ENSOM...

[Angelia]

Jeg er en kvinne på 33 år. Jeg føler meg så ensom. Jeg har ingen venner/ vennninner og nesten ingen familie. De eneste jeg har, er mine 2 barn på 8 og 10 år. Det er dem som holder liv i meg!! Jeg har alltid hatt problemer med å stole på folk og ha nære forhold. Jeg ble mye mobbet i barndommen og hadde det ikke noe lett hjemme heller. Jeg traff til slutt mannen min som jeg lærte å stole på. Men også han sviktet meg. Og nå vet jeg at jeg alldri kommer til å stole på noen igjen. Det tør jeg ikke, for til slutt svikter alle meg! Jeg orker ikke å ha kontakt med noen, er redd for at de skal såre meg. Dessuten føler jeg alltid at jeg må være en annen når jeg er sammen med andre. Kan alldri slappe av. Jeg går til psykolog, uten at det hjelper.

[Gjest togli]

Hei:o)

Det er synd at du ikke føler du får hjelp av psykologen din. Kan det hjelpe å bytte psykolog?

Jeg forstår godt at du føler deg ensom når du ikke har annen familie enn barna dine og heller ikke har noen venner. Har du en jobb å gå til? Hvis du er hjemmeværende føles ensomheten gjerne mye sterkere. Du trenger å komme deg ut for å treffe folk! Kan du f.eks. melde deg som frivillig et eller annet sted i kommunen? Ta kontakt med sosialkontoret og hør om de kan sende deg videre! Deltar du i dine barns fritidsaktiviteter eller i forbindelse med skolen til barna dine? Kan du f.eks. melde deg som foreldrerepresentant i barnas klasse ("bare" som vara om du føler det er best?). Du vil da få sjansen til å bli kjent med flere mennesker. Vær også åpen om din situasjon, det vil hjelpe folk i din omgangskrets til å "forstå" deg. Innimellom må man bare ta seg selv i nakken og gjøre noe med sin egen situasjon. For deg som har blitt mobbet i oppveksten, er dette kanskje ikke så lett. Du har, som følge av mobbingen, kanskje dårlig selvtillit. Husk nå endelig på at det ikke er ditt ansvar at du har vært mobbeoffer, det er mobberne det er noe feil med!

Jeg er sikker på at hvis du får gjort noe med din egen situasjon, så vil du etterhvert få mer selvtillit!

Jeg blir veldig lei meg på dine vegne og håper inderlig at du tar kontakt med noen som kan hjelpe deg på veien. Husk: Barna dine har bruk for deg og andre kan kanskje også få nytte av din omsorg. Jeg ønsker deg lykke til med å ta ansvar for å få en bedre tilværelse!!!

*klem*