Hvorfor ikke adopsjon?

[Gjest tanketom eller tankefull?]

Kanskje er jeg merkelig? Eller ufølsom? Eller gansje enkelt for lite opptatt av gener?

Uansett. Jeg klarer ikke å fatte eller begripe hvorfor et par som har måttet avbryte to svangerskap grunnet alvorlige kromosomfeil på fostrene, må ty til bioteknologi og "design" av et garantert friskt foster, fremfor å velge adopsjon.

Les saken her: http://www.dagbladet.no/dinside/2005/01/26/421495.html

Som sagt. Kanskje er det jeg som er dum. Ikke skjønner, Er uten evne til innlevelse.

Men at "hele" medienorge og halve helsenorge applauderer slikt, uten å (i hvert fall tilsynelatende) engang antydningsvis ofre adopsjonsalternativet en tanke. Det finner jeg merkelig og tankevekkende.

Men kansje er det jeg som er utenfor? Ufølsom? Ute av stand til å sette meg i andres situasjon.

Jeg undres...

[trompet]

Det er nå disse er inne i en sorgprosess og ikke har evne til å tenke på annet en det de har vært igjennom. Tanken på adpsjon er nok derfor uaktuell nå og hvis leger har forespeilet et "friskt" foster "nestegang" så er det jo ikke umulig at de vil gjennomføre enda etsvangerskap for å se om det stemmer. En bekjent fikk to friske barn og deretter åtte aborter for fosterene var ikke levedyktige.De fikk høre at "dere må være fornøyd med de friske fine barna dere har!" Det satte igang en prosess som tilslutt ga dem enda to friske barn (biologisk)bare fordi de ville vite om det var mulig etter alle abortene.

[Gjest en som har valgt å adoptere]

Det er en del mennesker som absolutt ikke kan tenke seg å adoptere - av mange forskjellige årsaker. Det synes jeg man må respektere, selv om vi her inne selvfølgelig synes at adopsjon er den naturligste ting av verden.

Og det å adoptere er et valg mange kommer til etter å ha forsøkt absolutt alle andre muligheter. Det er tross alt de færreste som har det som førstevalg. Menneskene i artiklen har fremdeles et valg, og går for det.

Uansett - midt i en slik sorgprosess - kan jeg umulig tenke meg at de er klare for tanken om å adoptere, en gang.

Og jeg kan skjønne det enorme behovet for å "få det til" - få et barn fra egen mage - etter å ha opplevd dette som disse menneskene har. Jeg har på nært hold opplevd en senabort. Kan ikke beskrive den belastningen det påførte meg og oss.

Grensene våre for hvor mye inngripen vi aksepterer, er forskjellige. For meg går den ved eggløsningsstimulerende medisiner, for andre ved IVF. Verken det ene eller det andre er feil, slik jeg ser det.

[hjertebarnet]

Jeg har ikke lest artikkelen så jeg kan ikke uttale meg om akkurat dette paret. Men jeg syns nok at adopsjon bør være noe som nevnes eksplisitt og som en positiv mulighet, i slike intervjuer.

Når det er sagt, er det jo ikke alle som kan bli godkjent for adopsjon da. Folk kan ha en dårlig helsetilstand, noe på rullebladet, eller andre ting som vil kunne gjøre det vanskelig å bli godkjent som adoptivforeldre. Dette bør vi også huske, før vi ergrer oss, at det er faktisk ikke alle som har den muligheten...

[Gjest farslykke]

Det er en del mennesker som absolutt ikke kan tenke seg å adoptere - av mange forskjellige årsaker. Det synes jeg man må respektere, selv om vi her inne selvfølgelig synes at adopsjon er den naturligste ting av verden.

Og det å adoptere er et valg mange kommer til etter å ha forsøkt absolutt alle andre muligheter. Det er tross alt de færreste som har det som førstevalg. Menneskene i artiklen har fremdeles et valg, og går for det.

Uansett - midt i en slik sorgprosess - kan jeg umulig tenke meg at de er klare for tanken om å adoptere, en gang.

