Er krisehjelp egentlig bra?

[Gjest Ninanja]

http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_rogaland/4401375.html

Finnes det noen dokumentasjon på at de som mottar krisehjelp klarer å takle savnet og tapet bedre?

Hadde vært interessant å vite?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Vi trodde det tidligere. Noen tror det fortsatt. Andre er mer skeptisk.

Min personlige mening er at dette er noe vi gjør fordi befolkningen forventer/krever det av oss. Det er viktig for d som har opplevd kriser at de blir sett, "tatt på alvor", at samfunnet stiller opp for dem (fordi jeg fortjener det).

Dette er for meg etisk vanskelig. Her gjør jeg noe som ikke er dokumetert effektivt, og som det er holdepunkter for kanksje gjør mer skade enn nytte. I tillegg koster det mange ressurser som kunne vært brukt på andre som trenger det mer.

Per i dag er imidlertid ikke det helsepolitiske klima slikt at det er mulig å dikutere dette på en saklig måte. Krav fra publikum og media vil totalt overkjøre saklige og faglige argument. Det er forøvrig ikke noe nytt innen området helse.

http://www.mediscope.ch/cochrane-abstracts/ab000560.htm

Jeg tror en skal være mer selektiv slik at en gir tilbudet til de som trenger det. For det første skal det selvsagt være frivillig. For det andre tror jeg en skal konsentrere seg om de som fra før/tidligere har hatt psykiske vansker. Det er også disse som en vet utvikler nye psykiske plager etter traumer.

[Dory]

Vi trodde det tidligere. Noen tror det fortsatt. Andre er mer skeptisk.

Min personlige mening er at dette er noe vi gjør fordi befolkningen forventer/krever det av oss. Det er viktig for d som har opplevd kriser at de blir sett, "tatt på alvor", at samfunnet stiller opp for dem (fordi jeg fortjener det).

Dette er for meg etisk vanskelig. Her gjør jeg noe som ikke er dokumetert effektivt, og som det er holdepunkter for kanksje gjør mer skade enn nytte. I tillegg koster det mange ressurser som kunne vært brukt på andre som trenger det mer.

Per i dag er imidlertid ikke det helsepolitiske klima slikt at det er mulig å dikutere dette på en saklig måte. Krav fra publikum og media vil totalt overkjøre saklige og faglige argument. Det er forøvrig ikke noe nytt innen området helse.

http://www.mediscope.ch/cochrane-abstracts/ab000560.htm

Jeg tror en skal være mer selektiv slik at en gir tilbudet til de som trenger det. For det første skal det selvsagt være frivillig. For det andre tror jeg en skal konsentrere seg om de som fra før/tidligere har hatt psykiske vansker. Det er også disse som en vet utvikler nye psykiske plager etter traumer.

"Fordi jeg fortjener det" Har du sett for mye på reklame nå NHD?

L'Oreal, fordi jeg fortjener det;)

(Sorry at jeg bladet meg inn i diskusjonen med dette, men måtte bare nevnte det:)

Bra humor nhd...

Vennlig hilsen,

[Gjest tjohooo]

"Fordi jeg fortjener det" Har du sett for mye på reklame nå NHD?

L'Oreal, fordi jeg fortjener det;)

(Sorry at jeg bladet meg inn i diskusjonen med dette, men måtte bare nevnte det:)

Bra humor nhd...

Vennlig hilsen,

Parce-que-je le vouz bien!

[Dory]

Parce-que-je le vouz bien!

Wow! Flink du er i fransk da!! Klate den bare på norsk jeg:)

)

[Gjest tjohooo]

Wow! Flink du er i fransk da!! Klate den bare på norsk jeg:)

)

Råflink

[Dory]

Råflink

Kan bare "jeg elsker deg" jeg på Fransk. Men det kan jeg bare utale da. Ikke skriver. Hehe. Så du imponerte meg ja:))

[Gjest tjohooo]

Kan bare "jeg elsker deg" jeg på Fransk. Men det kan jeg bare utale da. Ikke skriver. Hehe. Så du imponerte meg ja:))

Enda mer rett hadde det biltt å si parce que je le faux bien..

Tres bien

[Gjest malun]

Parce-que-je le vouz bien!

Parce que je le vaux bien, mener du sikkert.

[Gjest tjohooo]

Parce que je le vaux bien, mener du sikkert.

Ja se lenger ned

[Gjest Min erfaring]

Vi trodde det tidligere. Noen tror det fortsatt. Andre er mer skeptisk.

Min personlige mening er at dette er noe vi gjør fordi befolkningen forventer/krever det av oss. Det er viktig for d som har opplevd kriser at de blir sett, "tatt på alvor", at samfunnet stiller opp for dem (fordi jeg fortjener det).

Dette er for meg etisk vanskelig. Her gjør jeg noe som ikke er dokumetert effektivt, og som det er holdepunkter for kanksje gjør mer skade enn nytte. I tillegg koster det mange ressurser som kunne vært brukt på andre som trenger det mer.

