Alvorlig problemstilling...

[Pietra]

Jeg har kikket gjennom svarene i tråden under og min personlige konklusjon er at dette MÅ være en provokatør. Hvis jeg tar feil, beklager jeg naturligvis.

Men: Selve problemet er jo reelt og det må være fryktelig for den som blir rammet. Etter mange år med lengsler og drømmer må det være grusomt tøft dersom man får bilde og info av sitt barn og føler at dette er FEIL. Jeg syns personlig det er vanskelig IKKE å lage bilder i hodet mitt av hvordan barnet vårt vil se ut. Må tillegge at kjønn, alder og utseende er utrolig varierende fra dag til dag ;o)

Det kunne vært veldig interessant å høre (seriøst!) fra noen som faktisk har opplevd sorgen/ skuffelsen ved at bildet i hodet/hjertet kolliderte fullstendig med bildet/infoen av barnet de ble tildelt.Jeg regner med at disse bildene som regel vokser seg sammen og blir riktig når man møter og lærer å kjenne barnet sitt. Håper noen tør å dele erfaringer om dette.

Jeg mener ikke å kaste en eksplosiv brannfakkel, men jeg syns det er viktig å få belyst denne problemstillingen også.

Klem fra

[Ahava]

Hadde en "litt sånn" opplevelse med min bio datter. Ble under hele graviditeten fortalt at det ble en gutt! Også av helsevesenet. Og så ble det en STOR datter.. Tok meg noe sånt som 2 minutter før jeg begynte å le (helt sant!), bare ved tanken på alt det pene, blå babyutsyret som nå måtte gjemmes bort, og den stakkars, økonomibevisste mannen min måtte ut og kjøpe rosa tøy til hjemreisen.. Hører med til historien at vi hadde "litt" dårlig råd, jeg var student, og han tjente ikke mye. Tror alle, om vi føder eller adopterer, har forestillinger, men jeg klarer ikke helt å skjønne de som (kanskje) strever med dette i årevis! Det er jo litt "rulett" dette, man får det man får, liksom, uansett om man føder selv eller adopterer! Tror de fleste VET dette, innerst inne. Og selv de som "prøver" flere gang for å få det kjønnet/det barnet de "ser for seg" er vel sjelden mindre glad i de ungene de får mens de prøver..

[ahg]

Jeg kan ikke akkurat bidra med så alvorlige ting, men det var mye som foregikk av prosesser i mine tanker og følelser i forbindelse med vår første adopsjon.

Vi ønsket oss en baby. Derfor valgte vi opprinnelig Korea. Pga høy alder og lang ventetid ble vi anbefalt å skifte til Kina. Etter noen dager med litt kvaler og tenking fram og tilbake (mest mht alder på barnet) bestemte vi oss for å skifte til Kina. Jeg visste at vi antakelig kom til å få et litt eldre barn, men inni meg slapp jeg ikke helt drømmen om en baby på 6 mnd. Den gangen vi startet adopsjonsprosessen (1996) var det nemlig ikke en umulighet. Det hadde vært tildelt babyer på 4-6 måneder fra Kina tidligere. Å få jente var vi veldig komfortable med.

Så kom tildelingen - ei jente på 1 1/2 år. «Oj, _så_ gammel!» var en av mine første tanker. Da jeg så bildet, var min aller første tanke: «Så tjukk hun ser ut!» Og samtidig var jeg besvimelsen nær av ekstase over å ha fått et BARN! Jeg gråt og lo og var fullstendig tussete.