Og jeg kan skjønne det enorme behovet for å "få det til" - få et barn fra egen mage - etter å ha opplevd dette som disse menneskene har. Jeg har på nært hold opplevd en senabort. Kan ikke beskrive den belastningen det påførte meg og oss.

Grensene våre for hvor mye inngripen vi aksepterer, er forskjellige. For meg går den ved eggløsningsstimulerende medisiner, for andre ved IVF. Verken det ene eller det andre er feil, slik jeg ser det.

Jeg mener at det pekes på noe viktig her. Jeg forstår at foreldrene selv ikke tenker adopsjon umiddelbart, selv om mange ville ha gjort og gjør akkurat det i slike situasjoner. Men jeg mener at systemet rundt har et grunnleggende ansvar. Jeg er fullstendig klar over at mange prøver alt mulig før de ender opp med adopsjon, og for all det, det er en ærlig sak. Men sett utenfra, i et samfunn hvor adopsjon skal og bør betraktes som en likeverdig måte å få barn på, er det viktig at dette også etterleves i praksis. Setter helsepersonell og "samfunnet" inn like mye på å informere og veilede om adopsjon som de gjør i arbeidet for å fremme IVF eller, som i dette tilfellet, ren bioteknologi. Nei - det gjøres ikke. Og ja - det er feil.

Det er dessuten to etiske problemstillinger som dukker op her. Den ene er hvor langt vi skal tillate vitenskapsmenn/-kvinner å gå i bruken av bioteknologi. Det andre, og faktisk etisk minst like viktige, rpørsmålet er om det er riktig at det settes så enormt store ressurser både av menneskelig og økonomisk art inn på en rivende utvikling innen bioteknologiske løsninger på fertilitetsproblematikken når det allerede finnes alternativ som er likeverdig, like fint og som gir et så himla bra resultat som adopsjon? Jeg mener nei. Jeg mener at det får stå mennekser fritt å ty til de alternativer som finnes, men det er faktisk en helseøkonomisk og en etisk vurdering som må legges til grunn for avgjørelsen om det er noe samfunnet skal delta i spleiselag på.

Men det er nå min mening

[fillolin]

Jeg mener at det pekes på noe viktig her. Jeg forstår at foreldrene selv ikke tenker adopsjon umiddelbart, selv om mange ville ha gjort og gjør akkurat det i slike situasjoner. Men jeg mener at systemet rundt har et grunnleggende ansvar. Jeg er fullstendig klar over at mange prøver alt mulig før de ender opp med adopsjon, og for all det, det er en ærlig sak. Men sett utenfra, i et samfunn hvor adopsjon skal og bør betraktes som en likeverdig måte å få barn på, er det viktig at dette også etterleves i praksis. Setter helsepersonell og "samfunnet" inn like mye på å informere og veilede om adopsjon som de gjør i arbeidet for å fremme IVF eller, som i dette tilfellet, ren bioteknologi. Nei - det gjøres ikke. Og ja - det er feil.

Det er dessuten to etiske problemstillinger som dukker op her. Den ene er hvor langt vi skal tillate vitenskapsmenn/-kvinner å gå i bruken av bioteknologi. Det andre, og faktisk etisk minst like viktige, rpørsmålet er om det er riktig at det settes så enormt store ressurser både av menneskelig og økonomisk art inn på en rivende utvikling innen bioteknologiske løsninger på fertilitetsproblematikken når det allerede finnes alternativ som er likeverdig, like fint og som gir et så himla bra resultat som adopsjon? Jeg mener nei. Jeg mener at det får stå mennekser fritt å ty til de alternativer som finnes, men det er faktisk en helseøkonomisk og en etisk vurdering som må legges til grunn for avgjørelsen om det er noe samfunnet skal delta i spleiselag på.

