TV-program

[jaac]

Er det flere som så programmet i går om en gutt adoptert fra Columbia som fant igjen sin bioligiske mor? Det var veldig rørende å se møtet mellom de to. Men - som mor til en adoptert jente sitter jeg også igjen med en litt vond følelse. Det må vel være vondt for den norske mora å se på gledesscener og kos mellom gutten du har tatt vare på i 20 år og hans biologiske mor som ikke har vært der for ham i det hele tatt i oppveksten. Programmet var i hvert fall vinklet på en slik måte at de norske foreldrene ble svært lite viktige. Gutten møtte stadig sin biologiske mor til tross for store avstander, og støttet henne også en del økonomisk fordi hun måtte prostituere seg for å beholde huset. Er det noen som skjønner hvordan jeg tenker? Jeg føler meg 100 % som mora til min skjønne datter, og blir nok innerst inne såret hvis hun leter etter og finner sin biologiske mor - og at denne dertter kommer til å ta en så kjempestor plass i livet hennes.

[Gjest hjerterom]

Slike holdninger forstår jeg rett og slett ikke. Det må da være plass til å være glad i flere? og ha en kjærlighet som rommet og omfavner flere? Eller bunner det i en usikkerhet over om man er viktig nok, eller en sorg over å ikke være biologisk mor? Jeg undres.

Jeg for min del skulle gitt mye for at mitt barn skulle kunne finne sitt kinesiske opphav (antakelig en umulighet).

Både for barnets del, og for den biologiske moren (og faren) som sikkert går rundt med mye sorg, skyld og undring. Jeg skulle så gjerne fortalt dem at barnet har det bra!

Og jeg ville også gjerne hjulpet den moren /foreldrene økonomisk, hvis jeg hadde mulighet til det.

Jeg er fullt klar over at mitt barn har to mødre: den biologiske og meg som er så heldig å være mamman. Jeg er henne evig takknemlig for å ha gitt meg det beste jeg har i livet. Og jeg skulle gjerne gitt henne noe tilbake.

[Gjest ChiengMai]

"blir nok innerst inne såret hvis hun leter etter og finner sin biologiske mor - og at denne dertter kommer til å ta en så kjempestor plass i livet hennes."

Jeg håper inderlig jeg ikke vil føle det sånn hvis en av mine gutter senere ønsker kontakt med sin biologiske mor. Å gi noen livet er viktigere enn noe annet. Hadde ikke de biologiske mødrene vært der, så hadde ikke jeg heller hatt de to fantastiske guttene mine.

Den kjærligheten disse mødrene måtte føle for å innse at andre kunne gi dem bedre liv enn de selv var i stand til syns jeg tvert imot gjør at de fortjener litt kjærlighet tilbake. :-)

Dessuten: At man føler kjærlighet for et menneske utelukker ikke at man også føler kjærlighet for et annet. Det å ha plass til mange i livet sitt er for meg tegn på storsinn og modenhet.

[Gjest ChiengMai]

Slike holdninger forstår jeg rett og slett ikke. Det må da være plass til å være glad i flere? og ha en kjærlighet som rommet og omfavner flere? Eller bunner det i en usikkerhet over om man er viktig nok, eller en sorg over å ikke være biologisk mor? Jeg undres.

Jeg for min del skulle gitt mye for at mitt barn skulle kunne finne sitt kinesiske opphav (antakelig en umulighet).

Både for barnets del, og for den biologiske moren (og faren) som sikkert går rundt med mye sorg, skyld og undring. Jeg skulle så gjerne fortalt dem at barnet har det bra!

Og jeg ville også gjerne hjulpet den moren /foreldrene økonomisk, hvis jeg hadde mulighet til det.

Jeg er fullt klar over at mitt barn har to mødre: den biologiske og meg som er så heldig å være mamman. Jeg er henne evig takknemlig for å ha gitt meg det beste jeg har i livet. Og jeg skulle gjerne gitt henne noe tilbake.

To sjeler, en tanke? :-)

[durante2004?]

Jeg så også programmet igår. Dersom mitt barn av en eller annen grunn ønsker å oppsøke sitt opprinnelsesland for å finne ut mer om sin bakgrunn/komme i kontakt med sin biologiske familie vil jeg støtte ham i det når han har nådd en alder og modenhet der jeg tenker det er forsvarlig (voksen og vel så det...:-))

Min hovedbekymring vil være hvordan mitt barn skal klare å takle det som kommer frem. På samme måten som det kan være en belastning ikke og vite,kan det også være en belastning å vite. Det er ikke lett å bo i velstand her hjemme og vite at nære familievenner lever i ytterste fattigdom f.eks. og er tvunget til prostituasjon eller annet.

