diskusjon

19. desember 2004

Jeg ble litt inspirert av tråden lenger nede om barnet som er eldre og sliter litt.

Når barn er så store at de har en stor og minnerik bagasje synes jeg det burde vært større oppfølging av foreldrene hvis de er førstegangsadoptivforeldre.

Hadde det vært meg som hadde fått en stort barn med alt det innebærer så hadde jeg også blitt temmelig maktesløs. Nå har jeg fått barn fra de var ganske små og må si at det var jo veldig behagelig og mer i tråd med den rosa drømmen om å bli mor for første gang.

Nå som jeg har to barn kunne jeg gjerne ha ønsket et større barn fordi jeg har fått stor erfaring og vet mye mer om hjelpesystemene som finnes rundt oss. I tillegg har jeg overskudd og selvtillit på at dette ville vi klare. Men nå ville ikke en slik aldersgruppe blitt tildelt meg fordi det ikke ville bli det yngste barnet i familien. Det synes jeg er utrolig synd!!

Nå er ikke dette et angrep på noen, og de aller fleste overvinner selvsagt problemene heldigvis! Men er det flere som kunne mene for og imot det å få et større barn som førstegangsadopsjon

så hadde det vært flott å høre her.

19. desember 2004

Hei

Her er mine tanker. Som på alle områder i livet er det farlig å generalisere. Det blir aldri riktig. Det er også farlig å tro at det man selv opplever , det gjelder sikkert for mange andre også.

Jeg har opplevd å ikke bli trodd på at det for oss ikke var viktig med et lite barn, og da tenker jeg under 2 år.Det tror jeg ikke du mener fikk jeg høre, det er jo så koselig....

For meg er ikke den rosa drømmen å få et spebarn med alt det innebærer:) Vi har fått to 4 åringer, og venter på det 3. og det synes vi har vært helt topp. Tenk deg når vi har permisjon sammen med en 4 åring. Vi dro på sykkeltur, fisketur, lekte sammen, leste sammen, tegnet, bakte osv. Vi hadde nok en helt annen opplevelse av den tiden enn noen som fikk en 1 åring eller midre feks.Ikke minst for far var dette spesielt flott. Slik opplevde vi det. Vi var heldige. Ikke noen spesielle utfordinger som dukket opp.Kommunikasjon gikk greit, tilknytning gikk greit osv. Men jeg kjenner igjen dette med at man får faser litt sent. feks var dette med bærsj og promp humor hos oss når andre var ferdig:) Og vi måtte la barna få bli barn igjen fordi de hadde bliutt fort store på en måte.Vi kledde på de selv om de kunne det selv. Den kontakten var viktig.

Man kan ikke si at med større barn følger det alltid mer utfordringer. Forskning viser at det som betyr no er hvordan man har hatt det, ikke hvor gammel man er.Ja man kan si det er større sjanse for at man har hatt det ille når man er litt større. Men et barn på 6 mnd kan også hatt det ille, og det er nok til at barnet får problemer. Jeg kjenner noen som fikk en 7 åring, som i dag er snart 16 år. En mer god gutt med empati og omsorg for andre, sosialt flink og tro på seg selv skal du lete lenge etter.

Gutten har hatt en fast person i de 7 årene på barnehjem, som liksom har vært hans "mamma".Det var nok det som gjorde hele forksjellen tenker jeg.

Jeg kjenenr noen som fikk et barn på 6 mnd. De valgte land som hadde små barn nettopp fordi de trodde det var best. De slet med dette barnet fra dag 1.I dag ser det ut som hun har en liten hjerneskade, som man helt sikkert hadde visst om hadde hun hadde vært 3-4 år.

Det som også ofte slår ut er jo situasjonen under svangerskapet.Alkohol og depresjon, ernæring osv. Dette ser man jo ofte ikke resultat av før barnet blir litt større så vidt jeg vet.Vi vet også at dette er problem som har vært mer typisk for enkelt adopsjonsland. Og den type problem har ingenting med alderen på barnet ved adopsjon å gjøre. Det hadde dukket opp uansett.

Poenget mitt er altså at der finnes ingen fasit. Man må regne med at ting kan dukke opp uansett, når man velder å få barn.

Uansett alder også ved fødsel.

Men jeg er helt enig at man burde være godt forberedt på det som evbnt. kan skje, og oppfølging i etterkant, fagfolk man lett kan henvedne seg til som har ekspertise på området adopsjon. Dette burde være noe foreningen jobbet mot. Og dette burde vært et tilbud til alle som har behov, uansett hvor gammelt barnet er ved adopsjon.

