Når man ikke klarer å være engasjert i barnet sitt

[Gjest nårmanikkekanvelge]

Har lest en del innlegg her om å ønske et bestemt kjønn på barnet. Jeg gjorde det. Jeg ønsket veldig ei jente (det sto også i soialrapporten), men vi fikk gutt. Dette var faktisk en veldig sterk grunn til at jeg ikke ville føde barnet mitt selv, for det kunne jo bli gutt...

Nå har vi hatt denne gutten i 8 år og jeg sliter enda med at vi ikke fikk en jente. Kommer ikke til å adoptere igjen for å få jente, for tenk om det blir gutt denne gangen også?

Jeg har aldri vært ordentlig engasjert i denne gutten. Jeg for min del har alltid hatet alt som har med gutteting å gjøre. Biler, pistoler, fotballer, togbaner, gutteklær, guttefarger har aldri vært min greie. Og det er det ikke enda. Prøver jo å ikke la dette gå ut over gutten, men han ser jo andre mammaer som er mer engasjert i barna sine enn det jeg er. Jeg oppfattes nok som litt treg, kjedelig og uengasjert.

Dette var litt fra min hverdag. Livet blir ikke alltid som man hadde tenkt...

[Gjest -sjokkert]

Også jeg om trodde at de som adopterer et barn gjør det fordi de bl.a ønsker å gi et barn et bedre liv enn de har. Herregud. Du burde begynne å legge av penger til terapi til sønnen din. Han kommer til å trenge det!

[Gjest Trist på den lille guttens vegne...]

Også jeg om trodde at de som adopterer et barn gjør det fordi de bl.a ønsker å gi et barn et bedre liv enn de har. Herregud. Du burde begynne å legge av penger til terapi til sønnen din. Han kommer til å trenge det!

Kjære mamman til den lille gutten. Det er nok også flere enn deg om disse tankene - og det gjelder nok like mye de med egenfødte barn. Dette har ingenting med adopsjon å gjøre.

Har du noen gang stilt deg selv spørsmål om hvorfor du ikke klarer å engasjere deg?

Forsøk det, eller ta kontakt med fagfolk som kan hjelpe deg igang. Er overbevist om at du kan få hjelp til å endre dine tanker og følelser rundt dette. Kanskje du selv har en liten "fobi" som du ikke er klar over?

Uansett, så går det utover barnet - og det må du ta på alvor. Lykke til.

Og du som er så "sjokkert", burde tenke deg om et par ganger før du skriver. For slik du starter innlegget ditt, tar du alle adoptanter under en kam - og det kan fort provosere.

[fyrlykt]

Men gutten har kanskje en far som følger han opp på disse guttetingene? Det er jo i grunnen ganske vanlig at fedrene følger sønnene til fotball og sånt. Jeg tror vel kanskje ikke gutten lider noen nød, du gir han vel av dine feminine sider?

Og tenk - hvis du fikk ei jente og det viste seg å være en skikkelig guttejente som ikke trives i rosa kjoler og dilldall.. kanskje skuffelsen ville blitt desto større??

[Gjest trodde kjønn var uvesentlig for alle, men...]

Stakkars deg og ikke minst; STAKKARS GUTT!!!!

[ariadne]

Har du vurdert å gå i terapi? Både for å få bearbeidet din "uinteresse" i barnet ditt, og også for å få bearbeidet skyldfølelesen din? Det kan høres ut som du kan ha en depresjon.

Du har selv valgt å få dette barnet. Slik jeg ser det plikter du å være en voksen ansvarlig person og gjøre det beste for ham.

[Gjest nårmanikkekanvelge]

Men gutten har kanskje en far som følger han opp på disse guttetingene? Det er jo i grunnen ganske vanlig at fedrene følger sønnene til fotball og sånt. Jeg tror vel kanskje ikke gutten lider noen nød, du gir han vel av dine feminine sider?

Og tenk - hvis du fikk ei jente og det viste seg å være en skikkelig guttejente som ikke trives i rosa kjoler og dilldall.. kanskje skuffelsen ville blitt desto større??

Jeg og mannen min ble skilt da gutten var 6 år, han orket ikke at jeg så ofte var sur og tverr og ikke hadde noe inspirasjon til noen ting. Ble vel for satt og kjedelig for ham.

[Gjest nårmanikkekanvelge]

Også jeg om trodde at de som adopterer et barn gjør det fordi de bl.a ønsker å gi et barn et bedre liv enn de har. Herregud. Du burde begynne å legge av penger til terapi til sønnen din. Han kommer til å trenge det!

Nei, jeg ville ha barn fordi det skulle gi MEG et nytt perspektiv på livet. Jeg fikk det kan man si, men det ble ikke helt som jeg hadde tenkt.

Jeg ville ha barn av egoistiske grunner, ikke for å redde et barn.

[ariadne]

Nei, jeg ville ha barn fordi det skulle gi MEG et nytt perspektiv på livet. Jeg fikk det kan man si, men det ble ikke helt som jeg hadde tenkt.

Jeg ville ha barn av egoistiske grunner, ikke for å redde et barn.

