Skuffa...

[fillolin]

Vi må ikke være så mistenksomme *peker strengt med fingen!* ;o)

Uansett hva det måtte være, så er det en interessant problemstilling synes jeg.

Og særlig berikende synes jeg ikke det virker....?

Beste hilsen fra

Men du skriver iallefall balanserte og gode innlegg, Snø! Synes jeg...

[Melissa]

Gir meg fordi ingen forstod hva som var spmet. Du heller forstod ikke hva spm'et var. Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del. Men hva er det du mener med at jeg ikke har en mor?? Har ikke jeg en mor her i norge da? Jeg synest i vert fall at det å misse en man ikke kjenner så godt og i tillegg er ditt eget kjøtt og blod er død og det og misse en som har oppdratt deg kan sammenlignes og er like trist.

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

Skal ikke gå inn på noe av det annet som er skrevet fordi jeg har en mistanke om at svaret blir feil uansett, MEN måtte bare kommentere dette:

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

Synes det trist hvis du har opplevd noe sånt, men ikke ta alle under en kam. Har selv en av hver og kan med hånden på hjertet si at det er ingen forskjell i hvor mye jeg elsker ungene mine, og ingen andre skal få komme å påstå noe annet!!!!

[Tubby1365380674]

Hei

Jeg synes flere er veldig bastante her jeg også.

Jeg leste en bok en gang om sorgprosesser. Den sorg prosessen man gikk igjennom når man fant ut at man ikke kunne få barn på den biologiske måten kiunne sammenliknes med det å miste et barn( altså et man hadde som da døde)

Husker ikke helt forklaringen, men det var noe med at man mister på en måte noe man trodde man hadde, og så oppdager man at man aldri vil få det. illefall det var sammenlignbart absolutt.

Da er det vel ikke så utenkelig at man kanskje kan sammenligne det å aldri få oppleve biol. foreldre med det å miste noen man har. Kanskje ikke akkurat i det øyeblikket man mister noen, men på sikt er kansje følelsene i nærheten av hverandre.Hva vet jeg. Jeg er ikke psykolog og har ike opplevd noen av delene, men det er kansj like feil å være sikker på at det ikke er sammenlignbart som t det er det. Dersom man ikke har opplevd begge deler da, og vet hva man snakker om.

Jeg vet ikke om cub nødvvendigvis satte fokuset på seg selv ved sin kommentar, men kanskje prøvde å vise forståelse for at man kunne kjenn på smerten til den andre.

Bare en tanke. Jeg har ikke fasiten:)

[Maggi]

Hei

Jeg synes flere er veldig bastante her jeg også.

Jeg leste en bok en gang om sorgprosesser. Den sorg prosessen man gikk igjennom når man fant ut at man ikke kunne få barn på den biologiske måten kiunne sammenliknes med det å miste et barn( altså et man hadde som da døde)

Husker ikke helt forklaringen, men det var noe med at man mister på en måte noe man trodde man hadde, og så oppdager man at man aldri vil få det. illefall det var sammenlignbart absolutt.

Da er det vel ikke så utenkelig at man kanskje kan sammenligne det å aldri få oppleve biol. foreldre med det å miste noen man har. Kanskje ikke akkurat i det øyeblikket man mister noen, men på sikt er kansje følelsene i nærheten av hverandre.Hva vet jeg. Jeg er ikke psykolog og har ike opplevd noen av delene, men det er kansj like feil å være sikker på at det ikke er sammenlignbart som t det er det. Dersom man ikke har opplevd begge deler da, og vet hva man snakker om.

Jeg vet ikke om cub nødvvendigvis satte fokuset på seg selv ved sin kommentar, men kanskje prøvde å vise forståelse for at man kunne kjenn på smerten til den andre.

Bare en tanke. Jeg har ikke fasiten:)

Jeg vet selvsagt heller ikke hva CUB gjorde den gang. Når man får reaksjoner som dem hun fikk, kan det tyde på at hun satte for mye fokus på seg selv. Enkelte har en tendens til å trekke inn seg selv og egne erfaringen når de skal "støtte" andre, og det er en svært selvsentrert måte å støtte andre på. Men dette blir kun generelle betraktninger.

Sorgreaksjoner er så mangt. Det er likevel forskjell på sorgprosesser, både årsak og virkning. Og det enkelte menneskes sorg er selvsagt ikke sammenliknbart med det andre.

[Maggi]

Hei

Jeg synes flere er veldig bastante her jeg også.

