Mot antidepressiva?

[Gjest svaksterk]

Jeg har brukt zoloft primært mot angst, men også fordi jeg var deprimert. Begynnte med dette etter jeg hadde gått i terapi en stund uten at det ga synlig bedring. For litt over ett år siden byttet jeg psykolog, og hun er mot at jeg skal bruke disse tablettene, så jeg sluttet med dem av meg selv for ett år siden nå uten å snakke med lege, bare sluttet, noe jeg fortalte til psykologen som syntes det var bra (egentlig skal man vel trappe gradvis ned. Våren var tøff på grunn av mange ting og jeg ble fryktelig deprimert igjen. Så kom sommeren og høsten og det gikk bedre. Men nå er det her igjen. Den ekstreme grublingen og redselen for alt som venter foran meg. En følelse av at jeg ikke mestrer livet og at ingenting vil ordne seg. Jeg har mye angst for tiden, og jeg tenker at ved å starte på zoloft igjen ville jeg kunne klare det som står foran meg, fordi det er tankene som ødelegger, jeg har ressursene til å klare det egentlig. Hvis jeg bare klarer å holde motet oppe. Poenget er at psykologen prøver forespeile andre løsninger, som å kutte skolen og jobbe, men jeg ønsker ikke det, jeg ønsker å lese videre, problemet er bare tankene mine, og dersom jeg kunne gått på zoloft ville jeg klart det, det vet jeg. Hva synes dere, og Nhd???

[fyrlykt]

Det er vel din mening som skal telle når det gjelder om du skal bruke antidepressiva? Hvis du mener at du blir bedre av tabletter og føler at du har nytte av dem synes jeg du skal be fastlegen din om å skrive ut en resept til deg.

Synes det er merkelig at psykologen vil du skal kutte skolen for å bli bedre. Jeg trodde psykologer skulle hjelpe pasientene til å komme fram til egne løsninger, ikke komme med konkrete forslag.

[Gjest svaksterk]

Det er vel din mening som skal telle når det gjelder om du skal bruke antidepressiva? Hvis du mener at du blir bedre av tabletter og føler at du har nytte av dem synes jeg du skal be fastlegen din om å skrive ut en resept til deg.

Synes det er merkelig at psykologen vil du skal kutte skolen for å bli bedre. Jeg trodde psykologer skulle hjelpe pasientene til å komme fram til egne løsninger, ikke komme med konkrete forslag.

Hei, hun sier ikke "du skal kutte ut skolen!", men gir uttrykk for at det kan være en god løsning. Men jeg ønsker egentlig å klare dette her. Det bare føles litt mye akkurat nå. Og jeg tenker at en måte å klare det på er å begynne på zoloft igjen, men er det en "lettvint" løsning? Synes alt virker helt umulig å makte akkurat nå.

[Dory]

Hei svaksterk!

Vet du, men psyk var også i mot medisiner! Han gav alltid utrykk for at jeg burde slutte. Og f.eks når jeg sa at ting gikk bedre etter en stund på medisiner, sa han at dette sikker bare var "innbilt". Det var jeg selv som ble bedre. Så jeg også sluttet med medisiner.

Ble myyye dårliger, fikk beskjed av legevakten og begynne igjen. Da jeg sa dette til min psykiater, ble han snurt...

Så jeg byttet psyk, nå går jeg på dobbel dose i forhold til det jeg gjorde da jeg gikk til min tidl psykiater. Og jeg har det myyye bedre:)

Så stå på! Kanskje du kan bestille en time til fastlege?? Så kan dere lage en plan over opptrapping. Og evnt bytte psyk??

Lykke til!!

God helg.

Vennlig hilsen,

[Gjest svaksterk]

Hei svaksterk!

Vet du, men psyk var også i mot medisiner! Han gav alltid utrykk for at jeg burde slutte. Og f.eks når jeg sa at ting gikk bedre etter en stund på medisiner, sa han at dette sikker bare var "innbilt". Det var jeg selv som ble bedre. Så jeg også sluttet med medisiner.

Ble myyye dårliger, fikk beskjed av legevakten og begynne igjen. Da jeg sa dette til min psykiater, ble han snurt...