Håper og tror,

[Gjest nårmanikkekanvelge]

Kjære mamman til den lille gutten. Det er nok også flere enn deg om disse tankene - og det gjelder nok like mye de med egenfødte barn. Dette har ingenting med adopsjon å gjøre.

Har du noen gang stilt deg selv spørsmål om hvorfor du ikke klarer å engasjere deg?

Forsøk det, eller ta kontakt med fagfolk som kan hjelpe deg igang. Er overbevist om at du kan få hjelp til å endre dine tanker og følelser rundt dette. Kanskje du selv har en liten "fobi" som du ikke er klar over?

Uansett, så går det utover barnet - og det må du ta på alvor. Lykke til.

Og du som er så "sjokkert", burde tenke deg om et par ganger før du skriver. For slik du starter innlegget ditt, tar du alle adoptanter under en kam - og det kan fort provosere.

Jeg er også trist på guttens vegne. Det er deprimerende å ikke klare å være mer engasjert enn jeg er. Han fortjener noen som kan gi han så mye mer enn det jeg kan. Har vært i terapi og det har ikke nyttet noe særlig.

Jeg mangler ganske enkelt bare interessen for gutteting. Jeg har ikke noe fobi, eller noe slikt. Jeg er helt normal, men mangler altså interessen for gutteting.

Det er vel som med alle andre interesser skulle jeg tro. Noen ting liker man, andre ting liker man ikke.

[Ahava]

Kan ikke tro dette er sant...! Og er det det; hvorfor i alle verdens dager bor ikke gutten hos faren sin?? Tror både du og gutten evt allerede trenger terapi, jeg!

[Gjest nårmanikkekanvelge]

Kan ikke tro dette er sant...! Og er det det; hvorfor i alle verdens dager bor ikke gutten hos faren sin?? Tror både du og gutten evt allerede trenger terapi, jeg!

Min eksmann har giftet seg på nytt og er veldig engasjert i sine 3 egenfødte barn. Han har glemt gutten vår litt...

Det kan nok aldri bli aktuellt for gutten å bo hos faren. Tror ikke han får det bedre der. Han hadde nok blitt 5-hjul på vogna. Og hans nye kone ville nok ikke tillatt det...

[Gjest nårmanikkekanvelge]

Har du vurdert å gå i terapi? Både for å få bearbeidet din "uinteresse" i barnet ditt, og også for å få bearbeidet skyldfølelesen din? Det kan høres ut som du kan ha en depresjon.

Du har selv valgt å få dette barnet. Slik jeg ser det plikter du å være en voksen ansvarlig person og gjøre det beste for ham.

Jeg prøver å gjøre mitt beste. Har gått i terapi for dette også, men til liten nytte.

[Gjest bedford]

Det skulle vel ikke være en viss person som har vært her inne igjen, vel? Jeg synes dette innlegget lukter lang vei.....

[peetmor]

Hvis du ikke klarer å bry deg eller engasjerer deg i typisk gutteting så håper jeg du kan engasjerer deg i andre aktiviteter som er "kjønnsnøytralt" sammen med gutten din.........jenter kan også elske å leke med typisk "gutteting" (c:

dette høres virkelig alvorlig ut, forsett å søk om hjelp til dere finner ut av dette. Dette høres ikke bra ut hverken for deg eller din sønn.

Lykke til! (hvis dette er seriøst)

Vennlig hilsen

[Gjest Hmmmm... LurerNåLitt]

Min eksmann har giftet seg på nytt og er veldig engasjert i sine 3 egenfødte barn. Han har glemt gutten vår litt...

Det kan nok aldri bli aktuellt for gutten å bo hos faren. Tror ikke han får det bedre der. Han hadde nok blitt 5-hjul på vogna. Og hans nye kone ville nok ikke tillatt det...

Dere har hatt gutten i 8 år, og har vært skilt i 6 år, og mannen din har allerede 3 egnefødte barn? Travel familie.. Tror dette er bare tull, jeg!

[Gjest Galskap]

En mor som velger å adoptere i frykt av å selv føde en gutt.

En far som ikke engasjerer seg og har glemt gutten.

Spør du meg så har barnevernet gjort en meget slett jobb da dere ble anbefalt som adoptivforeldre.

[ahg]

Dere har hatt gutten i 8 år, og har vært skilt i 6 år, og mannen din har allerede 3 egnefødte barn? Travel familie.. Tror dette er bare tull, jeg!

Enig i at du har et poeng der. Jeg klør meg også litt i hodet. Enten er dette særdeles graverende - og da synes jeg det er usigelig trist, eller så er det bare et påfunn for å teste ut reaksjoner.

[Gjest Mora2]

Dette innlegget tar jeg ikke seriøst.

[Gjest Mora2]

Jeg og mannen min ble skilt da gutten var 6 år, han orket ikke at jeg så ofte var sur og tverr og ikke hadde noe inspirasjon til noen ting. Ble vel for satt og kjedelig for ham.

Du om mannen din ble skilt da gutten var 6 år, altså for 2 år siden.

...Og på disse 2 årene har eksen din rukket å få 3 egenfødte barn?

Ja ja....