I utgangspunktet tenker jeg at barn/voksne barn kan være glade i flere og at vi ikke trenger være den eneste for mitt barn. Så lenge barnet vokser opp hos oss vil vi uansett være en sentral person for ham, andre kan komme i tillegg - ikke isteden. Når det er sagt, man vet ikke hvordan man vil reagere når det kommer til stykke. Kanskje det da kommer et stikk av sjalusi/sårhet/skuffelse likevel den dagen det eventuelt skjer?

[sølvsjø]

Når jeg så TV-programmet, ble jeg sterkt berørt og imponert over denne guttens ubetingede kjærlighet for sin biologiske mor. Det var åpenbart en berikelse for ham å finne henne og helt fantastisk for henne å bli oppsøkt.

Jeg opplevde at programmet dreide seg om dette - den gode tilknytningen mellom ham og biol. mor. Jeg synes ikke det handlet om det å være adoptivbarn i Norge. Derfor gjorde jeg meg heller ikke mange tanker om hvorvidt han hadde hatt en god oppvekst i Norge eller ikke...synes ikke det var så relevant i historien som ble presentert.

Dette programmet synes jeg handlet om denne gutten og hans reise til Colombia og det han fant, og hvordan det påvirket ham videre i livet.

En så reflektert og hjertevarm gutt har med stor sannsynlighet hatt en trygg og kjærlighetsfull oppvekst hos sine adoptivforeldre i Norge.

Som adopsjonssøker, ble jeg glad for å få denne vinklingen på programmet - uten den tabloide settingen - der forhold til adoptivforeldre og forhold til biologiske foreldre kan bli satt opp imot hverandre.For meg blir det helt feil...

Det er vel slik at alle er glad i sin familie - uansett hvor mange/hvem den består av..? Jeg tror kjærlighet er en utømmelig kilde i oss alle - det er noe vi har nok av selv om vi kan mangle andre matrielle goder.(Kom jo også godt fram i historien.)

[ahg]

Det var en tråd om dette her inne tidligere i dag, med diverse innlegg. Tråden er nå slettet (den var startet av Morten Johanssen).

Jeg hadde et innlegg i den fjernede tråden der jeg gir uttrykk for noe av det samme som deg. Hadde jeg vært guttens adoptivmor, ville jeg syntes det var vanskelig at han ble så tett knyttet til sin biologiske mor. Jeg ville sikkert måttet stri med både sårhet og sjalusi. Samtidig mener jeg at jeg og ingen annen er ansvarlig for mine følelser, dvs det ville vært min oppgave og utfordring å takle disse følelsene. Jeg ville ikke ønsket at gutten skulle føle skyld for å knytte så tett kontakt med sin biologiske mor. Jeg synes det ville blitt feil å legge noe press på ham om at jeg fortjener takknemlighet for alt jeg selv hadde gitt ham gjennom 20 år. Jeg synes også det ville blitt helt feil om jeg skulle prøvd å påvirke ham til å ha mindre kontakt med henne. Men lett - nei det ville det definitivt ikke vært for meg!

Jeg ville også bekymret meg over at han gikk så sterkt inn og tok ansvar både følelsesmessig og økonomisk for hennes liv, siden hun lever en både usikker og uforutsigbar tilværelse. Jeg ville vært urolig for at hun skulle satse på at hun kan lene seg på ham resten av livet, og at det kunne bli krevende for ham i lengden.

Ellers må jeg jo si at jeg synes han var en utrolig flott og sympatisk gutt med et stort hjerte og mye ansvarsfølelse. Det var vakkert og rørende å se at de fikk så god kontakt.

Som du forstår satt jeg igjen med nokså blandede følelser etter programmet. Det ga meg mye å tenke på. Skulle gjerne sett programmet en gang til, da jeg ikke fikk med meg første delen.

[trk1365380645]

Når jeg så TV-programmet, ble jeg sterkt berørt og imponert over denne guttens ubetingede kjærlighet for sin biologiske mor. Det var åpenbart en berikelse for ham å finne henne og helt fantastisk for henne å bli oppsøkt.

