flytte med adopterte barn

[Gjest janvier]

Vi har to barn på hhv. 3 og 5 år som begge ble adoptert da de var rundt 2 år gamle. Selv om begge har en forhistorie med ustabile forhold og mange skifter av omsorgspersoner, ser det ut til at begge er trygge og tillitsfulle i nærmiljøet og hverdagen nå. Spørsmålet nå er hvordan guttene vil reagere dersom vi flytter til en annen del av landet, noe som innebærer ny barnehage/dagmamma, nytt hus, nye naboer osv.. Er det noen som har erfaring med dette?

[Gjest flytter snart]

Hei!

Vi er i en flytte prosess nå. Våre barn er hhv 5 og 2 år gamle. 5 åringen har begynt i ny barnehage, noe som har gått over all forventning. Vi har brukt mye tid på å snakke om flyttingen, om det nye huset og om det nye stedet. De har hjulpet til med pakking, og de har ofte vært med å sett på det nye huset. Det virker som om barna har "vendt seg til" tanken om at vi ikke skal bo her lenger, at de skal få nytt rom osv. Men, vi flytter ikke "fysisk" før om ca en måned, så det blir spennende å se hvordan det går... tror det går bra, jeg :-)

[bangkok]

Hei :-)

Vi har flyttet to ganger med våre to barn som begge var 16 mnd. da vi hentet dem.

Første flytting ble gjort da de var tre år gamle.

Da hadde vi vært hjemme med dem frem til da, så de begynte i barnehage for første gang på det nye stedet.

Denne flyttingen gikk veldig greit,etter et par måneder så var de i normal gjenge igjen.

Den første tiden hadde vi litt uro på natten, var vanskelig å sovne på et fremmed rom, så vi brukte litt tid på å være hos dem til de sovnet, og etter noen få netter så var dette ikke noe problem lenger.

Planen vår var at her skulle vi bo gjennom guttenes oppvekst, men etter to år med mistrivsel for oss voksne, så la vi ut på lande veien igjen.

Vi var veldig i tvil om det var riktig av oss å flytte guttene enda en gang, og vi brukte mye tid på å gruble og være nervøse på deres vegne men vår mistrivsel begynte å påvirke hele familien, så vi fant ut at vi måtte ta sjansen.

Så nå i sommer flyttet vi tilbake til den byen der vi først flyttet fra, men til en helt annen kant av byen.

Vi har nå bodd her siden august, og også denne gangen har flytting gått over all forventning.

Selvfølgelig var det en overgang å komme til en ny barnehage, og savnet etter gamle lekekamerater er der enda, men alt i alt har det gått veldig bra.

Vi har brukt mye tid på å snakke om de gamle kameratene, og vi var heldigvis flinke til å ta bilder før vi flyttet, og alle bildene fra den gamle barnehagen har vi satt inn i egne album som guttene kan se i og vi kan snakke om alt det som var der.

Vi sender også brev og bilder til en av de ansatte i den gamle barnehagen med jevne mellomrom.

I forkant av denne andre flyttingen snakket vi veldig mye om hva vi skulle komme til. De fikk se tegnimnger av huset, vi så bilder av byen, vi snakket om mennesker de kjenner fra dette stedet, og vi gjorde avtaler om opppussing av rommet de skulle få, de fikk selv velge farger osv.

Guttene var med andre ord med på planleggingen av flyttingen og var sånn sett godt forberedt.

Vi flyttet i siste del av ferien vår, så vi hadde litt tid før de skulle begynne i ny barnehage, og i denne tiden så gikk vi på besøk til barnehagen og vi brukte litt tid på å bli kjent i nærmiljøet, gikk turer hilste på andre barn som var ute og lekte osv.

På den måten så ble de godt kjent i området før de fikk gå mer ut på egenhånd.

Alt har så langt gått veldig bra, det tok selvfølgelig litt tid før de ble kjent med barn og voksne i barnehagen, men opplegget rundt dem har vært veldig bra og vi har fått god oppfølging fra personalet i bhg.

Vi snakket den del med bhg på forhånd, og sa fra at vi var usikre på hvordan de ville takle enda en overgang til noe nytt. Særlig den ene av våre to er usikker i nye situasjoner.

Vi opplevde å bli veldig godt møtt av personalet, og de var godt forberedt på å ta i mot oss.

Og nå etter et halvt år på nytt sted, så er det som om vi skulle ha vært her bestandig. Samtidig så snakker vi selvfølgelig om kameratene fra den andre barnehagen inni mellom, men det blir stadig sjeldnere.

