Skuffa...

[Gjest CUB]

Jeg hadde ei veninne for noen år siden, er ikke min veninne lenger nå.

Husker en gang når vi gikk på ungdomsskulen. Det var en gutt i klassa vår som misset moren sin i en ulykke. Alle synest so synd på den gutten. Jeg sa at til den veninna mi at jeg veit hvordan det er å misse en mor selv, for jeg har gjort det.

Da sa ho rett ut: Nei det veit du ingenting om! Du har mora di her i norge. Det er overhodet ikke det samme!

Klart det ikke er det samme sa jeg til ho. Men man MÅ no få lov til å vere glad i ei mor som du ALDRI har møtt også, lik så godt som i den mora som har adoptert deg?? Jeg ble veldig fornærnet og såret... Sa det til ho, men ho brydde seg ikke.

Er det urimeleg av meg??

[Gjest mapend]

Ja, urimelig.

[Maggi]

Det høres ut som to vidt forskjellige problemstillinger, synes nå jeg. Det å miste en mor i en ulykke er ikke det samme som savnet etter en biologisk mor du aldri har møtt. Du har like fullt adoptivmor, og de trygge rammene i hverdagen. Det betyr ikke at jeg bagatelliserer de spesielle følelsene du møter som adoptert.

Uansett kan det høres litt selvsentrert ut å føre en samtale inn på ditt eget savn og sammenlikne disse situasjonene dersom denne guttens situasjon er i fokus. I ungdomsskolen er de fleste av oss akkurat så usikre og selvsentrerte, så det er helt normalt. Men jeg synes det høres urimelig ut at du etter flere år fremdeles tenker at din venninne gjorde deg urett. Fra hennes ståsted var nok denne guttens savn og sorg betydelig større enn den iboende. skjulte sorgen du bærer i deg.

[Gjest CUB]

Det høres ut som to vidt forskjellige problemstillinger, synes nå jeg. Det å miste en mor i en ulykke er ikke det samme som savnet etter en biologisk mor du aldri har møtt. Du har like fullt adoptivmor, og de trygge rammene i hverdagen. Det betyr ikke at jeg bagatelliserer de spesielle følelsene du møter som adoptert.

Uansett kan det høres litt selvsentrert ut å føre en samtale inn på ditt eget savn og sammenlikne disse situasjonene dersom denne guttens situasjon er i fokus. I ungdomsskolen er de fleste av oss akkurat så usikre og selvsentrerte, så det er helt normalt. Men jeg synes det høres urimelig ut at du etter flere år fremdeles tenker at din venninne gjorde deg urett. Fra hennes ståsted var nok denne guttens savn og sorg betydelig større enn den iboende. skjulte sorgen du bærer i deg.

neineineinei, no he dokke missforstått spørsmålet mitt...

Jeg mente: har ikke adopterte lov til å vere like glad i den biologiske mora som den mora som har adoptert deg? Har vi ikke lov til å sørge like masse om det er den bmora som dør eller den som har adoptert deg? Jeg kan sette meg inn i begge situasjona..jeg hadde blitt like lei meg om mora mi her i norge ha dødd!!

[Gjest CUB]

det er ingenting med savn å gjere...det er da ikke så mange åra siden, men når man blir virkelig såret, så synest jeg det ikke har noe med hvor mange år det er siden.

[Gjest '!-o-!']

neineineinei, no he dokke missforstått spørsmålet mitt...

Jeg mente: har ikke adopterte lov til å vere like glad i den biologiske mora som den mora som har adoptert deg? Har vi ikke lov til å sørge like masse om det er den bmora som dør eller den som har adoptert deg? Jeg kan sette meg inn i begge situasjona..jeg hadde blitt like lei meg om mora mi her i norge ha dødd!!