Jeg opplevde at programmet dreide seg om dette - den gode tilknytningen mellom ham og biol. mor. Jeg synes ikke det handlet om det å være adoptivbarn i Norge. Derfor gjorde jeg meg heller ikke mange tanker om hvorvidt han hadde hatt en god oppvekst i Norge eller ikke...synes ikke det var så relevant i historien som ble presentert.

Dette programmet synes jeg handlet om denne gutten og hans reise til Colombia og det han fant, og hvordan det påvirket ham videre i livet.

En så reflektert og hjertevarm gutt har med stor sannsynlighet hatt en trygg og kjærlighetsfull oppvekst hos sine adoptivforeldre i Norge.

Som adopsjonssøker, ble jeg glad for å få denne vinklingen på programmet - uten den tabloide settingen - der forhold til adoptivforeldre og forhold til biologiske foreldre kan bli satt opp imot hverandre.For meg blir det helt feil...

Det er vel slik at alle er glad i sin familie - uansett hvor mange/hvem den består av..? Jeg tror kjærlighet er en utømmelig kilde i oss alle - det er noe vi har nok av selv om vi kan mangle andre matrielle goder.(Kom jo også godt fram i historien.)

Det var et fint innlegg- jeg er enig:) Det var fantastisk å se gutten og hans opplevelse av å treffe biomoren og det var det programmet handlet om. Jeg håper at jeg vil være så trygg på meg selv og min rolle at jeg vil unne mine barn tilsvarende opplevelser med tiden dersom de ønsker det (og om det er mulig).

[trk1365380645]

Det var en tråd om dette her inne tidligere i dag, med diverse innlegg. Tråden er nå slettet (den var startet av Morten Johanssen).

Jeg hadde et innlegg i den fjernede tråden der jeg gir uttrykk for noe av det samme som deg. Hadde jeg vært guttens adoptivmor, ville jeg syntes det var vanskelig at han ble så tett knyttet til sin biologiske mor. Jeg ville sikkert måttet stri med både sårhet og sjalusi. Samtidig mener jeg at jeg og ingen annen er ansvarlig for mine følelser, dvs det ville vært min oppgave og utfordring å takle disse følelsene. Jeg ville ikke ønsket at gutten skulle føle skyld for å knytte så tett kontakt med sin biologiske mor. Jeg synes det ville blitt feil å legge noe press på ham om at jeg fortjener takknemlighet for alt jeg selv hadde gitt ham gjennom 20 år. Jeg synes også det ville blitt helt feil om jeg skulle prøvd å påvirke ham til å ha mindre kontakt med henne. Men lett - nei det ville det definitivt ikke vært for meg!

Jeg ville også bekymret meg over at han gikk så sterkt inn og tok ansvar både følelsesmessig og økonomisk for hennes liv, siden hun lever en både usikker og uforutsigbar tilværelse. Jeg ville vært urolig for at hun skulle satse på at hun kan lene seg på ham resten av livet, og at det kunne bli krevende for ham i lengden.

Ellers må jeg jo si at jeg synes han var en utrolig flott og sympatisk gutt med et stort hjerte og mye ansvarsfølelse. Det var vakkert og rørende å se at de fikk så god kontakt.

Som du forstår satt jeg igjen med nokså blandede følelser etter programmet. Det ga meg mye å tenke på. Skulle gjerne sett programmet en gang til, da jeg ikke fikk med meg første delen.

Er helt med på det du skriver, forstår tankene og kan også tenke sånn av og til ,selv om jeg prøver å ikke gjøre det Ville bare si at det kan godt være at forholdet til biomoren ikke er så dominerende i virkeligheten, men det er jo det filmen handler om. Og for denne guttens mor har det skjedd og skjer det masse i forhold til gutten hele tiden, så hun vil ha et helt annet bilde enn vi som bare ser filmen utenfra som adoptivmødre. Det jeg prøver å si er at i en tilsvarende situasjon håper jeg at mitt barn og jeg ville hatt et nært og godt forhold der en slik prosess fikk vokse frem slik at jeg hele tiden kunne forstå barnet mitt og dermed oppfatte situasjonen som mindre vanskelig for meg. DETTE KLARTE JEG IKKE Å UTTRYKKE! MEN PRØV Å FORSTÅ

[ahg]

