Merkelig oppførsel (Eldre barn)

[Gjest Fortviletnå]

Vi har nylig hentet hjem et barn på nærmere 4 år. Bekymrer meg over adferden hans som er virrete, han er overaktiv og løper stort sett hele tiden, han gjør ugang mesteparten av tiden. Klarer ikke holde på med lek lenge av gangen. Han klarer ikke sitte stille å se på TV engang.Trykker av og på lysbrytere i ett sett. Han løper rundt og rører på alt mulig og ler og kaster det hardt i gulvet når vi sier han ikke får lov. Han prater i ett sett, på sitt språk, men det er veldig grautete. Han dunker hodet ofte og har et blåmerke i pannen.

Noen som har erfaring med dette? Er det slik det er med eldre barn er i begynnelsen? Går dette over?

[Ahava]

Nå har ikke vi adoptert (enda..), men vi har fosterbarn som har kommet til oss i samme alder, eller litt eldre. Vil ikke "utlevere" for mye her inne, men hvis du vil ha en mail fra meg, så kan du kontakte meg på [email protected]

[Tubby1365380674]

Jeg vil være veldig forsiktig med å si noe om hva som er normalt,eller årsaker, da jeg ikke har kompetanse på feltet. Men vi har selv adpoptert to barn på 4 år, og har aldri opplevd den type adferd.Hverken ved overtakelse, etter hjemkomst eller senere. At barnet er aktivt, og fyker rundt, vil jeg tro ikke nødvendigvis er vedvarende, men en overgang, men det andre du beskriver vet jeg ikke. Men fikk dere ikke en beskrivelse av barnets adferd på barnehjmmet? Var han slik der, er adferden endret etter dere fikk han osv.Vet dere om han har opplevd ting i oppveksten som kan forklare noe. Jeg ville kontaktet ekspertise så fort som mulig for å få råd, slik at dere ikke uroer dere unødvendig, og sliter dere ut.Også for at barnet evnt får hjelp om det trenger det.

Lykke til.

[Gjest adhd-mor]

Første adoptivbarn hos oss hadde lignende atferd - men var en del yngre. H*n fikk diagnose ADHD etter få år. Nå er det jo veldig mye lettere å få tidlig diagnose enn for 10 år siden, så jeg ville ikke ventet mer enn høyst 7-8 mnd før jeg satte i gang, om denne atferden ikke har roet seg nedtil da.

[Gjest kan være ulike ting]

Jeg syns dere skal be legen om henvisning til nærmeste BUP (barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikk). Det høres ut som det kan være godt med faglig hjelp i den situasjonen dere er i.

Likevel må dere ha i bakhodet at dessverre har ikke fagpersoner alltid så god greie på adopterte barn. Dere kan dermed komme til å få en feil diagnose på ham.

For det første er mange ikke klar over at en kaotisk og utagerende periode kan være en normal reaksjon hos enkelte barn etter en så stor omveltning som det en adopsjon innebærer.

For det andre er det mange adopterte barn som blir feildiagnostisert med ADHD ("hyperaktivitet") når de egentlig har RAD (reaktiv tilknytningsforstyrrelse). Mange av symptomene er til forveksling like. (Og selvsagt kan også adopterte barn ha ADHD).

Det kan godt hende at det på deres BUP er fagpersoner som har satt seg inn i dette - spør dem rett ut. Ellers kan det også være en ide å ringe adopsjonsforeningen deres og høre om de har navn på fagpersoner som tar slike saker (spørs jo hvor dere bor).

Mye kan dere finne på nettet og i litteraturen også, både om det å adoptere eldre barn generelt, og om RAD og andre problemer.

Huske: Det ER hjelp å få, og det kommer ikke til å være slik bestandig! Ønsker dere lykke til!

[Gjest Fortviletnå]

Jeg vil være veldig forsiktig med å si noe om hva som er normalt,eller årsaker, da jeg ikke har kompetanse på feltet. Men vi har selv adpoptert to barn på 4 år, og har aldri opplevd den type adferd.Hverken ved overtakelse, etter hjemkomst eller senere. At barnet er aktivt, og fyker rundt, vil jeg tro ikke nødvendigvis er vedvarende, men en overgang, men det andre du beskriver vet jeg ikke. Men fikk dere ikke en beskrivelse av barnets adferd på barnehjmmet? Var han slik der, er adferden endret etter dere fikk han osv.Vet dere om han har opplevd ting i oppveksten som kan forklare noe. Jeg ville kontaktet ekspertise så fort som mulig for å få råd, slik at dere ikke uroer dere unødvendig, og sliter dere ut.Også for at barnet evnt får hjelp om det trenger det.