En person som er død kan du aldri mer treffe igjen, en slik sorg blir derfor annerledes. Så fremst du ikke vet at din biologiske mor er død, så har du håp om å treffe henne igjen hvis det er noe dere begge ønsker. Og jo, du har lov til å sørge over henne, savne henne, ønske å treffe henne, elske henne. Men å sammenligne dette med sorgen etter at mor er død blir etter min mening ikke riktig. Hvis identiteten til biologisk mor er ukjent blir det kanskje mer likt. Likevel er det fortsatt en viktig forskjell: Du har fortsatt en mamma.

En annen ting: Å fremheve egen sorg i en annens sorg blir litt smakløst. Av og til må vi sette egen sorg til side, en sorg er ikke ny hele tiden..

[Gjest CUB]

En person som er død kan du aldri mer treffe igjen, en slik sorg blir derfor annerledes. Så fremst du ikke vet at din biologiske mor er død, så har du håp om å treffe henne igjen hvis det er noe dere begge ønsker. Og jo, du har lov til å sørge over henne, savne henne, ønske å treffe henne, elske henne. Men å sammenligne dette med sorgen etter at mor er død blir etter min mening ikke riktig. Hvis identiteten til biologisk mor er ukjent blir det kanskje mer likt. Likevel er det fortsatt en viktig forskjell: Du har fortsatt en mamma.

En annen ting: Å fremheve egen sorg i en annens sorg blir litt smakløst. Av og til må vi sette egen sorg til side, en sorg er ikke ny hele tiden..

Korfor trur alle at jeg synest synd på meg selv!! Berre slutt å skriv svar...ingen som forstår spørsmålet mitt likevel. Gidd ikke skrive her meir.

[snø]

Korfor trur alle at jeg synest synd på meg selv!! Berre slutt å skriv svar...ingen som forstår spørsmålet mitt likevel. Gidd ikke skrive her meir.

Synes du har fått mange gode svar, jeg. At du ikke liker dem er en annen sak.

Så til ditt spørsmål. Ja, selvfølgelig kan jeg forstå at du har et savn etter din biologiske mor (og far??). Og jeg betviler ikke at det er en sorg, og at du har all rett til å sørge.

Jeg mistet selv min far da jeg gikk på ungdomsskolen. Og jeg ville aldri funnet på å trekke den sorgen fram i samtale med en adoptert som snakket om sitt savn etter biologiske foreldre. Rett og slett fordi det ikke er det samme. Jeg har null peiling på hvor vondt det er å vokse opp uten å kjenne sitt biologiske opphav. Like lite som du har peiling på hvor vondt det er å miste en nær omsorgsperson.

Nå vet jeg overhode ikke noe om når du kom til Norge og om du har noen minner etter dine biologiske foreldre. Men i utgangspunktet vil jeg si at det er to helt forskjellige ting å savne noe man ikke kjenner/har erfart, og det å miste en omsorgsperson.

Det betyr _ikke_ at jeg graderer savnene og sier at det er mindre tungt å sørge over manglende kontakt med biologiske foreldre. Bare at jeg synes at venninnen din hadde rett i at du ikke kan vite hvordan det er å miste en far eller mor, basert på at du er adoptert.

Det er rett og slett ikke det samme. Punktum. Det eneste de har felles er at det man har mistet noe og føler sorg.

Så kan vi heller diskutere hvor vidt venninnen din burde vært så ærlig som hun var :-)

Ellers synes jeg det er feigt å gi seg bare fordi andre her er uenige. Det er ofte slik i et diskusjonsforum...

Beste hilsen fra

[Gjest CUB]

Synes du har fått mange gode svar, jeg. At du ikke liker dem er en annen sak.

Så til ditt spørsmål. Ja, selvfølgelig kan jeg forstå at du har et savn etter din biologiske mor (og far??). Og jeg betviler ikke at det er en sorg, og at du har all rett til å sørge.

Jeg mistet selv min far da jeg gikk på ungdomsskolen. Og jeg ville aldri funnet på å trekke den sorgen fram i samtale med en adoptert som snakket om sitt savn etter biologiske foreldre. Rett og slett fordi det ikke er det samme. Jeg har null peiling på hvor vondt det er å vokse opp uten å kjenne sitt biologiske opphav. Like lite som du har peiling på hvor vondt det er å miste en nær omsorgsperson.

