Burde vært så lykkelig, men jeg bare sitter og gråter

[Gjest Seoul mamma]

har fått verdens nydeligste tulle hjem i Desember. Vi var lykkelige over å få henne men nå bare sitter jeg og gråter. Aner ikke hvorfor. Ser ikke noen grunn til dette her. Hvorfor skal man gråte når man har fått tildelt verdens nydeligste tulle?

for en fæl mor jeg må være

snufs*

[Hugmee]

Dette kalles hormoner :-)

Kjenner meg igjen i det du skriver. Vet at ikke kroppen har gått gravid, men tror man går gjennom forandringer hormonellt likevel. Jeg har hvertfall ingen andre forklaringer på at jeg selv var morgenkvalm og spøy etter tildelingen. Eller som du sier alle følelsene en ikke kan kontrollere etter at en fikk den lille i hus.

Det roer seg etter en stund så bare slapp av og tenk at dette er normalt.

Lykke til!

[Gjest litchi]

Rett etter at jenta vår ble født, ble to små jenter drept i Kristiansand. Det var ikke til å bære - jeg gråt og gråt, av sorg, hormoner, engstelse, tyngende ansvar.... masse rotete følelser...

Nå, med det som har skjedd i Asia samtidig med at du er nybakt mamma, er det i alle fall ikke rart at du gråter.

Jeg tror vi får en helt ekstra sårbarhet og følsomhet når vi får barn - om de kommer fra egen mage, eller er hentet fra den andre siden av jorden, spiller ingen rolle.

Og en av de tingene ingen forteller oss, er at det ikke er "bare morsomt" å få barn. Det er også krevende og skummelt, og de sterke følelsene er overveldende - den sinnsvake kjærligheten, det enorme ansvaret.

Sånn var det i alle fall for meg. Nå er datteren vår fire år, og jeg synes den sinnsvake kjærligheten er blitt enda mer sinnsvak - større, mer omsluttende, blir sterkere for hver dag, enda man egentlig ikke skulle tro det var mulig. Og ansvaret er også like stort, men det føles ikke lenger tyngende. Og - så MORSOMT det er nå - å dele livet med et barn! En enorm glede, rett og slett!!

Mest sannsynlig er du rammet av en helt normal "blitt mamma nettopp" - reaksjon. I så fall går det snart over. Men hvis det ikke blir bedre snart, synes jeg du skal ta kontakt med legen din, eller en person nær deg. Jeg har lest om at noen kan få en reaksjon tilsvarende "fødselsdepresjon" etter å ha fått barnet hjem, og det skal du i så fall ikke bære alene!

[Gjest litchi]

Rett etter at jenta vår ble født, ble to små jenter drept i Kristiansand. Det var ikke til å bære - jeg gråt og gråt, av sorg, hormoner, engstelse, tyngende ansvar.... masse rotete følelser...

Nå, med det som har skjedd i Asia samtidig med at du er nybakt mamma, er det i alle fall ikke rart at du gråter.

Jeg tror vi får en helt ekstra sårbarhet og følsomhet når vi får barn - om de kommer fra egen mage, eller er hentet fra den andre siden av jorden, spiller ingen rolle.

Og en av de tingene ingen forteller oss, er at det ikke er "bare morsomt" å få barn. Det er også krevende og skummelt, og de sterke følelsene er overveldende - den sinnsvake kjærligheten, det enorme ansvaret.

Sånn var det i alle fall for meg. Nå er datteren vår fire år, og jeg synes den sinnsvake kjærligheten er blitt enda mer sinnsvak - større, mer omsluttende, blir sterkere for hver dag, enda man egentlig ikke skulle tro det var mulig. Og ansvaret er også like stort, men det føles ikke lenger tyngende. Og - så MORSOMT det er nå - å dele livet med et barn! En enorm glede, rett og slett!!

Mest sannsynlig er du rammet av en helt normal "blitt mamma nettopp" - reaksjon. I så fall går det snart over. Men hvis det ikke blir bedre snart, synes jeg du skal ta kontakt med legen din, eller en person nær deg. Jeg har lest om at noen kan få en reaksjon tilsvarende "fødselsdepresjon" etter å ha fått barnet hjem, og det skal du i så fall ikke bære alene!

Du sier ikke noe om det, men hvis du altså skulle gråte litt fordi den berømmelige morsfølelesen ikke er på plass ennå, så kan du ta det helt med ro ! Den kommer !

Du synes datteren din er nydelig - det er en god start. Hvis du håper hun skal får det bra i livet, og føler et visst ansvar for henne også, så der det enda bedre. Og hvis du er strålende forvirret over alle dine merkelige følelser, så er du snart i mål...

Jeg mener ikke å være flåsete. Men morsfølelsen kommer ikke alltid "flytende på ei fjøl". Og første gang man får barn, vet man jo ikke en gang hva man skal "kjenne etter".

