er jeg egoistisk som føler det jeg føler?

[Gjest Trist søster]

For mange år siden så døde broren min i en dramatisk drukningsulykke mens vi var på ferie i utlandet. Omtrent samtidig så skjedde det en annen stor ulykke som rammet Norge. Jeg føler at vi som familie nesten ble glemt da vi kom hjem til Norge. Ikke noe kriseteam kom for å møte oss.

Da jeg kom på skolen så var alle opptatt av Scandinavian star og snakket om alle som var døde. Det var snakk om å minnes alle de døde i katastrofen. Et minutt stillhet skulle vi også ha.At jeg hadde mistet en kjær bror ble nærmest glemt.

jeg følte at jeg nærmest var litt misunnelig på de som var med i den offentlige ulykken. De fikk dannet støttegrupper. De ble tilbudt krisehjelp. Alle avisene var opptatt av de traumatiske opplevelsene til de etterlatte der. Det var ikke noe annet en dødannonsen som viste at min bror var død.

jeg skriver ikke dette fordi jeg vil nedvurdere andre sorg og lidelse. Scandinavian star var en stor tragedie og mange har traumer etter det. Jeg sliter med vonde tanker fordi jeg føler at vi ble totalt oversett pga dette

Er tankene mine helt unaturlige?

[Gjest en mamma i nord]

Synes ikke dette er unaturlig. Du må jo ha følt at din sorg ikke ble tatt på alvor og det er selvsagt en vond følelse.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Nei, du er ikke egoistisk.

Dette er en av de nye helsemotene at vi skal sørge i flokk over mennesker vi overhode ikke kjenner. Eneste kriterium er at de døde mange samtidig og i en ulykke.

Ser at Kongen og statsministeren skal til Nidarosdomen på "sørgegudstjeneste" på lørdag. Hva koster det? Kunne pengene vært brukt til noe mer fornuftig?

Hvor mange flere "sørgegudstjenester", eller heter det høymesser, i Norge trenger de flomrammede?

Eller er det bare en PR-jippo av kirken og KrF?

Nei, smerten er nok like stor for de pårørende enten en dør i flokk eller alene. Noe å tenke på i et land som vil gi et likt helsetilbud til alle.

[fyrlykt]

Nå blir jeg vel lynsjet igjen, men jeg skjønner godt dine følelser av å være glemt i din sorg, at den ikke var like stor som de andres.

Jeg skjønner ikke at det offentlige skal bruke så mye ressurser på ritualer når det skjer ulykker hvor flere omkommer. Hva gjør at de som omkommer på en uventet og tragisk måte må hedres først med offentlig sørgedag, så 3 minutters stillhet og nå skal det visst være sørgegudstjeneste også?

Jeg har vansker for å tro at det hjelper hverken de døde eller levende å lage så mye oppstyr. Når oppstyret er over kommer stillheten uansett, og det er da sørgende trenger hjelp!

[Gjest rota]

Nei, du er ikke egoistisk.

Dette er en av de nye helsemotene at vi skal sørge i flokk over mennesker vi overhode ikke kjenner. Eneste kriterium er at de døde mange samtidig og i en ulykke.

Ser at Kongen og statsministeren skal til Nidarosdomen på "sørgegudstjeneste" på lørdag. Hva koster det? Kunne pengene vært brukt til noe mer fornuftig?

Hvor mange flere "sørgegudstjenester", eller heter det høymesser, i Norge trenger de flomrammede?

Eller er det bare en PR-jippo av kirken og KrF?

Nei, smerten er nok like stor for de pårørende enten en dør i flokk eller alene. Noe å tenke på i et land som vil gi et likt helsetilbud til alle.

Helt enig, veldig bra skrevet. Jeg kjenner flere som har mistet barna sine, da var det ikke hverken noe kriseteam eller sørgemesse i offentlig regi. For de døde bare i en alminnelig trafikkulykke. Når slike katastrofer skjer vet jeg de sitter med følelsen av at deres barn og deres sorg ikke var verdifull nok liksom. En vond følelse for dem.

[Gjest Primus]

Nei, du er ikke egoistisk.

Dette er en av de nye helsemotene at vi skal sørge i flokk over mennesker vi overhode ikke kjenner. Eneste kriterium er at de døde mange samtidig og i en ulykke.

Ser at Kongen og statsministeren skal til Nidarosdomen på "sørgegudstjeneste" på lørdag. Hva koster det? Kunne pengene vært brukt til noe mer fornuftig?

Hvor mange flere "sørgegudstjenester", eller heter det høymesser, i Norge trenger de flomrammede?

Eller er det bare en PR-jippo av kirken og KrF?

Nei, smerten er nok like stor for de pårørende enten en dør i flokk eller alene. Noe å tenke på i et land som vil gi et likt helsetilbud til alle.