Er helt med på det du skriver, forstår tankene og kan også tenke sånn av og til ,selv om jeg prøver å ikke gjøre det Ville bare si at det kan godt være at forholdet til biomoren ikke er så dominerende i virkeligheten, men det er jo det filmen handler om. Og for denne guttens mor har det skjedd og skjer det masse i forhold til gutten hele tiden, så hun vil ha et helt annet bilde enn vi som bare ser filmen utenfra som adoptivmødre. Det jeg prøver å si er at i en tilsvarende situasjon håper jeg at mitt barn og jeg ville hatt et nært og godt forhold der en slik prosess fikk vokse frem slik at jeg hele tiden kunne forstå barnet mitt og dermed oppfatte situasjonen som mindre vanskelig for meg. DETTE KLARTE JEG IKKE Å UTTRYKKE! MEN PRØV Å FORSTÅ

Ja, et slikt program blir jo veldig tidsmessig komprimert og fokusert på hva som foregår mellom gutten og biomoren. Flere års prosess er fortettet ned til ca 1 time. Og da blir inntrykket også veldig sterkt. Jeg håper og tror at adoptivforeldrene har vært en viktig og god del av prosessen også, og at det hele tiden har vært gjensidig støtte og forståelse mellom gutten og adoptivforeldrene.

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle gitt mye for at kinajentene mine skulle kunne finne sine biologiske foreldre. Jeg ville støttet dem fullt ut hele veien. Hvor mange ganger har jeg ikke drømt om å kunne fortelle de biologiske foreldrene at barna deres har det bra, og at de ikke behøver å bekymre seg for dem lenger. Hjertet mitt blør for mødrene deres og all den sorgen og skylden de antakelig har følt over å måtte gi fra seg barna sine. Jeg har også tenkt at jeg vil være så trygg på meg selv og mine barns kjærlighet at hjertet mitt fint kan romme at de også har et kjærlig forhold til sine biologiske foreldre. Det er den fine drømmen om slik jeg ønsker at det kunne være.

Å se programmet i går gjorde at det hele ble mer virkelig. Da jeg så den fantastiske kjemien og sterke kontakten som oppsto mellom gutten og biomoren, måtte jeg ta meg selv i å tenke: hvordan ville jeg opplevd dette om jeg hadde vært adoptivmoren? Ville jeg klart å være så storsinnet at jeg bare hadde gledet meg på deres vegne? Vet du, det er jeg sannelig ikke sikker på. Jeg ville inderlig _ønsket_ å være så storsinnet og trygg på meg selv at jeg _bare_ hadde gledet meg. Men det er den fine ønskedrømmen. Jeg er redd det ville blitt atskillig mer komplekst i virkeligheten. Programmet ga meg en påminner om at jeg ikke er så ideell som jeg skulle ønske jeg var :-)

[Pietra]

Slike holdninger forstår jeg rett og slett ikke. Det må da være plass til å være glad i flere? og ha en kjærlighet som rommet og omfavner flere? Eller bunner det i en usikkerhet over om man er viktig nok, eller en sorg over å ikke være biologisk mor? Jeg undres.

Jeg for min del skulle gitt mye for at mitt barn skulle kunne finne sitt kinesiske opphav (antakelig en umulighet).

Både for barnets del, og for den biologiske moren (og faren) som sikkert går rundt med mye sorg, skyld og undring. Jeg skulle så gjerne fortalt dem at barnet har det bra!

Og jeg ville også gjerne hjulpet den moren /foreldrene økonomisk, hvis jeg hadde mulighet til det.

Jeg er fullt klar over at mitt barn har to mødre: den biologiske og meg som er så heldig å være mamman. Jeg er henne evig takknemlig for å ha gitt meg det beste jeg har i livet. Og jeg skulle gjerne gitt henne noe tilbake.

Vi sier 3 sjeler......

[Mamta]

Jeg fikk ikke sett programmet før nå i kveld og sitter nå med tårer i øynene og skriver...

Jeg vet jo ikke hvordan jeg selv ville reagere om mine barn en gang fant tilbake til sine biologiske foreldre og fikk mulighet til å knytte så nære bånd til dem. Antakelig ville jeg nok slites mellom å glede meg på deres vegne og å bekymre meg for hvordan den biologiske familiens historie og virkelighet ville påvirke mine barns liv. Men jeg er nokså sikker på at jeg ikke ville føle deres biologiske mødre som noen konkurrent. Visst _er_ jeg mine barns mor, men jeg har også satt av rom til deres biologiske mor i hjertet mitt. Selv om verken jeg eller barna mine kjenner disse kvinnene nå, så vet jeg at de allerede er en del av mine barns liv.