Lykke til.

Han var ikke slik da vi møtte han på barnehjemmet. Vi var så lykkelige og glade for vi oppfattet ham som en rolig og grei gutt. En skikkelig god-gutt. Det var nettopp det som sto i papirene om han også. At han var frisk og snill og grei. De var stolte over å kunne tildele han på barnehjemmet..

Vi understrekte at vi ønsket et friskt barn. Det var det aller viktigste for oss. Han var en slik godgutt, lydig, snill og rolig etter vi fikk ham med på hotellet og en stund etter vi kom hjem også. Dette varte lenge etter vi kom hjem. Det var bare kos. Nå synes jeg bare han blir verre og verre for hver dag.

Fikk en mail gjennom noen kjente at det går rykter om at barna på dette barnehjemmet oppfattes som om de går i slow-motion. At de faktisk gir dem beroligene stoffer. Noen av barna hadde problemer med diverse ting etter adopsjonen.

Har bare lyst å løpe fra alt. Jeg er verken flink eller istand til å takle en slik problemadferd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er bare ufattelig fortvilet og trist nå.

Dette barnet er 4 år og har vært på barnehjemmet i 2 1/2 år så de burde vite utmerket godt om det skulle være noe ekstra spesiellt med denne gutten. Vi føler vi er blitt lurt.

Kanskje jeg bør ta dette opp med foreningen vår?

[Gjest bygge trygghet]

Han kan feks være deprimert, det kan ofte hos barn gi utslag i utagerende atferd. Han blir nok også fortvilet, fordi han ikke har språket til å uttrykke det han ønsker og trenger. Det høres også ut som han prøver dere ut, tester grensene. "Vil de være glad i meg fortsatt hvis jeg gjør dette eller dette?"

Husk det har jo vært en veldig stor omskiftning for ham, å komme fra det trygge kjente til et sted hvor alt og alle er ukjent, og han ikke skjønner språket. Heller ikke føler han seg trygg på om dere vil være der bestandig, eller om han vil miste dere også.

Det trenger slett ikke være noe alvorlig feil med ham av den grunn. Jeg vil råde dere til å søk faglig hjelp i denne fasen, for å få gode råd om å takle ham. Men jeg vil også foreslå å ta kontakt med noen som snakker guttens språk, og se om dere feks kunne ansatt vedk som støtteperson et par timer 1-2 ganger i uken. En som kan leke med gutten og snakker det språket han er vant med. Det kunne være en trygghet for ham, og samtidig hjelpe dere til å forstå ham.

Ikke fortvil! Det er lett å tenke de mørkeste, rareste tanker når man er midt oppi en vanskelig fase. Ting Tar Tid! Det vil nok gå seg til etterhvert, når gutten blir tryggere, og når han lærer seg språket og kan uttrykke mere hva han ønsker og vil.

[snø]

Han var ikke slik da vi møtte han på barnehjemmet. Vi var så lykkelige og glade for vi oppfattet ham som en rolig og grei gutt. En skikkelig god-gutt. Det var nettopp det som sto i papirene om han også. At han var frisk og snill og grei. De var stolte over å kunne tildele han på barnehjemmet..

Vi understrekte at vi ønsket et friskt barn. Det var det aller viktigste for oss. Han var en slik godgutt, lydig, snill og rolig etter vi fikk ham med på hotellet og en stund etter vi kom hjem også. Dette varte lenge etter vi kom hjem. Det var bare kos. Nå synes jeg bare han blir verre og verre for hver dag.

Fikk en mail gjennom noen kjente at det går rykter om at barna på dette barnehjemmet oppfattes som om de går i slow-motion. At de faktisk gir dem beroligene stoffer. Noen av barna hadde problemer med diverse ting etter adopsjonen.

Har bare lyst å løpe fra alt. Jeg er verken flink eller istand til å takle en slik problemadferd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er bare ufattelig fortvilet og trist nå.

Dette barnet er 4 år og har vært på barnehjemmet i 2 1/2 år så de burde vite utmerket godt om det skulle være noe ekstra spesiellt med denne gutten. Vi føler vi er blitt lurt.

Kanskje jeg bør ta dette opp med foreningen vår?

Jeg synes dere skal søke hjelp, og adopsjonsforeningen deres kan nok hjelpe dere med råd.

Ellers synes jeg at "bygge trygghet" har noen poeng i sitt innlegg. Det er mulig at gutten tester dere ut for å se om dere virkelig er glad i ham.

Å få nye foreldre når man er 4 år er litt av en omveltning for en liten gutt, og selv om dette er litt av en forandring i deres liv, så er det nok enda vanskeligere for en liten gutt som er tatt bort fra sine trygge og vante omgivelser.