Så jeg byttet psyk, nå går jeg på dobbel dose i forhold til det jeg gjorde da jeg gikk til min tidl psykiater. Og jeg har det myyye bedre:)

Så stå på! Kanskje du kan bestille en time til fastlege?? Så kan dere lage en plan over opptrapping. Og evnt bytte psyk??

Lykke til!!

God helg.

Vennlig hilsen,

Takk for svaret ditt. Jeg har tenkt og tenkt på mulige løsninger for dette, og jeg tror virkelig det beste vil være å starte på ad igjen, så klarer jeg dette halvåret uten å falle ut av attføringsløpet, noe jeg nødig vil. Psykologen snakker om at jeg kan finne meg jobb osv. men da står jeg jo uten noen forsikring hvis ting går galt. Dessuten ønsker jeg dette studiet sterkt. Det tar bare litt lenger tid for meg enn andre desverre. Jeg har bestillt time til lege neste fredag, så da kan jeg jo ta det opp med henne. Spørsmålet er hva jeg skal si til psykologen da.... jeg tror hun mener at hvis jeg går på ad så føler jeg ikke på det som er det reelle problement osv. og at jeg ikke lever, bare fokuserer på å lese....men jeg vil jo gjerne få ei god utdanning da, så jeg synes ikke det er noe galt? Ja, nå ble det litt utenom tema her. Men er det sånn at, at jeg ikke klarer føle på smerten osv...slik at ad hindrer utvikling i terapien???? Ble litt mer dette.

Uansett, tusen takk for svar dory :-)

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Psykologen din har vel hatt nok tid på seg til å vise at hennes alternativ er bra nok.

Jeg synes du skal begynne med medisiner igjen.

Å vurdere skifte av psykolog er vel heller ikke så dumt?

[Gjest svaksterk]

Psykologen din har vel hatt nok tid på seg til å vise at hennes alternativ er bra nok.

Jeg synes du skal begynne med medisiner igjen.

Å vurdere skifte av psykolog er vel heller ikke så dumt?

Skifte pga dette?

[Gjest svaksterk]

Skifte pga dette?

Takk for svar forresten :-)

[Gjest august283]

Hei, hun sier ikke "du skal kutte ut skolen!", men gir uttrykk for at det kan være en god løsning. Men jeg ønsker egentlig å klare dette her. Det bare føles litt mye akkurat nå. Og jeg tenker at en måte å klare det på er å begynne på zoloft igjen, men er det en "lettvint" løsning? Synes alt virker helt umulig å makte akkurat nå.

Jeg er så lei av å møte den slags holdninger hos helsepersonell, og da særlig psykologer. Mange av dem henger fortsatt igjen i en oppfatning av det å ta medisiner for psykiske lidelser er en annenrangs og for enkel måte å løse problemene sine på. Prøv å bytte ut depresjon/angst med diabetes i ditt tilfelle, og se hvor absurd det skulle vært om det var insulin du burde slutte med. Disse naive menneskene romantiserer psykiske lidelser og sender ut signaler om at vi som må bruke medikamenter ikke har vært flinke nok i vårt arbeide i terapien.

Selvfølgelig skal du begynne med medisiner igjen om du ønsker det, og hvis det gjør deg i stand til å greie skolen. Spør psykologen om empiri for at det er sånn at mennesker som tar medisiner for psykiske lidelser ikke kan kjenne på følelsene og problemene sine.

[dota]

start på medisiner igjen, ikke nøl engang. Jeg hadde en kjæreste som slet med det samme og hun nektet og gå på medisiner fordi hun syntes det var ille at hun så ung kunne slite med det. Så det var ikke lett. ikke unn deg noe så vondt med å gå med lidelser du kan slippe å ha! lykke til kjære deg.

[zaxxon]

Jeg er så lei av å møte den slags holdninger hos helsepersonell, og da særlig psykologer. Mange av dem henger fortsatt igjen i en oppfatning av det å ta medisiner for psykiske lidelser er en annenrangs og for enkel måte å løse problemene sine på. Prøv å bytte ut depresjon/angst med diabetes i ditt tilfelle, og se hvor absurd det skulle vært om det var insulin du burde slutte med. Disse naive menneskene romantiserer psykiske lidelser og sender ut signaler om at vi som må bruke medikamenter ikke har vært flinke nok i vårt arbeide i terapien.