Nå vet jeg overhode ikke noe om når du kom til Norge og om du har noen minner etter dine biologiske foreldre. Men i utgangspunktet vil jeg si at det er to helt forskjellige ting å savne noe man ikke kjenner/har erfart, og det å miste en omsorgsperson.

Det betyr _ikke_ at jeg graderer savnene og sier at det er mindre tungt å sørge over manglende kontakt med biologiske foreldre. Bare at jeg synes at venninnen din hadde rett i at du ikke kan vite hvordan det er å miste en far eller mor, basert på at du er adoptert.

Det er rett og slett ikke det samme. Punktum. Det eneste de har felles er at det man har mistet noe og føler sorg.

Så kan vi heller diskutere hvor vidt venninnen din burde vært så ærlig som hun var :-)

Ellers synes jeg det er feigt å gi seg bare fordi andre her er uenige. Det er ofte slik i et diskusjonsforum...

Beste hilsen fra

Gir meg fordi ingen forstod hva som var spmet. Du heller forstod ikke hva spm'et var. Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del. Men hva er det du mener med at jeg ikke har en mor?? Har ikke jeg en mor her i norge da? Jeg synest i vert fall at det å misse en man ikke kjenner så godt og i tillegg er ditt eget kjøtt og blod er død og det og misse en som har oppdratt deg kan sammenlignes og er like trist.

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

[Gjest ...syns jeg]

Gir meg fordi ingen forstod hva som var spmet. Du heller forstod ikke hva spm'et var. Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del. Men hva er det du mener med at jeg ikke har en mor?? Har ikke jeg en mor her i norge da? Jeg synest i vert fall at det å misse en man ikke kjenner så godt og i tillegg er ditt eget kjøtt og blod er død og det og misse en som har oppdratt deg kan sammenlignes og er like trist.

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

....å høres mistenkelig berikende ut... på en Maiken 76sk måte syns jeg... ;-)

[snø]

Gir meg fordi ingen forstod hva som var spmet. Du heller forstod ikke hva spm'et var. Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del. Men hva er det du mener med at jeg ikke har en mor?? Har ikke jeg en mor her i norge da? Jeg synest i vert fall at det å misse en man ikke kjenner så godt og i tillegg er ditt eget kjøtt og blod er død og det og misse en som har oppdratt deg kan sammenlignes og er like trist.

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

"Gir meg fordi ingen forstod hva som var spmet."

Da skulle du kanskje forsøke å formulere deg litt annerledes om ingen forstår deg...?

"Du heller forstod ikke hva spm'et var."

Beklager, men jeg kan ikke annet enn å lese og forsøke å tolke hva du skriver.

"Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del."

Det gikk overhode ikke fram av innlegget ditt, svarene hadde nok vært ganske annerledes om hadde fortalt det. Det hørtes for meg ut som om du savnet noe du "aldri hadde hatt", om du forstår hva jeg mener? Min datter feks kom da hun var 10 uker og har ingen minner naturlig nok. Det er jo noe _helt_ annet å komme når man er eldre og ha minner om biologiske foreldre. Du utelot en ganske viktig detalj i innlegget ditt!

"Men hva er det du mener med at jeg ikke har en mor?? Har ikke jeg en mor her i norge da?"

Skrev jeg at du ikke har noen mor?? Jeg skrev at du ikke visste hva det var å miste en _omsorgsperson_. Det stiller seg selvfølgelig helt annerledes når du har bodd hos din biologiske mor og var så stor at du husker henne og at du mistet henne.

"Jeg synest i vert fall at det å misse en man ikke kjenner så godt og i tillegg er ditt eget kjøtt og blod er død og det og misse en som har oppdratt deg kan sammenlignes og er like trist."

Det må du gjerne synes, men du må regne med at folk kan være uenige. Også folk som _er_ adoptert. Og folk som ikke er adoptert.