Men for alt i verden, ikke kjemp med dette alene, be om hjelp. Det er bedre å få det tidlig enn at dere sliter dere fullstendig ut.

Det finnes en psykolog som har jobbet en del med tilknytningsforstyrrelse, jeg har vært på et kurs med ham. Han har et nettsted http://www.haarklou.no/

Lykke til!

Beste hilsen fra

[Gjest kan være ulike ting]

Han var ikke slik da vi møtte han på barnehjemmet. Vi var så lykkelige og glade for vi oppfattet ham som en rolig og grei gutt. En skikkelig god-gutt. Det var nettopp det som sto i papirene om han også. At han var frisk og snill og grei. De var stolte over å kunne tildele han på barnehjemmet..

Vi understrekte at vi ønsket et friskt barn. Det var det aller viktigste for oss. Han var en slik godgutt, lydig, snill og rolig etter vi fikk ham med på hotellet og en stund etter vi kom hjem også. Dette varte lenge etter vi kom hjem. Det var bare kos. Nå synes jeg bare han blir verre og verre for hver dag.

Fikk en mail gjennom noen kjente at det går rykter om at barna på dette barnehjemmet oppfattes som om de går i slow-motion. At de faktisk gir dem beroligene stoffer. Noen av barna hadde problemer med diverse ting etter adopsjonen.

Har bare lyst å løpe fra alt. Jeg er verken flink eller istand til å takle en slik problemadferd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er bare ufattelig fortvilet og trist nå.

Dette barnet er 4 år og har vært på barnehjemmet i 2 1/2 år så de burde vite utmerket godt om det skulle være noe ekstra spesiellt med denne gutten. Vi føler vi er blitt lurt.

Kanskje jeg bør ta dette opp med foreningen vår?

Du sier du har hørt rykter om at barnehjemmet doper ned barna. Jeg tror ikke du skal tro på slike rykter uten videre, det høres ikke så veldig sannsynlig ut. Man skal jo aldri si aldri, men slike rykter kan like gjerne settes igang av foreldre som ikke forstår hvorfor barna deres blir så urolige etter de har fått dem.

Faktisk er ikke slik atferd uvanlig, mange adopterte barn har en urolig og utagerende periode i mange måneder etter adopsjonen. Det roer seg etterhvert, hvis man takler det konsttruktiv. Masser av tålmodighet, varme og fasthet (grenser).

Som nevnt ovenfor, syns jeg likevel dere bør kontakte BUP for å be om råd og hjelp. Også i tilfelle det skulle dreie seg om andre ting.

[ahg]

Jeg forstår godt at du blir fortvilet. Det tar ikke lang tid før man blir ganske utslitt i en slik situasjon.

Jeg synes også at dere absolutt bør søke hjelp, og forsøk å passe på at dere får _kompetent_ hjelp. Kanskje foreningen deres kan gi noen gode råd.

Slik jeg ser det, trenger både gutten og dere selv støtte i en slik situasjon. Ikke la det gå for lenge slik at dere skrur dere inn i en negativ spiral der fortvilelse og mørke tanker tar overhånd, og det blir vanskeligere og vanskeligere å takle gutten på en positiv måte. Han vil selvfølgelig merke at hans nye foreldre reagerer negativt på ham, hvilket vil forverre situasjonen ytterligere.

Håper inderlig at det går bedre etter hvert, og at alt ordner seg til det beste for både gutten og dere. Det kan ta tid, men ikke mist håpet - og som sagt: søk hjelp!

Beste hilsener fra

[Gjest adhd-mor]

Han var ikke slik da vi møtte han på barnehjemmet. Vi var så lykkelige og glade for vi oppfattet ham som en rolig og grei gutt. En skikkelig god-gutt. Det var nettopp det som sto i papirene om han også. At han var frisk og snill og grei. De var stolte over å kunne tildele han på barnehjemmet..

Vi understrekte at vi ønsket et friskt barn. Det var det aller viktigste for oss. Han var en slik godgutt, lydig, snill og rolig etter vi fikk ham med på hotellet og en stund etter vi kom hjem også. Dette varte lenge etter vi kom hjem. Det var bare kos. Nå synes jeg bare han blir verre og verre for hver dag.

Fikk en mail gjennom noen kjente at det går rykter om at barna på dette barnehjemmet oppfattes som om de går i slow-motion. At de faktisk gir dem beroligene stoffer. Noen av barna hadde problemer med diverse ting etter adopsjonen.

Har bare lyst å løpe fra alt. Jeg er verken flink eller istand til å takle en slik problemadferd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er bare ufattelig fortvilet og trist nå.