Men det er nå min mening

Det er sikkert behagelig å være så skråsikker i sin sak, men i så viktige og kompliserte saker som dette synes iallefall jeg at det er vanskelig....At samfunnet sier at adopsjon er en likeverdig løsning er et argument for bedre ordninger (les: behandlingstid, økonomisk støtte o.l.) i adopsjonssaker, ikke et argument mot å bruke ressurser på IVF eller bioteknologi. Jeg vet lite om hva som har skjedd i denne konkrete saken, men jeg deler oppfatningen til dem som har skrevet om dette parets vanskelige situasjon, sorgreaksjon m.m. Forøvrig vet jeg ikke noe om deres vurderinger og situasjon, kanskje tenker de på adopsjon, kanskje ikke. Men adopsjon er faktisk ikke et alternativ for alle. Det synes jeg det er greit å akseptere, og jeg synes ikke det er spesielt etisk å nekte folk en behandling de ønsker, som finnes og som de har gode sjanser med. Det gjøres da vel ikke med andre medisinske problemer/behandlinger? Selvfølgelig går det grenser et sted, selvfølgelig blir det et prioriteringsspørsmål, men må vi nødvendigvis sette medisinsk behandling for ufrivillig barnløse og adopsjon opp mot hverandre?

[Gjest en som har valgt å adoptere]

Jeg mener at det pekes på noe viktig her. Jeg forstår at foreldrene selv ikke tenker adopsjon umiddelbart, selv om mange ville ha gjort og gjør akkurat det i slike situasjoner. Men jeg mener at systemet rundt har et grunnleggende ansvar. Jeg er fullstendig klar over at mange prøver alt mulig før de ender opp med adopsjon, og for all det, det er en ærlig sak. Men sett utenfra, i et samfunn hvor adopsjon skal og bør betraktes som en likeverdig måte å få barn på, er det viktig at dette også etterleves i praksis. Setter helsepersonell og "samfunnet" inn like mye på å informere og veilede om adopsjon som de gjør i arbeidet for å fremme IVF eller, som i dette tilfellet, ren bioteknologi. Nei - det gjøres ikke. Og ja - det er feil.

Det er dessuten to etiske problemstillinger som dukker op her. Den ene er hvor langt vi skal tillate vitenskapsmenn/-kvinner å gå i bruken av bioteknologi. Det andre, og faktisk etisk minst like viktige, rpørsmålet er om det er riktig at det settes så enormt store ressurser både av menneskelig og økonomisk art inn på en rivende utvikling innen bioteknologiske løsninger på fertilitetsproblematikken når det allerede finnes alternativ som er likeverdig, like fint og som gir et så himla bra resultat som adopsjon? Jeg mener nei. Jeg mener at det får stå mennekser fritt å ty til de alternativer som finnes, men det er faktisk en helseøkonomisk og en etisk vurdering som må legges til grunn for avgjørelsen om det er noe samfunnet skal delta i spleiselag på.

Men det er nå min mening

Jeg mener at infertilitet er et handicap/sykdom på samme måte som annen sykdom/handicap. Og jeg ser ikke hvorfor de med en slik diagnose ikke skal ha samme mulighet til behandling som mennesker med liknende, ikke - dødelige diagnoser. For eksempel prioriterer man en del kosmetiske inngrep som aldeles ikke er livstruende, At infertilitet kan føre til alvorlige psykiske plager hos den som blir rammet, er jeg ikke i tvil om.

Vi er forskjellige. Det er ikke alle som synes adopsjon er en god løsning, og heller ikke alle som har mulighet til å bli godkjent for adopsjon. For eksempel er Bufetat veldig skeptisk til mennesker som bruker en form for "lykkepiller". Jeg kjenner flere supre mammaer som i en periode har vært nødt til å benytte medikamenter mot angst. De ville kanskje ikke blitt godkjent for adopsjon.

Prioritering i helsevesnet er alltid et spørsmål og et etsik dilemma. Men jeg synes at infertile har like stor rett på behandling som en mennesker med en del andre diagnoser.

Og - jeg er helt enig i at adopsjon er en lykkelig løsning for oss, og de fleste andre. Men det er ikke det samme som å bære barnet i egen mage. At noen har et intenst behov for det, synes jeg vi skal ha respekt for.

