Til utredning

[balu]

Etter nesten et år på venteliste,ble vi oppringt av ppt at vi kunne komme til samtale.Og der var vi.Må si det føltes ganske unaturlig å sitte der å "utlevere" gutten vår til en fremmed psykolog..Men om det kan hjelpe han, så får det heller være.På neste møte skulle vi diskutere utviklingen fra han var helt liten og fram til nå, 9 år.Hun ville og prøve å se han på skolen.Det jeg egentlig lurer litt på er hva jeg kan forvente meg framover.Er det noen som har vært gjennom dette og som kan gi meg noen tips?Vi har da mistanke om adhd,men skolen mener det er ingen grunn til bekymring..Er vel litt redd for å bli avvist nå i starten..

[Gjest en mamma i nord]

Husk at skolen er ikke eksperter på ADHD, selv om de gjerne vil tro det.

Vil tro at PPT tar denne utredningen seriøst. Men dersom de finner å ikke ville utrede, eller utreder og ikke kan si noe sikkert. eventuelt mener de ikke finner noe, så er det fult mulig å be om å bli henvist et annet sted. f.eks. BUP. Husk det er foreldrene som kjenner barnet best!!

[Gjest midia]

Det ppt nå kommer til å gjøre,er å observere gutten i skoletiden en eller flere ganger.

så tar hun/han med barnet ut av klassen for å ta noen evnetester.

Så blir dere og evnt lærer innkalt til møte for å diskutere resultatene og evt henvise barnet videre til bup som tar over videre observasjoner og testinger.

Sånn ble det gjort her mulig det er annerledes der dere bor.

[loboline]

oi..

må bare si..stakkars du.Jeg ligger hakket foran deg.Får diagnose til uka på mitt barn.etter mange års kamp.I mitt løp fikk jeg vite:PPT har ikke lov å sette diagnose (AD/HD)

Kan gi deg tips.meld deg inn i foreningen.der kna du kontakte en likemannsarbeider.Han/hun kna veilede deg.

og les gjerne på nett.Det finnes jomange linker ved søk på AD/HD

[balu]

Takk for svar.Godt å høre fra noen som har vært borti noe lignende.Jeg er bare så veldig i tvil om jeg gjør det rette nå.Jeg møter hele veien motstand føler jeg,men det er kanskje normalt..Og på en måte er det jo bra.Jeg ønsker jo at gutten skal fungere best mulig og at alt er"normalt".Men så er det den følelsen som jeg har og alltid har hatt om at det er noe..Men jeg må si at jeg tviler.Hva oppnår jeg med dette egentlig?Om han da evt til slutt får en adhd diagnose,og da i mild grad,hva tjener det oss..og ikke minst han selv.Hvis det ikke er alvorlig nok til medesinering?Er det noen av dere som har hatt tanker som dette?