En sorg...

[Gjest litchi]

Vi har et barn fra egen mage. Hun er en klart forbedret utgave av både meg selv og min husbond ! Ofte tenker jeg at det jammen er bra hun har arvet det beste av oss begge - og ikke det verste av oss. Huff - det ville ikke blitt vakkert

Vi er nemlig ikke spesielt pene noen av oss, mens hun er den vakreste fireåringen verden har sett !!

Når vi nå skal adoptere, har det aldri slått meg at det er så fryktelig trist at vårt utseende ikke blir ført videre i neste barn. Men jeg synes det er morsomt å kjenne igjen meg selv som barn i datteren vår, og er spent på om det er en "genetisk greie" eller om jeg vil oppleve det samme med barn nr. 2.

Jeg tror egentlig ikke der er genetisk - barn, og voksne også, for så vidt, har noe "universelt" over seg, og jeg tror egentlig det er det jeg kjenner meg igjen i.

Og akkurat når det gjelder fakter, talemåter osv, tror jeg kultur har mer å si enn gener. Bestevenninnner er ofte mer like enn søsken på slike ting.

[Gjest overlykkelig adoptant]

Nei det føles ikke som noen sorg i det heletatt. Jeg har fått de to nydeligste ungene i hele verden og jeg elsker dem over alt på jord!!

Tror neppe (eller helt sikkert;o) at min mann og jeg hadde greid å lage så vakre unger..

[Melissa]

Ikke i det hele tat!! Nå har vi en av hver, og det rare er at gutten ligner faren, men har ingenting av meg, jenta ligner på meg, men har ingenting av faren :-)

[peetmor]

Vi hadde overhode ingen sorg ved å få et barn som ikke ligner oss.

Vennlig hilsen

[Gjest En stolt kinamamma]

Overhodet ikke1 Ikke fordi jeg er spesielt stygg, for det er jeg ikke. Men min datter er ihvertfall spesielt vakker! Hun er utrolig nydelig, og jeg blir glad hver gang jeg ser på henne! Hun er faktisk så nydelig at folk på gaten flere ganger har stoppet og bemerker det!

Men enda bedre er jo at hun har et nydelig vesen og personlighet også!

Så jeg kunne ikke gjort det bedre selv, om jeg skulle født! Er utrolig glad for at jeg fikk akkurat henne!

[Gjest En stolt kinamamma]

Overhodet ikke1 Ikke fordi jeg er spesielt stygg, for det er jeg ikke. Men min datter er ihvertfall spesielt vakker! Hun er utrolig nydelig, og jeg blir glad hver gang jeg ser på henne! Hun er faktisk så nydelig at folk på gaten flere ganger har stoppet og bemerker det!

Men enda bedre er jo at hun har et nydelig vesen og personlighet også!

Så jeg kunne ikke gjort det bedre selv, om jeg skulle født! Er utrolig glad for at jeg fikk akkurat henne!

Overhodet ikke1 =

Overhodet ikke!

[Gjest campestre]

Har ikke tenkt tanken at min sønn skulle være lik oss...trodde ikke det var et must når man adopterte :-)

[ahg]

Jeg har aldri savnet å se igjen mine egne eller mannen min sine trekk i ansiktene på våre to kinajenter. De er seg selv lik - to små mennesker som er vakre på hver sin måte.

En ting jeg synes er morsomt (og noen ganger pinlig avslørende) er hvordan de fanger opp de faktene og uttrykksmåtene vi foreldre har. Unger fanger jo opp så mye, og de speiler oss foreldre på mange vis etter hvert. Slikt skaper også en spesiell form for tilhørighet som kanskje er vel så viktig, synes jeg.

[Gjest ChiengMai]

Jeg har aldri savnet å se igjen mine egne eller mannen min sine trekk i ansiktene på våre to kinajenter. De er seg selv lik - to små mennesker som er vakre på hver sin måte.

En ting jeg synes er morsomt (og noen ganger pinlig avslørende) er hvordan de fanger opp de faktene og uttrykksmåtene vi foreldre har. Unger fanger jo opp så mye, og de speiler oss foreldre på mange vis etter hvert. Slikt skaper også en spesiell form for tilhørighet som kanskje er vel så viktig, synes jeg.

"En ting jeg synes er morsomt (og noen ganger pinlig avslørende) er hvordan de fanger opp de faktene og uttrykksmåtene vi foreldre har."

Det skal være visst! Har aldri "møtt meg selv i døra" så ofte som etter at vi fikk barn. :-) Ikke alt man ser er like flatterende, mens enkelte ting er _så_ sjarmerende...

[sibadulla]

"En ting jeg synes er morsomt (og noen ganger pinlig avslørende) er hvordan de fanger opp de faktene og uttrykksmåtene vi foreldre har."

Det skal være visst! Har aldri "møtt meg selv i døra" så ofte som etter at vi fikk barn. :-) Ikke alt man ser er like flatterende, mens enkelte ting er _så_ sjarmerende...

Ha-ha! Må si meg veldig enig i det du skriver her, ChiengMai. Måtte le av din treffende formuleringen "møtt meg selv i døra" )))

Noen ganger ser jeg på minimannen vår med undring i blikket. Jeg kan nesten ikke se at han er asiat lenger - og han er da vitterlig veldig lik mamma'n og pappa'n sin? ;-)

Håper ellers dere har det bra!

Hilsen

[fillolin]

Hm....Jeg kan ikke se at du har selv har deltatt i denne tråden igjen? Innlegget ditt var så kort at det var vanskelig å vite hva du "egentlig" lurte på. Det er iallefall grunnen til at jeg ikke har skrevet noe. Men synes du at du har fått svar?

[Gjest juliansmamma]

I begynnelsen, før vi bestemte oss for å adoptere og holdt på med forsøkene, gikk tankene mye til hvordan barnet vårt ville se ut,....hvordan en blanding av meg og min kjære ville se ut. Dette var klart en del av sorgen når vi la de planene på hylla. Men faktisk må jeg streve litt for å huske at jeg tenkte slik, for i dag er jeg bare så strålende fornøyd med vårt vidunderlig vakre barn. (Alle mødre har lov til å være myrsniper, sant????)

Så nei, det var ingen sorg da vi endelig hadde bestemt oss for adopsjon, og har siden aldri vært det. Vi er lykkelige med det å bli foreldre, hvordan barnet så ut,hvor gammelt det var og slike ting ble helt underordnet den dagen telefonen ringte. Det eneste jeg ønsket var bare å holde ham i armene å få lov til å starte å bli mor på riktig, uten et verdenshav i mellom oss.

mvh