[fillolin]

Hm.... Hvem er jeg til å dømme... Men nå har jeg tenkt på dette i hele dag.... Jeg vet ikke om det er mulig å være for lite opptatt av gener, og jeg har ikke noe grunnlag for å mene at du er dum eller merkelig, men jeg synes fremstillingen din tyder på at du kanskje ikke har "gitt alt" for å sette deg inn i dette parets situasjon. Men derfra til å si at du er uten innlevelse er vel å strekke det litt langt...

Det er vel nettopp fordi de har måttet avbryte to svangerskap grunnet alvorlige kromosomfeil på fostrene, at de nå tyr til bioteknologi for å få avklart at det er et friskt foster hun skal bære frem? (Vet ikke hva du mener med "design" av et foster?).

Jeg følger tydeligvis ikke så godt med, men at "hele" medienorge og halve helsenorge applauderer har jeg ikke fått med meg, langt mindre vet jeg at de ikke engang antydningsvis har ofret adopsjonsalternativet en tanke (slik du skriver).

Forøvrig har jeg aldri vært noe glad i misjonærer, samme hvilken tro de forfekter...

Jeg er selvfølgelig frista til å finne på et nick for anledningen jeg også (f.eks. "Som man roper i skogen får man svar"), men man har da noen prinsipper...

mvh

[molli]

Jeg finner det ikke det minste merkelig. Det ligger rotfestet i vår natur, det å ønske å videreføre sine biologiske gener.

Å adoptere er vel og bra, for all del, men ikke forvent at alle skal dele samme synet, For enkelte stikker kanskje dette ønsket om et "egenprodusert" barn ekstra dypt. At de føler det slik innerst i hjertet, må vi bare respektere.

[Gjest enig med deg]

Jeg mener at det pekes på noe viktig her. Jeg forstår at foreldrene selv ikke tenker adopsjon umiddelbart, selv om mange ville ha gjort og gjør akkurat det i slike situasjoner. Men jeg mener at systemet rundt har et grunnleggende ansvar. Jeg er fullstendig klar over at mange prøver alt mulig før de ender opp med adopsjon, og for all det, det er en ærlig sak. Men sett utenfra, i et samfunn hvor adopsjon skal og bør betraktes som en likeverdig måte å få barn på, er det viktig at dette også etterleves i praksis. Setter helsepersonell og "samfunnet" inn like mye på å informere og veilede om adopsjon som de gjør i arbeidet for å fremme IVF eller, som i dette tilfellet, ren bioteknologi. Nei - det gjøres ikke. Og ja - det er feil.

Det er dessuten to etiske problemstillinger som dukker op her. Den ene er hvor langt vi skal tillate vitenskapsmenn/-kvinner å gå i bruken av bioteknologi. Det andre, og faktisk etisk minst like viktige, rpørsmålet er om det er riktig at det settes så enormt store ressurser både av menneskelig og økonomisk art inn på en rivende utvikling innen bioteknologiske løsninger på fertilitetsproblematikken når det allerede finnes alternativ som er likeverdig, like fint og som gir et så himla bra resultat som adopsjon? Jeg mener nei. Jeg mener at det får stå mennekser fritt å ty til de alternativer som finnes, men det er faktisk en helseøkonomisk og en etisk vurdering som må legges til grunn for avgjørelsen om det er noe samfunnet skal delta i spleiselag på.

Men det er nå min mening

Jeg applauderer ditt innlegg.

[Gjest kloetta]

Vi vet da vel ingenting om de har ofret adopsjon en tanke? Dette anonyme paret har da ikke opplysningsplikt ang. hva de mener om adopsjon/hvorfor de ikke adopterer. Kanskje de ikke ville bli godkjent.

verken journalisten eller denne nemda har vel som oppgave å "fremme" adopsjon. Selv har jeg ikke adoptert, men synes det høres ut som en flott måte å få barn på og leser litt her inne, men så vidt jeg skjønner er det ingen mangel på adoptivforeldre. Hvorfor skulle dette paret måtte forklare seg om adopsjon mer enn andre som velger å ikke adoptere?

