;-)

Ellers får jeg rett som det høre at særlig eldstemann er så lik meg at det er komisk. Ikke utseendemessig, men i fakter og måte å snakke på.

valler = vakker. Uhum...

[Gjest tredjegang]

Spiller overhodet ingen rolle!!!!

[fei1365380229]

valler = vakker. Uhum...

Jeg var sikker på at det betydde valker

[yogi]

Ikke en plass. Man adopterer da ikke hvis man absolutt må ha et barn som likner en selv.

Forresten, minstemann har samme lange tærne som mammaen, så det er jo en viss likhet da. )

Hilsen

[Puccini]

Jeg har vært så heldig og fått to barn. En gutt som utsendemessig ligner på meg, og en jente som ikke ligner. Begge barna er mine dyrebare skatter som jeg er svært glad i.

Det er for mange en stor sorg å få vite at man ikke kan få egenfødte barn. Mange av oss har vel vært der...

Etter å ha fått barn på to forskjellige måter kan jeg bare si at jeg føler like sterkt for begge to.

Mange ser etterhvert at adoptivbarn ligner mer og mer på sine foreldre også - kanskje ikke utseendemessig, men fakter, væremåte, holdninger og så videre.

Hilsen fra meg

[Gjest kinamamsen]

Ingen sorg hos oss fordi de ikke ligner meg eller pappa'n. Det har absolutt ingen betydning. Vi er bare glade og stolte for å ha fått lov til å bli foreldre til to så praktfulle og spesielle jenter !

[Gjest ChiengMai]

Jeg var sikker på at det betydde valker

Hadde på sett og vis passa, men de er neigu ikke mye fortreffelige! ;-D