Dette barnet er 4 år og har vært på barnehjemmet i 2 1/2 år så de burde vite utmerket godt om det skulle være noe ekstra spesiellt med denne gutten. Vi føler vi er blitt lurt.

Kanskje jeg bør ta dette opp med foreningen vår?

Det er jo ikke akkurat et ukjent fenomen at barnehjemmet ikke i det hele tatt mistenker at noe er "galt"......

"Vi understrekte at vi ønsket et friskt barn. Det var det aller viktigste for oss". Det er jo det for alle - men ingen av oss har noen garanti for å få et "friskt" barn uansett. Om han skulle ha tilknytningsforstyrrelser og/eller ADHD er ikke noe av dette verdens undergang, dere må lære å håndtere det, gutten må få adekvat medisinering og så mye oppfølging som han trenger.

Her i huset er det to adoptivbarn med tilsammen 3 diagnoser - begge har ADHD - og vi overlever! Men det meste dreier seg om barna, oppfølging og tilrettelegging! Til gjengjenld har vi to "eksemplarer av arten" som vi kan være stolte av!

Kontakt fastlegen og få henvisning til BUP - det er ofte veldig lang ventetid.

Snakk med barnehagen (om han går der) eller ta direkte kontakt med PPT. De har barnepsykolog, og kan gjøre diverse tester osv før dere kommer til hos BUP.

Adopsjonsforeningen kan ikke gjørenoe fra eller til - og de vil jo helst ikke vite om de problemene adoptivbarna har (er vår erfaring), så det ville jeg droppet.

[Tubby1365380674]

Han var ikke slik da vi møtte han på barnehjemmet. Vi var så lykkelige og glade for vi oppfattet ham som en rolig og grei gutt. En skikkelig god-gutt. Det var nettopp det som sto i papirene om han også. At han var frisk og snill og grei. De var stolte over å kunne tildele han på barnehjemmet..

Vi understrekte at vi ønsket et friskt barn. Det var det aller viktigste for oss. Han var en slik godgutt, lydig, snill og rolig etter vi fikk ham med på hotellet og en stund etter vi kom hjem også. Dette varte lenge etter vi kom hjem. Det var bare kos. Nå synes jeg bare han blir verre og verre for hver dag.

Fikk en mail gjennom noen kjente at det går rykter om at barna på dette barnehjemmet oppfattes som om de går i slow-motion. At de faktisk gir dem beroligene stoffer. Noen av barna hadde problemer med diverse ting etter adopsjonen.

Har bare lyst å løpe fra alt. Jeg er verken flink eller istand til å takle en slik problemadferd. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Er bare ufattelig fortvilet og trist nå.

Dette barnet er 4 år og har vært på barnehjemmet i 2 1/2 år så de burde vite utmerket godt om det skulle være noe ekstra spesiellt med denne gutten. Vi føler vi er blitt lurt.

Kanskje jeg bør ta dette opp med foreningen vår?

Hei igjen

Det høres ut som om overgangen for barnet har noe å si her, i og med at barnet endret adferd etter hjemkomst.(Hvis man kan se bort i fra nedopingsryktene), og det burde vel adopsjonsforeninhgen kunne si noe om. De har kanskje formidlet flere barn fra det barnehjemmet.

Selv om vi ikke har opplevd slike ting du beskriver kom jeg på noen venner som fikk et søskenpar på 2 og 4 eller 3 og 5. De hadde bodd hos biol. familie hele tiden, men de døde. Barna fikk nye foreldre etter kort tid, og de opplevde iallefall ganske "vanskelige adferd", som testet ut. De hadde det travelt både i hentelandet og etter hjemkomst. Barna hadde tydelig en sorg, og de testet som bare det, kastet yoghourt i veggene o.l De hadde en i familien som kunne barnas språk og det hjalp veldig.De var veldig bestemte og hadde svært tydelige grenser lenge. andre synes de virket vel strenge, men det var sannsynligvis nødvendig. Og masse ubetinget kjærlighet selvfølgelig. Etter en tid roet dette seg helt.

Jeg kom også på etter å ha tenkt litt at vår eldste sønn fikk en depresjon etter at vi flyttet fra det stedet vi bodde da vi fikk ham. Vi flytte langt og han mistet kontakten med bestevennen. Dette slo ut i veldig uttetsting av grenser. Alt vi hadde vært igjennom av grensesetting tidligere kom opp igjen.Kjempeslitsomt. Vi holdt fast på de samme grensene og viste masse uforbeholden kjærlighet. En psykolog kunne fortelle oss at vi gjorde det rette og at en slik flyttedepresjon ikke var uvanlig og at det ville roe seg etter et halvt års tid, og det gjorde det.

