Gott würfelt nicht - kortroman

[Gjest Snoopy83]

Gott würfelt nicht

------------------

- "Skal vi lage en unge, Hans?"

- "Ja det gjør vi Trine! La oss bringe være gener videre! Og la oss gi ungen en flott barndom, slik at ungen også kan bringen genene sine videre!"

- "Du taler så fint. Nå blir jeg myk inni meg, Hans!"

- "Vi to som ser så bra ut, får sikkert en vakker unge! Da kombinerer vi jo være gode, vakre gener, akkurat som i en symfoni!"

- "Duett mener du vel, min kjære."

- "Ja. La meg være celloen, så kan du være fela, og sammen skal vi inspirere Mozart!"

- "Ja! La oss skape en unge med Mozarts talent, og Orlando Blooms utseende!"

Kunnskapsrike som de var, visste de at Mozart ikke hadde utseendet sitt med seg. Det hadde heller ikke Sokrates, men likevel var de regnet blant de største genier som hadde herjet jorden. Orlando Bloom kom ikke til å vare lenge, tenkte de, for han hadde talent som en en alkoholisert kullkaster fra gamle dager. Men en fin, alvestemme hadde han, selv om han ikke spilte noen alv lenger nå. Og siden poenget var å gi barnet en fin barndom, for å sikre dets fremtid, resonnerte de seg fram til at et godt utseende ville komme godt med, og da gjorde det ikke noe at alder forringer.

- "Du må da skjønne at du må gå på skolen, Petter! Det er bare noe man må det!"

- "Jeg vil være med dere jeg mamma."

Endelig hadde dagen da barnet skulle begynne å pugge kommet. Barnet gruet seg til skolen, for det var blitt redd for mennesker. Og dette skyldes arv eller miljø var ikke moren sikker på, hun hadde argumenter for begge syn. Barnet var tidlig blitt redd biler på vegen, og det kunne jo skyldes at det tok morens advarsler om hvor farlig det var for alvorlig. Faren ble ofte sint for at barnet var slik en pingle, som han tenkte, men forsøkte å ikke vise det. I enhver mann ligger det dype manndomsidealer, som tyter frem på de merkeligste måter i alle. Men tiden dette paret levde i regnet ikke bruk av autoritet for å være en god oppdragelsesmetode, og Hans var ikke mannen som lot seg knekke av sine følelser.

Det endte med at faren påtokk seg å kjøre lille Petter til skolen, selv om han måtte skulke en times tid på jobben. På skolen var det masse kaos, og lærerene gikk rundt å hilste på hver enkelt. De mente elevene skulle lære seg å bli kjent under frie forhold, slik at de ikke skulle assosiere det å bli kjent med hverandre med vonde følelser, og dermed danne vansker for å få venner. Tiden for organisering og autoritet var fordi.

- "Velkommen til skolen vår... Petter? Velkommen! Trives du her?"

- "Jada!"

- "Men hvorfor går du bare alene da, når alle de andre barna leker?"

- "Vet ikke jeg."

- "Hva tror du da?"

- "De vil ikke være med meg."

- "Hørt sånt tøys! Du er meg en raring."

Tiden gikk, og ingenting unormalt skjedde, bortsett fra at lille Petter fortsatt gikk alene på skolen. De andre barna hadde begynt å mobbe han, ikke rent lite heller. De var som en hundeflokk som ser ulven tusle rundt i mørket rundt bålet i en bok av Jack London. De fryktet det ukjente. Og som Yoda har påpekt, frykt leder til hat.

Etterhvert begynte lille Petter å utvikle aggressive symptomer. Han kastet stein mot de andre ungene. Det var ikke bare mobberne han var slik mot. Det så ut til at Petter trodde alle var potensielle mobbere. Men han vant selvsagt aldri noe slagsmål eller trette. Han var jo bare en, og endte med å motta bare mer mobbing. Inntil en inspektør kom og skjente på Petter. For det var jo han som startet slagsmålet. Petter hadde skylden. Det var han som var problemet. Og lærerne var jo ikke rent lite oppvakte når det gjaldt slike ting, for dette hadde de hele tiden vært interessert i, og dette hadde de også lært på lærerskolen. Selv om Jens Bjørneboe hadde brakt mye fornuft inn i skolen.