Per i dag er imidlertid ikke det helsepolitiske klima slikt at det er mulig å dikutere dette på en saklig måte. Krav fra publikum og media vil totalt overkjøre saklige og faglige argument. Det er forøvrig ikke noe nytt innen området helse.

http://www.mediscope.ch/cochrane-abstracts/ab000560.htm

Jeg tror en skal være mer selektiv slik at en gir tilbudet til de som trenger det. For det første skal det selvsagt være frivillig. For det andre tror jeg en skal konsentrere seg om de som fra før/tidligere har hatt psykiske vansker. Det er også disse som en vet utvikler nye psykiske plager etter traumer.

Jeg kan kun snakke fra personlig erfaring. Det er ikke mange årene siden min familie opplevde det store marerittet, katastrofen som våre liv fortsatt bærer preg av. Jeg for min del vet ikke hvordan det hadde gått med oss hvis vi ikke hadde fått tilbud om hjelp fra det kommunale kriseteamet fra dag én - som også koordineerte oss videre i hjelpeapparatet da teamets arbeid var ferdig.

Det er ikke slik at alle har et kjempenettverk rundt seg, venner og familie som stiller støttende opp. Når krisen rammer, er det bra at det finns folk som kan støtte en videre.

Vi ønsket hjelp, ikke pga. at vi fortjente det, men pga. at vi havnet i en situasjon som vi absolutt ikke var i stand til å takle uten profesjonell hjelp.

[frosken]

Vi trodde det tidligere. Noen tror det fortsatt. Andre er mer skeptisk.

Min personlige mening er at dette er noe vi gjør fordi befolkningen forventer/krever det av oss. Det er viktig for d som har opplevd kriser at de blir sett, "tatt på alvor", at samfunnet stiller opp for dem (fordi jeg fortjener det).

Dette er for meg etisk vanskelig. Her gjør jeg noe som ikke er dokumetert effektivt, og som det er holdepunkter for kanksje gjør mer skade enn nytte. I tillegg koster det mange ressurser som kunne vært brukt på andre som trenger det mer.

Per i dag er imidlertid ikke det helsepolitiske klima slikt at det er mulig å dikutere dette på en saklig måte. Krav fra publikum og media vil totalt overkjøre saklige og faglige argument. Det er forøvrig ikke noe nytt innen området helse.

http://www.mediscope.ch/cochrane-abstracts/ab000560.htm

Jeg tror en skal være mer selektiv slik at en gir tilbudet til de som trenger det. For det første skal det selvsagt være frivillig. For det andre tror jeg en skal konsentrere seg om de som fra før/tidligere har hatt psykiske vansker. Det er også disse som en vet utvikler nye psykiske plager etter traumer.

Takk! Endelig noen som sier det som en del av oss har tenkt i lengre tid:-)

[Gjest Min erfaring]

Takk! Endelig noen som sier det som en del av oss har tenkt i lengre tid:-)

Har du personlig erfaring siden du har så sikre meninger om emnet?

Bare nysgjerrig...

[Gjest Ninanja]

Jeg kan kun snakke fra personlig erfaring. Det er ikke mange årene siden min familie opplevde det store marerittet, katastrofen som våre liv fortsatt bærer preg av. Jeg for min del vet ikke hvordan det hadde gått med oss hvis vi ikke hadde fått tilbud om hjelp fra det kommunale kriseteamet fra dag én - som også koordineerte oss videre i hjelpeapparatet da teamets arbeid var ferdig.

Det er ikke slik at alle har et kjempenettverk rundt seg, venner og familie som stiller støttende opp. Når krisen rammer, er det bra at det finns folk som kan støtte en videre.

Vi ønsket hjelp, ikke pga. at vi fortjente det, men pga. at vi havnet i en situasjon som vi absolutt ikke var i stand til å takle uten profesjonell hjelp.

er enig i det du skriver. Det er klart at noen trenger krisehjelp. jeg har selv mistet et familiemedlem brått og familien kunne virkelig trengt krisehjelp. Men jeg reagerer likevel på at det skal være en slik "påtvunget" krisehjelp. Kanskje mange har et stort nettverk rundt seg og ikke har behov for det. Jeg lurer også på hva som er god krisehjelp i ulike situasjoner.Mest for å ikke gjøre situasjonen værre for de innvolverte. Jeg tror at vissheten om at noen er tilstede for en, at man har et tlf å ringe, enten det er en prest, en lege eller et familiemedlem kan være vel så bra hjelp som det et kriseteam kan gjøre.

