Fortelle eller ikke?

[HLmamma]

Vi er i begynnelsen av prosessen og er i tvil om vi skal fortelle omverden om dette eller ikke. Har ikke hatt samtale med sosialkontoret og lurer på hvor stor vekt de legger på om vi har fortalt dette til familie og venner? Noen med erfaringer? Vi mener å ha en formening om hvordan de vil takle et adoptivbarn i familien/vennekretsen. Vi kan ikke fortelle det selv til nærmeste familie uten at dette vil komme ut for offentligheten. Det vet vi av tidligere erfaringer.

[Noraførr]

Har vært bort i kommuner (BV) som ikke vil gi positiv anbefaling av søkerne så fremt de ikke har fortalt til familie/nærmeste omgangskrets at de skal adoptere. Tror likevel at dette hører til sjeldenhetene!

Vet om flere søkere som venter med å si noe til omverden, til de er godkjent av norsk myndighet. Avhengig av farta i kommuenen og i godkjenningsinstansen kan denne fasen ta fra 6 mnd. og oppover.

Selv valgte vi å være 100% åpen mot alle - og har ikke angret på det )

Lykke til med prosessen!

hilsen

[zitrus]

BV er interessert i å finne ut om dere er virkelige klare for å adoptere. En måte å avsløre det på er hvor åpne dere er om adopjsonen.

Anbefaler at dere forteller de glade nyheter til den nærmeste familie!

[Pietra]

Vi har valgt å IKKE fortelle noe til familie. Har delt nyheten med et par gode venner som vi vet kan holde tett. (Måtte ha en ventil ;o))

Vi valgte dette fordi vi vil være helt sikre på at vi blir godkjent og også fordi ventetiden blir enda lengre (tror vi) hvis "alle" spør og lurer på hvordan det går. Må innrømme at det ikke alltid er enkelt å ikke røpe seg....

Er ferdig med bv (venter på sosialrapporten, som vi mistenker ;o) vil bli positiv). de hadde ingen problemer med at vi ville ha hemmeligheten for oss selv en stund, så lenge vi visste hva familien og omgangskrets mener om adopsjon generelt. De fleste som blir gravide ønsker jo også å holde hemmeligheten for seg selv inntil de er "sikre" på at alt går bra... Familie og venner får jo likevel god til (1 år ca) til å forberede seg på det nye familiemedlemmet.

Lykke til- uansett hva dere velger!

Klem fra

[venezie1]

Har vært bort i kommuner (BV) som ikke vil gi positiv anbefaling av søkerne så fremt de ikke har fortalt til familie/nærmeste omgangskrets at de skal adoptere. Tror likevel at dette hører til sjeldenhetene!

Vet om flere søkere som venter med å si noe til omverden, til de er godkjent av norsk myndighet. Avhengig av farta i kommuenen og i godkjenningsinstansen kan denne fasen ta fra 6 mnd. og oppover.

Selv valgte vi å være 100% åpen mot alle - og har ikke angret på det )

Lykke til med prosessen!

hilsen

Hei !

Vi fikk grundig "grilling" fra BV ang. åpenhet. Hun spurte hvordan resten av familien eks. besteforeldre og ellers nær familie så på dette med adopsjon. Være bestefar, onkel og tante til et barn med en annen hudfarge ect. Hun hadde også et eget møte med min mannns gutter fra 1 ekteskap, da de bor hos oss på halv tid. De er 8 og 10 år. Anbefaler dere å være åpene mot nære venner og familie. Venter i stor spenning her nå, også bestefar, på at telefonen ringer !

Lykke til !!!

[Hugmee]

Vi fortalte familien at vi skulle adoptere, men ikke at vi var igeng med prosessen.

På den måten fikk alle vendt seg til tanken og vi slapp å få spørsmål om hvor langt vi var kommet.

Fortalte at vi var igang da vi ble godkjent av bufa.

Tror det er viktig at familien er positive til adopsjon slik at barnet er like velkommen bland alle familiemedlemmene - dat la hvertfall BV vekt på hos oss.

Lykke til!

[HLmamma]

Vi har valgt å IKKE fortelle noe til familie. Har delt nyheten med et par gode venner som vi vet kan holde tett. (Måtte ha en ventil ;o))

Vi valgte dette fordi vi vil være helt sikre på at vi blir godkjent og også fordi ventetiden blir enda lengre (tror vi) hvis "alle" spør og lurer på hvordan det går. Må innrømme at det ikke alltid er enkelt å ikke røpe seg....