Det tok ikke mange timene med stirring på tildelingsbildet før det lille nurket med piggsveis og bollekinn forekom meg å være helt spesielt og fantastisk! Jeg kunne ikke se meg mett på bildet. Hun ble vakrere for hver ny titt :-)

10 uker senere fikk vi datteren vår. Jeg kjente henne ikke igjen. Hun var helt forandret fra bildet, som var tatt da hun var 4 mnd. En ekkel stikkende frykt for at vi hadde fått feil barn overmannet meg en kort stund. Heldigvis kjente mannen min henne igjen, og det beroliget meg. Et par timer etterpå var det glemt. Vi hadde fått BARN! Og jo mer jeg så på datteren vår, desto vakrere og mer vidunderlig og enestående syntes jeg hun var. Dagen etter overtakelsen var en sammenhengende lykkerus. Veldig greit at psyken kan tilpasse seg så raskt. Og siden har jeg altså vært fullstendig myrsnipe-fortapt:-)

Det er også litt pussig å tenke på at vi på en måte fikk en baby på 6 mnd. Det var nemlig det utviklingsstadiet datteren vår befant seg på ved overtakelsen. (Hun var betydelig understimulert.) Desto mer fantastisk ble det å følge den raske utviklingen som skjedde i tiden etter overtakelsen.

Jeg kan vel ikke si annet enn at jeg hadde tanker og drømmer som ikke passet helt inn med hvordan det faktisk ble, men at psyken automatisk tilpasset seg endringene ganske raskt. Det er jeg veldig takknemlig for, og jeg tipper at jeg på ingen måte er alene om å ha hatt det slik.

Det er nok svært sannsynlig at dere har mye å glede dere til!

[Gjest Ameliia]

Jeg har det nok litt på den måten som hun nedenfor her beskriver. Nå er ikke jeg kommet så langt som henne i livet med barn, vi har nylig fått tildeling.

Jeg har alltid ønsket meg en jente og ville ha adoptert fra Kina, men vi var for unge den gang vi begynte. Aldersgrensen var 35, og vi var bare 28 og 29 år gamle. Jeg så også for meg et barn på rundt 8-9 mnd. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle vente så lenge som i 4 år før vi fikk tildeling. Vi fikk faktisk noen måneder tidligere tildelt en gutt på 1 1/2 år, som hadde en alvorlig diagnose, han hadde også misdanninger. Vi takket med tungt hjerte nei til dette barnet.

Nå har vi altså nylig fått tildeling igjen. Vi fikk helserapporten først, for i det landet vi skal adoptere fra er det ikke lov å sende bilder av barna. Så vi måtte takke ja før vi fikk sett bilde av gutten vi fikk tildelt. Vi hadde bare helserapporten å forholde oss til. I helserapporten sto det masse positivt om ham. Men han var jo bortimot 4 år gammel. Positivt var jo at han var en frisk, glad og intelligent gutt. Han delte også noen av våre interesser.

Da vi endelig fikk bildet av han ble jeg skuffet. Det var ikke slik vårt barn så ut i mine tanker. Han så mye eldre ut enn 4 år og han så ikke ut slik jeg hadde i tankene mine. Jeg har jo alltid sett for meg en rosakledd liten jente på 8-9 måneder og vi fikk vi en gutt på 4 år som så mye eldre ut og var ikke slik jeg hadde forestillt meg. Mannen min hadde samme ønske som meg egentlig, men har lettere for å tilpasse seg. Han ville takke ja til dette barnet, jeg ville ikke for det ble så feil for meg. Men har nå tatt en avgjørelse om at vi skal ta imot dette barnet. Skulle gjerne vært mer oppstemt enn det jeg er. I perioder ønsker jeg bare å kutte dette helt ut, i andre perioder går det bedre. Min mann er fast bestemt på at dette barnet skal vi ha, hvis ikke vil han ikke ha barn. Vi har slitt veldig i denne lange ventetiden på 4 år. Så han var nok veldig klar for et barn nå.

Prøver å se lyst på tingene. Snakker mye om dette med mine nære og kjære. Min mor støtter og oppmuntrer så godt hun kan og de har selvfølgelig også falt for denne gutten. Vi får håpe ting går seg til med tiden. Kanskje det kommer en liten jente neste gang?

