Har en mor lov til å oppføre seg slik? (langt)

[Gjest sralotan]

Hei.

Jeg har en venninne på 16, snart 17, år som sliter veldig med psyken. Hun trenger hjelp; hun vil ha hjelp, men moren stikker kjepper i hjulene.

Bakgrunn: Hun ble psykisk og fysisk mishandlet av fra hun var 4år og helt til hun brøt kontakten med ham i 13års-alderen. I tillegg ble hun seksuelt misbrukt ,av hennes syv år eldre søster, fra hun var 6 til 12år. Alt dette har hun fortalt til moren, men ble møtt med liten eller ingen forståelse. Når det gjaldt farens mishandling fikk hun bare høre at "en sak har alltid to sider", at søsteren hadde hatt det mye verre, eller at "søsteren din ble slått mer enn deg, men hun har ikke fått noen varige mén av det, så du overdriver". For nesten et år siden fortalt hun moren at søsteren hadde misbrukt henne i mange år. Hun fikk ingen reaksjon eller støtte i det hele tatt; moren sa faktisk ingenting.

Det er vel overfløding å si at hun føler seg sviktet av moren, og at hun har opparbeidet et hat mot henne. Ifjor sommer rømte hun hjemmefra og var på rømmen i tre uker før hun ble funnet. Da hun kom hjem truet moren med å sende henne til faren. Hun ble sendt på BUP; moren var med på samtalen og sto for all pratingen. Jentas versjon ble ikke hørt.

I høst flyttet hun til en by relativt langt hjemmefra for å begynne på videregående skole. Like før skolen startet skjedde det et dødfall i nær familie og dette gikk naturligvis sterk inn på henne og hun var deprimert og gråt mye. Dette medførte endel fravær de første ukene på skolen, og siden hun er veldig sjenert og var helt ny på skolen og i byen , så gikk hun glipp av "bli kjent"-fasen i klassen. Derfor fikk hun ikke så mange venner.

Utpå høsten forverret situasjonen seg. Hun ble mer og mer nedfor og fikk mer og mer angst. Ting ble skikkelig ille da hun fikk høre at faren hennes hadde ringt til skolen og fått adressen hennes. Etter dette begynte hun å få endel ukjente anrop på telefonen, og tilslutt var det så ille at hun ikke turte gå ut alene. Jeg måtte være med henne overalt hvor hun gikk, og selv om jeg var sammen med henne ute så måtte hun hele tiden snu seg for å se at det ikke fulgte noen etter henne. Det ble slik at jeg nesten flyttet inn til henne for å passe på henne. Selvsagt kunne jeg ikke være der hele tiden, og når jeg var borte sov hun med kniv i sengen. I tillegg eskalerte selvskadingen; kutt på håndlettet som bare ble dypere og dypere. Hun hadde også angst for å gå på skolen., fordi hun ikke taklet presset. Skolen gikk selvsagt nedover og nedover; hun fikk beskjed om at hun kom til å miste skoleplassen hvis hun fikk mer fravær.

Til slutt, etter mye oppbacking fra meg, så innså hun at hun trengte hjelp. Da jeg ble kjent med henne sa hun at hun ALDRI kom til å oppsøke hjelp; både fordi hun følte at hun bare "sytete" (hun stiller alltid andre foran seg selv) og fordi hennes forrige besøk på BUP var en dårlig erfaring. Vi tok kontakt med fastlegen som var veldig hjelpsom. Han sykemeldte henne ut året, kontaktet BUP og vi informerte skolen om hvordan situasjonen var. BUP var veldig imøtekommende; hun skulle få ny time etter jul. Skolen stilte opp på en veldig fin måte. De kontaktet PPT slik at hun skulle få tilrettelagt undervisning og de/vi kom frem til at hun skulle ta førsteåret over to år, slik at hun kunne takle arbeidsmengden. Ting begynte med andre ord å se litt lysere ut.

Så kommer sjokkbeskjeden nå like før jul: Moren krever at hun skal flytte hjem igjen. Venninnen min prøvde å forklare at hun hadde klart å få seg et liv her oppe selv om hadde det vanskelig; hun hadde en venn (meg) som faktisk gadd å høre på henne, og at BUP skulle gi henne hjelp og at skolen hadde tilrettelagt undervisningen for henne. I tillegg forklarte hun at hun ikke klarte å jobbe med fortiden med familien rundt seg (av åpenbare grunner). Moren var ikke engang villig til å diskutere saken. Hun sa bare at "du klarer ikke deg alene", "du må bo hjemme til du føler deg bedre" og "jeg trenger deg her slik at du kan hjelpe meg med bestemoren din".