Kanskje dette ikke er så galt likevel, men rådfør deg med ekspertise uansett.

Akkurat det med hodebankingen ville jeg også spurt konkret om.

[Gjest litchi]

Du burde ringe og ta en prat med noen hos Aline Småbarnssenter i Oslo. De jobber kun med barn som har fått en vanskelig start i livet, og kan veldig mye om dette.

Vi var på adopsjonsforberedende kurs for en stund siden, og da var det en psykolog fra Aline som holdt foredrag for oss om "oppstartsproblemer" hos barn som feks har opplevd flere brudd i livet. Psykologen sa blant annet at uansett hvor mye man hadde lest, blitt fortalt,var forberedt, så klarer man ikke takle barn med problemer alene, uten hjelp, i lengden. Det ser de til og med på forsterforeldre og beredskapshjem, som virkelig er kurset opp og ned i dette, og som ofte har masse erfaring.

Psykologens råd var "ta kontakt" så fort dere får problemer, om ikke annet for en prat.

Kan ikke uttale meg om barnet deres. Har ingen erfaring på området, men det høres jo ut som om dette er en reaksjon på endringene, siden han var rolig sammen med dere i starten.

Ønsker dere all mulig lykke til!!

[Gjest Fortvilet nå]

Du burde ringe og ta en prat med noen hos Aline Småbarnssenter i Oslo. De jobber kun med barn som har fått en vanskelig start i livet, og kan veldig mye om dette.

Vi var på adopsjonsforberedende kurs for en stund siden, og da var det en psykolog fra Aline som holdt foredrag for oss om "oppstartsproblemer" hos barn som feks har opplevd flere brudd i livet. Psykologen sa blant annet at uansett hvor mye man hadde lest, blitt fortalt,var forberedt, så klarer man ikke takle barn med problemer alene, uten hjelp, i lengden. Det ser de til og med på forsterforeldre og beredskapshjem, som virkelig er kurset opp og ned i dette, og som ofte har masse erfaring.

Psykologens råd var "ta kontakt" så fort dere får problemer, om ikke annet for en prat.

Kan ikke uttale meg om barnet deres. Har ingen erfaring på området, men det høres jo ut som om dette er en reaksjon på endringene, siden han var rolig sammen med dere i starten.

Ønsker dere all mulig lykke til!!

Gutten ga oss så godt inntrykk på barnehjemmet. I begynnelsen var han sjenert og rolig. Han er fremdeles sjenert og rolig når vi får besøk av fremmede eller er på besøk. Det tar en time også er han varm i trøya. Kanskje det er denne fasen vi har sett når vi har møtt han på barnehjemmet? (har jo lurt i ettetid på om han hadde fått noe beroligende stoffer). Er det vanlig for ADHD-barn å være sjenerte i begynnelsen? Han er veldig flink til å ikke søle når han holder et glass. Han var flink til å kle av og på seg selv på barnehjemmet. Han gjør det enda, men er etterhvert blitt mer utålmodig og sutrete med dette.

Han sang for oss på barnehjemmet og var flink til å svare riktig når de spurte ham spørsmål. Jeg hadde ingen mistake om at dette barnet kunne være hyperaktivt... Var faktisk litt på vakt for dette for min søster har ADHD-barn og de har slitt seg istykker med dette barnet. De er en tragisk familie, som har vært nær til å bli splittet flere ganger. Nå er de på noe slags rehabilitering for å få det bedre. Men det går ikke stort bedre. Har fulgt dem på nært hold og dette har stått som et skrekkeksempel for meg og nå skjer det faktisk med oss også, kanskje? Det føles helt uvirkelig. Jeg vet hva slags problemer vi har i vente da. Jeg merker jeg ikke orker å ha noe med barnet å gjøre, så min mann tar seg av ham mesteparten av tiden. Jeg sliter enormt nå.

Min mann fornekter at noe kan være galt, så han nekter å oppsøke noe hjelp utenfra.

[Gjest lykke til videre]

Jeg har tenkt mye på innlegget ditt siden jeg leste det første gang. Og du har fått mange gode råd. Men jeg har også noen refleksjoner på dette....

Vårt barn var bare året ved henting og vi forventet at barnet skulle utvikle seg videre i forhold til denne alderen. Det skjedde ikke. Istedenfor gikk barnet bakover i tid og ble veldig spedbarnsaktig. Dette varte en stund , så gikk utviklingen derfra igjen og i rekord -fart til barnet nådde igjen utviklingen på sitt egentlige alderstrinn.

Barnet ditt har mistet endel av en barndom som vi tar for gitt her i norge. De blir "voksne" altfor fort og må gjøre tingene selv på barnehjem.