Lærerene mistenkte snart at det dreide seg om en ADHD-gutt, for dette hadde de lært, at de med ADHD, det var de som lavet problemer og forstyrret skolens harmoni. De fikk gutten testet av PP-tjenesten, og PP stod for "psykososial", selv om Petter var for liten til å forstå hva dette betød. PP-folkene kunne konkludere med at det IKKE var noe feil med gutten, for han satt jo stille på pulten sin hele dagen og gjorde leksene sine. Så besøket på PP-tjenesten hadde ingen konsekvenser for lille Petters liv.

Årene gikk sin vante gang, og etter hvert utviklet Petter en brennende interesse for skolefagene. Dette var i begynnelsen av ungdomsskolen. Han skulle bli professor, nemlig. Og da måtte han henge i. Lærerene var meget glade for en slik elev, og oppmuntret han ofte. De sa at om han bare jobbet, da skulle han bli professor en dag. Og Petter trivdes på skolen. Bortsett fra i friminuttene. Det var to parallellklasser, og hans egen var ikke så verst, bortsett fra noen nedverdigende kommentarer en gang i blant. Det var den andre plassen som var ille. Petter måtte gå å gjemme seg i friminuttene, fordi de de andre tøffingene som stod på hjørnet og røkte hele tiden kallte han for homse. Dette tok Petter meget hard inn over seg, men utageringen stoppet fort. Lærerene på ungdomsskolen hadde snakket til han som om han var en mann, og hadde gjort det klar for Petter at utagering, det var ikke noe for en mann. Så endelig så det ut til at det skulle gå bedre for Petter. Men han ble mer og mer innesluttet. Før i tiden hadde han hygget seg sammen med sine foreldre, men nå satt han bare på rommet å spilte Diablo, et PC-spill som var populært på den tiden. Utrykket i ansiktet hans ble etterhvert noe grimmt å se på, tross hans flotte Orlando-look.

Tiden kom etterhvert for den videregående skole. Petter skulle selvsagt gå allmennfaglig, for han skulle bli professor i fysikk! Tiden på den videregående skole ble en virkelig lettelse for hans foreldre. Ikke bare gjorde Petter det skarpt i alle fagene, han ble også dypt interessert i filosofi og argumentasjon og. Hele tiden fant han anledning til å fortelle om sine meninger. Og det var ikke rent lite radikale meningene han hadde var heller! Dette var til glede for foreldrene, for de følte at gutten deres hadde brakt noe med seg fra den tiden da de var ung, som dagens ungdom hadde mistet. Engasjementet og opprør mot autoriteter!

Det ingen skjønte var selvsagt at Petter ikke hadde noen egne meninger. Han bare gulpet opp kvasifilosofi, av ren besettelse. Petter skjønte selvsagt ikke dette selv. Endel så nok på han som en skikkelig kverulant, men den beskrivelsen fant ikke Petter seg til rette i. Han så på seg som en opprører. Da hans lærer i norsk snakket om en norsk dikter, som hadde blitt kritisert for at han ikke var noen opprører, men bare en gedigen manndomsoppviser, da lo Petter godt inni seg. Han trodde læreren mente han. Håhå! De skulle bare visst! For Petter var jo en feminist.

Etterhvert begynte Petter også på universitetet. Nå var han et skritt nærmere professordrømmen. Petter merket overgangen til universitetet som alle andre gjorde det. Det ble meget mye å gjøre. Men Petter holdt ut, for A, det skulle han ha. Petter fant ut at det ikke var noe poeng i gå på forelesningene, for han måtte jo lese boken likevel, så han ikke skulle gå glipp av noe. Så Petter satt for det meste alene på hybelen sin å jobbet han. Etterhvert begynte det å gå opp for han at han var mer spesiell enn han opprinnelig hadde trodd, for folk på gatene begynte jo å snakke om han. De var ikke vennlig i sin omtale heller, men det var jo Petter vant med, så det overlevde han. Han begynte faktisk å like sin rolle som provokativ filosof.