[AAA]

Vi vet da vel ingenting om de har ofret adopsjon en tanke? Dette anonyme paret har da ikke opplysningsplikt ang. hva de mener om adopsjon/hvorfor de ikke adopterer. Kanskje de ikke ville bli godkjent.

verken journalisten eller denne nemda har vel som oppgave å "fremme" adopsjon. Selv har jeg ikke adoptert, men synes det høres ut som en flott måte å få barn på og leser litt her inne, men så vidt jeg skjønner er det ingen mangel på adoptivforeldre. Hvorfor skulle dette paret måtte forklare seg om adopsjon mer enn andre som velger å ikke adoptere?

Jeg er enig med deg jeg. Det er ingen her inne som har gått i disse menneskenes sko. Det er heller ingen som vet hva slags situasjon de befinner seg i, hva de tenker og hvor de er.

Men....Hvis jeg kan få si litt på generelt basis, som IKKE er ment direkte i forhold til de menneskene som omtales her. Som en som har trødd i noen av de samme sporene, med IVF som stadig ble mer avansert teknisk for at vi skulle kunne få barn, så vet jeg litt om dette om å på en måte bli "fanget av prosessen." Det er lett å bli så opphengt i måten å få barn på, og så glemmer man at det det faktisk handler om ikke er måten det skjer på, men at det blir barn av det. Sånn var det iallefall for oss.

Jeg håper disse menneskene får oppleve å få barn, og ønsker dem allverdens lykke til, enten nå barnet skulle komme på den ene eller den andre måten.

[Gjest Snart Colombiamamma!]

Jeg kan umulig sette meg inn i disse menneskenes situasjon. Med vi har vært gjennom flere IVF-forsøk og endel tøffe tak. Når man oppdager at det å få egenfødte barn er vanskelig vil alle som ønsker dette oppleve en sorg. Selv har jeg opplevd dette veldig tøft. I denne perioden ble tanken på adopsjon lansert, men for meg var det ikke noe godt alternativ og ingen trøst. Jeg SKULLE ha egenfødte barn. Etterhvert kom vi til et punkt hvor vi måtte erkjenne at egenfødte barn kom vi ikke til å få. Tøfft og sorgfullt. Med litt tid og bearbeiding av denne sorgen, ble adopsjon en mer og mer tenkelig måte for oss å få barn på. Nå som vi nærmer oss tildeling av vårt første barn (innen få måneder), er dette HELT riktig for oss. Bare å tenke tilbake å se jeg tenkte at dette ikke var noen løsning for oss, er helt absurd. Vi gleder oss veldig mye.

En annen ting er at jeg synes argumentet om at det ikke er sikkert at man blir godkjente for adopsjon, er litt merkelig. Dersom man ikke blir godkjent for adopsjon av norske myndigheter (fordi de mener at det ikke er til barnets beste), skal man allikevel tillate alle andre midler for å få barn??? Så det som ikke er godt nok for adoptivbarn er godt nok for egenfødte barn????

Jeg bare lurte...

Hilsen fra

[AAA]

Jeg kan umulig sette meg inn i disse menneskenes situasjon. Med vi har vært gjennom flere IVF-forsøk og endel tøffe tak. Når man oppdager at det å få egenfødte barn er vanskelig vil alle som ønsker dette oppleve en sorg. Selv har jeg opplevd dette veldig tøft. I denne perioden ble tanken på adopsjon lansert, men for meg var det ikke noe godt alternativ og ingen trøst. Jeg SKULLE ha egenfødte barn. Etterhvert kom vi til et punkt hvor vi måtte erkjenne at egenfødte barn kom vi ikke til å få. Tøfft og sorgfullt. Med litt tid og bearbeiding av denne sorgen, ble adopsjon en mer og mer tenkelig måte for oss å få barn på. Nå som vi nærmer oss tildeling av vårt første barn (innen få måneder), er dette HELT riktig for oss. Bare å tenke tilbake å se jeg tenkte at dette ikke var noen løsning for oss, er helt absurd. Vi gleder oss veldig mye.

