Hvorfor ikke adopsjon?

[Gjest Morten Johanssen]

Jeg mener at infertilitet er et handicap/sykdom på samme måte som annen sykdom/handicap. Og jeg ser ikke hvorfor de med en slik diagnose ikke skal ha samme mulighet til behandling som mennesker med liknende, ikke - dødelige diagnoser. For eksempel prioriterer man en del kosmetiske inngrep som aldeles ikke er livstruende, At infertilitet kan føre til alvorlige psykiske plager hos den som blir rammet, er jeg ikke i tvil om.

Vi er forskjellige. Det er ikke alle som synes adopsjon er en god løsning, og heller ikke alle som har mulighet til å bli godkjent for adopsjon. For eksempel er Bufetat veldig skeptisk til mennesker som bruker en form for "lykkepiller". Jeg kjenner flere supre mammaer som i en periode har vært nødt til å benytte medikamenter mot angst. De ville kanskje ikke blitt godkjent for adopsjon.

Prioritering i helsevesnet er alltid et spørsmål og et etsik dilemma. Men jeg synes at infertile har like stor rett på behandling som en mennesker med en del andre diagnoser.

Og - jeg er helt enig i at adopsjon er en lykkelig løsning for oss, og de fleste andre. Men det er ikke det samme som å bære barnet i egen mage. At noen har et intenst behov for det, synes jeg vi skal ha respekt for.

Hei!

Om man ikke har samme synspunkter og holdninger til adopsjon som brukerne av dette nettstedet, skal man selvsagt ikke forvente respekt og tåleranse.

Hvorfor er temaet adopsjon på en doktorside når adopsjon dreier seg om å skille et barn fra sin mor og/eller far fordi noen med makt og penger vil det slik?

[Gjest en som har valgt å adoptere]

Poenget er at slike etiske og økonomiske vurderinger gjøres hele tiden i helsevesenet. Og det er ikke slik at hvis et behandlingstilbud eksisterer får alle adgang til det. Det foretas vuderinger og prioriteringer absolutt hele tiden. Sykehusbudsjettene er stramme og hvordan pengene skal brukes koker ned til beinharde prioriteringer. Det er faktisk slik at ting settes opp mot hverandre, uansett om man liker det eller ikke. Og når vi skal diskutere spørsmål som dette handler det også om slike prioriteringer. Hvordan vi velger å bruke pengene våre, sier noe om våre prioriteringer og dermed noe om våre verdier.

For å ta et eksempel fra politikken: Stemmer du Frp er det ikke sikkert du er innvandringsmotstander. Men å gi en stemme til Frp er uansett også en stemme til partiets syn på innvandrere. Velger du på tross av din motstand mot innvandringspolitikken å stemme Frp, forteller det at du ikke synes det er et viktig nok tema for deg til at det påvirker din stemmegivning. Det sier noe om hvilke verdier du mener er viktige.

Slik er det også her. Velger du å bruke pengene (og bioteknologi er ikke billig...) på slike ting som dette, velger du å ikke bruke penger på noe annet. Altså sier du at det er viktigere å løse dette parets ufrivillige barnløshet på en meget kostnadskrevende metode, fremfor å prioritere andre viktige helseoppgaver.

Jeg mener at det blir feil prioritering. Det betyr ikke at jeg ikke forstår at det her handler om et brennende ønske om egenfødt barn.

Hva er det riktig å prioritere, da ? Hvem bestemmer at den enes lidelse er verre eller bedre enn noen andres ? Hvorfor er infertilitet mindre viktig å behandle enn feks utstående ører - som ingen diskuterer ?

Og hvorfor er det innlysende at samfunnet betaler for rundt 15.000 aborter hvert år, mens man ikke skal hjelpe den andre siden av samme utfordring, altså de infertile ?

Når det gjelder IVF-behandlinger, så er det som kjent inført egenandeler.

Jeg vet at helsevesnet må prioritere. Men prioriteringen skal gjøres mellom diagnoser, og være konsekvens av en eller annen etisk vurdering.

Å benytte mulighet for adopsjon som begrunnelse for å ikke prioritere behandling av infertilitet, er i alle fall uetisk !

Adopsjon er i alle fall noe ikke noen skal "tvinges til"! Og det er en helt irrelevant problemstilling i forhold til adopsjonsdebatten.

