Klarer ikke med tenåringen min. *gråter*

[Gjest Crying mum]

Jeg vet ikke min arme råd. Jeg vet ikke engang om jeg tenker klart nå.

Jeg er gift, og vi har to unger. En jente på snart 11, og en gutt på 14. Jeg klarer ikke med guttungen lenger. Vi har aldri hatt noen god kjemi. Vi har alltid kranglet om alt mulig, vi er nok veldig hissige og impulsvie begge to.

Han bor bare hjemme i helgene. I ukene bor han hos sin min manns søster som bor like ved ungdomsskolen. (Vi bor 1,5 mil unna.) Dette er noe han ville selv.

I helgene når han er hjemme er han alltid obsternasig, svarer frekt, eller lar være å svare i det hele tatt. Snur bare ryggen til oss.

Det skal så utrolig lite til før han eksploderer. I dag ble jeg faktisk redd han... *gråter*

Vi hadde hatt gryterett til middag. Og etter middag kjørte jeg på jobb.

Da jeg kom hjem i kveld ville jeg varme meg litt rester. Det var en liten tallerken igjen, så jeg tenkte å spise.

mens jeg står og varmer de små restene så kommer guttungen ut på kjøkken og sier at HAN vil ha resten av middagen.

-Du har spist 3 porsjoner i dag, så nå kan vel jeg få dette lille som er igjen? Finn deg noen skiver eller noe til kvelds.

Da snudde han om på hælen og trampet inn i stua.

Ti minutter senere sitter min mann og spiser hjemmelagede krumkaker, og han rekker en krumkake til guttungen også.

Guttungen svarer surt: "Jeg får ikke lov av mamma å spise!!!"

Jeg hadde da ikke sagt det!!!

Jeg ble litt paff, og utbrøt: Hva er det for no tull? Jeg sa ikke at du ikke fikk spise! Hvorfor sier du sånt?"

Ikke noe svar. Han bare ser på tv...

Jeg gjentar spørsmålet, litt kvass i stemmen, for jeg begynte å bli irritert.

Han bare fortsatte å stirre på tv.

Så jeg slo av tv.

Da reiste han seg med et brak og trampet opp på rommet mens han smalt med dørene.

Jeg gikk opp og spurte rett ut hvorfor han oppførte seg slik. Jeg var ganske sinna, og sto midt i døråpningen.

Han sto med ryggen til og nektet å snakke med meg! Jeg spurte flere ganger FINT om jeg kunne få et svar. Da det ikke nyttet ble jeg forbannet og sa ganske hissig: Kan du for helvete svare når vi snakker til deg?

Plutselig så kom han durende mot meg og prøvde å dytte meg vekk.

Jeg holdt han tilbake, men han forsøkte fortsatt å dytte meg hardt unna.

Jeg fikk faktisk veldig vondt, for han er både stor, (større enn meg), og kraftig.

Jeg orker ikke å ha det slik hver helg. Jeg sliter med depresjoner utenom, og det å ha en obsternasig, frekk drittunge på 14 år som oppfører seg som en drittsekk aliter meg ut.

Jeg er faktisk så fortvilet at jeg vurderer fosterhjem...

Jeg klarer bare ikke ha det slik! *fortvilet*

[Gjest gladmor]

Kjære deg. Jeg leste innlegget ditt.

Gutten er i tenårene og hormonene blomstrer. Han reagerer sikkert mer kraftig nå, enn han normalt ville ha reagert uten "hormonbombe" i kroppen.

Sånn furting- hvor han går på rommet og ikke vil svare deg; kunne det vært en ide og bare la han være? Ventet 10-15 minutter til begges temperement er rolig, og så spurt om dere skulle ta en prat?

Han var sint, og tenkte ikke klart. Det hadde kanskje vært lettere å nå inn til han etter noen minutter?

Vil han være med deg på noe hyggelig? feks kafe? Forsøke bygge opp positive toner dere i mellom. Forsøke roe ned "frekkheten" hans ved at du er grei- og han vil ikke være frekk med en så grei mor?

