17 år, sosial, men ensom..

[Marthe.xx]

Jeg er 17 år og går i 2. klasse på videregående. jeg tror mange ser på meg som sosial, jeg er god venn med alle og deltar i sosiale aktiviteter med venner veldig ofte. likevel føler jeg meg veldig ensom av og til. hele livet har jeg flyttet mye, og jeg har aldri klart å slå meg til ro, jeg får veldig gode venner dit jeg flytter, men ingen ordentlige gode venner, ingen bestevenn, ingen fast gjeng. jeg føler at det ikke er noen som virkelig passer sammen med meg.

det er ingen jeg virkelig føler jeg kan snakke med, det er ingen jeg føler fostår meg. det er ingen jeg føler jeg kan være 100% meg selv med.bortsett fra èn: kjæresten min. vi har vært sammen i 3 1/2 år og jeg ser på ham som min beste venn. likevel føles liksom ikke dette helt bra.han har jo mange andre bestevenner han har kjent i mange, mange år.jeg føler at jeg åpner meg mer for ham enn hva han gjør for meg og at han betyr mye mer for meg enn hva jeg betyr for ham.

jeg blir ofte deprimert når jeg savner en ordentlig god venninne, når jeg ser hvor gode venner kjæresten min og klassekameratene mine har som ikke jeg har. jeg kan gråte i mange timer, uten at det har skjedd noe spesielt.jeg føler meg bare ensom.jeg blir også ofte deprimert og veldig engstelig når jeg tenker at kjæresten min kan forlate meg, selv om det er ingenitng som tyder på at han kommer til å gjøre det. da føler jeg at jeg kommer til å miste alt.at han har alle de gode vennene sine og gå til mens jeg har ingen.det føles nesten ut som angst.jeg får hjertebank og gråter mye.jeg er bare redd. jeg har fortalt ham om dette, og han prøver og trøste og berolige meg.han er veldig snill og han sier han er veldig glad i meg.han sier at han elsker meg og at han håper vi kan være sammen for alltid. dette gjør meg veldig lykkelig en stund, men så blir jeg trist igjen.vonde tanker tar over de gode!

når kjæresten min hele tiden må trøste meg, føler jeg meg som en stor byrde, jeg føler at jeg tar mer enn jeg gir, og får dårlig samvittighet.

jeg blir også veldig sjalu.jeg vet at det ikke er bra og jeg prøver så godt jeg kan og kontrollere meg,men jeg blir ofte bare trist og lei meg.jeg får dårlig selvtillit, blir deppa og føler meg helt "utafor".

som sagt blir jeg lei meg bare i perioder, da føler jeg meg ensom,maktesløs,oppgitt, kjempesliten.tanken på lekser og karakterer gjør meg enda mer engestelig og kvalm.lærerne på skolen spør ofte om det går bra med meg fordi jeg ser så sliten ut.jeg trenger veldig mye søvn, er ofte trett.

når jeg er deppa blir jeg VELDIG engstelig,jeg bekymrer meg for fremtiden,føler at jeg ikke kan noen ting,føler at jeg gjør veldig mye feil, føler meg ikke bra nok.

når jeg skriver dette, er jeg deppa,men det jo ikke slik hele tiden. andre perioder er jeg ganske lykkelig.jeg har motet oppe, og mange oppfatter meg som en solstråle. da har jeg masse energi.men jeg tenker fortsatt veldig mye.de vonde tankene vil ta over.det går i berg og dalbane. jeg er ofte deppa bare noen dager av gangen, 1-2 ganger i måneden. andre ganger 1-2 uker med 1-2 måneders mellomrom. er dette vanlig?? bør jeg søke hjelp? jeg føler ikke at andre jeg kjenner noen gang har vært slik. jeg føler at alle unntatt meg er lette og glade hele tiden. jeg tenker veldig mye. hjelp meg. jeg er så alene!!

[marlenexxx27]

Du sier at alle er lette og glade hele tida. Du tar så INNMARI feil! Det er mer normalt å ha det som deg enn å være glad hele tida. I hvert fall når man er 17 år (jævlig alder). Alle bare later som de er glade hele tida, kanskje du også later som du er glad når du er deppa?

Det høres ikke ut som det er noe galt med deg i det hele tatt. Det er vanskelig å bli voksen, være selvstendig og finne ut av hvem man er og sånn. Sånn er det bare. Men hvis du gjerne vil ha noen å prate med, kan du vel ta kontakt med helsesøster på skolen eller noe?

[petitmoi]

kjenner meg så ekstremt igjen i nesten alt du skriver...! bortsett fra at jeg ikke har flytta mye og ikke har kjæreste...

men nesten alt annet er nesten akkurat sånn jeg føler meg i perioder...

har mange venner, noen gode, men jeg klarer ikke åpne meg for dem på samme måte de gjør til meg. Men det intrykket jeg har fått er at det ikke er uvanlig i det hele tatt å føle deg slik du gjør..

ps: jeg kan ofte virke veldig happy hele tida, men det er for å skjule hvordan jeg egentlig har det. for å slippe å svare på spørsmål.. tror mange gjør det..