Føler besteforeldre mindre for et barn som er adoptert enn egenfødt?

[Gjest Ninanja]

vet ikke om teamet hører helt inn her men... Har en kusine som er egenfødt og en fetter som er fosterbarn. Han er altså i permanent fosterhjem siden det ikke er noen mulighet for at foreldrene kan få tilbake omsorgen.Han kommer altså til å bli boende til han blir voksen.

Jeg har hørt mormor si at "jeg kjenner jo at jeg er mer glad i K for jeg var jo tilstede når hun var født". T har jeg ikke kjent på samme måte siden han var 3 år da han kom.

Men hun er ellers nøye med å ikke gjøre forskjell på ungene så de merker det, men jeg stusset litt over uttalelsen.

Blir man mer glad i barna om man har fulgt dem fra fødselen? Merket at jeg ble lei meg på T sine vegen men.så har jeg ikke fundert så mye over hvem jeg er mest glad i heller.

Har dere liknende opplevelser?

[fillolin]

Tror ikke det finnes ett svar som gjelder alle på det spørsmålet. Dessuten er det etter min erfaring en myte at alle besteforeldre er "ville" etter barnebarna sine, enten de er adoptert eller ikke. Men det kan kanskje være at bestemoren i dette tilfellet forsøker å "beskytte" seg mot et mulig fremtidig tap hvis barnet er fosterbarn og ikke adoptivbarn? Ellers kan vel både besteforeldre og andre oppleve at en har ulikt forhold til ulike slektninger avhengig av likheter, felles interesser og erfaringer og liknende? Spørsmålet blir i såfall om det er OK å snakke åpent om dette...

[Gjest det sier seg selv]

Selvsagt gjør de det.

[yogi]

Det er vanskelig å svare på spørsmålet ditt. Jeg kan kun svare utifra mine barns besteforeldre:

Mine svigerforeldre var med oss på hentereisen til Kina og falt pladask for lille Mei. Jeg kan med hånden på hjertet si at de føler like mye for henne som for de andre barnebarna.

Min mor derimot (som ikke var med) har innrømmet at hun trenger nok litt tid for å få de samme følelsene for henne som ovenfor de andre barnebarna sine. Samtidig ser jeg jo at hun blir mer og mer glad i veslejenta hun også. Jeg føler meg helt trygg på at hun vil bli like glad i henne som i de andre.

Hilsen

[ahg]

Jeg tror det er nokså individuelle forskjeller her. Selv har vi to adopterte barn, og besteforeldrene er like begeistret for dem som de er for sine norskfødte barnebarn.

Vårt første barn var det første barnebarnet på begge sider av familien, og besteforeldrene gledet seg stort og fulgte ivrig med på hele adopsjonsprosessen. De kunne nesten ikke vente med å treffe sitt nye barnebarn, og det jubelen sto i taket da vi kom hjem fra Kina med det meget etterlengtede barnebarnet :-)

[Gjest svigerdatter-datter]

Hvordan det er med adopterte kontra egenfødte barn vet jeg ikke, men jeg vet at besteforeldre kan føle forskjellig for "vanlige" barnebarn.

Min svigermor er mye mer glad i min datter enn i min sønn. Det som er så sårt er at hun behandler dem veldig ulikt oså.

På julaften sa min sønn høyt og tydelig flere ganger: "Hvorfor får XX mange flere gaver av deg enn jeg Farmor?"

Sånnt er ikke lett å takle for en mor. Hadde sønnen min vert adoptert, hadde hun kanskje i det minste hatt såpass skamfølelse at hun hadde behandlet dem likt?

Vær glad for at bestemoren i din historie i det minste har retferdighetssans, selv om hun er litt ubetenksom i sine kommentarer.

[stromme]

Hvordan det er med adopterte kontra egenfødte barn vet jeg ikke, men jeg vet at besteforeldre kan føle forskjellig for "vanlige" barnebarn.

