Litt om meg

[Gjest CUB]

Skal fortelle litt om meg selv.

Jeg er 23 år og kommer opprinnelig fra India. Jeg har 2 små barn på 2.5 og 11 mnd. (gutter) Jeg var 3.5 år når jeg kom til norge. Da vegde jeg 9 kg, og var veldig underærnært. Har plager med ledd pga den plutselige forandringa. Jeg voks alt for fort! Det er vanlig sier de som har peiling på det. Har blitt mobbet ofte på grunn av hudfargen. Dei vennene som jeg har hatt, har ikke tenkt på at jeg er adoptert.(negativt) Virker i vert fall ikke slik. Det synest jeg er veldig dumt, for virkeligheten er at de fleste adopterte føler seg ikke norsk og ikke utenlandsk! Og det er veldig forvirrende. Har fått støtte, men ikke fra folk som ikke har noen erfaring og som ikke har noen peiling på hva de sier.

-Camilla

[Puccini]

Hei Camilla!

Så fint at du deler erfaringene dine med oss! Det er leit å høre at du har blitt mobbet, og hatt det stritt i oppveksten. Det gir jo kanskje særlig oss adoptivforeldre mange tanker. Jeg håper inderlig at du har det bra nå - at du er stolt av hvem du er - for det har du alltid grunn til!!! Tenk at du har to små barn - to små som trenger den personen som er deg.

Håper vi hører fra deg igjen!

Hilsen fra meg - også mamma til to små

[l@bamba]

Hei igjen

Jeg er 35 år, gift og har et egenfødt barn på 18 år, og et adoptert på 1,5 år. Begge jenter. Bor på søre sunnmøre. kjekt at du vil dele dine erfaringer med oss, men det er leit at du har blitt mobbet. Selv vokste jeg opp med ei adoptert jente i klassen, som også hadde det stritt noen år, men som sier i dag at hun egentlig hadde det greit allikavel...(det var jeg som synes hun hadde det stritt pga alle bemerkningene hun fikk) Vi to var i alle fall gode venner.

Det kommer sikkert til å komme episoder i fremtiden når vår lille skal bevege seg ut i verden på egenhånd, og det er fint om vi foreldre kan være "føre var". Derfor er det fint at du skriver her på forumet.

[trk1365380645]

Takk for at du fortalte litt mer om deg selv. Selv er jeg 29 år og er mamma til et Etiopiagull som blir 3 år neste uke, vi hentet han forrige påske.

Det er vondt å lese at du ble mobbet for hudfargen i oppveksten, jeg tenker mye på hva gullet vårt vil møte etter hvert. Jeg håper selvfølgelig at han slipper unna det meste, men fremdeles har de jo ikke klart å ta fullstendig knekken på mobbing i skolen f.eks, så vi har jo ingen garantier.

Samtidig syns jeg det høres fint ut at vennene dine ikke har tenkt over at du er adoptert, det må vel bety at de aksepterer deg for den du er, og ikke for hvor du kommer fra? Men jeg skjønner at du gjerne ville at de skulle forstå din situasjon bedre. Kanskje vil dette bli bedre for våre barn, siden oppmerksomheten rundt tilknytning, rastløshet og identitet nok er blitt større enn da du ble adoptert, og kanskje er det også blitt litt mer åpenhet rundt det som kan være vanskelig med å være adoptert og med å være adoptivforeldre? Jeg håper i hvertfall det. Kanskje du kan si noe om hva du mener er fornuftige måter for foreldre å forholde seg til barnets identitet som "utenlandsknorsk"? Hvordan vil du bli møtt i forhold til det at du er norsk med indisk opphav? Vi trenger å vite hva dere med erfaring mener!