[fillolin]

Jeg har ikke barn ennå og er vel sånn sett ikke i "målgruppa" for ditt innlegg, men temaet engasjerer meg, så jeg tar sjansen på å blande meg inn i diskusjonen likevel. Jeg tror heller ikke at tråden nedenfor er seriøst ment og hvis det er det, er det etter min mening nesten for alvorlig for en side som dette. "Selve problemet er jo reelt", skriver du. Det må jeg si at jeg tviler på! Jeg tror sikkert mange av oss kan få opplevelser som dem ahg og Ahava skriver om, og noen av oss får også litt mer langvarige vansker ala en fødselsdepresjon. Det henger vel sammen med den store spenningen og forventningen en har levd med over lang tid og ens egen "bagasje" følelsesmessig og i.f.t. foreldre-barn-relasjonen. Men som du skriver: "Jeg regner med at disse bildene som regel vokser seg sammen og blir riktig når man møter og lærer å kjenne barnet sitt." Det tror jeg også, for de aller fleste. Personen nedenfor har hatt barnet sitt i 8 år uten å bli engasjert. Ingen kan overbevise meg om at det hadde vært annerledes hvis barnet var en jente. Eller, riktigere: noe hadde vært annerledes, men det grunnleggende problemet ville fremdeles vært der, om enn i en annen form. En mor som over tid (8 år!!!) ikke klarer å engasjere seg i barnet sitt, trenger hjelp og behandling, alene eller sammen med barnet. En slik situasjon kan selvfølgelig oppstå og er sånn sett helt "normal", men det reelle temaet er da mors psykiske tilstand og forutsetninger for å være mor, ikke barnets kjønn eller mors drømmer og forestillinger før hun fikk barnet og uavhengig av om hun fødte eller adopterte det. Mener jeg ....

[nanchang]

Når du står der med et lite menneskebarn i armene, ditt barn, så vil du forstå at sånne problemstillinger ikke er noe å bry seg med.

Første gang du ser på tildelingsbildet, så kan det hende at du tenker "så rar hun/han ser ut, så ... et eller annet, merkelig, hmmm, etter å ha studert bildet/bildene i timesvis vil de fleste tenke at et så nydelig og skjønt barn som dette, det har verden aldri sett! Og kjønn har da ingen betydning, det skulle vel jeg vite, ha ha.

Det innlegget som det refereres til, er nok et tulleinnlegg, men ikke av en viss person med mange nick, til det er språkbruk og stil for forskjellig.

[nanchang]

Jeg har det nok litt på den måten som hun nedenfor her beskriver. Nå er ikke jeg kommet så langt som henne i livet med barn, vi har nylig fått tildeling.

Jeg har alltid ønsket meg en jente og ville ha adoptert fra Kina, men vi var for unge den gang vi begynte. Aldersgrensen var 35, og vi var bare 28 og 29 år gamle. Jeg så også for meg et barn på rundt 8-9 mnd. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle vente så lenge som i 4 år før vi fikk tildeling. Vi fikk faktisk noen måneder tidligere tildelt en gutt på 1 1/2 år, som hadde en alvorlig diagnose, han hadde også misdanninger. Vi takket med tungt hjerte nei til dette barnet.

Nå har vi altså nylig fått tildeling igjen. Vi fikk helserapporten først, for i det landet vi skal adoptere fra er det ikke lov å sende bilder av barna. Så vi måtte takke ja før vi fikk sett bilde av gutten vi fikk tildelt. Vi hadde bare helserapporten å forholde oss til. I helserapporten sto det masse positivt om ham. Men han var jo bortimot 4 år gammel. Positivt var jo at han var en frisk, glad og intelligent gutt. Han delte også noen av våre interesser.

