Ikke lett å være 14...

[Gjest Pås]

Uff, gutten min på 14 sliter litt for tiden, han føler at han ikke har venner, og at han er utenfor på skolen.

Han stod langt fremme i køen da evnene ble delt ut, han er en ener på skolen, flink å spille fotball og så pen at gamle damer dåner... Han er en snill og skjønn gutt som forguder sin lillesøster og er snill og lydig mot oss foreldre.

Men, han sliter altså sosialt! Han har aldri vært noe særlig utadvendt, men har hatt sine venner fra barndommen som han har holdt sammen med. Nå ser det ut til at venneflokken splittes litt, og han synes han står alene tilbake.

Hva kan vi som foreldre gjøre? Jeg har foreslått at han kan invitere venner fra den nye klassen hjem, men det er selvfølgelig kjempeteit..

Hva gjør vi? Føler meg rådløs...

mvh

[laban]

Ifølge min fjortis-jente er det direkte ukult å være flink på skolen. Hun gjentok det senest igår i forbindelse med nyheten om at norske elever scorer dårlig på tester. Det er upopulært og tegn på at man ikke har noe liv, hvis man tar skolen seriøst og får bra resultater. Jeg påstår ikke at det er sånn i din sønns miljø, men det er slik her vi bor (hvor det er mange familier med store ressurser og høyt utdannelsesnivå).

En mager trøst er at mange har planer om å skjerpe seg i 10. klasse. Kanskje det blir mer akseptert å gjøre det bra da.

Kanskje det er noen fra fotballaget han har noe annet til felles med, hvis det er dårlig med potensielle kompiser i klassen?

Det hjelper ofte bare de har én eller to som de kan omgås, gå på kino med osv., det trenger ikke være en hel gjeng (i hvert fall er det slik for jenter). Så jeg ville vel kanskje heller invitert 1-2 stykker - på middag, på overnatting (inkl. se på film utover natten, med de voksne så langt unna som mulig) eller noe annet, heller enn å forsøke med flere / mange på en gang, det virker lett konstruert.

De er jo kjemperedde for å drite seg ut i den alderen, så man bør ikke foreta seg noe som helst uten full godkjennelse ;-)

Det er sikkert noen andre på hans klassetrinn som føler det på samme måten, de vet bare ikke om hverandre

tror

[Gjest Pås]

Ifølge min fjortis-jente er det direkte ukult å være flink på skolen. Hun gjentok det senest igår i forbindelse med nyheten om at norske elever scorer dårlig på tester. Det er upopulært og tegn på at man ikke har noe liv, hvis man tar skolen seriøst og får bra resultater. Jeg påstår ikke at det er sånn i din sønns miljø, men det er slik her vi bor (hvor det er mange familier med store ressurser og høyt utdannelsesnivå).

En mager trøst er at mange har planer om å skjerpe seg i 10. klasse. Kanskje det blir mer akseptert å gjøre det bra da.

Kanskje det er noen fra fotballaget han har noe annet til felles med, hvis det er dårlig med potensielle kompiser i klassen?

Det hjelper ofte bare de har én eller to som de kan omgås, gå på kino med osv., det trenger ikke være en hel gjeng (i hvert fall er det slik for jenter). Så jeg ville vel kanskje heller invitert 1-2 stykker - på middag, på overnatting (inkl. se på film utover natten, med de voksne så langt unna som mulig) eller noe annet, heller enn å forsøke med flere / mange på en gang, det virker lett konstruert.

De er jo kjemperedde for å drite seg ut i den alderen, så man bør ikke foreta seg noe som helst uten full godkjennelse ;-)

Det er sikkert noen andre på hans klassetrinn som føler det på samme måten, de vet bare ikke om hverandre

tror

Takk for svar, laban! Nei, det er ikke særlig kult å være flink. Han har ligget lavt i terrenget i forhold til dette med karakterer, men i forrige uke sa hans geniale lærer at "vi er kanskje ikke den beste klassen på skolen, men vi har den beste eleven"! For en ting å si! Etter det har han ikke fått fred for "småspydige" kommentarer.

Jaja, jeg er glad så lenge han forteller meg at han føler seg utenfor av og til, jeg skal ta dine råd til etterretning!

mvh

[Gjest Sniff]

Trøst ham med at om et par år husker han sannsynligvis ikke denne perioden som han nå føler som utrivelig. Snart er han på videregående, der finner man oftere likesinnede.