Samtidig er jeg selv såpass sterkt knyttet til ders fødeland India og enkeltmennesker der, at jeg tror det mest av alt ville glede meg om mine barn hadde modenhet, evne og vilje til å involvere seg i sine biologiske foreldres liv.

Etter å ha sett programmet, vet jeg at jeg ikke vil oppmuntre mine barn til å søke sine biologiske røtter før de er voksne og modne nok til å takle den historien og virkeligheten som vil møte dem i India. Jeg vil også, så langt det står til meg, forsikre meg om at de forbereder seg godt nok på vonde og vanskelige dilemmaer som de etter all sannsynlighet vil komme opp i.

Vel, det var mine tanker etter å ha snufset meg gjennom en av de mest gripende gjenforeningshistorier jeg har sett...

[Gjest Sånn for oss]

Dette er noe jeg har tenkt mye på. Nå så jeg ikke dette programmet, men jeg ER fostermor. Så det jeg skriver her gjelder NORSKE forhold. Hvordan det er i andre land vet jeg egentlig lite om, untatt det landet vi skal adoptere fra, da! Lever med barnets biologiske mor "innpå livet" hele tiden. Og, for oss er ikke dette noe problem! Skal innrømme at det tok litt tid før vi kom så langt, ikke minst siden jeg ble "hovedkonkurrenten" til mor. Men, jeg ser at barnet tjener på denne kontakten. Selv om det er en kontakt mot en vond fortid, så er det nå engang sånn at mor representerer den eneste faktoren som "alltid har vært der". Selv om hun også forsvant x antall ganger.. Mor har endel historier fra spebarns- og småbarnstiden som er DERES historie. Vår historie sammen begynte ikke før den dagen barnet flyttet inn hos oss. H*n trenger denne sammnehengende historien, å høre til i en fortid, på godt og vondt. Selv om det var først i 8-10 årsalderen at h*n begynte å se sammenhenger, legge "skyld" på mor, så trengte h*n det. Tidligere hadde h*n all skyld, h*n var for vanskelig, for frekk, for stygg etc etc.. Nå er vi foreldre, denne definisjonen gjorde minsten selv, fordi VI TAR VARE PÅ H*N. En større tillitserklæring kan man ikke få.. Mor er fremdeles en del av hverdagen vår, gjennom den kontakten vi har med henne. Sånn bør det, og sånn skal det være. En gang tillater kanskje minsten seg å "innrømme" at h*n er glad i henne, da tror jeg mye er gjort i forhold til avklaring, og psykisk helbredelse.. Ikke alle barn blir foster-/ adoptivbarn fordi foreldrene ikke kan "sloss med systemet", eller blir presset til å gi fra seg barna. For NOEN er faktisk barna en klamp om foten, og da er det til det beste at disse barna får andre i foreldrenes sted. Å be om hjelp er første skritt til å få hjelp, å bli hjulpet avhenger av at man makter å ta imot. De som ikke ber/ikke makter å ta imot.. Vel, jeg synes ikke de skulle få ta seg av barna sine, heller! Harde ord. Joda, vet da det. Men jeg har sett unger behandlet verre enn man egentlig kan tenke seg, det er ikke sånn at "alle" som ikke kan vokse opp hos foreldrene ville hatt det bedre der. Tror ikke engang de ville hatt det BRA der.. Og om kontakten blir brutt, så kan det fort utvikle seg en "helgendyrkelse" av bio-foreldrene. De representerer en "enkel" utvei, og et alternativ, når barna føler verden motarbeider dem. Nå virker det jo sånn at denne unge mannen har et "godt hode", så han kan takle det, men 18 er veldig ungt, da..

[trk1365380645]

Ja, et slikt program blir jo veldig tidsmessig komprimert og fokusert på hva som foregår mellom gutten og biomoren. Flere års prosess er fortettet ned til ca 1 time. Og da blir inntrykket også veldig sterkt. Jeg håper og tror at adoptivforeldrene har vært en viktig og god del av prosessen også, og at det hele tiden har vært gjensidig støtte og forståelse mellom gutten og adoptivforeldrene.