Min svigermor er mye mer glad i min datter enn i min sønn. Det som er så sårt er at hun behandler dem veldig ulikt oså.

På julaften sa min sønn høyt og tydelig flere ganger: "Hvorfor får XX mange flere gaver av deg enn jeg Farmor?"

Sånnt er ikke lett å takle for en mor. Hadde sønnen min vert adoptert, hadde hun kanskje i det minste hatt såpass skamfølelse at hun hadde behandlet dem likt?

Vær glad for at bestemoren i din historie i det minste har retferdighetssans, selv om hun er litt ubetenksom i sine kommentarer.

Det du skriver river meg i hjertet.....

Hva gjør du med dette?

Du har vel konfrontert henne med det ettersom din sønn reagerer?

[Gemini]

Selvsagt gjør de det.

Javel?

[trompet]

Tror ikke det finnes ett svar som gjelder alle på det spørsmålet. Dessuten er det etter min erfaring en myte at alle besteforeldre er "ville" etter barnebarna sine, enten de er adoptert eller ikke. Men det kan kanskje være at bestemoren i dette tilfellet forsøker å "beskytte" seg mot et mulig fremtidig tap hvis barnet er fosterbarn og ikke adoptivbarn? Ellers kan vel både besteforeldre og andre oppleve at en har ulikt forhold til ulike slektninger avhengig av likheter, felles interesser og erfaringer og liknende? Spørsmålet blir i såfall om det er OK å snakke åpent om dette...

ærlig talt . selvfølgelig ... jeg er mormor til bare et barn , men håpløst forelsket i h*m. Snart skal det komme enda et barnebarn og inne i meg er jeg så spendt så spendt. Gleder meg stort til å møte dette nye barnebarnet og vet at h*n er født og er syyyk av lengsel etter dette barnet også.Å jeg som blir mormor denne gangen også er helt klart mer heldig enn mange andre besteforeldre fordi jeg får muligheten til å bli ordentlig kjent med barnebarna mine som er og måtte komme etterhvert. Derfor er det mener jeg (med hånden på hjertet) foreldre som lar oss besteforeldre bli kjent med og få bli delaktige i barnas oppvekst som har det største ansvaret for at vi ikke skal føle større forskjeller enn det som er naturlig , ut i fra kemien besteforeldre/foreldres har med barna. Og nå må vi ikke glemme i alle disse tankene som erkommet her i denne tråden at .. ingen barn er like , alle har så inderlig sin egen personlighet , men vi som foreldre og besteforeldre forandrer oss ikke for det.. vi må bare ta hensyn til de forskjellige barnas behov og væremåte. det betyr ikke at noen er mer eller mindere glad i de forskjellige barna. Noen barn kan vise deg hengivenhet og noen ikke.

[Gjest Hos oss]

Tror ikke dette har så mye med adopsjon/ikke adopsjon å gjøre.. Noen besteforeldre bare har noen yndlinger. I vår familie ser dette ut til å resultere i at "favorittungen" har fått "favorittbarnebarna". MEN, de gjør ALDRI forskjell når de er i nærheten av barna! Hverken igjennom hva de sier, eller hva de gjør. Det merkes mest på hvilke barn de snakker om i telefonen, hvem som har lært hva, hvor tidlig de gikk etc. Egentlig greit å forholde seg til, synes jeg! Nå er det sånn at det ene "favorittbarnet" har adoptert 2 av 3 barn, så dette slår nå ut begge veier, det da.. ;-)

[Mamta]

Vær glad for at hun ikke gjør forskjell på barna, på tross av at hun kanskje føler litt forskjellig for dem. DEt syns jeg må være det viktigste.

Som de andre sier, tror jeg dette er helt individuelt. Tror likevel ikke det faktum at besteforeldre har fulgt noen av barnebarna helt fra fødselen av automatisk gjør at de blir mer glad i dem enn evt. adopterte eller fosterbarnebarn.