Da vi endelig fikk bildet av han ble jeg skuffet. Det var ikke slik vårt barn så ut i mine tanker. Han så mye eldre ut enn 4 år og han så ikke ut slik jeg hadde i tankene mine. Jeg har jo alltid sett for meg en rosakledd liten jente på 8-9 måneder og vi fikk vi en gutt på 4 år som så mye eldre ut og var ikke slik jeg hadde forestillt meg. Mannen min hadde samme ønske som meg egentlig, men har lettere for å tilpasse seg. Han ville takke ja til dette barnet, jeg ville ikke for det ble så feil for meg. Men har nå tatt en avgjørelse om at vi skal ta imot dette barnet. Skulle gjerne vært mer oppstemt enn det jeg er. I perioder ønsker jeg bare å kutte dette helt ut, i andre perioder går det bedre. Min mann er fast bestemt på at dette barnet skal vi ha, hvis ikke vil han ikke ha barn. Vi har slitt veldig i denne lange ventetiden på 4 år. Så han var nok veldig klar for et barn nå.

Prøver å se lyst på tingene. Snakker mye om dette med mine nære og kjære. Min mor støtter og oppmuntrer så godt hun kan og de har selvfølgelig også falt for denne gutten. Vi får håpe ting går seg til med tiden. Kanskje det kommer en liten jente neste gang?

Hva slags land er det dere adopterer fra, der du liksom satser på jentebaby på 6-8 mndr? Kan ikke helt tro at du er så naiv, i informasjonen om alle land vi kan adoptere fra, så går det klart fram hvilke aldersspenn en kan forvente, gjør det ikke det? Hvis man ikke klarer å slippe taket i ei sånn innstilling til alder, så er det svært få land igjen å forholde seg til.

[Gjest IKKE DENNE GANG, NEI...]

Hva slags land er det dere adopterer fra, der du liksom satser på jentebaby på 6-8 mndr? Kan ikke helt tro at du er så naiv, i informasjonen om alle land vi kan adoptere fra, så går det klart fram hvilke aldersspenn en kan forvente, gjør det ikke det? Hvis man ikke klarer å slippe taket i ei sånn innstilling til alder, så er det svært få land igjen å forholde seg til.

Tror nok dette innlegget fra Ameliia også bare er tull(vår alles kjente...). Det er ikke bare fire år siden Kina satte ned aldersgrensen fra 35 år, er det vel ??

[Gjest nsa]

Tror nok dette innlegget fra Ameliia også bare er tull(vår alles kjente...). Det er ikke bare fire år siden Kina satte ned aldersgrensen fra 35 år, er det vel ??

Jeg tror også dette er oppkonstruert.

Det har vært så mye rart her den siste tiden, så når det kommer et serøst innlegg så tror man ikke på det heller....synd.

Men, de som er moderatorer her inne må da kunne sjekke IP adressene på de som har startet innleggene, og sjekke om det er skrevet fra samme maskin i det minste.

[Gjest nsa]

Jeg tror vel egentlig ikke at det er noen større risk å føle at man har fått feil barn/kjønn ved tildeling ved adopsjon, enn når man føder dem selv.

Jeg tror vel heller det er noe psykisk med personen som får barnet. Noe som hadde skjedd med denne personen uansett om det fikk et adoptert eller egenfødt barn.

Og jeg tror det er denne personen selv som må gjøre noe aktivt og innse sine problemer for å komme ut av denne tilstanden.

Forøvrig er jeg heller ingen ekspert på området, så dette var bare min synsing.

Men jeg må si jeg undrer meg over at disse forventningene om et sånt og sånt barn (uten avvik) ikke har blitt fanget opp av barnevernet da de skrev rapporten.

Eller har det seg sånn at søkeren har fart med løgn under rapportskrivingen....

[Gjest nsa]

Jeg tror vel egentlig ikke at det er noen større risk å føle at man har fått feil barn/kjønn ved tildeling ved adopsjon, enn når man føder dem selv.

Jeg tror vel heller det er noe psykisk med personen som får barnet. Noe som hadde skjedd med denne personen uansett om det fikk et adoptert eller egenfødt barn.

Og jeg tror det er denne personen selv som må gjøre noe aktivt og innse sine problemer for å komme ut av denne tilstanden.

Forøvrig er jeg heller ingen ekspert på området, så dette var bare min synsing.