Jeg leste en bok en gang om sorgprosesser. Den sorg prosessen man gikk igjennom når man fant ut at man ikke kunne få barn på den biologiske måten kiunne sammenliknes med det å miste et barn( altså et man hadde som da døde)

Husker ikke helt forklaringen, men det var noe med at man mister på en måte noe man trodde man hadde, og så oppdager man at man aldri vil få det. illefall det var sammenlignbart absolutt.

Da er det vel ikke så utenkelig at man kanskje kan sammenligne det å aldri få oppleve biol. foreldre med det å miste noen man har. Kanskje ikke akkurat i det øyeblikket man mister noen, men på sikt er kansje følelsene i nærheten av hverandre.Hva vet jeg. Jeg er ikke psykolog og har ike opplevd noen av delene, men det er kansj like feil å være sikker på at det ikke er sammenlignbart som t det er det. Dersom man ikke har opplevd begge deler da, og vet hva man snakker om.

Jeg vet ikke om cub nødvvendigvis satte fokuset på seg selv ved sin kommentar, men kanskje prøvde å vise forståelse for at man kunne kjenn på smerten til den andre.

Bare en tanke. Jeg har ikke fasiten:)

Jeg vet selvsagt heller ikke hva CUB gjorde den gang. Når man får reaksjoner som dem hun fikk, kan det tyde på at hun satte for mye fokus på seg selv. Enkelte har en tendens til å trekke inn seg selv og egne erfaringen når de skal "støtte" andre, og det er en svært selvsentrert måte å støtte andre på. Men dette blir kun generelle betraktninger.

Sorgreaksjoner er så mangt. Det er likevel forskjell på sorgprosesser, både årsak og virkning. Og det enkelte menneskes sorg er selvsagt ikke sammenliknbart med det andre.

[Gjest malun]

"Vi kan vel ikke diskutere hva som er normalt eller ikke i et slikt spørsmål", skriver du. Men i forrige innlegg skrev du at "jeg tror de aller fleste adoptivbarn føler et savn på tross av at de har hatt en fin oppvekst. Dette er noe vi bare må akseptere." Hm.... Da virker det unektelig som om du mener at noe er mer normalt enn noe annet... Uansett, jeg er ikke enig med deg i at alle adoptivbarn føler det sånn, men jeg tror at veldig mange av dem som velger å STÅ fram med følelsene sine, har det sånn. Kanskje kan foreldrenes holdninger her også bli selvoppfyllende profetier, gjennom de verdier, holdninger og følelser de gir barna i oppveksten?

Det var nettopp det jeg prøvde å nyansere litt, også. ;o)

[colombia75]

"Vi kan vel ikke diskutere hva som er normalt eller ikke i et slikt spørsmål", skriver du. Men i forrige innlegg skrev du at "jeg tror de aller fleste adoptivbarn føler et savn på tross av at de har hatt en fin oppvekst. Dette er noe vi bare må akseptere." Hm.... Da virker det unektelig som om du mener at noe er mer normalt enn noe annet... Uansett, jeg er ikke enig med deg i at alle adoptivbarn føler det sånn, men jeg tror at veldig mange av dem som velger å STÅ fram med følelsene sine, har det sånn. Kanskje kan foreldrenes holdninger her også bli selvoppfyllende profetier, gjennom de verdier, holdninger og følelser de gir barna i oppveksten?

Kjære alle sammen!

Har en stygg tendens til ikke og ordlegge meg rett desverre,og det er jo det som er skjedd i dette tilfellet.Så jeg må bare beklage at dere har misforstått meg...sorry.

Det er jo dette i alle fal jeg er redd for at mitt fremtidlige barn skal føle, men jeg kan ikke vite om det vil skje...Mit poeng var bare at alle er forskjellige og har forskjellig tankegang, og av den grun synes

jeg ikke det er noen vits å diskutere akkurat det.

Hva som er normalt og unormalt er jo opp til hvær enkelt,hva de føler.

Og til syvende og sist så er det vel de adopterte som må utale seg...

Til slutt vil jeg bare si at det er vel ikke så rart om man tenker at adopt. barn har et vist savn, det er jo mye i media o.s.v og det blir jo fokusert på til en vis grad under prosessen,men jeg sier ikke at dette er vanlig/normalt eller unormalt(skjønner?)

[Gjest CUB]

Hei

Jeg synes flere er veldig bastante her jeg også.

Jeg leste en bok en gang om sorgprosesser. Den sorg prosessen man gikk igjennom når man fant ut at man ikke kunne få barn på den biologiske måten kiunne sammenliknes med det å miste et barn( altså et man hadde som da døde)

Husker ikke helt forklaringen, men det var noe med at man mister på en måte noe man trodde man hadde, og så oppdager man at man aldri vil få det. illefall det var sammenlignbart absolutt.