En annen ting er at jeg synes argumentet om at det ikke er sikkert at man blir godkjente for adopsjon, er litt merkelig. Dersom man ikke blir godkjent for adopsjon av norske myndigheter (fordi de mener at det ikke er til barnets beste), skal man allikevel tillate alle andre midler for å få barn??? Så det som ikke er godt nok for adoptivbarn er godt nok for egenfødte barn????

Jeg bare lurte...

Hilsen fra

Jeg må få kommentere siste delen av innlegget ditt: Det er mange som ikke kan bli godkjente for adopsjon som dermed ikke bør diskvalifiseres i forhold til å kunne være gode foreldre.

Vi var faktisk ikke sikre på at vi kom til å bli godkjent. Årsaken har jeg ikke lyst å komme inn på her, men det var ikke noe som gjør oss dårligere som foreldre.

Så er det noe med det, at når man har opplevd nederlag på nederlag i forhold til det å få barn, så blir det på en måte det ultimate nederlaget å også skulle få nei på grått papir fra myndighetene. Det fikk meg til å være redd (les livredd) for å starte adopsjonsprosessen. I etterkant er jeg selvsagt sjeleglad for at vi lot det stå til, men jeg _vet_ at det finnes mennesker som ikke tør å prøve.

MVH

[skorpionfisken]

Jeg kan umulig sette meg inn i disse menneskenes situasjon. Med vi har vært gjennom flere IVF-forsøk og endel tøffe tak. Når man oppdager at det å få egenfødte barn er vanskelig vil alle som ønsker dette oppleve en sorg. Selv har jeg opplevd dette veldig tøft. I denne perioden ble tanken på adopsjon lansert, men for meg var det ikke noe godt alternativ og ingen trøst. Jeg SKULLE ha egenfødte barn. Etterhvert kom vi til et punkt hvor vi måtte erkjenne at egenfødte barn kom vi ikke til å få. Tøfft og sorgfullt. Med litt tid og bearbeiding av denne sorgen, ble adopsjon en mer og mer tenkelig måte for oss å få barn på. Nå som vi nærmer oss tildeling av vårt første barn (innen få måneder), er dette HELT riktig for oss. Bare å tenke tilbake å se jeg tenkte at dette ikke var noen løsning for oss, er helt absurd. Vi gleder oss veldig mye.

En annen ting er at jeg synes argumentet om at det ikke er sikkert at man blir godkjente for adopsjon, er litt merkelig. Dersom man ikke blir godkjent for adopsjon av norske myndigheter (fordi de mener at det ikke er til barnets beste), skal man allikevel tillate alle andre midler for å få barn??? Så det som ikke er godt nok for adoptivbarn er godt nok for egenfødte barn????

Jeg bare lurte...

Hilsen fra

Det er spesifikke kriterier for å bli godkjente som adoptivforeldre.

Jeg har en datter som jeg har adoptert. I dag ville jeg ikke blitt godkjent for adopsjon. Jeg vil påstå at jeg ikke har blitt noen dårligere mor, men jeg er ikke lenger gift, min samboer teller ikke som far siden vi ikke gifter oss, han er dessuten for gammel siden han nærmer seg 50. Han har allerede 4 barn, og jeg vil påstå at han er en bedre far enn visse andre jeg kjenner, inkludert min eksmann, som altså ble godkjent for adopsjon sammen med meg.

Men jeg er da ikke noen dårligere mor nå enn da jeg ble godkjent.

Man skal passe seg for å karakterisere folk som uegnet som foreldre bare fordi de ikke kan godkjennes som foreldre i adopsjonssammenheng.

[Gjest Snart Colombiamamma!]

Jeg må få kommentere siste delen av innlegget ditt: Det er mange som ikke kan bli godkjente for adopsjon som dermed ikke bør diskvalifiseres i forhold til å kunne være gode foreldre.