Men jeg må si jeg undrer meg over at disse forventningene om et sånt og sånt barn (uten avvik) ikke har blitt fanget opp av barnevernet da de skrev rapporten.

Eller har det seg sånn at søkeren har fart med løgn under rapportskrivingen....

Har selvsakt full forståelse for at man kan synes barnet er rart e.a i det man ser tildelingbildet.

Innlegget mitt var ment på personer der problemet vedvarer, slik noen av innleggene vi har lest under har vært...

[Gjest hvorfor svarer du ikke?]

Jeg har det nok litt på den måten som hun nedenfor her beskriver. Nå er ikke jeg kommet så langt som henne i livet med barn, vi har nylig fått tildeling.

Jeg har alltid ønsket meg en jente og ville ha adoptert fra Kina, men vi var for unge den gang vi begynte. Aldersgrensen var 35, og vi var bare 28 og 29 år gamle. Jeg så også for meg et barn på rundt 8-9 mnd. Jeg hadde aldri trodd at vi skulle vente så lenge som i 4 år før vi fikk tildeling. Vi fikk faktisk noen måneder tidligere tildelt en gutt på 1 1/2 år, som hadde en alvorlig diagnose, han hadde også misdanninger. Vi takket med tungt hjerte nei til dette barnet.

Nå har vi altså nylig fått tildeling igjen. Vi fikk helserapporten først, for i det landet vi skal adoptere fra er det ikke lov å sende bilder av barna. Så vi måtte takke ja før vi fikk sett bilde av gutten vi fikk tildelt. Vi hadde bare helserapporten å forholde oss til. I helserapporten sto det masse positivt om ham. Men han var jo bortimot 4 år gammel. Positivt var jo at han var en frisk, glad og intelligent gutt. Han delte også noen av våre interesser.

Da vi endelig fikk bildet av han ble jeg skuffet. Det var ikke slik vårt barn så ut i mine tanker. Han så mye eldre ut enn 4 år og han så ikke ut slik jeg hadde i tankene mine. Jeg har jo alltid sett for meg en rosakledd liten jente på 8-9 måneder og vi fikk vi en gutt på 4 år som så mye eldre ut og var ikke slik jeg hadde forestillt meg. Mannen min hadde samme ønske som meg egentlig, men har lettere for å tilpasse seg. Han ville takke ja til dette barnet, jeg ville ikke for det ble så feil for meg. Men har nå tatt en avgjørelse om at vi skal ta imot dette barnet. Skulle gjerne vært mer oppstemt enn det jeg er. I perioder ønsker jeg bare å kutte dette helt ut, i andre perioder går det bedre. Min mann er fast bestemt på at dette barnet skal vi ha, hvis ikke vil han ikke ha barn. Vi har slitt veldig i denne lange ventetiden på 4 år. Så han var nok veldig klar for et barn nå.

Prøver å se lyst på tingene. Snakker mye om dette med mine nære og kjære. Min mor støtter og oppmuntrer så godt hun kan og de har selvfølgelig også falt for denne gutten. Vi får håpe ting går seg til med tiden. Kanskje det kommer en liten jente neste gang?

Hvorfor svarer du ikke når de antyder at du bare lager trøbbel her?

[Gjest kynikeren]

Det er ikke lenge siden -foregår kanskje fortsatt - at jentebabyer ble satt ut i skogen for å dø.

At de blir valgt bort/abortert mange steder også i dag, vet vi jo.

Jeg kjenner flere familier med mange biologiske barn av samme

kjønn som ikke føler at det ble som de hadde ønsket. Noen har syv gutter, men vil alltid savne jenta de ikke fikk.

Jeg vet ikke hva de ville ha gjort dersom de hadde fått muligheten til å velge.

Det er det som er spesielt med adoptivforeldre - at vi har en mulighet for å si nei. Det gjør det uhyre vanskelig. Kanskje vi ikke burde hatt den muligheten.