Fordelen for oss her vi bor nå, er at skolen og barnehagen ligger i nærmiljøet, og guttene kjenner allerede de fleste av dem de skal begynne i klasse med til høsten. Så skolestart blir ikke enda et nytt miljøskifte for dem.

Forbered barna godt på hva som skal skje, og vær åpen for å snakke om savnet av det dere flytter fra, så vil jeg tro at det går seg til i de fleste tilfeller. men regn med at det tar et halvt års tid før de faller til ro.

Ønsker dere masse lykke til med flytte planer !

[Tubby1365380674]

Hei

Vi flyttet med første mann etter å ha hatt ham i ca. 1 1/2 år. Han var da 5 1/2. Det ble en veldig tøff overgang. Vi flyttet langt og kunne ikke ha kontakt med den gode venninden som han savnet aller mest. Vi fløy opp til der vi hadde bodd etter noen måneder og det hjalp mye.

Han fikk en depresjon og skulle teste ut alle grenser på nytt. Vi angret der og da veldig. HAdde ikke noe nettverk selv på det nye stedet. Selve adopsjonen og det å få en 4 åring gikk kjempefint., men flyttingen var grusom. Snakket med en barnepsykolog for å få råd, og hun beroliget veldig. Bekreftet at det vi gjorde var riktig, og sa at det var en helt normal reaksjon. Mange barn reagerer slik selv om de ikke er adoptret. Hun sa det ville roe se etter et halvt års tid, og det gjorde det. Nå er det 4 år siden, og det er ikke noe problem, men fremdles kan eldstemann si en gang iblant. hvorfor måtte vi flytte ? Men jeg tror det har med typer også å gjøre. Han liker ikke så mye forandring, trenegr tid for å bli kjent...En annen hadde kansje ikke reagert på samme måten. Men vi hadde kjempedårlig samvittighetlenge pga bakgrunnen til barnet.

Så jeg tenker, det kan gå helt smertefritt, eller det kan bli en overgang og tunge stunder, men det er i såfall normalt og det går over. Det er til syvende og sist de voksne som må finne ut hva som er best på sikt. Men det betyr ikke at det bør skje så mange ganger,. Det tror jeg ikke er så bra:)) Og forberedleser som nevnt i andre innlegg er kjempeviktig.

[ahg]

Som Tubby er inne på tror jeg det kommer veldig an på personligheten til det enkelte barnet.

Vi flyttet til nabokommunen da vi hadde hatt yngstejenta i 1,5 år (hun var da 2,5 år). Storesøster var 5,5 år. Storesøster var jeg ikke bekymret for. Hun har alltid vært veldig sosial og nysgjerrig på nye steder/mennesker.

Men jeg hadde mange kvaler i forhold til hvordan det ville gå med lillesøster, som var skeptisk til nye steder og samlinger av ukjente mennesker, og som nå hadde rukket å bli ordentlig husvarm i sin første barnehage.

Vi besøkte tomta med jentene og fulgte byggingen av huset underveis. Fortalte at her skal vi snart bo. De syntes det var spennende.

Jentene begynte i ny barnehage noen uker før vi flyttet. Vi besøkte barnehagen flere ganger på forhånd. Da innkjøringen begynte var de allerede såpass kjent at det gikk helt knirkefritt. Jeg var _veldig_ lettet på lillesøsters vegne.

Da vi flyttet inn i det nye huset var jentene litt oppspilte og hektiske. De syntes det var veldig spennende og tøyset og løp rundt. De brukte litt tid på å falle til ro de første kveldene på sitt nye soverom, men det var også alt.

Hele familien trives veldig godt både med det nye huset og det nye bostedet, og nå to år etter er jentene godt etablert med venninner og aktiviteter.

Jeg flyttet en del selv da jeg var barn. Det plaget meg aldri. Nye steder og mennesker var bare spennende. Min yngste søster derimot (egenfødt), tok det svært tungt da vi flyttet da hun var 5 år. Hun hadde en hjertevenninne som hun måtte forlate, og hun var deprimert lenge etterpå. Hun ville nesten ikke gå ut og leke det første året på det nye bostedet. Min mor var veldig bekymret. Selv om det gikk seg til og lillesøster fant seg godt til rette etter hvert, har hun aldri glemt den flyttingen.

Så vi mennesker er ganske forskjellige.

Håper alt går bra for dere.