Så håper jeg at mange barn får foreldre i 2005 om de er 1 eller 4 år.

Hilsen

19. desember 2004

Hei

Her er mine tanker. Som på alle områder i livet er det farlig å generalisere. Det blir aldri riktig. Det er også farlig å tro at det man selv opplever , det gjelder sikkert for mange andre også.
Jeg har opplevd å ikke bli trodd på at det for oss ikke var viktig med et lite barn, og da tenker jeg under 2 år.Det tror jeg ikke du mener fikk jeg høre, det er jo så koselig....

For meg er ikke den rosa drømmen å få et spebarn med alt det innebærer:) Vi har fått to 4 åringer, og venter på det 3. og det synes vi har vært helt topp. Tenk deg når vi har permisjon sammen med en 4 åring. Vi dro på sykkeltur, fisketur, lekte sammen, leste sammen, tegnet, bakte osv. Vi hadde nok en helt annen opplevelse av den tiden enn noen som fikk en 1 åring eller midre feks.Ikke minst for far var dette spesielt flott. Slik opplevde vi det. Vi var heldige. Ikke noen spesielle utfordinger som dukket opp.Kommunikasjon gikk greit, tilknytning gikk greit osv. Men jeg kjenner igjen dette med at man får faser litt sent. feks var dette med bærsj og promp humor hos oss når andre var ferdig:) Og vi måtte la barna få bli barn igjen fordi de hadde bliutt fort store på en måte.Vi kledde på de selv om de kunne det selv. Den kontakten var viktig.

Man kan ikke si at med større barn følger det alltid mer utfordringer. Forskning viser at det som betyr no er hvordan man har hatt det, ikke hvor gammel man er.Ja man kan si det er større sjanse for at man har hatt det ille når man er litt større. Men et barn på 6 mnd kan også hatt det ille, og det er nok til at barnet får problemer. Jeg kjenner noen som fikk en 7 åring, som i dag er snart 16 år. En mer god gutt med empati og omsorg for andre, sosialt flink og tro på seg selv skal du lete lenge etter.
Gutten har hatt en fast person i de 7 årene på barnehjem, som liksom har vært hans "mamma".Det var nok det som gjorde hele forksjellen tenker jeg.

Jeg kjenenr noen som fikk et barn på 6 mnd. De valgte land som hadde små barn nettopp fordi de trodde det var best. De slet med dette barnet fra dag 1.I dag ser det ut som hun har en liten hjerneskade, som man helt sikkert hadde visst om hadde hun hadde vært 3-4 år.

Det som også ofte slår ut er jo situasjonen under svangerskapet.Alkohol og depresjon, ernæring osv. Dette ser man jo ofte ikke resultat av før barnet blir litt større så vidt jeg vet.Vi vet også at dette er problem som har vært mer typisk for enkelt adopsjonsland. Og den type problem har ingenting med alderen på barnet ved adopsjon å gjøre. Det hadde dukket opp uansett.

Poenget mitt er altså at der finnes ingen fasit. Man må regne med at ting kan dukke opp uansett, når man velder å få barn.
Uansett alder også ved fødsel.

Men jeg er helt enig at man burde være godt forberedt på det som evbnt. kan skje, og oppfølging i etterkant, fagfolk man lett kan henvedne seg til som har ekspertise på området adopsjon. Dette burde være noe foreningen jobbet mot. Og dette burde vært et tilbud til alle som har behov, uansett hvor gammelt barnet er ved adopsjon.

Så håper jeg at mange barn får foreldre i 2005 om de er 1 eller 4 år.

Hilsen

Er enig med deg i at man ikke skal generalisere. Samtidig ser jeg poenget til "jeg trengte erfaring...", i forhold til at det burde vært lagt spesielt til rette for oppfølging, hjelp og veiledning med litt større barn. Nettopp fordi de fleste ikke er "aldersadekvate" i forhold til tilknytning og kanskje utvikling, evt trenger å bli behandlet "uadekvat" for å kunne utvikle seg på best mulig måte. Og det kan være vanskelig å vite og følge opp med barn som ser store ut, men trenger en annen type kontakt enn vanlig på den alderen. Så jeg tenker at f.eks helsestasjoner burde være ekstra oppmerksomme og være oppmerksomme på denne problemstillingen. Og det bør de jo med mindre barn også, men jeg oppfatter det som om de fleste små barna blir relativt sett godt tatt vare på av helsestasjonen, mens de litt større oftere blir glemt!