Så nå er hun på vei ned til sitt opprinnelige hjemsted. Vennene hennes har flyttet, hun har ingen skoleplass/jobb der og ingen form for behandling. Det er jo helt åpenbart at å flytte hjem igjen bare vil gjøre henne verre; moren tar jo ikke problemene hennes på alvor, og jeg frykter at hun kommer til å ta sitt eget liv.

Så mitt spørsmål er: Har en mor lov til å oppføre seg slik? Kreve at hun kutter alle nye bånd hun har skaffet seg her oppe; reise fra skole og behandingstilbud; uten at venninnen min har noen hun skulle ha sagt? Jeg skjønner at hun er ikke er myndig, men man må da ha _noen_ rettigheter selv om man er under 18? Hvordan kan man hindre at moren hennes ødelegger henne totalt?

Mvh

[tiliti]

Barnevernet?

[Gjest sralotan]

Barnevernet?

Vi har tenkt tanken, men venninnen min er veldig redd for å ikke bli trodd. Og moren hennes er, ironisk nok, sosionom, så hun vet vel hvordan hun skal takle en slik anmeldelse.

[tiliti]

Vi har tenkt tanken, men venninnen min er veldig redd for å ikke bli trodd. Og moren hennes er, ironisk nok, sosionom, så hun vet vel hvordan hun skal takle en slik anmeldelse.

Joda, kjenner til typen person. Er som å ha en slosskamp i en boks sirup.

Men det er bedre å prøve og tape, enn å ikke prøve i det hele tatt.

Og så har du jo muligheten med å rett og slett ikke dra hjem. Hva er det verste som kan skje? At moren blir sint og ekkel - vel, det er hun jo som jeg skjønner fra før. At hun får med seg politiet på å hente henne? Usansynlig. Det skal en del til.

[Gjest sralotan]

Joda, kjenner til typen person. Er som å ha en slosskamp i en boks sirup.

Men det er bedre å prøve og tape, enn å ikke prøve i det hele tatt.

Og så har du jo muligheten med å rett og slett ikke dra hjem. Hva er det verste som kan skje? At moren blir sint og ekkel - vel, det er hun jo som jeg skjønner fra før. At hun får med seg politiet på å hente henne? Usansynlig. Det skal en del til.

Hun sa at hun heller tar den lette utveien; altså å flytte frivillig, enn at moren kommer oppover og pakker tingene hennes. Hun virker litt resignert og det er det som skremmer meg mest.

[Orio]

Ta kontakt med barnevernet og fortell hvordan situasjonen er.

[Orio]

Hun sa at hun heller tar den lette utveien; altså å flytte frivillig, enn at moren kommer oppover og pakker tingene hennes. Hun virker litt resignert og det er det som skremmer meg mest.

Hun kan sette seg på bakbena og fortelle at hun nekter å flytte hjem. Si fra til skolen, PPT og BUP. Vet at det har fungert tidligere, den det gjaldt slapp å flytte hjem.

Hvis hun selv ikke vil kontakte barnevernet, er det også en utvei at andre gjør det, kanskje skolen, PPT eller BUP?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Når en person er fylt 16 år, kan en selv velge bosted. Moren har ingen rett til å bestemme hvor hun skal bo. Hun kan ikke tvinge henne til å flytte hjem.

2. I flere slike saker jeg har arbeidet med, har jentene fått hjelp av barnevernet. Først og fremst økonomisk i forhold til bolig. Men noen ganger også til å finne et stødig og voksent par som kunne hjelpe dem som en slags "reserveforeldre".

3. Barnevernet kan også fungere som et vern mot slike foreldre som denne jenta har.

I slike tilfeller kan barnevernet yte støtte helt til en blir 20.

[flammefugl]

Hun sa at hun heller tar den lette utveien; altså å flytte frivillig, enn at moren kommer oppover og pakker tingene hennes. Hun virker litt resignert og det er det som skremmer meg mest.

Det burde vel være mulig å få en uttalelse fra BUP, skolen og de andre aktørene som har vært i "støttegruppa" rundt jenta?