Selvfølgelig skal du begynne med medisiner igjen om du ønsker det, og hvis det gjør deg i stand til å greie skolen. Spør psykologen om empiri for at det er sånn at mennesker som tar medisiner for psykiske lidelser ikke kan kjenne på følelsene og problemene sine.

Titredes.

Forøverig så synes jeg det virker som du svaksterk og psykologen din trekker i forskjellige retninger. Det kan ikke være gunstig. Sett av en time hos psykologen til en status/oppklaringstime. Det gjorde jeg engang når jeg syntes ting stod i stampe. Funker ikke det så bytt behandler.

mvh

[Dory]

Takk for svaret ditt. Jeg har tenkt og tenkt på mulige løsninger for dette, og jeg tror virkelig det beste vil være å starte på ad igjen, så klarer jeg dette halvåret uten å falle ut av attføringsløpet, noe jeg nødig vil. Psykologen snakker om at jeg kan finne meg jobb osv. men da står jeg jo uten noen forsikring hvis ting går galt. Dessuten ønsker jeg dette studiet sterkt. Det tar bare litt lenger tid for meg enn andre desverre. Jeg har bestillt time til lege neste fredag, så da kan jeg jo ta det opp med henne. Spørsmålet er hva jeg skal si til psykologen da.... jeg tror hun mener at hvis jeg går på ad så føler jeg ikke på det som er det reelle problement osv. og at jeg ikke lever, bare fokuserer på å lese....men jeg vil jo gjerne få ei god utdanning da, så jeg synes ikke det er noe galt? Ja, nå ble det litt utenom tema her. Men er det sånn at, at jeg ikke klarer føle på smerten osv...slik at ad hindrer utvikling i terapien???? Ble litt mer dette.

Uansett, tusen takk for svar dory :-)

Enig med de andre her.. Begynn igjen med ad...

Og evnt bytt psykolog!

Jeg tror det er lettere og følge en behandlig med ad...

Lykke til!

Klem,

[Gjest svaksterk]

Titredes.

Forøverig så synes jeg det virker som du svaksterk og psykologen din trekker i forskjellige retninger. Det kan ikke være gunstig. Sett av en time hos psykologen til en status/oppklaringstime. Det gjorde jeg engang når jeg syntes ting stod i stampe. Funker ikke det så bytt behandler.

mvh

Tusen takk for svarene jeg har fått på innlegget! Det var godt å høre at det er ok å bruke ad hvis det trengs. Så det skal jeg ta opp med legen nå på fredag. Så skal jeg snakke med psykologen på torsdagen og si hva jeg har tenkt å gjøre. Håper det ordner seg til det beste. Hun er flink, men kanskje litt vel anti- medisiner. Uansett hvilket teoretisk standpunkt fagfolk har, er det snakk om enkeltmennesker som prøver å mestre hverdagen, da er det ikke så farlig hvordan man klarer det, bare det går. Diskusjoner kan få være diskusjoner, bare ikke la enkeltpersoner lide for det!

Uansett, takk for svar! Det ble lettere å bestemme seg.

[Gjest qz]

Titredes.

Forøverig så synes jeg det virker som du svaksterk og psykologen din trekker i forskjellige retninger. Det kan ikke være gunstig. Sett av en time hos psykologen til en status/oppklaringstime. Det gjorde jeg engang når jeg syntes ting stod i stampe. Funker ikke det så bytt behandler.

mvh

Hva betyr titredes?

[Sør]

Hva betyr titredes?

Det skal nok være "tiltredes" (altså, "jeg er enig" eller "jeg støtter dette".)

Med vennlig hilsen

[splitting]

Tusen takk for svarene jeg har fått på innlegget! Det var godt å høre at det er ok å bruke ad hvis det trengs. Så det skal jeg ta opp med legen nå på fredag. Så skal jeg snakke med psykologen på torsdagen og si hva jeg har tenkt å gjøre. Håper det ordner seg til det beste. Hun er flink, men kanskje litt vel anti- medisiner. Uansett hvilket teoretisk standpunkt fagfolk har, er det snakk om enkeltmennesker som prøver å mestre hverdagen, da er det ikke så farlig hvordan man klarer det, bare det går. Diskusjoner kan få være diskusjoner, bare ikke la enkeltpersoner lide for det!