Som sagt, jeg ville ikke funnet på å påstå at jeg vet hvordan det er å som adoptert savne sine biologiske foreldre, basert på at jeg har mistet min far i tenårene. Og da blir det for meg unaturlig at en som er adoptert skal fortelle meg at h*n vet hvordan det er, basert på et tap av biologiske så tidlig i livet at man ikke har erindriger om dem (jeg snakker generelt, ikke om din spesielle sak nå).

Hvis jeg derimot hadde mistet min far så tidlig at jeg ikke kunne erindre ham, da kunne vi ha snakket om en en felles fortåelse for sorgen.

Og som sagt, dette er ingen form for nedgradering av _din_ sorg, og jeg sier ikke at mitt tap og mitt savn er verre enn ditt. Jeg sier bare at det er to forskjellige ting. Og at jeg ikke kan forstå din sorg basert på mine erfaringer og at du ikke kan forstå min basert på dine erfaringer.

Men evnen til å føle med har vi sikkert begge :-)

"Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta."

...og kjærlighet er tykkere enn blod har jeg hørt ;o) Om noen nå hadde sagt at mine foreldre ikke var biologisk mine, hadde jeg fremdeles elsket dem like høyt.

"Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din."

?? Skriver du at du har hørt dine foreldre si at de ikke er like glad i deg som de er i et egenfødt barn??

Vel, til det er det vel bare å si at også foreldre er meget forskjellige, og at jeg kjenner nok av foreldre med "en av hver" som ville motstride den påstanden ganske så kraftig! Og at hjertet mitt blør for deg om du virkelig har fått høre noe sånn fra dine egne foreldre :-((

Her i huset spiller det ingen trille om blod er tykkere enn vann, for kjærligheten er tykkere enn hva som helst.

Og jeg kommer _aldri_ til å si til mine barn at jeg kan forstå deres sorg over å ikke kjenne sine biologiske foreldre fordi jeg selv har mistet en far. For det kan jeg ikke. Det eneste jeg _kan_ er å være der for dem og gi dem en skulder. Og forstå at det er en sorg å ikke kjenne sitt biologiske opphav.

Beste hilsen fra

[snø]

....å høres mistenkelig berikende ut... på en Maiken 76sk måte syns jeg... ;-)

Vi må ikke være så mistenksomme *peker strengt med fingen!* ;o)

Uansett hva det måtte være, så er det en interessant problemstilling synes jeg.

Og særlig berikende synes jeg ikke det virker....?

Beste hilsen fra

[Gjest malun]

En person som er død kan du aldri mer treffe igjen, en slik sorg blir derfor annerledes. Så fremst du ikke vet at din biologiske mor er død, så har du håp om å treffe henne igjen hvis det er noe dere begge ønsker. Og jo, du har lov til å sørge over henne, savne henne, ønske å treffe henne, elske henne. Men å sammenligne dette med sorgen etter at mor er død blir etter min mening ikke riktig. Hvis identiteten til biologisk mor er ukjent blir det kanskje mer likt. Likevel er det fortsatt en viktig forskjell: Du har fortsatt en mamma.

En annen ting: Å fremheve egen sorg i en annens sorg blir litt smakløst. Av og til må vi sette egen sorg til side, en sorg er ikke ny hele tiden..

Helt enig.

[Gjest malun]

Gir meg fordi ingen forstod hva som var spmet. Du heller forstod ikke hva spm'et var. Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del. Men hva er det du mener med at jeg ikke har en mor?? Har ikke jeg en mor her i norge da? Jeg synest i vert fall at det å misse en man ikke kjenner så godt og i tillegg er ditt eget kjøtt og blod er død og det og misse en som har oppdratt deg kan sammenlignes og er like trist.

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

"Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta."

Det er helt sikkert sannheten for deg, men for mange andre er det annerledes. Der er kjærlighet tykkere enn blod.

[colombia75]

Heisan CUB!