At besteforeldre kan føle ulikt overfor barnebarna, er vel ikke unaturlig.men det tror jeg handler mer om "kjemi" enn blodsbånd eller muligheten til å følge barna fra fødselen av.

I vår familie (på min side) er det tilsammen 7 barnebarn, hvorav mine 3 adopterte, ett fosterbarn og tre egenfødte. Mine foreldre gjør ingen forskjell på dem mht. gaver og oppfølging og viser at de er glade i alle som èn. De to minste (mine adopterte jenter) får likevel noe mer oppmerksomhet i form av kos osv., men det tror jeg handler om nettopp det at de er yngst (og selvsagt verdens skjønneste, *glis*).

På min manns side er det 6 barnebarn, og dermed halvt om halvt egenfødte/ adopterte. Det gjøres ingen forskjeller fra besteforeldrenes side der heller. Men det har hendt at bestemor "glipper litt" og sier hvor vakre våre barn er, sånn helt spontant. Det har jeg aldri hørt henne si om de andre barnebarna på samme måten.

Hilsener fra

[favn]

Mange besteforeldre har ulike følelser for og behandler biologiske barnebarn ulikt, så det gjelder sikkert det samme for adopterte barnebarn.

[Gjest svigerdatter-datter]

Det du skriver river meg i hjertet.....

Hva gjør du med dette?

Du har vel konfrontert henne med det ettersom din sønn reagerer?

Jeg har prøvd å konfrontere henne, men hun nekter å se det store bilde. Hun har alltid div. grunner for at hun akkurat DENNE gangen kom over noe ekstra som passet så godt for datteren min.

Eller så ber hun om å få passe bare et barnebarn om gangen fordi hun er så sliten,men hver gang det er sønnen min sin "tur", så har hun plutselig energi til å ta begge...

Litt av problemet er at mannen min ikke reagerer, han er oppvokst med at det skal være sånn. Svigermor favoriserte alltid søsteren hans over ham også, mens jeg er oppvokst med foreldre som behandlet meg og mine brædre likt.

(Men misforstå meg rett, mannen min behandler barna våre likt.)

[stromme]

Jeg har prøvd å konfrontere henne, men hun nekter å se det store bilde. Hun har alltid div. grunner for at hun akkurat DENNE gangen kom over noe ekstra som passet så godt for datteren min.

Eller så ber hun om å få passe bare et barnebarn om gangen fordi hun er så sliten,men hver gang det er sønnen min sin "tur", så har hun plutselig energi til å ta begge...

Litt av problemet er at mannen min ikke reagerer, han er oppvokst med at det skal være sånn. Svigermor favoriserte alltid søsteren hans over ham også, mens jeg er oppvokst med foreldre som behandlet meg og mine brædre likt.

(Men misforstå meg rett, mannen min behandler barna våre likt.)

Uff, skjønner at dette ikke kan være så lett......

[skorpionfisken]

Min (ex)svigermor har 5 barnebarn, mine (sin sønns) to, og sin datters tre.

Min sønn ble født først, og var yndlingen. Hun gikk amok i butikker og kjøpte alt han kunne og ikke kunne ha bruk for. Hun dulla og stella og var kjempe-bestemor.

Da datteren fikk tre barn på rappen var nyhetens interesse lagt seg, og de arvet klærne etter min sønn. Hun har alltid vist mindre interesse for datterens barn enn for min sønn.

Så kom min adopterte datter, og jeg regna med like laber innteresse som for søskenbarna, men neida. Dette var noe nytt og spennende. Et spennende barnebarn fra den andre siden av kloden som man kunne vise fram. Den "rike" sønnen (som måtte låne penger til adopsjonen) hadde råd til å adoptere, det måtte jo kommenteres til alle som orket å høre på. Hun er Bestemor med stor B for snuppa også på alle måter, mens hennes kjødelige datter ikke skjønner bæret.

Ellers er det vel sånn at mormor er mer opptatt av barnebarna (datters barn) enn farmor er (sønns barn)?