[Gjest Morten Johanssen]

Jeg er faktisk ikke enig med deg. Det er andre utfordringer knyttet til det å adoptere enn det å få egenfødte. Ikke alltid, og ikke for alle - men i regelen er det sånn.

Hvis du mener det du sier, så medfører det at alle som på en eller annen måte må ha hjelp til å bli gravide, skal vurderes av en liknende myndighet som de/vi som adopterer. Hvordan skulle det bli - dersom du er i stand til å få biologiske barn uten problemer, skal du ikke godkjennes, men i det øyeblikk du trenger medisinsk assistanse må du godkjennes ? Det går virkelig ikke an.

Det er en rekke "merkelige" tilstander, fysisk og psykiske, som kan - jeg skriver kan - medføre problemer med å bli godkjent -enten av Bufetat eller hos giverlandet. Diabetes, lettere psykiske plager, leddgikt....og hvis du noen gang har vært innlagt på psykiatrisk sykehus, så har du knapt sjangs. Selv om du har vært frisk i årevis.

Mange med slike diagnoser er utmerkete foreldre - de aller fleste, tør jeg påstå. Men i det øyeblikk de hadde en tilleggsdiagnose som infertil, skulle de godkjennes av Bufetat eller tilsvarende ?

Dessuten- hva med de skilte, de homofile, de samboende, de ikke-kristne som har lyst til å adoptere fra Sør Afrika.... Problemer med å bli godkjent for adopsjon, men dårlige foreldre ? Tja...

Hei

I grunnen er det ikke Bufetat som bestemmer om noen skal få sitt adopsjonskrav oppfyllt, men noen helt andre mennesker og personer.

Hvorfor i all verden skal ikke barnas foreldre velge de beste adoptantene til sitt barn fremfor personer med personlige, fysiske, psykiske, sosial, økonomiske og kulturelle mangler i deres øyne?

[Gjest Morten Johanssen]

Jeg syns ikke det er mer logisk at man skal gjøre utredning og sosialrapport for de som tar IVF enn for de som får barn på gamlemåten. Det er ugjennomførbart, og heller ikke etisk riktig syns jeg.

Adopsjon er noe annet i denne sammenheng. Det er snakk om barn som allerede finnes, andre lands barnevernsbarn. Det er riktig og naturlig at det blir gjort en screening av de blivende foreldrene, både for å forsikre barnas fødeland om at reglene deres følges, og pga at man ikke kan se bort fra at mange adoptivbarn har en bakgrunn som gjør at en "kvalitetssikring" av foreldrene er ønskelig.

MVH

Andre lands barnevernsbarn?

Hvor i all verden har du det ifra?

[Gjest Morten Johanssen]

Hva er det riktig å prioritere, da ? Hvem bestemmer at den enes lidelse er verre eller bedre enn noen andres ? Hvorfor er infertilitet mindre viktig å behandle enn feks utstående ører - som ingen diskuterer ?

Og hvorfor er det innlysende at samfunnet betaler for rundt 15.000 aborter hvert år, mens man ikke skal hjelpe den andre siden av samme utfordring, altså de infertile ?

Når det gjelder IVF-behandlinger, så er det som kjent inført egenandeler.

Jeg vet at helsevesnet må prioritere. Men prioriteringen skal gjøres mellom diagnoser, og være konsekvens av en eller annen etisk vurdering.

Å benytte mulighet for adopsjon som begrunnelse for å ikke prioritere behandling av infertilitet, er i alle fall uetisk !

Adopsjon er i alle fall noe ikke noen skal "tvinges til"! Og det er en helt irrelevant problemstilling i forhold til adopsjonsdebatten.

Frem til 1948 var man nødt til medisinsk dokumentere at man var infertil for å kunne fremme et adopsjonskrav på et barn.

Det er vel slik at barnløshet ikke betraktes som noen sykdom og heller ikke det å være uten livsledsager uansett hvor sterkt man måtte ønske det og vil ha det?

