Merkelig oppførsel (Eldre barn)

[hjertebarnet]

Kanskje du kan få noen råd og tips i artikkelen her:

http://www.adoption.dk/bladet/00OKT_14.HTM

[Gjest nickolesso]

Jeg har ikke fått så gamle barn, mensyns det faktisk høes helt normalt ut. Tenk å bli plassert i et helt nytt miljø, alt er ukjent og kanskje utygt. Dette går nok over, men gi ham tid.

[trk1365380645]

Gutten ga oss så godt inntrykk på barnehjemmet. I begynnelsen var han sjenert og rolig. Han er fremdeles sjenert og rolig når vi får besøk av fremmede eller er på besøk. Det tar en time også er han varm i trøya. Kanskje det er denne fasen vi har sett når vi har møtt han på barnehjemmet? (har jo lurt i ettetid på om han hadde fått noe beroligende stoffer). Er det vanlig for ADHD-barn å være sjenerte i begynnelsen? Han er veldig flink til å ikke søle når han holder et glass. Han var flink til å kle av og på seg selv på barnehjemmet. Han gjør det enda, men er etterhvert blitt mer utålmodig og sutrete med dette.

Han sang for oss på barnehjemmet og var flink til å svare riktig når de spurte ham spørsmål. Jeg hadde ingen mistake om at dette barnet kunne være hyperaktivt... Var faktisk litt på vakt for dette for min søster har ADHD-barn og de har slitt seg istykker med dette barnet. De er en tragisk familie, som har vært nær til å bli splittet flere ganger. Nå er de på noe slags rehabilitering for å få det bedre. Men det går ikke stort bedre. Har fulgt dem på nært hold og dette har stått som et skrekkeksempel for meg og nå skjer det faktisk med oss også, kanskje? Det føles helt uvirkelig. Jeg vet hva slags problemer vi har i vente da. Jeg merker jeg ikke orker å ha noe med barnet å gjøre, så min mann tar seg av ham mesteparten av tiden. Jeg sliter enormt nå.

Min mann fornekter at noe kan være galt, så han nekter å oppsøke noe hjelp utenfra.

Ville bare legge til at det ville være synd om barnet forble sjenert og rolig. Det ville jo bety at han aldri ble trygg på dere, men gjorde sitt ytterste for å behage dere i frykt for at dere ikke skulle like ham! Sannsynligvis er det mye sunnere for ham i lengden å "utagere utryggheten", for da blir det bearbeidet og han formidler den til dere, enn at han hadde forblitt et stille, "innagerende" barn som ikke følte seg trygg og bar alle sine sorger alene. Jeg håper innleggene her har vært litt til hjelp, men hvis du ikke klarer å legge fra deg bekymringene, bør du ta kontakt med fagpersoner, begynn gjerne med helsestasjonen.

Lykke til!