[Gjest Min erfaring]

er enig i det du skriver. Det er klart at noen trenger krisehjelp. jeg har selv mistet et familiemedlem brått og familien kunne virkelig trengt krisehjelp. Men jeg reagerer likevel på at det skal være en slik "påtvunget" krisehjelp. Kanskje mange har et stort nettverk rundt seg og ikke har behov for det. Jeg lurer også på hva som er god krisehjelp i ulike situasjoner.Mest for å ikke gjøre situasjonen værre for de innvolverte. Jeg tror at vissheten om at noen er tilstede for en, at man har et tlf å ringe, enten det er en prest, en lege eller et familiemedlem kan være vel så bra hjelp som det et kriseteam kan gjøre.

Her er faktisk presten en del av kristeamet. Jeg følte aldri noe tvang, men fikk ganske fort spørsmålet: "ønsker du kontakt?" Å få inn mennesker som ikke var følelsesmessig involvert, men holder "hodet kaldt" i en fullstendig kaotisk situasjon, var gull verdt hos oss i hvert fall.

[frosken]

Har du personlig erfaring siden du har så sikre meninger om emnet?

Bare nysgjerrig...

Jeg vil anta at de fleste setter pris på tilbud om oppfølgning etter en krise. Sett fra mitt perspektiv blir det allikevel en merkelig form for ressursbruk når det nå snakkes om at hver enkelt av de som har vært involvert i flomkatastrofen skal få brev fra myndighetene om hvor de kan henvende seg og hvilke tilbud de kan forvente. Hva gjør at de prinsipielt sett skal settes i en annen posisjon i forhold til det offentlige hjelpeapparatet enn alle andre som opplever store vanskeligheter/kriser?

Er det mindre belastende psykologisk å miste en 3-åring i en bilulykke eller en badeulykke enn ved en flomkatastrofe?

Det må være den enkeltes behov for adekvat hjelp som skal være avgjørende mht vurderingen av hvilken hjelp som skal gis - ikke hvorvidt de har vært involert i ulykker hvor mange andre har opplevd det samme samtidig eller ikke. Og prioriteringen av denne hjelpen må sees i sammenheng med hvilke andre behov helsevesenet burde imøtese.

[PieLill]

Jeg vil anta at de fleste setter pris på tilbud om oppfølgning etter en krise. Sett fra mitt perspektiv blir det allikevel en merkelig form for ressursbruk når det nå snakkes om at hver enkelt av de som har vært involvert i flomkatastrofen skal få brev fra myndighetene om hvor de kan henvende seg og hvilke tilbud de kan forvente. Hva gjør at de prinsipielt sett skal settes i en annen posisjon i forhold til det offentlige hjelpeapparatet enn alle andre som opplever store vanskeligheter/kriser?

Er det mindre belastende psykologisk å miste en 3-åring i en bilulykke eller en badeulykke enn ved en flomkatastrofe?

Det må være den enkeltes behov for adekvat hjelp som skal være avgjørende mht vurderingen av hvilken hjelp som skal gis - ikke hvorvidt de har vært involert i ulykker hvor mange andre har opplevd det samme samtidig eller ikke. Og prioriteringen av denne hjelpen må sees i sammenheng med hvilke andre behov helsevesenet burde imøtese.

Takk!

Når jeg tenker på alle jeg har møtt som har fortalt om total svikt fra hjelpeapparatet når de trengte det som mest, blir jeg noe beklemt over et støtteapparat som må ha TV-omtale for å komme på banen.

Å f.eks. miste sine barn er like ille uansett hvor mange eller få andre som har gjort det samtidig.

Det forundrer meg at det er så vanskelig å hoste opp midler og personell til de krisene man statisktisk sett vet hvor mange som vil komme hvert år. Men når det skjer noe uventet, skorter det visst ikke på resurser og personell.

Dette er ikke ment til å bagatellisere flomofrenes problemer. Men noe blir veldig skjevt.

For øvrig er jeg veldig glad for at jeg, da jeg ble enke for en del år siden, ikke ble møtt av et hungri pressekorps på flyplassen.

[frosken]

Takk!

Når jeg tenker på alle jeg har møtt som har fortalt om total svikt fra hjelpeapparatet når de trengte det som mest, blir jeg noe beklemt over et støtteapparat som må ha TV-omtale for å komme på banen.

Å f.eks. miste sine barn er like ille uansett hvor mange eller få andre som har gjort det samtidig.

Det forundrer meg at det er så vanskelig å hoste opp midler og personell til de krisene man statisktisk sett vet hvor mange som vil komme hvert år. Men når det skjer noe uventet, skorter det visst ikke på resurser og personell.

Dette er ikke ment til å bagatellisere flomofrenes problemer. Men noe blir veldig skjevt.

For øvrig er jeg veldig glad for at jeg, da jeg ble enke for en del år siden, ikke ble møtt av et hungri pressekorps på flyplassen.

Dine tårer kunne sikkert ha solgt godt...

Godt nyttår, forresten!

[PieLill]

Dine tårer kunne sikkert ha solgt godt...

Godt nyttår, forresten!

Jeg var ikke lovt noen provisjon.... Selv om jeg på det tidspunktet godt kunne trengt det.

Godt nyttår til deg også!

mvh