[Gjest Morten Johanssen]

Jeg mener at det pekes på noe viktig her. Jeg forstår at foreldrene selv ikke tenker adopsjon umiddelbart, selv om mange ville ha gjort og gjør akkurat det i slike situasjoner. Men jeg mener at systemet rundt har et grunnleggende ansvar. Jeg er fullstendig klar over at mange prøver alt mulig før de ender opp med adopsjon, og for all det, det er en ærlig sak. Men sett utenfra, i et samfunn hvor adopsjon skal og bør betraktes som en likeverdig måte å få barn på, er det viktig at dette også etterleves i praksis. Setter helsepersonell og "samfunnet" inn like mye på å informere og veilede om adopsjon som de gjør i arbeidet for å fremme IVF eller, som i dette tilfellet, ren bioteknologi. Nei - det gjøres ikke. Og ja - det er feil.

Det er dessuten to etiske problemstillinger som dukker op her. Den ene er hvor langt vi skal tillate vitenskapsmenn/-kvinner å gå i bruken av bioteknologi. Det andre, og faktisk etisk minst like viktige, rpørsmålet er om det er riktig at det settes så enormt store ressurser både av menneskelig og økonomisk art inn på en rivende utvikling innen bioteknologiske løsninger på fertilitetsproblematikken når det allerede finnes alternativ som er likeverdig, like fint og som gir et så himla bra resultat som adopsjon? Jeg mener nei. Jeg mener at det får stå mennekser fritt å ty til de alternativer som finnes, men det er faktisk en helseøkonomisk og en etisk vurdering som må legges til grunn for avgjørelsen om det er noe samfunnet skal delta i spleiselag på.

Men det er nå min mening

Å bli adoptivforeldre til et barn ved å skille det fra sin mor og/eller far, kan vel aldri bli noen "likeverdig" måte å få barn på i forhold til de som skaper, bringer frem og føder barn selv.

Å tro at adopterte jevn over mener at adoptivforeldre er likeverdige naturlige foreldre, kreves en stor grad av urealisme og ønsketenkning.

[Gjest malun]

Nei, du er sikkert ikke verken ufølsom eller utenfor, men du er kanskje litt for "opphengt" i adopsjon som måte å få barn på?

Jeg har selv en egenfødt og et adoptivbarn, og skal (forhåpentligvis) adoptere igjen, så jeg skjønner godt at du synes adopsjon er en fantastisk løsning.

Vi må likevel også skjønne at andre absolutt vil ha egenfødte, for å føde et barn er selvsagt like fantastisk (og tross alt det de aller fleste av oss prøver først når man forsøker å få barn).

Reaksjonen din blir egentlig ikke bedre enn reaksjonen til de som absolutt ikke kan skjønne at noen kan adoptere. Hver og en må få ta sine valg til sin tid. (Dessuten så sier ikke journalisten noe om hva dette paret tenker om f.eks. adopsjon.)

Vennlig hilsen

"Reaksjonen din blir egentlig ikke bedre enn reaksjonen til de som absolutt ikke kan skjønne at noen kan adoptere."

Godt poeng.

[trk1365380645]

Hva er det riktig å prioritere, da ? Hvem bestemmer at den enes lidelse er verre eller bedre enn noen andres ? Hvorfor er infertilitet mindre viktig å behandle enn feks utstående ører - som ingen diskuterer ?

Og hvorfor er det innlysende at samfunnet betaler for rundt 15.000 aborter hvert år, mens man ikke skal hjelpe den andre siden av samme utfordring, altså de infertile ?

Når det gjelder IVF-behandlinger, så er det som kjent inført egenandeler.

Jeg vet at helsevesnet må prioritere. Men prioriteringen skal gjøres mellom diagnoser, og være konsekvens av en eller annen etisk vurdering.

Å benytte mulighet for adopsjon som begrunnelse for å ikke prioritere behandling av infertilitet, er i alle fall uetisk !

Adopsjon er i alle fall noe ikke noen skal "tvinges til"! Og det er en helt irrelevant problemstilling i forhold til adopsjonsdebatten.

Jeg er litt enig og litt uenig... For som farslykke sier, gjøres det prioteringer innen helsevesenet hele tiden, og det må det gjøres så lenge det er snakk om knappe ressurser, menneskelige som økonomiske. Og det er faktisk prioriteringer innen kosmetisk kirurgi også, ihvertfall den som blir dekket av det offentlige, da må det være et medisinsk/ psykisk problem, for å få ordnet utstående ører f.eks. Etiske debatter innen helsevesenet og spesielt innen bioteknologi og genteknologi foregår fortløpende, det er utfra den Stortinget har vedtatt den strenge bioteknologiloven, og det er utfra dette unntakene kommer (som paret debatten her utspringer fra, som har fått unntak fra denne loven). Så alt henger sammen...