Jeg foreslår i vilden sky, men du har sikkert prøvd mye allerede.

At man av og til føler at man mislykkes tror jeg er normalt. Jeg har også gjort det i alle fall. Men det har ordnet seg, når gemyttene har roet seg.

Du er sikkert en helt ok mor. Og gutten din er sikkert en helt ok gutt. Dere er kanksje bare sliten av hverandre og eksploderer ekstra lett. Derfor tenkte jeg det kanskje hadde vært lurt å prøve bygge opp noe positivt.

Går det ann å snakke med BUP? Har ikke de en ungdomspsykolog el. slik at man som voksen kan få ideer om hvordan å takle han?

Ønsker deg lykke til.

Klem,

[Dorthe]

Dette er ikke ukjent for gutter i puberteten. Eldstemann var helt jævli i den alderen og han bodde hos en venn av meg en periode fordi vi kranglet så mye at datteren min fikk migrene hver dag.

Du har min fulle medfølelse.

Hvem snakker om fjortisjenter, gutter er ti ganger verre etter min erfaring. Nå er min 22 år og en veldig allright kar.

[modesty]

Jeg syns ikke dette var så ille jeg da. Kjenner igjen lignende episoder både fra min egen fjortissalder og mine brødre, og vi har da sannelig blitt ordentlige mennesker i dag vi også. Det er helt normalt at tenåringer blir sinte, glade, triste, oppgitt, morsomme, forbanna, hovne og lykkelige - og jeg selv kunne få alle disse sinnstemningene i løpet av fem minutter.

Nå er han i puberteten og da trenger han mer avstand fra dere, samtidig som han også trenger nærhet. Blir han irritert og går, så ikke følg etter han, og ihvertfall ikke tving han til å prate.

Forøvrig syns jeg heller ikke at det var mer opplagt at du skulle få middagsrester istedenfor han, selv om han hadde spist mer enn deg tidligere..

[Gjest Crying mum]

Kjære deg. Jeg leste innlegget ditt.

Gutten er i tenårene og hormonene blomstrer. Han reagerer sikkert mer kraftig nå, enn han normalt ville ha reagert uten "hormonbombe" i kroppen.

Sånn furting- hvor han går på rommet og ikke vil svare deg; kunne det vært en ide og bare la han være? Ventet 10-15 minutter til begges temperement er rolig, og så spurt om dere skulle ta en prat?

Han var sint, og tenkte ikke klart. Det hadde kanskje vært lettere å nå inn til han etter noen minutter?

Vil han være med deg på noe hyggelig? feks kafe? Forsøke bygge opp positive toner dere i mellom. Forsøke roe ned "frekkheten" hans ved at du er grei- og han vil ikke være frekk med en så grei mor?

Jeg foreslår i vilden sky, men du har sikkert prøvd mye allerede.

At man av og til føler at man mislykkes tror jeg er normalt. Jeg har også gjort det i alle fall. Men det har ordnet seg, når gemyttene har roet seg.

Du er sikkert en helt ok mor. Og gutten din er sikkert en helt ok gutt. Dere er kanksje bare sliten av hverandre og eksploderer ekstra lett. Derfor tenkte jeg det kanskje hadde vært lurt å prøve bygge opp noe positivt.

Går det ann å snakke med BUP? Har ikke de en ungdomspsykolog el. slik at man som voksen kan få ideer om hvordan å takle han?

Ønsker deg lykke til.

Klem,

Det er ikke bare nå i det siste han har vært så eksplosiv. Han har alltid hatt lett for å eksplodere. Fikk han "kjeft" i barnehagen, eller om noen bare sa "nei" til han så stakk han av. Samme da han begynte på skolen.

Sånn furting- hvor han går på rommet og ikke vil svare deg; kunne det vært en ide og bare la han være? Ventet 10-15 minutter til begges temperement er rolig, og så spurt om dere skulle ta en prat? Han var sint, og tenkte ikke klart. Det hadde kanskje vært lettere å nå inn til han etter noen minutter?