Det å tenne lysbrytere på og av er en del av leken til barn under to år. I denne alderen blir mange veldig urolige, gjør alt som de ikke skal og tar på alt osv. Derfor kan det hende at barnet ditt er satt litt tilbake på dette stadiet og bare må prøve ut grenser påny i en helt annen setting enn tidligere. Det er helt naturlig og kalles trassalder. Jeg har også egenfødt som har vært på samme måte, men da i "riktig" tid i forhold til alder. Plutselig en dag snudde det seg og barna fallt til ro og "fant" seg selv. Det med å dunke og slå seg selv må også læres at det er "au" og farlig og ikke lov. Tenk på at disse barna ofte sloss både om litt ekstra mat og leker og oppmerksomhet på barnehjemmene.

Du sier ikke noe om barnet er begynt i barnehage, har overnattet borte, eller har blitt passet av noen andre på dagtid enda. Heller ikke om du har permisjon eller er i jobb.Jeg vil forelslå følgende: Dere begynner fra begynnelsen igjen, med alt det innbefatter av ekstra brysomhet. Barnet tas ut av event. barnehage, og en av foreldrene må ta permisjon en stund for å være med barnet hele tiden. Vær bare hjemme og ute på tur, men ikke sammen med andre mennesker i denne tilvenningen. Fortell barnet om hva som er rett og galt i forhold til kroppspråk , ord og mimikk. Vær rolig og konsekvente og gi masse kjærlighet. Vis bildebøker som dere kan peke i , istedenfor lese historier som krever mer konsentrasjon fra barnet. Etterhvert vil barnet bli vant til å sitte på fanget og roe seg litt.Dette økes av seg selv når man føler for det. Kle på barnet om barnet ikke ønsker det selv. Mitt eldste barn kan kle på seg alt , men vil ofte at jeg skal hjelpe til for kosen sin skyld! Det gir oss nærhet i denne stunden.

Slå vekk tankene på at noe er galt, det ødelegger forholdet til barnet. Det er ikke sikkert noe ER galt, men det føles som du har gitt opp her nå...Og dette senser barnet til de grader!!

Jeg sier ikke her at det ikke kan være en diagnose og at du ikke skal søke hjelp, men sett ting i perspektiv og prøv å sette deg inn i barnets nye livsituasjon. Knytt barnet til dere på ny og få tillit ,og vis at dere ikke skal forsvinne vekk og dra fra ham igjen før han er helt trygg på situasjonen.

[hjertebarnet]

Gutten ga oss så godt inntrykk på barnehjemmet. I begynnelsen var han sjenert og rolig. Han er fremdeles sjenert og rolig når vi får besøk av fremmede eller er på besøk. Det tar en time også er han varm i trøya. Kanskje det er denne fasen vi har sett når vi har møtt han på barnehjemmet? (har jo lurt i ettetid på om han hadde fått noe beroligende stoffer). Er det vanlig for ADHD-barn å være sjenerte i begynnelsen? Han er veldig flink til å ikke søle når han holder et glass. Han var flink til å kle av og på seg selv på barnehjemmet. Han gjør det enda, men er etterhvert blitt mer utålmodig og sutrete med dette.

Han sang for oss på barnehjemmet og var flink til å svare riktig når de spurte ham spørsmål. Jeg hadde ingen mistake om at dette barnet kunne være hyperaktivt... Var faktisk litt på vakt for dette for min søster har ADHD-barn og de har slitt seg istykker med dette barnet. De er en tragisk familie, som har vært nær til å bli splittet flere ganger. Nå er de på noe slags rehabilitering for å få det bedre. Men det går ikke stort bedre. Har fulgt dem på nært hold og dette har stått som et skrekkeksempel for meg og nå skjer det faktisk med oss også, kanskje? Det føles helt uvirkelig. Jeg vet hva slags problemer vi har i vente da. Jeg merker jeg ikke orker å ha noe med barnet å gjøre, så min mann tar seg av ham mesteparten av tiden. Jeg sliter enormt nå.

Min mann fornekter at noe kan være galt, så han nekter å oppsøke noe hjelp utenfra.

Det er kjempeviktig at dere søker hjelp snarest mulig, ikke minst for å snu din holdning til gutten.

Jeg tror ikke du skal henge deg opp i tanken på noen ADHD-diagnose, det er slett ikke sikkert han har det. (Dessuten er ADHD barn også ulike). Du er nok altfor snar til å tenke slik fordi du kjenner noen som har det slik. Men det kan være helt andre ting med din gutt.

PRØV å si til deg selv at du krisemaksimerer og at du ikke trenger å være så pessimsitisk som du er nå.

