Jeg ser en liten gutt

[Dampmor]

Hei

Jeg ser en liten gutt i nabolaget. Han rusler rundt for seg selv. Når han tar kontakt med de andre barna, så er det ved å slå eller erte. Kommer stadig i slosskamper.

Han er stadig i bevegelse, og får mye kjeft både av voksne og barn.

Jeg er ganske sikker på at han har en forstyrrelse som adhd/turette eller lignende.

Vi bor i en liten kommune, min gutt er omtrent like gammel med adhd. Jeg har så lyst til å ta kontakt med foreldrene. Føler at det kunne være til glede for oss og barna. Og skulle også gjerne vist dem denne flotte muligheten som internett har blitt.

Men så er det det. Hvordan tar jeg kontakt. Tenk om de ikke vil snakke om det. Tenk om de ikke mener han har problemer.

Har noen forslag til hvordan jeg skal gå fram.

[trompet]

Hei Dampmor, jeg hadde samme dilemma i fjor, men jeg valgte å be skolen (gutten gikk også der)om å sende brev for meg, siden jeg visste at det også var flere barn som antagelig var bokstavbarn på skolen, sendte rektor ut et brev til alle elevenes foreldre, ventet meg respons, men det jeg hørte var at" Så fint brev du sendte, jeg hadde tenkt å ta kontakt, men så kokte det bort i kålen!". Så nå har jeg tenkt å skrive ned adressen til dol, jeg tror de må komme inn her for å akseptere, forstå og også få være anonym en stund i allefall. Ellers så er vist alle på ferie for tiden, det er så stille her. Prøv å ta kontakt med familien, ikke påpek adferden, men bli kjent med dem, da får de tid til å fortelle om problemet og kanskje få kommet i gang med en utredning så fort som mulig. Klem fra

[Gunnar Oftedal, barnelege]

Jeg har vært på ferie og kommer derfor sent inn med en kommentar. Jeg tror det er viktig at man sier fra når man opplever at barn har det vanskelig på en eller annen måte. De aller fleste foreldre vil oppfatte det positivt og være glad for at du bryr deg når måten du gjør det på er positiv og ikke fordømmende. De fleste foreldre til barn med ADHD bekymrer seg og forstår ikke hva som er galt. Ofte får de mye negativt fra omgivelsene fordi de ikke kan oppdra barnet sitt- da er det hyggelig å møte et menneske som har forståelse for en vanskelig situasjon. Dersom foreldrene mot formodning tar det negativt opp har du ihvertfall gjort ditt.

Informasjon via Internett erstatter ikke konsultasjon med lege eller annet kvalifisert medisinsk personell. For en sikker vurdering av problemstillingen du tar opp i brevet, bør du rådføre deg med din kontaktperson i det offentlige helsevesen.

Vennlig hilsen Gunnar Oftedal

[Marquette]

Hei Dampmor, jeg hadde samme dilemma i fjor, men jeg valgte å be skolen (gutten gikk også der)om å sende brev for meg, siden jeg visste at det også var flere barn som antagelig var bokstavbarn på skolen, sendte rektor ut et brev til alle elevenes foreldre, ventet meg respons, men det jeg hørte var at" Så fint brev du sendte, jeg hadde tenkt å ta kontakt, men så kokte det bort i kålen!". Så nå har jeg tenkt å skrive ned adressen til dol, jeg tror de må komme inn her for å akseptere, forstå og også få være anonym en stund i allefall. Ellers så er vist alle på ferie for tiden, det er så stille her. Prøv å ta kontakt med familien, ikke påpek adferden, men bli kjent med dem, da får de tid til å fortelle om problemet og kanskje få kommet i gang med en utredning så fort som mulig. Klem fra

Først vil jeg si;fint at du bryr deg! Det finnes nok av dem som bare prater til alle andre enn foreldrene..

Jeg er selv mor til en gutt på snart syv og jeg lurer på om han kan ha ADD. Jeg vet hvor frustrerende det er å ha et barn som faller utenfor.Det er vondt å se hvor vanskelig han har det uten å være i stand til å bedre situasjonen. Jeg opplever mange som fordommsfulle, enten tror de at jeg er en dårlig mor som ikke oppdrar sønnen min og lærer han folkeskikk, eller så er han et slemt barn som det er lurest å holde seg unna.

Jeg synes det er utrolig bra at du ser, og ønsker å hjelpe. Jeg tror du bør være ærlig, men positiv i møte med foreldrene.De er klar over problemene men vet kanskje ikke hva det er eller hvordan de skal "takle" det.Det er inmari ålreit å møte folk som skjønner noe av det du har å stri med, og jeg tror foreldrene vil sette pris på det du har å komme med, selv ommmmmmm det kanskje trenger litt tid på å synke inn. Så lenge du ikke er negativ og fordømmende ovenfor dem tror jeg du vil lykkes bra!

Bare noen tanker fra meg.....