Jeg respekterer at folk ønsker biologiske barn, selv om jeg ikke forstår behovet for "å føre genene videre". Men jeg syns samtidig det bør være et gjennomtenkt valg, der de har vurdert ulike sider både ved å få barn og ikke, og ulike måter å få barn på. Jeg syns derfor, i likhet med farslykke, at helsevesenet også burde informert om adopsjon som en måte å få barn på for par som henvender seg pga problemer med å bli gravide. På den måten ville frøet bli sådd tidligere hos mange, og for noen ville det kanskje gjøre det lettere å finne ut hva de vil gjøre. Som en DOLer tidligere skrev, er det veldig lett å kaste seg på karusellen og kanskje ikke tenke over hva man gjør underveis og om man virkelig VIL gjennom IVF etc. Jeg har hørt mange si at de i ettertid helst ville vært en del av forsøkene foruten, og jeg tror at hvis helsepersonell hadde vært litt mer opptatt av psyken og mindre av gener, kunne mange sluppet en del vonde opplevelser og kommet gjennom sorgprosessen over å ikke få "magebarn" tidligere. Bare gjennom å få vite alternativene og tenke gjennom dem, kan man komme frem til den beste måten for seg selv.

[bjonde]

Jeg er faktisk ikke enig med deg. Det er andre utfordringer knyttet til det å adoptere enn det å få egenfødte. Ikke alltid, og ikke for alle - men i regelen er det sånn.

Hvis du mener det du sier, så medfører det at alle som på en eller annen måte må ha hjelp til å bli gravide, skal vurderes av en liknende myndighet som de/vi som adopterer. Hvordan skulle det bli - dersom du er i stand til å få biologiske barn uten problemer, skal du ikke godkjennes, men i det øyeblikk du trenger medisinsk assistanse må du godkjennes ? Det går virkelig ikke an.

Det er en rekke "merkelige" tilstander, fysisk og psykiske, som kan - jeg skriver kan - medføre problemer med å bli godkjent -enten av Bufetat eller hos giverlandet. Diabetes, lettere psykiske plager, leddgikt....og hvis du noen gang har vært innlagt på psykiatrisk sykehus, så har du knapt sjangs. Selv om du har vært frisk i årevis.

Mange med slike diagnoser er utmerkete foreldre - de aller fleste, tør jeg påstå. Men i det øyeblikk de hadde en tilleggsdiagnose som infertil, skulle de godkjennes av Bufetat eller tilsvarende ?

Dessuten- hva med de skilte, de homofile, de samboende, de ikke-kristne som har lyst til å adoptere fra Sør Afrika.... Problemer med å bli godkjent for adopsjon, men dårlige foreldre ? Tja...

Du skriver lettere psykiske problemer. Hva mener du med det?

Mener du at en person som har vært deprimert en gang over en periode kan få problemer med å bli godkjent???

[Gjest farslykke]

Det er sikkert behagelig å være så skråsikker i sin sak, men i så viktige og kompliserte saker som dette synes iallefall jeg at det er vanskelig....At samfunnet sier at adopsjon er en likeverdig løsning er et argument for bedre ordninger (les: behandlingstid, økonomisk støtte o.l.) i adopsjonssaker, ikke et argument mot å bruke ressurser på IVF eller bioteknologi. Jeg vet lite om hva som har skjedd i denne konkrete saken, men jeg deler oppfatningen til dem som har skrevet om dette parets vanskelige situasjon, sorgreaksjon m.m. Forøvrig vet jeg ikke noe om deres vurderinger og situasjon, kanskje tenker de på adopsjon, kanskje ikke. Men adopsjon er faktisk ikke et alternativ for alle. Det synes jeg det er greit å akseptere, og jeg synes ikke det er spesielt etisk å nekte folk en behandling de ønsker, som finnes og som de har gode sjanser med. Det gjøres da vel ikke med andre medisinske problemer/behandlinger? Selvfølgelig går det grenser et sted, selvfølgelig blir det et prioriteringsspørsmål, men må vi nødvendigvis sette medisinsk behandling for ufrivillig barnløse og adopsjon opp mot hverandre?

Kjære fillolin. Den eneste skråsikre her er deg. Les innleggene om igjen og få med deg alle spørsmål, vurderinger og forbehold de er preget av, så skjønner du at dette ikke er noe som tas lett på.