Poenget mitt var at vi ikke er dårlige mennesker om vi ønsker å velge kjønn på våre barn. Det er noe som er like gammelt som mennesket. Og det er fullt mulig med våre dagers kunnskap å lage ønsket kjønn på biologiske barn. Det kommer sikkert også til å bli vanlig.

[Gjest fårjegpeppernå?]

Det er ikke lenge siden -foregår kanskje fortsatt - at jentebabyer ble satt ut i skogen for å dø.

At de blir valgt bort/abortert mange steder også i dag, vet vi jo.

Jeg kjenner flere familier med mange biologiske barn av samme

kjønn som ikke føler at det ble som de hadde ønsket. Noen har syv gutter, men vil alltid savne jenta de ikke fikk.

Jeg vet ikke hva de ville ha gjort dersom de hadde fått muligheten til å velge.

Det er det som er spesielt med adoptivforeldre - at vi har en mulighet for å si nei. Det gjør det uhyre vanskelig. Kanskje vi ikke burde hatt den muligheten.

Poenget mitt var at vi ikke er dårlige mennesker om vi ønsker å velge kjønn på våre barn. Det er noe som er like gammelt som mennesket. Og det er fullt mulig med våre dagers kunnskap å lage ønsket kjønn på biologiske barn. Det kommer sikkert også til å bli vanlig.

Jeg synes det blir så feil å sammenligne de som føder biologiske barn og de som adopterer barn. Adoptivbarna er jo allerede her i verden og det er millioner av dem. Dette kunne jo vært et fantastisk supplement til dem som har fått 5-6 egenfødte gutter og ønsker jente. Tenk på alle de lykkelige foreldrene og barna det hadde blitt av dette?

I byen vi skal adoptere fra er det rundt 80-90 barnehjem hvis ikke fler, med både gutter og jenter. Det er jo ikke nok adoptivforeldre til ALLE disse barna og noen av barna blir sittende igjen uansett.

USA og andre land får velge barn ut ifra en fotoliste, de kan velge akkurat det spesielle barnet de ønsker, de kan velge alder, kjønn, øyenfarge, hårfarge. Jeg kjenner to amerikanske par som har fått barn på denne måten. Lykkeligere familier enn disse skal man lete lenge etter. Begge disse parene har to barn. En gutt og en jente hver. Barna likner foreldrene på en prikk. Ingen som skulle tro at disse barna ikke er deres biologiske barn. Barna er fra Øst-Europa og de er ganske lik oss nordmenn og amerikanere av utseende.

Noen som forstår poenget mitt?

[kinaputten]

Jeg synes det blir så feil å sammenligne de som føder biologiske barn og de som adopterer barn. Adoptivbarna er jo allerede her i verden og det er millioner av dem. Dette kunne jo vært et fantastisk supplement til dem som har fått 5-6 egenfødte gutter og ønsker jente. Tenk på alle de lykkelige foreldrene og barna det hadde blitt av dette?

I byen vi skal adoptere fra er det rundt 80-90 barnehjem hvis ikke fler, med både gutter og jenter. Det er jo ikke nok adoptivforeldre til ALLE disse barna og noen av barna blir sittende igjen uansett.

USA og andre land får velge barn ut ifra en fotoliste, de kan velge akkurat det spesielle barnet de ønsker, de kan velge alder, kjønn, øyenfarge, hårfarge. Jeg kjenner to amerikanske par som har fått barn på denne måten. Lykkeligere familier enn disse skal man lete lenge etter. Begge disse parene har to barn. En gutt og en jente hver. Barna likner foreldrene på en prikk. Ingen som skulle tro at disse barna ikke er deres biologiske barn. Barna er fra Øst-Europa og de er ganske lik oss nordmenn og amerikanere av utseende.

Noen som forstår poenget mitt?

Hei!