Her har du sikkert et poeng. Skal prøve å gjøre det neste gang.

Joda, han blir gjerne med på resturant for å spise. han er hyggelig så lenge vi er blant folk. Det er veldig få som har sett denne siden av han.

Går det ann å snakke med BUP? Har ikke de en ungdomspsykolog el. slik at man som voksen kan få ideer om hvordan å takle han?

Jeg er redd han hadde tiltet om jeg hadde foreslått BUP. Han hater meg visst fra før, jeg er redd det skal gjøre vondt verre.

[Dorthe]

Det er ikke bare nå i det siste han har vært så eksplosiv. Han har alltid hatt lett for å eksplodere. Fikk han "kjeft" i barnehagen, eller om noen bare sa "nei" til han så stakk han av. Samme da han begynte på skolen.

Sånn furting- hvor han går på rommet og ikke vil svare deg; kunne det vært en ide og bare la han være? Ventet 10-15 minutter til begges temperement er rolig, og så spurt om dere skulle ta en prat? Han var sint, og tenkte ikke klart. Det hadde kanskje vært lettere å nå inn til han etter noen minutter?

Her har du sikkert et poeng. Skal prøve å gjøre det neste gang.

Joda, han blir gjerne med på resturant for å spise. han er hyggelig så lenge vi er blant folk. Det er veldig få som har sett denne siden av han.

Går det ann å snakke med BUP? Har ikke de en ungdomspsykolog el. slik at man som voksen kan få ideer om hvordan å takle han?

Jeg er redd han hadde tiltet om jeg hadde foreslått BUP. Han hater meg visst fra før, jeg er redd det skal gjøre vondt verre.

Eldstemann begynte når han var 12 og det ga seg etterat han kom hjem fra militæret. Men det går over til slutt da.

Men det er normalt da men kanskje av den mer ekstreme varianten. Men det er vanskelig å takle, men du trodde vel ikke at det skulle være lett med tenåringer i huset ;o) Småbarnsstadiet er jo bare blåbær i forhold.

[Gjest Crying mum]

Eldstemann begynte når han var 12 og det ga seg etterat han kom hjem fra militæret. Men det går over til slutt da.

Men det er normalt da men kanskje av den mer ekstreme varianten. Men det er vanskelig å takle, men du trodde vel ikke at det skulle være lett med tenåringer i huset ;o) Småbarnsstadiet er jo bare blåbær i forhold.

Selvsagt skal det ikke være enkelt. Men jeg kjenner jo andre som har tenåringsgutter, og selv om de kan fortelle mye rart, så er det ikke slik som guttungen min.

Han har alltid vært så sint tror jeg.

[Dorthe]

Selvsagt skal det ikke være enkelt. Men jeg kjenner jo andre som har tenåringsgutter, og selv om de kan fortelle mye rart, så er det ikke slik som guttungen min.

Han har alltid vært så sint tror jeg.

Alle er ikke like ille men likevel er dette innenfor normalen for meg.

Oppfører han seg ordentlig borte og på skolen og ikke er med på ulovelige ting, hadde jeg ikke vært bekymret. Du er bare morra hans du, skjønner du ;o)

[Gregga]

Det er du som er voksen og må prøve å tøyle temperamentet ditt, før du kan kreve at han skal gjøre det..

Det at han ikke bor hjemme i uken,

kanskje dette er noe som svir litt?

Selv om du sier det er noe han ville selv. Er det egentlig det?

Kanskje han går rundt med en følelse av å ikke passe inn, eller enda verre føler at han er utenfor??

*Han bare snur ryggen til deg*

Ok, dette høres ganske normalt ut, men igjen er det du som må være den voksne. La han snu ryggen til deg, da vel, og la han være! Snu ryggen til han, hvis han ikke kan snakke skikkelig med deg.

Snakker du skikkelig til/med han? Kanskje han bare har "lært". Du sier selv at dere er hissige begge to.