Men dere trenger hjelp, hele familien, nettopp for at dette ikke skal splitte dere som par og ødelegge familien. Ring både BUP og familiekontor og prøv å få en time raskest mulig!

[trk1365380645]

Som jeg kjenner meg igjen! Turbofart, grensetesting, biting, kaste ting...

Jeg tenker at det er helt naturlig for et barn som er utrygg og kanskje sliter med depresjoner og traumer å være i full fart og å teste grenser. Vi merker i hvertfall litt etter litt at Gullet får mer ro. Han kan nå sitte en stumd og se på TV, han kan til og med sitte alene og leke litt etterhvert! Grensetestingen er mest slitsom for oss nå, det er liksom måte på hvor tålmodig man klarer å være på de samme tingene i 8 måneder! Men som en annen skrev: Jeg tror deler av det kommer av at barnet må teste om vi fremdeles er glad i det selv om det bryter grensene våre! Så jeg prøver å la det være en ledesnor, og håper at det hjelper slik at barnet blir trygt nok til å kunne stole på at vi alltid vil være foreldrene hans og alltid vil elske ham! Samtidig er jo det å teste folks grenser en ganske god måte å bli kjent med dem på! (Dessverre betyr det etterhvert at Gullet har blitt kjent med en sint, høyrøstet mor... men jeg jobber med saken;-) )

Jeg arbeidet en tid med barn av asylsøkere, det var i den tiden det kom endel albanere direkte fra krigen i Kosova, og da lærte jeg at bearbeiding av vanskelige opplevelser og følelser hadde mange utslag. Men noe som gikk igjen hos mange, var uro og problemer med å sitte i ro. For noen var det ganske enkelt fordi hvis de satt i ro begynte de å tenke og det maktet de ikke. Jeg tenker at noe av det samme kan være med våre barn, og da blir det viktigste vi kan gjøre å bygge opp en trygghet rundt dem, som kan gjøre at de sakte men sikkert kan sette seg ned uten å bli overmannet av følelser de ikke vet hvordan de skal håndtere.

Det er spennende å tenke tilbake på tiden vi har vært med Gullet. Og en av de tingene som slår meg mest når jeg tenker tilbake, er hvor utrygg han må ha vært da vi egentlig trodde han var ganske trygg! Selv om tilknytningsprosessen vår har gått ganske lett, er det likevel mye jeg kan se nå som betyr at det er først nå han virkelig begynner å finne roen med oss og i nye omgivelser. På en måte er det skremmende å tenke på at vi ikke "så" ham nok, samtidig er det godt å vite at vi gjør mye bra, slik at det faktisk går fremover!

Dette ble visst litt rotete, men jeg ville bare si at jeg tror det er helt naturlig at barn reagerer, og utfra det du beskriver tenker jeg at det er helt normale reaksjoner på en unormal situasjon! Ikke bekymre deg, men tenk at det er DU (og mannen!) som må ta ansvaret for at barnet deres skal bli trygg på dere, og at han trenger all tid, omsorg og kjærlighet som dere drømte om å gi et barn før dere hentet ham (og da er det viktig at dere samarbeider og forteller hva som må til for at dere skal klare å få krefter og overskudd til det)! Og les gjerne litt om tilknytningsforstyrrelser, det har jeg funnet veldig nyttig i hvertfall! Her er to adresser:

http://www.attach-china.org/

http://www.adoption.dk/bladet/00OKT_14.HTM

Lykke til!

[ahg]

Gutten ga oss så godt inntrykk på barnehjemmet. I begynnelsen var han sjenert og rolig. Han er fremdeles sjenert og rolig når vi får besøk av fremmede eller er på besøk. Det tar en time også er han varm i trøya. Kanskje det er denne fasen vi har sett når vi har møtt han på barnehjemmet? (har jo lurt i ettetid på om han hadde fått noe beroligende stoffer). Er det vanlig for ADHD-barn å være sjenerte i begynnelsen? Han er veldig flink til å ikke søle når han holder et glass. Han var flink til å kle av og på seg selv på barnehjemmet. Han gjør det enda, men er etterhvert blitt mer utålmodig og sutrete med dette.

Han sang for oss på barnehjemmet og var flink til å svare riktig når de spurte ham spørsmål. Jeg hadde ingen mistake om at dette barnet kunne være hyperaktivt... Var faktisk litt på vakt for dette for min søster har ADHD-barn og de har slitt seg istykker med dette barnet. De er en tragisk familie, som har vært nær til å bli splittet flere ganger. Nå er de på noe slags rehabilitering for å få det bedre. Men det går ikke stort bedre. Har fulgt dem på nært hold og dette har stått som et skrekkeksempel for meg og nå skjer det faktisk med oss også, kanskje? Det føles helt uvirkelig. Jeg vet hva slags problemer vi har i vente da. Jeg merker jeg ikke orker å ha noe med barnet å gjøre, så min mann tar seg av ham mesteparten av tiden. Jeg sliter enormt nå.