Jeg har alltid tenkt at jeg skulle gitt mye for at kinajentene mine skulle kunne finne sine biologiske foreldre. Jeg ville støttet dem fullt ut hele veien. Hvor mange ganger har jeg ikke drømt om å kunne fortelle de biologiske foreldrene at barna deres har det bra, og at de ikke behøver å bekymre seg for dem lenger. Hjertet mitt blør for mødrene deres og all den sorgen og skylden de antakelig har følt over å måtte gi fra seg barna sine. Jeg har også tenkt at jeg vil være så trygg på meg selv og mine barns kjærlighet at hjertet mitt fint kan romme at de også har et kjærlig forhold til sine biologiske foreldre. Det er den fine drømmen om slik jeg ønsker at det kunne være.

Å se programmet i går gjorde at det hele ble mer virkelig. Da jeg så den fantastiske kjemien og sterke kontakten som oppsto mellom gutten og biomoren, måtte jeg ta meg selv i å tenke: hvordan ville jeg opplevd dette om jeg hadde vært adoptivmoren? Ville jeg klart å være så storsinnet at jeg bare hadde gledet meg på deres vegne? Vet du, det er jeg sannelig ikke sikker på. Jeg ville inderlig _ønsket_ å være så storsinnet og trygg på meg selv at jeg _bare_ hadde gledet meg. Men det er den fine ønskedrømmen. Jeg er redd det ville blitt atskillig mer komplekst i virkeligheten. Programmet ga meg en påminner om at jeg ikke er så ideell som jeg skulle ønske jeg var :-)

Det er sant, det kan være langt fra den man ønsker å være til den man er. Jeg tenker også at det ikke er sikkert at det er så lett som jeg ønsker. MEN jeg tenker også at dette er en prosess som skjer over lang tid, som jeg håper mitt barn lar meg få være en del av, og da vil det kanskje ikke være så vanskelig som det kan føles å tenke på det nå? Også tenker jeg at vi har sittet mange damer og menn og sett på dette i går med et lite eller større snev av stikk fordi vi har sett det med brillene til mødre og fedre som har adoptert barna, og identifisert oss mer med den norske moren og faren enn det andre som har sett programmet har. Og det er vel egentlig bra, fordi vi får tenkt litt på og kjent litt på hvordan vi tror det ville vært for oss, og det gir oss mulighet til å tenke og bearbeide det på forhånd, på en måte.

Vi har spurt om muligheten for at det finnes mer info om vårt barn enn vi fikk vite, og det er en slags skrekkblandet fryd fordi jeg på den ene siden ønsker så mye info som mulig både for gullets og vår del, men samtidig er det noe betrygende med å ikke vite og tro at man aldri får vite, mange følelser man slipper å ta stilling til og det liker jeg egentlig godt (ihvertfall helt til klumpen i magen blir så stor at den ikke kan ignoreres lenger:) ). Men samtidig føler jeg at både barnet mitt og den biologiske familien hans er så dyrebare og viktige for mitt liv, at jeg ikke kan la være å finne ut det som er mulig. Og på et vis tenker jeg at det samme vil gjelde hvis gullet noensinne ønsker å treffe biofamilien (spesielt hvis han faktisk klarer det også), at kjærligheten vil være sterkere enn min usikkerhet.

Som du skjønner: Forvirringen og usikkerheten er komplett:) Men jeg tror jeg blir klokere av å lese hva dere andre skriver, og av å sortere tanker i forvirrede innlegg som dette...

[ahg]

Det er sant, det kan være langt fra den man ønsker å være til den man er. Jeg tenker også at det ikke er sikkert at det er så lett som jeg ønsker. MEN jeg tenker også at dette er en prosess som skjer over lang tid, som jeg håper mitt barn lar meg få være en del av, og da vil det kanskje ikke være så vanskelig som det kan føles å tenke på det nå? Også tenker jeg at vi har sittet mange damer og menn og sett på dette i går med et lite eller større snev av stikk fordi vi har sett det med brillene til mødre og fedre som har adoptert barna, og identifisert oss mer med den norske moren og faren enn det andre som har sett programmet har. Og det er vel egentlig bra, fordi vi får tenkt litt på og kjent litt på hvordan vi tror det ville vært for oss, og det gir oss mulighet til å tenke og bearbeide det på forhånd, på en måte.