Er ferdig med bv (venter på sosialrapporten, som vi mistenker ;o) vil bli positiv). de hadde ingen problemer med at vi ville ha hemmeligheten for oss selv en stund, så lenge vi visste hva familien og omgangskrets mener om adopsjon generelt. De fleste som blir gravide ønsker jo også å holde hemmeligheten for seg selv inntil de er "sikre" på at alt går bra... Familie og venner får jo likevel god til (1 år ca) til å forberede seg på det nye familiemedlemmet.

Lykke til- uansett hva dere velger!

Klem fra

Vi mistenker også at ventetiden blir meget lang dersom "alle" vet at vi skal adoptere også ønsker vi å være sikre. Fikk dere konkrete spørsmål om dere hadde fortalt dette til venner og familie? Hadde dere på forhånd "fisket" etter synspunkter på adopsjon fra slekta? eller gikk dere etter magefølelse og det dere bare vet?

[Mamta]

Som Hugmee er inne på, kan jo selve adopsjonstanken luftes, uten at dere forteller at dere konkret er igang. På den måten får alle rundt dere vennet seg til at det i fremtiden vil komme et adoptivbarn i familien. For noen kan jo dette ta veldig lang tid, mens for andre er det akseptert fra første stund.

Både bv og myndigheter/ samarbeidspartnere i giverlandene er opptatte av at det fremtidige adoptivbarnet skal være velkomment og at omgivelsene er best mulig forberedt på de utfordringene dette innebærer. Sosialrapporten er her kanskje det aller viktigste dokumentet i hele prosessen, fordi det er her slike forhold frekommer.

Da vi startet første prosess, var vi helt åpne fra dag 1 om at vi var igang. Det ble et par - tre år med jevnlige spørsmål om hvor langt vi var kommet... Samtidig var det en tøff prosess med mye problemer selv før godkjenningen her i Norge endelig kom, dermed fikk vi mye støtte og omsorg fra familie og venner hele veien.

[fillolin]

Vi fortalte om adopsjonen til den nærmeste familie og nære venner da vi bestemte oss for å starte prosessen. For oss hadde "hemmeligholdelse" ikke vært noe alternativ, det ville føltes veldig rart å utelukke våre nærmeste fra en så stor og viktig del av livet vårt. Dessuten har jo mange av dem også en venting i seg; etter barnebarn, tante- og onkelbarn og søskenbarn Vi har opplevd det som en stor støtte i ventetiden at folk rundt oss er informert og glade, omsorgsfulle, positivt vitebegjærlige - og at de venter veldig sammen med oss! Men vi er alle forskjellige, både vi som skal adoptere og omgivelsene våre. Det finnes også mange svært ulike begrunnelser for å holde det for seg selv en stund. Hva kjennes riktig for dere?

Barnevernet spurte oss om omgivelsenes reaksjoner og inkluderte dette som et pluss i sosialrapporten. Vet likevel ikke om de ville krevd åpenhet. Kanskje det går an å diskutere dette med barnevernet pr. telefon før det første besøket?

Lykke til! Både med dette valget og prosessen videre!

Klem fra

[Pietra]

Vi mistenker også at ventetiden blir meget lang dersom "alle" vet at vi skal adoptere også ønsker vi å være sikre. Fikk dere konkrete spørsmål om dere hadde fortalt dette til venner og familie? Hadde dere på forhånd "fisket" etter synspunkter på adopsjon fra slekta? eller gikk dere etter magefølelse og det dere bare vet?

Vi hadde ikke fisket (fruen er forferdelig dårlig til å fiske uten å forsnakke seg ;o))

Vi vet mye om hvilke holdninger begge familiene har til adopsjon: bl.a. en kommende oldemor som er sakeptisk til alt nytt og annerledes/ allerede et adoptert barn i min manns familie.

Vi hadde tenkt mye på hvordan vi skulle "forsvare" det at vi helst ville vente med å spre det glade budskap. Og fikk stor forståelse for argumentene:

1) Vi hadde brent oss på å fortelle gode nyheter for tilig under ivf- og ønsket derfor å vente til vi var godkjent i Norge, før alle i familien kunne begynne å glede seg igjen.

2) Vi hadde lyst til at dette skulle være en spennende "kjærestehemmelighet" som vi var alene om sammen en stund (Det er utrolig fint å ha en så stor hemmelighet sammen, man går og smiler lurt mot resten av verden :-D)

Håper dere får like god forståelse fra deres barnevern om dere velger å vente, som oss )

Samtidig vil jeg advare deg om at det er KJEMPEVANSKELIG å vente med å fortelle, for man er jo rimelig sprekkeferdig og ensporet midt oppe i dette her. Vi begynner å telle ned til vi "kan" fortelle....

Lykke til!

Hilsen