Da er det vel ikke så utenkelig at man kanskje kan sammenligne det å aldri få oppleve biol. foreldre med det å miste noen man har. Kanskje ikke akkurat i det øyeblikket man mister noen, men på sikt er kansje følelsene i nærheten av hverandre.Hva vet jeg. Jeg er ikke psykolog og har ike opplevd noen av delene, men det er kansj like feil å være sikker på at det ikke er sammenlignbart som t det er det. Dersom man ikke har opplevd begge deler da, og vet hva man snakker om.

Jeg vet ikke om cub nødvvendigvis satte fokuset på seg selv ved sin kommentar, men kanskje prøvde å vise forståelse for at man kunne kjenn på smerten til den andre.

Bare en tanke. Jeg har ikke fasiten:)

Jeg vet ikke om cub nødvvendigvis satte fokuset på seg selv ved sin kommentar, men kanskje prøvde å vise forståelse for at man kunne kjenn på smerten til den andre.

Endelig noen som forstod det! Takk!

[fillolin]

Kjære alle sammen!

Har en stygg tendens til ikke og ordlegge meg rett desverre,og det er jo det som er skjedd i dette tilfellet.Så jeg må bare beklage at dere har misforstått meg...sorry.

Det er jo dette i alle fal jeg er redd for at mitt fremtidlige barn skal føle, men jeg kan ikke vite om det vil skje...Mit poeng var bare at alle er forskjellige og har forskjellig tankegang, og av den grun synes

jeg ikke det er noen vits å diskutere akkurat det.

Hva som er normalt og unormalt er jo opp til hvær enkelt,hva de føler.

Og til syvende og sist så er det vel de adopterte som må utale seg...

Til slutt vil jeg bare si at det er vel ikke så rart om man tenker at adopt. barn har et vist savn, det er jo mye i media o.s.v og det blir jo fokusert på til en vis grad under prosessen,men jeg sier ikke at dette er vanlig/normalt eller unormalt(skjønner?)

Det gjør vel ingenting om en formulerer seg litt feil avogtil - isåfall kan jo bare oppklare misforståelsene i neste innlegg! (sånn du gjør)

"til syvende og sist så er det vel de adopterte som må utale seg... Til slutt vil jeg bare si at det er vel ikke så rart om man tenker at adopt. barn har et vist savn, det er jo mye i media o.s.v og det blir jo fokusert på til en vis grad under prosessen," skriver du. De adopterte uttaler seg jo faktisk, både her og andre steder (malun f.eks.). Det kan vel likevel være nyttig både for adoptivforeldre og adopterte å diskutere med hverandre, og det virker for meg som du har fått et litt ensidig bilde av dette, se f.eks. denne linken som ble nevnt her nylig www.dn.se/DNet/road/Classic/article/0/jsp/print.jsp?&a=15201. Ellers er det vel sånn at media ofte presenterer et begrenset bilde av en sak, men heldigvis finnes det også flere bøker skrevet av adopterte. De kan jeg anbefale!

[skorpionfisken]

Skal ikke gå inn på noe av det annet som er skrevet fordi jeg har en mistanke om at svaret blir feil uansett, MEN måtte bare kommentere dette:

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

Synes det trist hvis du har opplevd noe sånt, men ikke ta alle under en kam. Har selv en av hver og kan med hånden på hjertet si at det er ingen forskjell i hvor mye jeg elsker ungene mine, og ingen andre skal få komme å påstå noe annet!!!!

Dine foreldre vet ikke hva de snakker om Melissa.

Jeg har ett adoptert barn og et hjemmelaget et. De er like kjær for meg begge to. Det er overhodet ikke forskjell på min kjærlighet til dem.

Og at blod er tykkere enn vann er bare sprøyt. Mange er mer knyttet til sine venner enn til sin nærmeste familie.

[skorpionfisken]

Skal ikke gå inn på noe av det annet som er skrevet fordi jeg har en mistanke om at svaret blir feil uansett, MEN måtte bare kommentere dette:

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

Synes det trist hvis du har opplevd noe sånt, men ikke ta alle under en kam. Har selv en av hver og kan med hånden på hjertet si at det er ingen forskjell i hvor mye jeg elsker ungene mine, og ingen andre skal få komme å påstå noe annet!!!!

Sorry, Melissa, den var til CUB, jeg trodde et øyeblikk at det var dine ord.