Og antageligvis finner han nok noen før dette også.

Og det er mange som nok sliter mer enn dette sosialt, som har vært utenfor i alle år, bare ikke den siste tiden. (men jeg skjønner jo at man fokuserer på en forandring som ikke er positiv,da)

[Gjest Pås]

Trøst ham med at om et par år husker han sannsynligvis ikke denne perioden som han nå føler som utrivelig. Snart er han på videregående, der finner man oftere likesinnede.

Og antageligvis finner han nok noen før dette også.

Og det er mange som nok sliter mer enn dette sosialt, som har vært utenfor i alle år, bare ikke den siste tiden. (men jeg skjønner jo at man fokuserer på en forandring som ikke er positiv,da)

Ja, det er trøsten min til ham: når du beynner på videregående er det lettere å finne likesinnede. Jeg sier dessuten at ingen 14-åringer føler seg som "alle andre", og at det folk føler om seg selv, ikke alltid synes utenpå! De som er verdensmester hele tiden, kan også føle seg små i blant...

Jeg er klar over at mange har det verre, og jeg føler dypt og inderlig med dem!

mvh

[Gjest Sniff]

Ja, det er trøsten min til ham: når du beynner på videregående er det lettere å finne likesinnede. Jeg sier dessuten at ingen 14-åringer føler seg som "alle andre", og at det folk føler om seg selv, ikke alltid synes utenpå! De som er verdensmester hele tiden, kan også føle seg små i blant...

Jeg er klar over at mange har det verre, og jeg føler dypt og inderlig med dem!

mvh

Ja, det var ikke meningen å moralisere, altså...

Min 14-åring har vært _litt_ utenfor i alle år,- dvs. h*n har ikke brydd seg så mye om å være sammen med andre, og har trivdes i sitt eget (og vårt) selskap. Men i det siste har de begynt å være sammen en gjeng, som passer godt sammen. Så plutselig så kan det løsne litt.

Som mor har jeg tenkt at det egentlig var helt OK at h*n ikke var den kuleste, mest utadvendte typen. Liten sjanse for at h*n skulle være blant de første til alle mulige ting mødre og fedre helst vil slippe (å vite om...)

Lykke til!!

[cecily]

Ifølge min fjortis-jente er det direkte ukult å være flink på skolen. Hun gjentok det senest igår i forbindelse med nyheten om at norske elever scorer dårlig på tester. Det er upopulært og tegn på at man ikke har noe liv, hvis man tar skolen seriøst og får bra resultater. Jeg påstår ikke at det er sånn i din sønns miljø, men det er slik her vi bor (hvor det er mange familier med store ressurser og høyt utdannelsesnivå).

En mager trøst er at mange har planer om å skjerpe seg i 10. klasse. Kanskje det blir mer akseptert å gjøre det bra da.

Kanskje det er noen fra fotballaget han har noe annet til felles med, hvis det er dårlig med potensielle kompiser i klassen?

Det hjelper ofte bare de har én eller to som de kan omgås, gå på kino med osv., det trenger ikke være en hel gjeng (i hvert fall er det slik for jenter). Så jeg ville vel kanskje heller invitert 1-2 stykker - på middag, på overnatting (inkl. se på film utover natten, med de voksne så langt unna som mulig) eller noe annet, heller enn å forsøke med flere / mange på en gang, det virker lett konstruert.

De er jo kjemperedde for å drite seg ut i den alderen, så man bør ikke foreta seg noe som helst uten full godkjennelse ;-)

Det er sikkert noen andre på hans klassetrinn som føler det på samme måten, de vet bare ikke om hverandre

tror

Var det ikke slik da du var ung da?

Det var i hvertfall ikke særlig kult å være flink da jeg gikk på ungdomsskolen. Da gjaldt det å velge dem man fortalte karakterer til med omhu. Jeg tror det kan skyldes at når nivået høynes og flere sliter med å følge med, forsvarer de seg med å late som om det ikke er noe tøft å være flink heller.

[cecily]

Om dere skulle ta det opp med lærer, la i hvertfall aldri noen få vite det. Da er alt håp ute for lang lang tid.

Og ikke snakk mye om det, utenom når han selv tar det opp. Dess mer du vektlegger det, dess mer unormalt tror jeg det vil kunne føles for ham. Ha det gøy og kos dere hjemme. Venner finner han seg nok når han kommer i et miljø som passer til ham.

