Bør jeg søke hjelp eller vil det gå over?

[bak_skyene]

Jeg var samboer og forlovet med en jente en stund, men nylig brøt hun forlovelsen og gikk fra meg. Det er naturlig at hun blir boende i leiligheten med sin datter og jeg flytter, men ettersom jeg enda ikke har funnet noe sted å flytte til, bor vi fortsatt sammen.

Jeg takler dette dårlig. Jeg har hatt kjærlighetssorg før, men har aldri opplevt slike ekstreme følelser som nå og det skremmer meg. Generelt har jeg overhodet ingen matlyst, sover veldig dårlig, har konstant vondt i bryst/mage og veldig høy puls, men det verste er de følelsesmessige eksplosjonene som kommer innimellom. Ved på en eller annen måte bli påminnet om et godt minne, kan jeg bli så lei meg at jeg ikke får puste og klarer ikke å gråte. Andre ganger (som når hun tilbringer tid men en annen mann hun har truffet etter at det ble slutt med meg) kan jeg bli så sint at jeg ikke klarer annet enn å gå og gå i timesvis til jeg er helt tom og mer eller mindre faller sammen og føler at jeg bare kan gi opp alt. Selvmordstanker har gjort seg gjeldende flere ganger. Under disse eksplosjonene sier jeg også ting som jeg vet sårer, og som jeg angrer på etterpå. Jeg vil ikke ødelegge et eventuelt framtidig vennskap ved ikke å takle sorgen min riktig.

Jeg har funnet meg en ny leilighet og flytter om tre uker, men finner ingen trøst i det og har vanskelig for å komme meg gjennom dagene.

Bør jeg søke hjelp for å takle mine egne følelser bedre? Eller er dette noe som vil gå over med tid og distanse?

[Orio]

Har du mulighet for å flytte inn hos noen andre de neste tre ukene? En kamerat, foreldre el? Eller hadde det vært en mulighet for henne å bo et annet sted disse ukene? Noen i nærheten hun kjenner? Eller kanskje hun ikke trenger å ta den nye mannen hun har truffet med hjem så lenge du bor der?

Det er tydelig at det sliter veldig på deg å bo sammen med henne fortsatt. Tror det er gode muligheter for at det bedrer seg når du flytter inn i den nye leiligheten.

[Gjest *ikkjesåsint*]

Har du mulighet for å flytte inn hos noen andre de neste tre ukene? En kamerat, foreldre el? Eller hadde det vært en mulighet for henne å bo et annet sted disse ukene? Noen i nærheten hun kjenner? Eller kanskje hun ikke trenger å ta den nye mannen hun har truffet med hjem så lenge du bor der?

Det er tydelig at det sliter veldig på deg å bo sammen med henne fortsatt. Tror det er gode muligheter for at det bedrer seg når du flytter inn i den nye leiligheten.

føler med deg, og ønsker deg lykke til.

ingen er verdt at du skal oppleve ein sånn smerte. synes ho virker ganske hensynsløs..

kanskje ein liten trøst no, men eg tror alt har ei meining, og når du finner meiningen bak bruddet, så vil du bli glad! du vil oppleve ein større lykke med den rette for deg. dette er eg heilt sikker på! så hold ut, og det er lov å be om hjelp!

[bak_skyene]

føler med deg, og ønsker deg lykke til.

ingen er verdt at du skal oppleve ein sånn smerte. synes ho virker ganske hensynsløs..

kanskje ein liten trøst no, men eg tror alt har ei meining, og når du finner meiningen bak bruddet, så vil du bli glad! du vil oppleve ein større lykke med den rette for deg. dette er eg heilt sikker på! så hold ut, og det er lov å be om hjelp!

Takk for innspillene! Selv om jeg vet at dere begge har rett, så føles det likevel meningsløst å stå opp om morgenen og gå på jobb og alt annet som "er forventet" av en. Det verste er å få tiden til å gå fra arbeidsdagen er slutt til det går an å legge seg igjen...

Håper bare "autopiloten" klarer jobben fram til fornuften klarer å nå igjennom til hjernen igjen!

[Gjest *ikkjesåsint*]

Takk for innspillene! Selv om jeg vet at dere begge har rett, så føles det likevel meningsløst å stå opp om morgenen og gå på jobb og alt annet som "er forventet" av en. Det verste er å få tiden til å gå fra arbeidsdagen er slutt til det går an å legge seg igjen...

Håper bare "autopiloten" klarer jobben fram til fornuften klarer å nå igjennom til hjernen igjen!

håper du tar mot til deg og tar dette opp med legen din, det er ingen skam å søke hjelp. det trenger me alle i vanskelige livssituasjoner.

lykke til:)