[skorpionfisken]

Gir meg fordi ingen forstod hva som var spmet. Du heller forstod ikke hva spm'et var. Den bilogiske moren min er død ja, og jeg husker en del. Men hva er det du mener med at jeg ikke har en mor?? Har ikke jeg en mor her i norge da? Jeg synest i vert fall at det å misse en man ikke kjenner så godt og i tillegg er ditt eget kjøtt og blod er død og det og misse en som har oppdratt deg kan sammenlignes og er like trist.

Blod er tykkere en vann, det er og blir sannheta. Til og med foreldra mine her i norge synest det. Har hørt de si at de aldri kunna blitt like glad i den adopterte ungen sin og den som er den biologiske ungen din.

Jeg beklager at du har fått så tankeløse og følelseskalde foreldre CUB.

Jeg har ett adoptert barn og et hjemmelaget et. De er like kjær for meg begge to. Det er overhodet ikke forskjell på min kjærlighet til dem.

Og at blod er tykkere enn vann er bare sprøyt. Mange er mer knyttet til sine venner enn til sin nærmeste familie.

[Gjest CUB]

Jeg beklager at du har fått så tankeløse og følelseskalde foreldre CUB.

Jeg har ett adoptert barn og et hjemmelaget et. De er like kjær for meg begge to. Det er overhodet ikke forskjell på min kjærlighet til dem.

Og at blod er tykkere enn vann er bare sprøyt. Mange er mer knyttet til sine venner enn til sin nærmeste familie.

Jo, jeg er mer knyttet til vennane mine enn familien... So det e vel egentlig sprøyt ja...

[Gjest CUB]

Jeg beklager at du har fått så tankeløse og følelseskalde foreldre CUB.

Jeg har ett adoptert barn og et hjemmelaget et. De er like kjær for meg begge to. Det er overhodet ikke forskjell på min kjærlighet til dem.

Og at blod er tykkere enn vann er bare sprøyt. Mange er mer knyttet til sine venner enn til sin nærmeste familie.

Jo, jeg er mer knyttet til vennane mine enn familien... So det e vel egentlig sprøyt ja..

[Mamta]

Syns det høres helt naturlig ut at du opplever enslags sorg over å ha mistet din biologiske mor/far. Sorg har mange fasetter, men mye er felles uansett hvilket "tap" man har lidd. Derfor kan du nok lettere forstå hvordan andre som mister en av sine nære og kjære føler det. Tror jeg...

[colombia75]

Det gjør vel ingenting om en formulerer seg litt feil avogtil - isåfall kan jo bare oppklare misforståelsene i neste innlegg! (sånn du gjør)

"til syvende og sist så er det vel de adopterte som må utale seg... Til slutt vil jeg bare si at det er vel ikke så rart om man tenker at adopt. barn har et vist savn, det er jo mye i media o.s.v og det blir jo fokusert på til en vis grad under prosessen," skriver du. De adopterte uttaler seg jo faktisk, både her og andre steder (malun f.eks.). Det kan vel likevel være nyttig både for adoptivforeldre og adopterte å diskutere med hverandre, og det virker for meg som du har fått et litt ensidig bilde av dette, se f.eks. denne linken som ble nevnt her nylig www.dn.se/DNet/road/Classic/article/0/jsp/print.jsp?&a=15201. Ellers er det vel sånn at media ofte presenterer et begrenset bilde av en sak, men heldigvis finnes det også flere bøker skrevet av adopterte. De kan jeg anbefale!

Heisan fillolin!

Er enig om det meste du skriver, men ville bare svare på dette:

Du skriver:"De adopterte uttaler seg jo faktisk, både her og andre steder (malun f.eks.)."

Det er jo det jeg vil frem til, og i denne samenhengen blir det fokusert på savnet mange føler. De som ikke sitter med dette savnet hører vi jo ikke om,så det er vel ikke noe rart at vi sitter igjen med den oppfatningen som mange har.

Du sier:" og det virker for meg som du har fått et litt ensidig bilde av dette"

Det er jo antagelig sant, og det er egentlig veldig trist.

Men jeg frykter også at mitt fremtidlige barn skal føle dette "savnet"(som "noen"faktisk gjør) og det skremmer meg veldig...

[fillolin]

Heisan fillolin!

Er enig om det meste du skriver, men ville bare svare på dette:

Du skriver:"De adopterte uttaler seg jo faktisk, både her og andre steder (malun f.eks.)."

Det er jo det jeg vil frem til, og i denne samenhengen blir det fokusert på savnet mange føler. De som ikke sitter med dette savnet hører vi jo ikke om,så det er vel ikke noe rart at vi sitter igjen med den oppfatningen som mange har.