Synes det er trist at flere hær misforstår deg, og synes du skal se bort fra dette,ingen kan si hva du skal føle...

Men jeg synes det er noe å tenke på da de fleste hær inne skal eller har adoptert.

Dette med biologiske foreldre skremmer nokk mye...I alle fal meg...

[colombia75]

"Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta."

Det er helt sikkert sannheten for deg, men for mange andre er det annerledes. Der er kjærlighet tykkere enn blod.

Håper slevsakt at det stemmer, men jeg tror de aller fleste adoptivbarn føler et savn på tross av at de har hatt en fin oppvekst.

Dette er nore vi bare må akseptere.

Tror det viktigste er å støtte dem i deres valg vis de ønsker å oppspore røttene sine...

[Gjest malun]

Håper slevsakt at det stemmer, men jeg tror de aller fleste adoptivbarn føler et savn på tross av at de har hatt en fin oppvekst.

Dette er nore vi bare må akseptere.

Tror det viktigste er å støtte dem i deres valg vis de ønsker å oppspore røttene sine...

Selvsagt skal man respektere at folk føler forskjellig. Men nettopp derfor forventer jeg å bli trodd på at jeg ikke har noe savn etter mine biologiske foreldre - og at det ikke er unormalt, heller.

Men jeg må selvsagt være forberedt på at det barnet jeg venter på nå kan komme til å føle det annerledes.

[colombia75]

Selvsagt skal man respektere at folk føler forskjellig. Men nettopp derfor forventer jeg å bli trodd på at jeg ikke har noe savn etter mine biologiske foreldre - og at det ikke er unormalt, heller.

Men jeg må selvsagt være forberedt på at det barnet jeg venter på nå kan komme til å føle det annerledes.

Vi kan vel ikke diskutere hva som er normalt eller ikke i et slikt spørsmål!

Det er jo helt opp til hvær enkelt hva de føler,og for min del har jeg ikke slik problemstilling,så egentlig vet jeg alt for lite om temaet...sorry.

Og jeg hååper for alt i værden at mitt fremtidlige barn ikke blir plaget av slike tanker, i alle fal ikke i alt for ung alder...

[Gjest '!-o-!']

Gir meg fordi ingen forstod hva som var spmet. Du heller forstod ikke hva spm'et var. Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del. Men hva er det du mener med at jeg ikke har en mor?? Har ikke jeg en mor her i norge da? Jeg synest i vert fall at det å misse en man ikke kjenner så godt og i tillegg er ditt eget kjøtt og blod er død og det og misse en som har oppdratt deg kan sammenlignes og er like trist.

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

Sitat fra innlegget over her:

"Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del."

Sitat fra første innlegg:

"Men man MÅ no få lov til å vere glad i ei mor som du ALDRI har møtt også, lik så godt som i den mora som har adoptert deg??"

Er det rart man har problemer med å følge resonnementet ditt?

[fillolin]

Vi kan vel ikke diskutere hva som er normalt eller ikke i et slikt spørsmål!

Det er jo helt opp til hvær enkelt hva de føler,og for min del har jeg ikke slik problemstilling,så egentlig vet jeg alt for lite om temaet...sorry.

Og jeg hååper for alt i værden at mitt fremtidlige barn ikke blir plaget av slike tanker, i alle fal ikke i alt for ung alder...

"Vi kan vel ikke diskutere hva som er normalt eller ikke i et slikt spørsmål", skriver du. Men i forrige innlegg skrev du at "jeg tror de aller fleste adoptivbarn føler et savn på tross av at de har hatt en fin oppvekst. Dette er noe vi bare må akseptere." Hm.... Da virker det unektelig som om du mener at noe er mer normalt enn noe annet... Uansett, jeg er ikke enig med deg i at alle adoptivbarn føler det sånn, men jeg tror at veldig mange av dem som velger å STÅ fram med følelsene sine, har det sånn. Kanskje kan foreldrenes holdninger her også bli selvoppfyllende profetier, gjennom de verdier, holdninger og følelser de gir barna i oppveksten?