Vi var faktisk ikke sikre på at vi kom til å bli godkjent. Årsaken har jeg ikke lyst å komme inn på her, men det var ikke noe som gjør oss dårligere som foreldre.

Så er det noe med det, at når man har opplevd nederlag på nederlag i forhold til det å få barn, så blir det på en måte det ultimate nederlaget å også skulle få nei på grått papir fra myndighetene. Det fikk meg til å være redd (les livredd) for å starte adopsjonsprosessen. I etterkant er jeg selvsagt sjeleglad for at vi lot det stå til, men jeg _vet_ at det finnes mennesker som ikke tør å prøve.

MVH

Jeg er helt enige at det er tilfeller hvor folk ikke blir godkjente av norske myndigheter, som jeg ikke er enige i. Men setter spørsmålstegn om myndighetene kan godkjenne i et organ at friske egg kan sorteres slik at et par blir foreldre, mens de samme myndighetene (dog gjennom et annet organ) skal kunne nekte å godkjenne det samme paret som adoptivforeldre. Det bør vel være en selvfølge at dersom man får en slik omdiskutert behandling, at myndighetene synes at man er skikket til å være foreldre.

[carla1365380461]

Nei, du er sikkert ikke verken ufølsom eller utenfor, men du er kanskje litt for "opphengt" i adopsjon som måte å få barn på?

Jeg har selv en egenfødt og et adoptivbarn, og skal (forhåpentligvis) adoptere igjen, så jeg skjønner godt at du synes adopsjon er en fantastisk løsning.

Vi må likevel også skjønne at andre absolutt vil ha egenfødte, for å føde et barn er selvsagt like fantastisk (og tross alt det de aller fleste av oss prøver først når man forsøker å få barn).

Reaksjonen din blir egentlig ikke bedre enn reaksjonen til de som absolutt ikke kan skjønne at noen kan adoptere. Hver og en må få ta sine valg til sin tid. (Dessuten så sier ikke journalisten noe om hva dette paret tenker om f.eks. adopsjon.)

Vennlig hilsen

[Gjest en som har valgt å adoptere]

Jeg er helt enige at det er tilfeller hvor folk ikke blir godkjente av norske myndigheter, som jeg ikke er enige i. Men setter spørsmålstegn om myndighetene kan godkjenne i et organ at friske egg kan sorteres slik at et par blir foreldre, mens de samme myndighetene (dog gjennom et annet organ) skal kunne nekte å godkjenne det samme paret som adoptivforeldre. Det bør vel være en selvfølge at dersom man får en slik omdiskutert behandling, at myndighetene synes at man er skikket til å være foreldre.

Jeg er faktisk ikke enig med deg. Det er andre utfordringer knyttet til det å adoptere enn det å få egenfødte. Ikke alltid, og ikke for alle - men i regelen er det sånn.

Hvis du mener det du sier, så medfører det at alle som på en eller annen måte må ha hjelp til å bli gravide, skal vurderes av en liknende myndighet som de/vi som adopterer. Hvordan skulle det bli - dersom du er i stand til å få biologiske barn uten problemer, skal du ikke godkjennes, men i det øyeblikk du trenger medisinsk assistanse må du godkjennes ? Det går virkelig ikke an.

Det er en rekke "merkelige" tilstander, fysisk og psykiske, som kan - jeg skriver kan - medføre problemer med å bli godkjent -enten av Bufetat eller hos giverlandet. Diabetes, lettere psykiske plager, leddgikt....og hvis du noen gang har vært innlagt på psykiatrisk sykehus, så har du knapt sjangs. Selv om du har vært frisk i årevis.

Mange med slike diagnoser er utmerkete foreldre - de aller fleste, tør jeg påstå. Men i det øyeblikk de hadde en tilleggsdiagnose som infertil, skulle de godkjennes av Bufetat eller tilsvarende ?

Dessuten- hva med de skilte, de homofile, de samboende, de ikke-kristne som har lyst til å adoptere fra Sør Afrika.... Problemer med å bli godkjent for adopsjon, men dårlige foreldre ? Tja...