Du sier:" og det virker for meg som du har fått et litt ensidig bilde av dette"

Det er jo antagelig sant, og det er egentlig veldig trist.

Men jeg frykter også at mitt fremtidlige barn skal føle dette "savnet"(som "noen"faktisk gjør) og det skremmer meg veldig...

Du siterer meg, "De adopterte uttaler seg jo faktisk, både her og andre steder (malun f.eks.).", og så skriver du "Det er jo det jeg vil frem til, og i denne samenhengen blir det fokusert på savnet mange føler. De som ikke sitter med dette savnet hører vi jo ikke om,så det er vel ikke noe rart at vi sitter igjen med den oppfatningen som mange har." Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner hva du mener...Malun og CUB er begge adoptert og har her gitt uttrykk for helt ulike oppfatninger. Det er heller ikke riktig at vi ikke hører om de som ikke har dette savnet, tvert imot har flere av dem skrevet bok (Trotzig og Follevåg). Og så var det altså den artikkelen jeg henviste til i forrige innlegg. Du sier at det skremmer deg veldig at ditt fremtidige barn kanskje skal føle dette savnet. Hva har du tenkt å gjøre med det?

[colombia75]

Du siterer meg, "De adopterte uttaler seg jo faktisk, både her og andre steder (malun f.eks.).", og så skriver du "Det er jo det jeg vil frem til, og i denne samenhengen blir det fokusert på savnet mange føler. De som ikke sitter med dette savnet hører vi jo ikke om,så det er vel ikke noe rart at vi sitter igjen med den oppfatningen som mange har." Jeg må innrømme at jeg ikke skjønner hva du mener...Malun og CUB er begge adoptert og har her gitt uttrykk for helt ulike oppfatninger. Det er heller ikke riktig at vi ikke hører om de som ikke har dette savnet, tvert imot har flere av dem skrevet bok (Trotzig og Follevåg). Og så var det altså den artikkelen jeg henviste til i forrige innlegg. Du sier at det skremmer deg veldig at ditt fremtidige barn kanskje skal føle dette savnet. Hva har du tenkt å gjøre med det?

Sukk...Er ikke så inne på dette med datadiskusjoner,men det virker på meg som at du leter etter feil i min skriving,har beklaget før for at jeg kansje ikke er nokk oppdatert og kan gjern gjøre det igjen(hærved gjort)

Synes dette ble en laaaang og lei diskusjon...

Tror jeg bare konkluderer med at det ikke blir rett uansett hva jeg skriver, skjønner at vi ikke kan bli enig:(

Må bare innse at vi er forskjellige.

Så fillolin jeg gir meg med dette...

[Gjest bebba]

Jo, jeg er mer knyttet til vennane mine enn familien... So det e vel egentlig sprøyt ja...

Tror kanskje at jeg trenger litt klarlegging her. Forstår jeg deg riktig når jeg skriver at du mistet din biologiske mor som du husker, og ble etter hennes død adoptert av en annen familie som du i dag ikke føler deg knyttet til?

Et annet spørsmål er om du er i tenårene? For hvis du er det så blir savnet ekstra sterkt etter den moren som døde fra deg som liten. Det er lett å føle i den alderen at både biologiske og adoptivmødre er dumme og teite. Det føler man ikke som liten og derfor savner man den tilknytningen som var da.

[fillolin]

Sukk...Er ikke så inne på dette med datadiskusjoner,men det virker på meg som at du leter etter feil i min skriving,har beklaget før for at jeg kansje ikke er nokk oppdatert og kan gjern gjøre det igjen(hærved gjort)

Synes dette ble en laaaang og lei diskusjon...

Tror jeg bare konkluderer med at det ikke blir rett uansett hva jeg skriver, skjønner at vi ikke kan bli enig:(

Må bare innse at vi er forskjellige.

Så fillolin jeg gir meg med dette...

Det var ikke meningen å plage deg med en lang og lei diskusjon. Jeg trodde du ville diskutere dette, men det var visst bare jeg som ble revet med.... Det skjer avogtil. Sorry!

Det var ikke meningen å angripe deg for at du ikke var oppdatert heller, det vet jeg ingenting om, men jeg fikk inntrykk av at du var veldig bekymra for dette. Min mening var egentlig bare å gjøre deg oppmerksom på at det finnes flere sider av denne saken, og at du derfor kanskje ikke trenger å bekymre deg så mye. Isteden fikk du en ny bekymring. Det beklager jeg!

Klem fra