Ang gryteretten..

Vel, vel, kanskje du skulle foreslått å dele, selvom det var lite igjen? kanskje du skulle sagt noe sånt som: Det er lite igjen, men vi deler, også smører jeg noen skiver til oss ved siden av..

--------------

* Ti minutter senere sitter min mann og spiser hjemmelagede krumkaker, og han rekker en krumkake til guttungen også.

Guttungen svarer surt: "Jeg får ikke lov av mamma å spise!!!"

-------------------

Bare en ting å si om det: furten fjortis..

Han merker at du tar deg nær av slikt, og det virker som han på en måte liker å føle at han har overtaket.

Jeg tror, uten å kjenne sønnen din, at han er en typisk fjortis..med alt detdet fører med seg.

Du MÅ være den som er der der for han, de få dagene han er hjemme.

Dette er sikkert ikke noe du ønsker å høre, men jeg føler at du er litt lei av han, og hvis det er tilfellet så merker han det..

Får litt medfølelse for denne gutten din, jeg.

Still deg sjøl noen spørsmål...har han det bra? Trives han med ordningen?

Still han noen spørsmål også, gjerne de samme...

Og jeg vet hva det vil si å være deprimert, men ungene våre må ikke føle at det er de som gjør at vi blir deppa.

Vis at du er glad i han, og ikke aksepter at han "prøver" seg.

Det er du som bestemmer, men prøv å senk deg litt ned på hans nivå, ikke vær bare oppdrager.

[fei1365380229]

Dette er ikke ukjent for gutter i puberteten. Eldstemann var helt jævli i den alderen og han bodde hos en venn av meg en periode fordi vi kranglet så mye at datteren min fikk migrene hver dag.

Du har min fulle medfølelse.

Hvem snakker om fjortisjenter, gutter er ti ganger verre etter min erfaring. Nå er min 22 år og en veldig allright kar.

"Hvem snakker om fjortisjenter, gutter er ti ganger verre etter min erfaring".

Dette var litt av en trøst. Jeg har hele tiden synes at guttene mine har vært utrolig mye mer slitsomme enn jentene, men har trøstet meg med at de blir mye mindre slitsomme som tenåringer, men da er det altså bare en myte :-/

[Dorthe]

"Hvem snakker om fjortisjenter, gutter er ti ganger verre etter min erfaring".

Dette var litt av en trøst. Jeg har hele tiden synes at guttene mine har vært utrolig mye mer slitsomme enn jentene, men har trøstet meg med at de blir mye mindre slitsomme som tenåringer, men da er det altså bare en myte :-/

Ja, min erfaring er at guttene er mer slitsomme en jentene ;o)

Helt til de blir ordentlig store. Jeg kan ikke klage på eldstemann nå, nei.

[Gjest Pås]

Oj...Jeg har også en gutt på 14, som vi synes er en praktgutt, vi synes simpelthen ikke vi har noen problemer med ham!

Men det du skriver, er svært velkjent! Dersom han er sulten, og jeg sier at han må vente til neste måltid, er det klart at han "ikke får mat". Dersom livet ellers går i mot ham, smeller han med dørene ja, og kan sitte svært lenge på rommet og furte!

Det at han ikke svarer deg når du spør hvorfor han oppfører seg slikt, er også kjent, han vet vel ikke hvorfor han oppfører seg dårlig?

Det kan selvsagt være andre ting også, utenom det du skriver her, men alt du skriver høres meget kjent ut, dette er en periode i livet vi bare MÅ holde ut, og de også...

Lykke til!

mvh

[Gjest rutangis netu]

Slik er mange fjortiser! Kjenner det igjen! La han bare være i fred! Du må ikke fly etter han og mase og spørre og be om forklaringer. 14-åringer har ikke forklaring på hvorfor de er så uspiselige noen ganger. Men det går over...