Neida, jeg skal ikke gi deg pepper, jeg! Skjönner forsåvidt poenget ditt, men for min egen del vil jeg si at jeg ikke önsker den amerikanske modellen hvor man kan velge selv blant en haug fotografier av barn. For meg ville det blitt et umulig valg, så jeg er sjeleglad for at adopsjonsmyndighetene i Kina tar det valget for meg. Selvsagt kan vi si nei til det barnet vi får tildelt, men for vår del skal det veldig tungtveiende grunner til för vi gjör det. Kjönn og utseende er iallefall ikke grunn til å si nei, mener nå jeg.

Jeg mener at det er skjebnebestemt at jeg skal ha akkurat det barnet jeg får tildelt. Jeg vet at dette har värt oppe til debatt flere ganger her på DOL tidligere og at meningene har värt svärt delte, men dette er min overbevisning og den holder jeg fast ved.

Som jeg har skrevet tidligere, legger jeg ikke skjul på at vi önsker oss ei jente. Derfor Kina. Men skulle vi få tildelt en liten Kinamann er han selvsagt like velkommen. Da må man jo nesten se seg priviligert siden det er så få gutter som tildeles fra Kina. Iallefall vil han bli elsket like höyt som ei jente, for oss er det en selvfölge. Men det er lov å ha önsker, "mageforeldre" har også det uten at de dermed blir skuffet om det ikke blir oppfylt.

Nei, dette ble langt og sikkert usammenhengende, men det var litt godt å få sagt hva jeg mener ang. den debatten som har rast her i det siste om utseende, elsker/elsker ikke osv.

Kanskje det er jeg som får pepperet isteden?

Klem

[Dorthe]

Jeg synes det blir så feil å sammenligne de som føder biologiske barn og de som adopterer barn. Adoptivbarna er jo allerede her i verden og det er millioner av dem. Dette kunne jo vært et fantastisk supplement til dem som har fått 5-6 egenfødte gutter og ønsker jente. Tenk på alle de lykkelige foreldrene og barna det hadde blitt av dette?

I byen vi skal adoptere fra er det rundt 80-90 barnehjem hvis ikke fler, med både gutter og jenter. Det er jo ikke nok adoptivforeldre til ALLE disse barna og noen av barna blir sittende igjen uansett.

USA og andre land får velge barn ut ifra en fotoliste, de kan velge akkurat det spesielle barnet de ønsker, de kan velge alder, kjønn, øyenfarge, hårfarge. Jeg kjenner to amerikanske par som har fått barn på denne måten. Lykkeligere familier enn disse skal man lete lenge etter. Begge disse parene har to barn. En gutt og en jente hver. Barna likner foreldrene på en prikk. Ingen som skulle tro at disse barna ikke er deres biologiske barn. Barna er fra Øst-Europa og de er ganske lik oss nordmenn og amerikanere av utseende.

Noen som forstår poenget mitt?

Amerikanere kan dra på barnehjemmet og velge ut vilket barn de vil ha også de. Ikke at jeg har sagt det er riktig men slik er det i hvert fall.

[Pietra]

Nå er jeg oppgitt. Som sylfersk adopsjonsøker er jeg veldig interessert i alle adopsjonerfaringer - også i de erfaringene som ikke alltid har fulgt "glansbildeoppskriften". Men det ser jo ut som om det er umulig å få til en saklig tråd der man kan dele også slike erfaringer uten at det blir krøll. Begynner å bli litt fed up av at slike tråder blir "kuttet" opp skamfert.

Jaja, takk til dere som svarte oppriktig og delte deres eraringer. For meg er det viktig å tenke gjennom alle aspekter ved det som venter.

Det var i hvert fall IKKE min mening å starte nok en fabletråd for enkelte.....

Hilsen er småfrustrert

[Gjest nsa]

Nå er jeg oppgitt. Som sylfersk adopsjonsøker er jeg veldig interessert i alle adopsjonerfaringer - også i de erfaringene som ikke alltid har fulgt "glansbildeoppskriften". Men det ser jo ut som om det er umulig å få til en saklig tråd der man kan dele også slike erfaringer uten at det blir krøll. Begynner å bli litt fed up av at slike tråder blir "kuttet" opp skamfert.