Jeg ble ikke noe trist da min bestemor nylig døde. Eneste jeg tenkte da var: "ja nå må jeg ikke gjøre noe dumt som får folk til å avsky meg".

Men likevel gikk jeg i begravelsen, og oppførte meg som et dannet menneske. Og det er klart dette hadde en verdi for min mor, og annen familie som følte det som et større tap.

Så hvorfor skal ikke vi, det norske folk, gå i messer og vise vår respekt for de døde?

Det var da absolutt riktig av meg å gå i denne begravelsen, ennå det var som om en fremmed skulle ha dødd.

Hvorfor tror du dette er noe negativt? Min teori er at det er når vi blir minnet på hvor skjørt livet er, at vår medfølelse for andre oppstår. Vi må "vekkes".

[favn]

Nei, det er naturlig å sørge og føle som du gjør. Ditt og deres tap er like tungt og stort som alles tap.

Men i verden er det nå en gang slik at det ikke er rom for landesorg hver gang et enkeltindivid dør. Massedød, hvis jeg kan slik, er imidlertid noe som angår landet, nasjonen, oss alle - hvilket igjen medfører landesorg. Det samme gjelder til en viss grad spesielt kjære, offentlige personer eller andre offisielle prominente.

[Gjest tjohooo]

Jeg ble ikke noe trist da min bestemor nylig døde. Eneste jeg tenkte da var: "ja nå må jeg ikke gjøre noe dumt som får folk til å avsky meg".

Men likevel gikk jeg i begravelsen, og oppførte meg som et dannet menneske. Og det er klart dette hadde en verdi for min mor, og annen familie som følte det som et større tap.

Så hvorfor skal ikke vi, det norske folk, gå i messer og vise vår respekt for de døde?

Det var da absolutt riktig av meg å gå i denne begravelsen, ennå det var som om en fremmed skulle ha dødd.

Hvorfor tror du dette er noe negativt? Min teori er at det er når vi blir minnet på hvor skjørt livet er, at vår medfølelse for andre oppstår. Vi må "vekkes".

Men det dør jo like mange barn i Afrika hver bidige dag...

[Gjest nei til påtvunget sorg]

Jeg ble ikke noe trist da min bestemor nylig døde. Eneste jeg tenkte da var: "ja nå må jeg ikke gjøre noe dumt som får folk til å avsky meg".

Men likevel gikk jeg i begravelsen, og oppførte meg som et dannet menneske. Og det er klart dette hadde en verdi for min mor, og annen familie som følte det som et større tap.

Så hvorfor skal ikke vi, det norske folk, gå i messer og vise vår respekt for de døde?

Det var da absolutt riktig av meg å gå i denne begravelsen, ennå det var som om en fremmed skulle ha dødd.

Hvorfor tror du dette er noe negativt? Min teori er at det er når vi blir minnet på hvor skjørt livet er, at vår medfølelse for andre oppstår. Vi må "vekkes".

Man går ikke i "alle andre" sine begravelser. Men det er naturlig å støtte opp om sine nærmeste og delta i deres begravelser.

[Gjest Har mistet BARE to]

Helt naturlig å reagere slik!

Selv så opplevde jeg også å miste to nære familiemedlemmer ganske rett etter hverandre, etter lang tids sykdom hvor jeg tok/hadde det meste av ansvaret.

Jeg nåtte presse noe skikkelig på for å få samtaleterapi. Og de prøvde hele tiden å kaste meg ut raskest mulig, virket det som. Jeg var liksom ikke 'syk' mok. Kanskje fordi jeg ba om hjelp selv?

Jeg regerte også i ettertid når jeg leste om bussulykker og andre ting i mediene hvor KRISE-hjelp var påkrevet. Folk ville jo ikke ha det engang. Og JEG som forsto at jeg trengte det, mente de kunne klare meg selv.

Merkelig ressursbruk! De som VIL ha hjelp, forebyggende, får ikke. De som ikke vil ha (og kanskje ikke trenger) får hjelpen dyttet oppover ryggen.

Jeg har mistet litt respekten for psykiatrien etter dette. Snakket jo med andre jeg ble kjent med også, som virkelig kunne hatt behov for masse hjelp, og som ikke kunne få mer. Andre hadde en udiagnostisert fysisk sykdom (har vist seg i ettertid) mens legene hårdnakket presst dem inn i psykiatrien. Hva gjør DET med en pasient forresten? Å være psykisk syk er jo ikke veldig 'fett' her i landet akkurat. Ikke noe å skryte av liksom.

[frosken]

Disse tankene deler du med mange andre. Krisen oppleves like sterkt av enkeltindividet selv om ikke mange andre opplever det samme samtidig - men tilbudet som gis kan som regel ikke sammenlignes.