[Gjest Pås]

Om dere skulle ta det opp med lærer, la i hvertfall aldri noen få vite det. Da er alt håp ute for lang lang tid.

Og ikke snakk mye om det, utenom når han selv tar det opp. Dess mer du vektlegger det, dess mer unormalt tror jeg det vil kunne føles for ham. Ha det gøy og kos dere hjemme. Venner finner han seg nok når han kommer i et miljø som passer til ham.

Nei, jeg vil nok ikke ta det opp med læreren... jmf. svaret mitt til laban, tror ikke læreren hadde forstått problemet.

Tror du har rett i at jeg ikke skal snakke med ham om det utenom når han tar det opp selv, trenger ikke gjøre det mer "unormalt" enn nødvendig er!

mvh

[laban]

Var det ikke slik da du var ung da?

Det var i hvertfall ikke særlig kult å være flink da jeg gikk på ungdomsskolen. Da gjaldt det å velge dem man fortalte karakterer til med omhu. Jeg tror det kan skyldes at når nivået høynes og flere sliter med å følge med, forsvarer de seg med å late som om det ikke er noe tøft å være flink heller.

Det var helt sikkert noen som mente det var teit å være flink, men det var ikke noen vedtatt sannhet. Men vi hadde hatt karakterer fra 5. klasse, så det var ikke noe nytt som kom i fokus akkurat i tenårene.

Og karakterene betydde ikke så mye for oss som bodde i Oslo - alle kom inn på gymnaset såfremt de besto grunnskolen, og de med best karakterer fikk ikke velge først. Til yrkeslinjene var det loddtrekning.

Jeg gikk på ungdomsskolen på 70-tallet, og det var faktisk noen av lærerne som oftest gnålte om at karakterer ikke fortalte om hva slags menneske man er (som om vi trodde det?!) og at man ikke måtte tro at man var noe verd selv om man var flink på skolen (for da var man sikkert automatisk ekkel og overlegen).

Jeg gikk i en flink klasse, så det var sikkert enklere å gjøre det bra der enn om man er (nesten) alene om det.

[cecily]

Det var helt sikkert noen som mente det var teit å være flink, men det var ikke noen vedtatt sannhet. Men vi hadde hatt karakterer fra 5. klasse, så det var ikke noe nytt som kom i fokus akkurat i tenårene.

Og karakterene betydde ikke så mye for oss som bodde i Oslo - alle kom inn på gymnaset såfremt de besto grunnskolen, og de med best karakterer fikk ikke velge først. Til yrkeslinjene var det loddtrekning.

Jeg gikk på ungdomsskolen på 70-tallet, og det var faktisk noen av lærerne som oftest gnålte om at karakterer ikke fortalte om hva slags menneske man er (som om vi trodde det?!) og at man ikke måtte tro at man var noe verd selv om man var flink på skolen (for da var man sikkert automatisk ekkel og overlegen).

Jeg gikk i en flink klasse, så det var sikkert enklere å gjøre det bra der enn om man er (nesten) alene om det.

Vi ble ofte inndelt i klasserommet slik at alle skulle ha en som var like flink ved siden av seg, for å unngå at elever var støttelærere.

Og så fikk vi velge lekseplan etter ferdigheter, så vi var ikke alene. Men ukult var det likevel.

[Gjest KariKruskakli.]

Ifølge min fjortis-jente er det direkte ukult å være flink på skolen. Hun gjentok det senest igår i forbindelse med nyheten om at norske elever scorer dårlig på tester. Det er upopulært og tegn på at man ikke har noe liv, hvis man tar skolen seriøst og får bra resultater. Jeg påstår ikke at det er sånn i din sønns miljø, men det er slik her vi bor (hvor det er mange familier med store ressurser og høyt utdannelsesnivå).

En mager trøst er at mange har planer om å skjerpe seg i 10. klasse. Kanskje det blir mer akseptert å gjøre det bra da.

Kanskje det er noen fra fotballaget han har noe annet til felles med, hvis det er dårlig med potensielle kompiser i klassen?

Det hjelper ofte bare de har én eller to som de kan omgås, gå på kino med osv., det trenger ikke være en hel gjeng (i hvert fall er det slik for jenter). Så jeg ville vel kanskje heller invitert 1-2 stykker - på middag, på overnatting (inkl. se på film utover natten, med de voksne så langt unna som mulig) eller noe annet, heller enn å forsøke med flere / mange på en gang, det virker lett konstruert.