[Gjest møyfrid]

Får du behandling for depresjonen din? Det kan være det viktigste for at dere skal få det bedre dere mellom. Det hjelper sjelden (aldri) å sende bort barn hvor forholdet begynner å gå sjevt, det gjør bare vondt værre. Jeg tror gutten føler seg avvist. Deprimerte blir ofte selvsentrerte, og etter å ha lest innleggene her, så virker det som du har en del av det. Jeg mener det ikke som kritikk, for det er en del av det å være deprimert, men det kan være greit for deg å vite.

[Gjest svar til Crying mum]

Jeg skal ikke uttale meg om en situasjon som jeg ikke kjenner til, men jeg synes at du overreagerer litt når det gjelder din tenåring...

Det er ikke uvanlig at tenåringer er trassige i den alderen..

Hva med å snakke med din mann om problemet eller at alle dere tre kan sette dere ned en kveld for å snakke sammen. Altså for å få en løsning på dette...

Det å vurdere fosterhjem er nok ikke så lurt, for da kan gutten føle at han er mer til bry for dere og at dere ikke vil ha ham boendes hjemme..Altså at dere ikke ønsker å ha han hos dere..

Det er jo også litt drøyt å vudere å få et fosterhjem når dere ikke har prøvd andre alternativer for, for eks. sette dere sammen ned for å prate sammen..

Kanskje det kan være noen enkelte årsaker som gjør at gutten oppfører seg slik som han gjør...

Hva med å få hjelp mot din depresjon i stedet for siden du er så deprimert og sliten?

[Gjest Prat med gutten først, før du kontakter BUPP]

Det er ikke bare nå i det siste han har vært så eksplosiv. Han har alltid hatt lett for å eksplodere. Fikk han "kjeft" i barnehagen, eller om noen bare sa "nei" til han så stakk han av. Samme da han begynte på skolen.

Sånn furting- hvor han går på rommet og ikke vil svare deg; kunne det vært en ide og bare la han være? Ventet 10-15 minutter til begges temperement er rolig, og så spurt om dere skulle ta en prat? Han var sint, og tenkte ikke klart. Det hadde kanskje vært lettere å nå inn til han etter noen minutter?

Her har du sikkert et poeng. Skal prøve å gjøre det neste gang.

Joda, han blir gjerne med på resturant for å spise. han er hyggelig så lenge vi er blant folk. Det er veldig få som har sett denne siden av han.

Går det ann å snakke med BUP? Har ikke de en ungdomspsykolog el. slik at man som voksen kan få ideer om hvordan å takle han?

Jeg er redd han hadde tiltet om jeg hadde foreslått BUP. Han hater meg visst fra før, jeg er redd det skal gjøre vondt verre.

Jeg tror at man skal gjøre andre forsøk først i stedet for å gå til et så drastisk tiltak som BUPP...

Jeg tror nok at din sønn dessverre ikke hadde likt om du skulle ha gått og snakket med BUPP.. Hadde tiltet selv jeg hvis min mor hadde gjort noe slikt...

Han er voksen nok til å ta kontakt selv. Du burde i hvertfall ha snakket med ham på forhånd først for å høre om det var greit og ikke "gå bak hans rygg" ved å kontakte BUPP

Hva med å be hans lærer ta en prat med gutten eller ta kontakt med helsesøstra angående guttens problemer..

Helsesøstra på skolen har jo taushetsplikt, så kanskje ikke gutten blir sint på deg da..

[Gjest Prat med gutten først, før du kontakter BUPP]

Kjære deg. Jeg leste innlegget ditt.

Gutten er i tenårene og hormonene blomstrer. Han reagerer sikkert mer kraftig nå, enn han normalt ville ha reagert uten "hormonbombe" i kroppen.

Sånn furting- hvor han går på rommet og ikke vil svare deg; kunne det vært en ide og bare la han være? Ventet 10-15 minutter til begges temperement er rolig, og så spurt om dere skulle ta en prat?

Han var sint, og tenkte ikke klart. Det hadde kanskje vært lettere å nå inn til han etter noen minutter?

