Alvorlig problemstilling...

[Gjest Brise]

Hun overrasker ikke meg. Jeg jobber i psykiatrien og har sett mye. Også dem med egenfødte barn kan slite med de samme problemene. Jeg synes fryktelig synd på denne damen, det er nok et reelt problem for henne.

[Gjest ikke mitt vanlige nick nå]

Jeg tror også tråden du refererer til er oppkonstruert. Imidlertid kan jeg si noe om hvordan det er å få tildelt et "friskt" barn og deretter smått om senn oppdage at barnet er langt fra friskt, tvert i mot meget sterkt alkoholskadd. Om du ikke vet særlig mye om alkoholskade, kan jeg si at det innebærer ekstremt store atferdsvansker, sosiale vansker, språkvansker, generelle utviklingsproblemer, tilknytningsvansker, hukommelsesvansker, dårlig språkforståelse, liten evne til å lære av egne erfaringer mmm. Ofte er ikke IQ vceldig nedsatt, men vårt barn er dessverre i grenseland mot psykisk utviklingshemmet med en IQ på 72.

Dette har vært hardt å avfinne seg med. Det å ha et barn som er rasende mange ganger daglig, aldri gir seg på noe frivillig, kverulerer HELE tiden og ikke lærer verken av sine egne feil, med belønning eller på andre måter - det gjør at forholdet aldri blir slik som det skulle vært. Skuffelsen og sorgen må vi leve med, for den vil alltid være der. Dette barnet får aldri venner og vil bli en "taper" i samfunnet på alle måter. Prognosene er svært dårlige, selv om vi gir h*n alt vi kan og skolen strekker seg langt for å tilrettelegge.

Så jeg kan med hånden på hjertet si at det preger forholdet du får til barnet! Vi har et tidligere adoptivbarn, som også har diagnoser - men ikke de voldsomme atferdsproblemene, og dermed er også vår forhold til dette barnet apsolutt annerledes og veldig nært og godt.

[fillolin]

Jeg tror også tråden du refererer til er oppkonstruert. Imidlertid kan jeg si noe om hvordan det er å få tildelt et "friskt" barn og deretter smått om senn oppdage at barnet er langt fra friskt, tvert i mot meget sterkt alkoholskadd. Om du ikke vet særlig mye om alkoholskade, kan jeg si at det innebærer ekstremt store atferdsvansker, sosiale vansker, språkvansker, generelle utviklingsproblemer, tilknytningsvansker, hukommelsesvansker, dårlig språkforståelse, liten evne til å lære av egne erfaringer mmm. Ofte er ikke IQ vceldig nedsatt, men vårt barn er dessverre i grenseland mot psykisk utviklingshemmet med en IQ på 72.

Dette har vært hardt å avfinne seg med. Det å ha et barn som er rasende mange ganger daglig, aldri gir seg på noe frivillig, kverulerer HELE tiden og ikke lærer verken av sine egne feil, med belønning eller på andre måter - det gjør at forholdet aldri blir slik som det skulle vært. Skuffelsen og sorgen må vi leve med, for den vil alltid være der. Dette barnet får aldri venner og vil bli en "taper" i samfunnet på alle måter. Prognosene er svært dårlige, selv om vi gir h*n alt vi kan og skolen strekker seg langt for å tilrettelegge.

Så jeg kan med hånden på hjertet si at det preger forholdet du får til barnet! Vi har et tidligere adoptivbarn, som også har diagnoser - men ikke de voldsomme atferdsproblemene, og dermed er også vår forhold til dette barnet apsolutt annerledes og veldig nært og godt.

Ja, det er jo også en problemstilling, enten en får biologiske barn eller adopterer. Forstår at dere har en krevende hverdag! Vil bare ønske dere alt godt og håper dere får all den hjelp og støtte dere trenger, idag og i fremtiden!

Klem fra

[Gjest neitakkikkenå]

Vi fikk et barn som var mye eldre enn vi hadde søkt om. Da vi fikk se det tenkte jeg "å, h*n var ikke noe pen". Samtidig skammet jeg meg over å tenke sånn. Det jeg tenkte mest på var kanskje at h*n var en _fremmed_, føltes ikke som min egen i det hele tatt! Jeg tror jeg hadde en rar forestilling om at _mitt_ barn ville jeg kjenne igjen med det samme jeg så det!

Dette burde jeg selvsagt ha vært forberedt på, men det var jeg tydeligvis ikke.

Det tok meg noen uker å bli kjent med barnet, men etter noen dager syntes jeg h*n bare ble søtere og søtere. Morsfølelsen vokste sakte fram, og h*n er selvsagt i dag verdens åttende underverk, som passer perfekt inn i vår vesle familie.

Man kan få mange rare tanker og følelser oppi situasjonen, men det meste går seg til med litt tid, tror jeg.