[AAA]

Jeg er helt enige at det er tilfeller hvor folk ikke blir godkjente av norske myndigheter, som jeg ikke er enige i. Men setter spørsmålstegn om myndighetene kan godkjenne i et organ at friske egg kan sorteres slik at et par blir foreldre, mens de samme myndighetene (dog gjennom et annet organ) skal kunne nekte å godkjenne det samme paret som adoptivforeldre. Det bør vel være en selvfølge at dersom man får en slik omdiskutert behandling, at myndighetene synes at man er skikket til å være foreldre.

Jeg syns ikke det er mer logisk at man skal gjøre utredning og sosialrapport for de som tar IVF enn for de som får barn på gamlemåten. Det er ugjennomførbart, og heller ikke etisk riktig syns jeg.

Adopsjon er noe annet i denne sammenheng. Det er snakk om barn som allerede finnes, andre lands barnevernsbarn. Det er riktig og naturlig at det blir gjort en screening av de blivende foreldrene, både for å forsikre barnas fødeland om at reglene deres følges, og pga at man ikke kan se bort fra at mange adoptivbarn har en bakgrunn som gjør at en "kvalitetssikring" av foreldrene er ønskelig.

MVH

[Gjest farslykke]

Det er sikkert behagelig å være så skråsikker i sin sak, men i så viktige og kompliserte saker som dette synes iallefall jeg at det er vanskelig....At samfunnet sier at adopsjon er en likeverdig løsning er et argument for bedre ordninger (les: behandlingstid, økonomisk støtte o.l.) i adopsjonssaker, ikke et argument mot å bruke ressurser på IVF eller bioteknologi. Jeg vet lite om hva som har skjedd i denne konkrete saken, men jeg deler oppfatningen til dem som har skrevet om dette parets vanskelige situasjon, sorgreaksjon m.m. Forøvrig vet jeg ikke noe om deres vurderinger og situasjon, kanskje tenker de på adopsjon, kanskje ikke. Men adopsjon er faktisk ikke et alternativ for alle. Det synes jeg det er greit å akseptere, og jeg synes ikke det er spesielt etisk å nekte folk en behandling de ønsker, som finnes og som de har gode sjanser med. Det gjøres da vel ikke med andre medisinske problemer/behandlinger? Selvfølgelig går det grenser et sted, selvfølgelig blir det et prioriteringsspørsmål, men må vi nødvendigvis sette medisinsk behandling for ufrivillig barnløse og adopsjon opp mot hverandre?

Poenget er at slike etiske og økonomiske vurderinger gjøres hele tiden i helsevesenet. Og det er ikke slik at hvis et behandlingstilbud eksisterer får alle adgang til det. Det foretas vuderinger og prioriteringer absolutt hele tiden. Sykehusbudsjettene er stramme og hvordan pengene skal brukes koker ned til beinharde prioriteringer. Det er faktisk slik at ting settes opp mot hverandre, uansett om man liker det eller ikke. Og når vi skal diskutere spørsmål som dette handler det også om slike prioriteringer. Hvordan vi velger å bruke pengene våre, sier noe om våre prioriteringer og dermed noe om våre verdier.

For å ta et eksempel fra politikken: Stemmer du Frp er det ikke sikkert du er innvandringsmotstander. Men å gi en stemme til Frp er uansett også en stemme til partiets syn på innvandrere. Velger du på tross av din motstand mot innvandringspolitikken å stemme Frp, forteller det at du ikke synes det er et viktig nok tema for deg til at det påvirker din stemmegivning. Det sier noe om hvilke verdier du mener er viktige.

Slik er det også her. Velger du å bruke pengene (og bioteknologi er ikke billig...) på slike ting som dette, velger du å ikke bruke penger på noe annet. Altså sier du at det er viktigere å løse dette parets ufrivillige barnløshet på en meget kostnadskrevende metode, fremfor å prioritere andre viktige helseoppgaver.

Jeg mener at det blir feil prioritering. Det betyr ikke at jeg ikke forstår at det her handler om et brennende ønske om egenfødt barn.