Jaja, takk til dere som svarte oppriktig og delte deres eraringer. For meg er det viktig å tenke gjennom alle aspekter ved det som venter.

Det var i hvert fall IKKE min mening å starte nok en fabletråd for enkelte.....

Hilsen er småfrustrert

Tror nok helt sikkert innlegget ditt bare kom på feil tid.

Og det kunne sikkert blitt mange gode innlegg her dersom det ikke kom samtidig med innlegg som muligens er skrevet for å provosere, samtidig som Morten Johanssen benytter sjansen til å komme med sine stikk.

Du skriver selv at du er sylfersk adopsjonsøker, og muligens er du ganske fersk her inne også?

For oss som har holdt til her inne i en del år er det provoserende å se andre utenfra komme og ødelegge forumet med oppspunnede historier bare for å ødelegge

og vi går nok kanskje litt fort til angrep fordi vi har opplevd det gang, på gang, på gang, på gang.

Jeg beklager dersom du føler mitt innlegg ble en fabletråd, men jeg hadde den såkalte 8 åringen og hans mor i tankene da jeg skrev mitt innlegg.

Ikke gi oss opp her inne, det er i grunn fine innlegg her inne, og ikke alltid bare solskinnshistorier.

Men innlegg bare for å provosere er ikke så givende....

[Pietra]

Tror nok helt sikkert innlegget ditt bare kom på feil tid.

Og det kunne sikkert blitt mange gode innlegg her dersom det ikke kom samtidig med innlegg som muligens er skrevet for å provosere, samtidig som Morten Johanssen benytter sjansen til å komme med sine stikk.

Du skriver selv at du er sylfersk adopsjonsøker, og muligens er du ganske fersk her inne også?

For oss som har holdt til her inne i en del år er det provoserende å se andre utenfra komme og ødelegge forumet med oppspunnede historier bare for å ødelegge

og vi går nok kanskje litt fort til angrep fordi vi har opplevd det gang, på gang, på gang, på gang.

Jeg beklager dersom du føler mitt innlegg ble en fabletråd, men jeg hadde den såkalte 8 åringen og hans mor i tankene da jeg skrev mitt innlegg.

Ikke gi oss opp her inne, det er i grunn fine innlegg her inne, og ikke alltid bare solskinnshistorier.

Men innlegg bare for å provosere er ikke så givende....

Neida, fabletråd-utsagnet var ikke myntet på deg )

Jeg er ikke så sylfersk at jeg ikke har fått med meg provokatørene.... Har vært dol-bruker i mange år, men med annet nick og på et litt annet forum. Begynner å bli husvarm her nå

Det som frustrere meg er at det i perioder med mange gjestenick er så vanskelig å få frem nyansene her inne.

Selvfølgelig er det (naturlig nok og heldigvis) de glade adopsjonene som har størst plass her. Og jeg tror og håper at vår adopsjonshistorie blir en glad en. Men; For min egen del er litt av denne viktige prosessen å lære mest mulig om adopsjon, forberede meg/oss best mulig og få innspill som gjør at vi faktisk lærer noe som vi kan ta med oss den dagen vi får hjem barnet som vi lengter sånn etter! Og da trenger jeg å høre litt om skyggesidene - historier som forteller om alle sider av adopsjon. Derfor blir jeg så utrolig frustrert av at enkelte klarer å sabotere det som kunne vært en lang tråd med viktige erfaringer. Jeg er hellig overbevist om at jo mer vi lærer av andres erfaringer, jo bedre rustet står vi til å bli gode foreldre for vårt barn!!!

Et ordtak sier at ubudne gjester er som fisk- etter 3 dager lukter de ille. Hmmm, syns tydelig..... ;o)

Dette ble langt og usammenhengende, men godt å få ut litt frustrasjon

[Gjest Linn fra Stavanger]

Hei Pietra

Synes at diskusjonen du prøvde å starte var prisverdig og saklig. Bra gjort!

Kanskje vi skulle flytte denne diskusjonen til FUB-sida?