Min mann fornekter at noe kan være galt, så han nekter å oppsøke noe hjelp utenfra.

Jeg skjønner godt at du er kjemperedd for å havne i samme situasjon som din søster, men det er jo slett ikke sikkert at barnet deres har adhd! Det er en skrekkfantasi som har overtaket på deg. Ikke ta en negativ avgjørelse følelsesmessig før dere faktisk _vet_. Og det kommer til å ta TID!

Jeg tror det er kjempeviktig at DU får hjelp nå, uansett hva mannen din måtte mene. Du må få hjelp NÅ slik at du ikke fastner i skrekkfantasien din og ødelegger forholdet til gutten din. Gutten deres er IKKE barnet til søsteren din!

Beste hilsen

[Gjest er tilfredas adoptivmor til barn med ADHD]

Gutten ga oss så godt inntrykk på barnehjemmet. I begynnelsen var han sjenert og rolig. Han er fremdeles sjenert og rolig når vi får besøk av fremmede eller er på besøk. Det tar en time også er han varm i trøya. Kanskje det er denne fasen vi har sett når vi har møtt han på barnehjemmet? (har jo lurt i ettetid på om han hadde fått noe beroligende stoffer). Er det vanlig for ADHD-barn å være sjenerte i begynnelsen? Han er veldig flink til å ikke søle når han holder et glass. Han var flink til å kle av og på seg selv på barnehjemmet. Han gjør det enda, men er etterhvert blitt mer utålmodig og sutrete med dette.

Han sang for oss på barnehjemmet og var flink til å svare riktig når de spurte ham spørsmål. Jeg hadde ingen mistake om at dette barnet kunne være hyperaktivt... Var faktisk litt på vakt for dette for min søster har ADHD-barn og de har slitt seg istykker med dette barnet. De er en tragisk familie, som har vært nær til å bli splittet flere ganger. Nå er de på noe slags rehabilitering for å få det bedre. Men det går ikke stort bedre. Har fulgt dem på nært hold og dette har stått som et skrekkeksempel for meg og nå skjer det faktisk med oss også, kanskje? Det føles helt uvirkelig. Jeg vet hva slags problemer vi har i vente da. Jeg merker jeg ikke orker å ha noe med barnet å gjøre, så min mann tar seg av ham mesteparten av tiden. Jeg sliter enormt nå.

Min mann fornekter at noe kan være galt, så han nekter å oppsøke noe hjelp utenfra.

Har bare lyst til å si som generalsekretær Bronder i ADHD-foreningen at hvis du har sett ett barn med ADHD så har du sett ETT barn med ADHD. De er like forskjellige som alle andre, og du må ikke sammenligne ditt barn med din søsters - som du ser på med skrekk og gru.

En helt annen ting er at om det skulle være ADHD som er årsak til problemene, krever det at du og mannen din setter dere godt inn i problematikken og bruker de metodene og hjelpemidlene som finns. Barn med ADHD kan være både flinke motorisk, høflige, kreative, musikalske og mangler som reglel ingen ting intelligensmessig!

Høres ut som om dere har adoptert i Russland - det er mange like historier derfra om stille og høflige barn som kunne både lese dikt og synge, men som dessverre har vist seg å være helt rabiate i ettertid.

Viktig å komme til utredning raskt! Kontakt PPT eller få henvisning til BUP!

[Gjest fagperson og mor]

Hei!

Mitt råd til deg er at dere søker hjelp for å få utredet hva det kan være og få hjelp til tiltak. Ikke vær redd for å henvende dere til PPT i kommunen som vil hjelpe dere. De vil vurdere situasjonen og komme med tiltak, de vil også vurdere om barnet skal henvises videre til BUP eller en annen instans. Mange barn, både adopterte og egenfødte sliter med forskjellige vansker, ikke vent med å søke hjelp, de er der for å hjelpe dere.

Hvis det skulle vise seg at barnet har adhd, så finns det både medisiner og andre tiltak med god effekt. Men det er viktig at dere sier ifra slik at gutten og dere får den hjelpen som trengs. Struktur, forutsigbarhet og faste grenser i tillegg til kjærlighet er viktig. Kanskje er det slik at han trenger ekstra hjelp for å få til språkinnlæringen også.

Lykke til. Det er hjelp å få. Mange jobber med dette for å hjelpe barn og familier som sliter. Det er deres rettighet.