Uansett, takk for svar! Det ble lettere å bestemme seg.

Du har fått mange støttende innlegg ser jeg! Det er flott! Gjennomgående støttes du i det å fortsette med ad. Jeg er selv på attføring, og føler som deg at det er viktig med ad for å komme i mål med studier. Det er snakk om en sykdom som kan behandles med medikamenter, så hvorfor kutte den muligheten ut? Min psykolog støtter bruk av ad, og vi har en felles forståelse for at det er viktig for opprettholdelse av stabilitet i studiene.

Det er ikke alltid så lett å skifte ut en psykolog. Jeg ser at flere har foreslått deg dette. Hvis det går an å ta opp problemstillingen, ville jeg råde deg til det. Ofte har man jo nettopp knyttet seg til psykologen sin, og det er ikke bare bare og finne en ny. Snakk heller med henne om alle de positive innspillene du har fått i forbindelse med å fortsette med ad. Det er jo først og fremst lege/psykiater som har med medisinering å gjøre. Det er vel egentlig ikke psykologens gebet?! Din psykolog bør bruke ressursene på andre ting!Hjelpe deg med motivasjon til å komme igjennom studiene!

Ikke la dette stoppe deg i å fullføre en utdanning du gjerne vil ha. Fortsett med medisiner og rank ryggen! Gled deg over at du snart er i mål! Lykke til! Vi er mange som støtter deg på veien!

[bugge -jenta]

Takk for svaret ditt. Jeg har tenkt og tenkt på mulige løsninger for dette, og jeg tror virkelig det beste vil være å starte på ad igjen, så klarer jeg dette halvåret uten å falle ut av attføringsløpet, noe jeg nødig vil. Psykologen snakker om at jeg kan finne meg jobb osv. men da står jeg jo uten noen forsikring hvis ting går galt. Dessuten ønsker jeg dette studiet sterkt. Det tar bare litt lenger tid for meg enn andre desverre. Jeg har bestillt time til lege neste fredag, så da kan jeg jo ta det opp med henne. Spørsmålet er hva jeg skal si til psykologen da.... jeg tror hun mener at hvis jeg går på ad så føler jeg ikke på det som er det reelle problement osv. og at jeg ikke lever, bare fokuserer på å lese....men jeg vil jo gjerne få ei god utdanning da, så jeg synes ikke det er noe galt? Ja, nå ble det litt utenom tema her. Men er det sånn at, at jeg ikke klarer føle på smerten osv...slik at ad hindrer utvikling i terapien???? Ble litt mer dette.

Uansett, tusen takk for svar dory :-)

Hei!

Nå er det lenge siden jeg har vært her inne, og det er en stund siden du skrev dette. Jeg har lyst å si noe om et par ting. Jeg tror at en av grunnene til at flere råder deg til å finne en annen terapeut kanskje har med det å gjøre at det siste du trenger hos nettopp terapeuten din er å føle en nederlagsfølelse.Og siden så mange av oss som går i terapi ofte har den følelsen,er det en stor fare for at du kan føle ditt eventuelle bruk av AD igjen som et nederlag. Etter min mening ville det være synd og skam.

En annen ting som jeg har inntrykk av at flere psykologer mener og tror, er at AD stenger for kontakten med følelser. Jeg vet ikke med hvilket belegg de mener dette.Jeg er sikker på det finnes tilfeller hvor medisinering følges av avstumping, men en god terapeut og du selv vil sannsynligvis merke dette og kunne vurdere en annen behandling.Jeg har selv opplevd dette på efexor,(og sluttet) men på de medisinene jeg går nå virker det tvert i mot som en døråpner til følelsene mine. Angst og depresjoner er faktisk ofte med på å tåkelegge ting slik at det kan bli vanskelig å få tak i ting.Jeg har litt problemer med å forstå psykologer som ikke skjønner dette.Etter at jeg begynte på angstdempende(xanor) fikk jeg mye mer angst paradioksalt nok. Med andre ord fikk jeg tilgang til mye angst som var skjult for meg gjennom kroppslige smerter og spiseforstyrrelse.

Vil bare si til slutt at det er meningen du skal føle terapeuten din som en støtte,og utfordringene som gies må føles rette.Dere må dra i samme retning.Ellers kan du risikere å ikke komme noen vei.

Klem fra bugge.