De er jo kjemperedde for å drite seg ut i den alderen, så man bør ikke foreta seg noe som helst uten full godkjennelse ;-)

Det er sikkert noen andre på hans klassetrinn som føler det på samme måten, de vet bare ikke om hverandre

tror

I min datters klasse konkurerer de om å få de beste karakterene. Så det er tydeligvis forskjell fra skole til skole. Hun går i 8-ende.

Men som læreren sier, så er det en klasse med flinke og modne elever.

Dette er også i strøk med ressurssterke og høyt utdannede personer.

[Bård]

Snakk med ham om det (dere høres egentlig ut til å ha en slags dialog alerede) og støtt ham i å være som han er.

Om han skulle slite litt med den gamle venneflokken nå så vil det kunne være en helt ny verden som åpenbarer seg når han begynner på VGS. I hvert fall hvis han velger skole etter interesser (i den grad dere har flere ulike å velge blant der dere bor). La ham f.eks. velge en skole som er kjent for å trekke til seg mange individualister.

Om ikke VGS blir en "revolusjon" så vil årene på høgskole/universitet DEFINITIVT bli det (han høres såpsass flink ut at jeg tar det som en selvfølge at han vil gå den veien). Der treffer han masse nye mennesker fra ulike kanter av landet/verden - kanskje reiser han selv ut i verden også.

Så lenge han/dere tenker i slike baner tror jeg (forbigående) problemer med venner når man er 14 år ikke behøver bety særlig mye for ham egentlig.

[Gjest Pås]

Snakk med ham om det (dere høres egentlig ut til å ha en slags dialog alerede) og støtt ham i å være som han er.

Om han skulle slite litt med den gamle venneflokken nå så vil det kunne være en helt ny verden som åpenbarer seg når han begynner på VGS. I hvert fall hvis han velger skole etter interesser (i den grad dere har flere ulike å velge blant der dere bor). La ham f.eks. velge en skole som er kjent for å trekke til seg mange individualister.

Om ikke VGS blir en "revolusjon" så vil årene på høgskole/universitet DEFINITIVT bli det (han høres såpsass flink ut at jeg tar det som en selvfølge at han vil gå den veien). Der treffer han masse nye mennesker fra ulike kanter av landet/verden - kanskje reiser han selv ut i verden også.

Så lenge han/dere tenker i slike baner tror jeg (forbigående) problemer med venner når man er 14 år ikke behøver bety særlig mye for ham egentlig.

Takk for svar, Bård, jeg er helt enig i det du skriver. Vi kommer aldri til å foreslå at han skal forandre seg for å tekkes "gjengen", han skal være seg selv!

Vi har også snakket endel om det at han faktisk kan velde selv hvilken vg skole han skal gå på, og at det da vil bli viktig å velge en skole med "likesinnede".

Muligens jeg tok litt hardt i når jeg skrev, og at jeg overdrev i min stille fortvilelse.. I går var han på skoleball, og hadde det kjempegøy, kom hjem med stjerner i øynene!

mvh

[laban]

Takk for svar, Bård, jeg er helt enig i det du skriver. Vi kommer aldri til å foreslå at han skal forandre seg for å tekkes "gjengen", han skal være seg selv!

Vi har også snakket endel om det at han faktisk kan velde selv hvilken vg skole han skal gå på, og at det da vil bli viktig å velge en skole med "likesinnede".

Muligens jeg tok litt hardt i når jeg skrev, og at jeg overdrev i min stille fortvilelse.. I går var han på skoleball, og hadde det kjempegøy, kom hjem med stjerner i øynene!

mvh

Det er jo sånn det er, opp og ned, og store høydeforskjeller ;-)

[Gjest surreal]

Takk for svar, Bård, jeg er helt enig i det du skriver. Vi kommer aldri til å foreslå at han skal forandre seg for å tekkes "gjengen", han skal være seg selv!

Vi har også snakket endel om det at han faktisk kan velde selv hvilken vg skole han skal gå på, og at det da vil bli viktig å velge en skole med "likesinnede".

Muligens jeg tok litt hardt i når jeg skrev, og at jeg overdrev i min stille fortvilelse.. I går var han på skoleball, og hadde det kjempegøy, kom hjem med stjerner i øynene!

mvh

hærlig!