Det tok ei stund før jeg klarte å si at det var morsfølelsen/-kjærligheten jeg følte for jenta vår fra egen mage. Ansvar, ja - kjærlighet, ja, redd for at det skulle skje henne noe, ja - men morsfølelse ? Tja.... Men nå kjenner jeg den - det kan jeg love deg!

Og nå, når vi venter på Kinabarnet vårt, flommer hjertet allerede over av nettopp morsfølelse for dette ukjente barnet!

Morsfølelsen og - kjærligheten kommer - det kan du være helt trygg på !

Hvis du altså lurer på det

[Gjest men det gikk over.]

Kjenner meg igjen i det du forteller. Da vi fikk vårt første barn var jeg bare lykkelig, og lykkerusen varte lenge (varer forresten ennå...).

Da vi fikk vårt andre barn var situasjonen litt annerledes. Var like lykkelig over den etterlengtede tildelingen, og morsfølelsen kom også med en gang. Det jeg derimot ikke var forberedt på var sorgen jeg følte "på vegne" av biologiske foreldre. Tenkte fryktelig mye på dem som ikke kunne beholde sitt barn. Tror jeg følte slik ettersom jeg allerede var mamma og dermed lettere kunne sette meg inn i biologisk mor sin situasjon.

Tenker fortsatt mye på våre barns biologiske familie, men selve sorgfølelsen er lettere å takle.

Mvh

en som har opplevd det samme,

[ahg]

Du er nok i «godt selskap» med en del andre mødre, blant annet meg.

Jeg var overlykkelig da vi fikk tildelt vårt første barn. Vi hadde ventet i så mange år, og lykkerusen var enorm. Jeg elsket også datteren vår fra første øyeblikk - syntes hun var det vidunderligste jeg noensinne hadde sett.

Derfor skjønte jeg ingenting da jeg fikk en følelsesmessig nedtur etter hjemkomsten. Jeg ble deprimert uten å forstå hvorfor. Jeg bebreidet meg selv og skammet meg over følelsene mine, og jeg følte meg som en elendig og utilstrekkelig mor. Det var tøft og det tok tid - men det gikk over.

I ettertid forstår jeg mer av hva som skjedde. Det var en kjempeovergang å bli mor - å gå fra masse frihet til å være «fulldøgns serviceinstitusjon». Jeg hadde skyhøye krav til meg selv som mor, og klarte slett ikke å leve opp til dem. Datteren vår hadde problemer med nattesøvnen i lang tid etter overtakelsen, og det var en stor påkjenning. Jeg savnet jobben min og trivdes ikke noe særlig som hjemmeværende. I mine mørkeste stunder tenkte jeg at jeg var fullstendig udugelig som mor.

Det føltes heldigvis mye verre på innsiden, enn det fungerte på utsiden. Jeg klarte stort sett å være til stede for datteren vår, hun fikk alt stell hun skulle ha, og jeg ga henne masse kjærlighet og kroppskontakt. Paradoksalt nok - midt oppi min indre elendighet var jeg ufattelig stolt over datteren vår, og over å ha blitt mamma.

Ikke fortvil - det går over. Håper du har noen du kan være fortrolig med. Nøl ikke med å søke profesjonell hjelp hvis du skulle trenge det. Det kan hjelpe deg raskere gjennom den indre krisen du nå opplever.

Her er en artikkel som tar opp noen av utfordringene foreldre og barn kan møte:

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon_utfordringer_hoved.htm

Trøsteklem fra en forstående

[Gjest Det går over!]

Anbefaler følgende artikkel, der kan du nok finne både gjenkjennelse og svar:

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon_utfordringer_hoved.htm

[Gjest seoul mamma]

Tusen takk for svarene deres. Tror nok at dette er en reaksjon på at jeg er veldig sliten etter hele prosessen. Dette med flodbølgen i Asia kan jo også spille inn.

Men takk igjen for ale dere som svarte . dere er en super gjeng:)

[ahg]

Tusen takk for svarene deres. Tror nok at dette er en reaksjon på at jeg er veldig sliten etter hele prosessen. Dette med flodbølgen i Asia kan jo også spille inn.

Men takk igjen for ale dere som svarte . dere er en super gjeng:)

Så fint at det blir tydeligere for deg hva reaksjonen din kan skyldes. Det er en ærlig sak å være sliten etter hele prosessen du har vært igjennom.

Kjenner ikke din historie, men for mange er det snakk om årevis med ufrivillig barnløshet, ofte flere forgjeves forsøk med assistert befruktning, kanskje ufrivillige aborter, og deretter en lang adopsjonsprosess med mye venting og nerver underveis. Kanskje skjer det andre ting privat eller på jobb parallelt, som også tar på. Og så til slutt får man barnet - en stor forandring i livet som også kan kreve mye. Når det toppes med en flomkatastrofe av enorme dimensjoner som fyller nyhetene døgnet rundt - da er det neimen ikke rart om man blir sliten og gråteferdig!

Jeg synes du skal gråte dine tårer med god samvittighet og prøve å få litt tid til personlig støtte, hvile og avkobling oppi det hele hvis det er mulig.

Så letner det nok snart får vi tro :-)

Klem fra