Vil han være med deg på noe hyggelig? feks kafe? Forsøke bygge opp positive toner dere i mellom. Forsøke roe ned "frekkheten" hans ved at du er grei- og han vil ikke være frekk med en så grei mor?

Jeg foreslår i vilden sky, men du har sikkert prøvd mye allerede.

At man av og til føler at man mislykkes tror jeg er normalt. Jeg har også gjort det i alle fall. Men det har ordnet seg, når gemyttene har roet seg.

Du er sikkert en helt ok mor. Og gutten din er sikkert en helt ok gutt. Dere er kanksje bare sliten av hverandre og eksploderer ekstra lett. Derfor tenkte jeg det kanskje hadde vært lurt å prøve bygge opp noe positivt.

Går det ann å snakke med BUP? Har ikke de en ungdomspsykolog el. slik at man som voksen kan få ideer om hvordan å takle han?

Ønsker deg lykke til.

Klem,

Bør da vel prøve andre alternativer først vel...

Tror ikke at hennes sønn hadde likt at hun tok kontakt med BUPP uten at han var enig i det...

Jeg ville hvertfall ikke ha likt det hvis min mor gjorde noe slikt noe..

Jeg tok selv kontakt med helsesøstra og PPT på skolen som sendte henvisning videre til BUPP

[Gjest Også tenåringsmamma]

Jeg pleier sjelden å svare på innlegg i DOL, men dette MÅ jeg bare svare på....

(For ordens skyld: Jeg er tenåringsmor selv).

Utfra det du skriver er det ikke gutten som har problemer, men DU!! Han virker som en komplett normal tenåring.

Hvis det du beskriver i innlegget ditt er din vanlige oppførsel må jeg si at du har et og annet å lære! DU oppfører deg som en uoppdragen unge. Ikke bare slår du av TV'n mens han ser på, og springer etter ham for å mase om svar, i tillegg banner du og snakker/roper til ham.

Hvordan i huleste kan du forvente å få harmoniske veltilpassede barn ved en slik oppførsel?? Hva er det du lærer ham om folkeskikk?

Når det gjelder tenåringer er det viktig å være raus og lur! Med det mener jeg at man må "velge hvilke kamper man skal kjempe"

- se gjennom fingrene med en del ting som egentlig er bagateller

- snakk til tenåringen din på en voksen måte

- ikke gå inn i uvesentlige krangler

- ha et "hjerte av gull"

Tenåringstiden er en PERIODE som går over.

Ikke lag problemer av noe som er helt vanlig,

Og til slutt: Få kontroll over ditt eget temperament. Husk: man kan ikke endre de andre, kun seg selv!

[Gjest Det vil gjerne gå bra]

Selvsagt skal det ikke være enkelt. Men jeg kjenner jo andre som har tenåringsgutter, og selv om de kan fortelle mye rart, så er det ikke slik som guttungen min.

Han har alltid vært så sint tror jeg.

Må si meg enig med Dorthe under her! Mine gutter fikk veldig skryt av lærere, idrettsledere, kameraters foreldre og andre voksne som hadde kontakt med dem. Fikk høre at de var høflige, hyggelige og kjekke og at vi var heldige som hadde så greie og flotte unger/ungdommer. Hjemme kunne de være direkte uspiselige, svarte stygt, svarte ikke, geipet, furtet, gadd ikke hjelpe til osv osv. I perioder. Følte meg som den mest mislykka mor av alle, men trøstet meg med at den høfligheten og gode oppførsel de viste ute måtte de jo enten ha arvet eller lært av oss foreldre. Det er slik en må tenke!

[favn]

Jeg trodde alle fjortiser var sånn? Nei, dette var da ikke rare greiene å hanskes med? Gutten høres helt vanlig ut.

BUP og fosterhjem... uff, da må det da være skrekkelige ting du ikke har fortalt?

Beklager, mener ikke å støte noen.

Men jeg lurer på om ikke _du_ er sliten i deg selv og deprimert som du antyder, og derfor ikke orker noe særlig.