Eksamen gikk med glans, han fikk A i alle fag. Han hadde vært hjemme i julen, og da han skulle dra, følte han at foreldrene var ekstra hyggelige mot han. Det var som om de tok en siste avskjed. Med ett begynte Petter å grue seg for å dra tilbake til universitetet. Han begynte å forstå at hans oppførsel ikke ville gå upåaktet hen. Han ville bli straffet. Men han var ingen pingle lenger Petter nei, han dro opp, og oppførte seg slik han selv så på som ekstremt provokativt. Han sa det ingen andre turte å si. Etter hvert ble han også mer og mer sikker på at det hadde en viss sammennheng med at de heller ikke forstod.

Så begynte Petter å late seg, slik han selv mente han gjorde. Dette fikk han dårlig samvittighet for, skrekkelig dårlig samvittighet. Han hadde jo alltid gjort sitt aller beste, for han skulle lykkes og bli professor. Han sov ikke om nettene. Han trodde det var noe galt med hjertet sitt, for det gjorde så vondt i blant. Han trodde han skulle dø, av og til. Årsakene til disse symtomene var rett og slett at han hadde begynt å tro at de hadde satt opp kameraer som kunne se gjennom vegger rundt hybelen hans. Han trodde dette var fordi byen og universitetet måtte overvåke han for å se til at han ikke gjorde noe galt. Naboene hans var aldri til stede, de var for redde for han. Han begynte å se på seg selv ikke som en provokativ filosof, men som en folkefiende. En psykopat. Han hadde selvsagt sett American Psycho, forstod at han var akkurat som Patrick Bateman. Han hadde psykopatens dualistiske natur. Han følte det selv og, for noen ganger var han jo meget smilende mot folk, mens andre ganger igjen, da klarte han ikke smile. Han skar bare grimaser. Han trodde at han var et villdyr, og at dette villdyret trengte seg frem, og at han snart ikke klarte å kjempe imot lenger. Derfor var det bare grimaser i ansiktet hans.

En dag gikk han til skolen. Og mens han satt der begynte selvsagt alle folkene rundt ham å snakke i disse kodene. Alt de sa hadde en annen, skjult betydning. De snakket om han hele tiden, hvem han var, hva han gjorde akkurat nå, hva som skulle skje med han. Og med ett følte Petter at det var noe som presset seg fram i han. Nå var det nok! Han begynte selv å snakke i dette kodespråket, og fortalte de andre via slike skjulte beskjeder hva han mente om dem. Han var temmelig ovenpå. Han bekreftet også bla at han var et "virus" - dette fant Petter en betydning av, og det var at han ikke hadde følelser, og var helt automatisk. Det var bare et annet ord for "robot". Slik holdt det på i timesvis.

Da Petter kom hjem denne kvelden, merket han en tydelig forandring i alle andre. De ble mye mer sintere enn de hadde vært før. Nå la Petter med dødsangst inne på hybelen i mange dager. Det var såvidt han kom seg ut å fikk kjøpt seg litt mat.

Han kom seg hjem til mor og.

Der ble han gående som en zombie i mange uker, før moren plutselig sa at han måtte få hjelp av psykiatrien. Petter innrømmet dette. Han måtte innrømme at han var en psykopat, slik at de kunne behandle han og sperre han inne fra samfunnet. Det var ikke forsvarlig at han gikk løs. Han følte en viss trygghet i det å overgi seg og, noe han hadde lært fra den gangen han sa fra til folkene som var imot han. Da fikk man det jo bare vondere. Så han gikk til legen og innrømmet at han var farlig og et villdyr.

Så fikk Petter hjelp.

[Gjest xx 63]

Hvordan gikk det med Petter videre?

[Gjest Snoopy83]

Hvordan gikk det med Petter videre?

Tror det gikk bra med Petter jeg - i all hans galskap var det jo en flik av fornuft =)

[marlenexxx27]

Hmm.. Det var jo ei interessant lita historie!

[Gjest tjohooo]

Tror det gikk bra med Petter jeg - i all hans galskap var det jo en flik av fornuft =)

Ja var det egentlig det?

[Gjest Snoopy83]

Ja var det egentlig det?

Hva slags diagnose ville du satt på Petter da?

[Gjest tjohooo]

Hva slags diagnose ville du satt på Petter da?

Som medmenneske ville jeg lurt på hvorfor han trodde han var så viktig at alt handlet om han, når han bare er en helt alminnelig fyr på linje med oss andre. Videre hadde jeg håpet han ville funnet seg en måte å nyte livet på istedet for å måle sitt verdt i hva han presterer akademisk.