1. Ingen her har ment at man skal nekte noen medisinsk behandling for ufrivillig barnløshet. Spørsmålet som er reist er om det en samfunnsoppgave å betale for enhver slik behandling uansett kostnad, og særlig om det er en samfunnsoppgave å betale for behandling med bioteknologi.

2. At det følger alvorlige etiske spørsmålsstillinger ved å åpne for en slik behandling, burde være innlysende. Hva svaret er, er ikke like innlysende og det er ikke hevdet.

3. Videre er det pekt på at det i helsevesenet generelt (og trolig også i denne saken,uten at noen har hevdet å ha et sikkert svar) en alt for høy terskel for å trekke frem adopsjonsalternativet som et likeverdig og godt alternativ når fertilitet er problemet. At alle ikke ønsker å adoptere i en slik sammenheng, skal man selvsagt respektere og det er vel heller ingen som har gitt uttrykk for noe annet. Men at adopsjon ikke lanseres og vurderes som et fullverdig alternativ fra første stund i samtlige barnløshetssaker, er ikke noe man trenger å respektere. Man skal respektere andre menneskers valg, men man behøver ikke være tilfreds med at valgmulighetene begrenses.

4. Morten Johansen. Dine innlegg viser nok en gang at du til tross for din bakgrunn overhodet ikke skjønner hva utenlandsadopsjon handler om. Jeg betrakter deg og dine innlegg som en vits og akter ikke å svare deg mer, verken i denne eller andre debatter.

[fillolin]

Kjære fillolin. Den eneste skråsikre her er deg. Les innleggene om igjen og få med deg alle spørsmål, vurderinger og forbehold de er preget av, så skjønner du at dette ikke er noe som tas lett på.

1. Ingen her har ment at man skal nekte noen medisinsk behandling for ufrivillig barnløshet. Spørsmålet som er reist er om det en samfunnsoppgave å betale for enhver slik behandling uansett kostnad, og særlig om det er en samfunnsoppgave å betale for behandling med bioteknologi.

2. At det følger alvorlige etiske spørsmålsstillinger ved å åpne for en slik behandling, burde være innlysende. Hva svaret er, er ikke like innlysende og det er ikke hevdet.

3. Videre er det pekt på at det i helsevesenet generelt (og trolig også i denne saken,uten at noen har hevdet å ha et sikkert svar) en alt for høy terskel for å trekke frem adopsjonsalternativet som et likeverdig og godt alternativ når fertilitet er problemet. At alle ikke ønsker å adoptere i en slik sammenheng, skal man selvsagt respektere og det er vel heller ingen som har gitt uttrykk for noe annet. Men at adopsjon ikke lanseres og vurderes som et fullverdig alternativ fra første stund i samtlige barnløshetssaker, er ikke noe man trenger å respektere. Man skal respektere andre menneskers valg, men man behøver ikke være tilfreds med at valgmulighetene begrenses.

4. Morten Johansen. Dine innlegg viser nok en gang at du til tross for din bakgrunn overhodet ikke skjønner hva utenlandsadopsjon handler om. Jeg betrakter deg og dine innlegg som en vits og akter ikke å svare deg mer, verken i denne eller andre debatter.

Kjære farslykke! Du er skikkelig sugen på en diskusjon nå, skjønner jeg?

Mitt innlegg var et svar på ditt, ikke på alle de andres. Jeg kan ikke se at det er så mange som har hevdet meninger og holdninger i tråd med de du har gitt uttrykk for, og jeg synes derfor det er litt rart at du svarer som om det var tilfelle. Dessuten, hvis det er andre her som føler seg misforstått så kan det vel være opp til dem å svare for seg? Eller er du en slags talsmann i denne tråden?

Eller er det dine innlegg du synes jeg skal lese om igjen? Det er nå gjort. Jeg tror faktisk jeg skjønner hva du skriver, men jeg leser altså en mer skråsikker holdning ut av dem enn du tydeligvis har ment å gi uttrykk for. Hvis jeg leser for mye inn i dem, er jo det noe jeg må være oppmerksom på i fortsettelsen. Hvis du skriver på en måte som kan misforstås, er det noe du evt. kan velge å være oppmerksom på i fortsettelsen. Jeg tar nå dine forbehold til etterretning.

Ha en god lørdag!

Klem fra