Vi har spurt om muligheten for at det finnes mer info om vårt barn enn vi fikk vite, og det er en slags skrekkblandet fryd fordi jeg på den ene siden ønsker så mye info som mulig både for gullets og vår del, men samtidig er det noe betrygende med å ikke vite og tro at man aldri får vite, mange følelser man slipper å ta stilling til og det liker jeg egentlig godt (ihvertfall helt til klumpen i magen blir så stor at den ikke kan ignoreres lenger:) ). Men samtidig føler jeg at både barnet mitt og den biologiske familien hans er så dyrebare og viktige for mitt liv, at jeg ikke kan la være å finne ut det som er mulig. Og på et vis tenker jeg at det samme vil gjelde hvis gullet noensinne ønsker å treffe biofamilien (spesielt hvis han faktisk klarer det også), at kjærligheten vil være sterkere enn min usikkerhet.

Som du skjønner: Forvirringen og usikkerheten er komplett:) Men jeg tror jeg blir klokere av å lese hva dere andre skriver, og av å sortere tanker i forvirrede innlegg som dette...

Syns ikke du er det minste forvirrende, jeg :-)

[ahg]

Det er sant, det kan være langt fra den man ønsker å være til den man er. Jeg tenker også at det ikke er sikkert at det er så lett som jeg ønsker. MEN jeg tenker også at dette er en prosess som skjer over lang tid, som jeg håper mitt barn lar meg få være en del av, og da vil det kanskje ikke være så vanskelig som det kan føles å tenke på det nå? Også tenker jeg at vi har sittet mange damer og menn og sett på dette i går med et lite eller større snev av stikk fordi vi har sett det med brillene til mødre og fedre som har adoptert barna, og identifisert oss mer med den norske moren og faren enn det andre som har sett programmet har. Og det er vel egentlig bra, fordi vi får tenkt litt på og kjent litt på hvordan vi tror det ville vært for oss, og det gir oss mulighet til å tenke og bearbeide det på forhånd, på en måte.

Vi har spurt om muligheten for at det finnes mer info om vårt barn enn vi fikk vite, og det er en slags skrekkblandet fryd fordi jeg på den ene siden ønsker så mye info som mulig både for gullets og vår del, men samtidig er det noe betrygende med å ikke vite og tro at man aldri får vite, mange følelser man slipper å ta stilling til og det liker jeg egentlig godt (ihvertfall helt til klumpen i magen blir så stor at den ikke kan ignoreres lenger:) ). Men samtidig føler jeg at både barnet mitt og den biologiske familien hans er så dyrebare og viktige for mitt liv, at jeg ikke kan la være å finne ut det som er mulig. Og på et vis tenker jeg at det samme vil gjelde hvis gullet noensinne ønsker å treffe biofamilien (spesielt hvis han faktisk klarer det også), at kjærligheten vil være sterkere enn min usikkerhet.

Som du skjønner: Forvirringen og usikkerheten er komplett:) Men jeg tror jeg blir klokere av å lese hva dere andre skriver, og av å sortere tanker i forvirrede innlegg som dette...

Syns ikke du er det minste forvirrende, jeg :-)

[Gjest malun]

Slike holdninger forstår jeg rett og slett ikke. Det må da være plass til å være glad i flere? og ha en kjærlighet som rommet og omfavner flere? Eller bunner det i en usikkerhet over om man er viktig nok, eller en sorg over å ikke være biologisk mor? Jeg undres.

Jeg for min del skulle gitt mye for at mitt barn skulle kunne finne sitt kinesiske opphav (antakelig en umulighet).

Både for barnets del, og for den biologiske moren (og faren) som sikkert går rundt med mye sorg, skyld og undring. Jeg skulle så gjerne fortalt dem at barnet har det bra!

Og jeg ville også gjerne hjulpet den moren /foreldrene økonomisk, hvis jeg hadde mulighet til det.

Jeg er fullt klar over at mitt barn har to mødre: den biologiske og meg som er så heldig å være mamman. Jeg er henne evig takknemlig for å ha gitt meg det beste jeg har i livet. Og jeg skulle gjerne gitt henne noe tilbake.

Helt enig. Og som gutten selv sa; de er de norske foreldrene hans som er mamma og pappa.

Det er de som har fått se ham vokse opp, som har fått synge godnattsang, tørke tårer, følge utviklingen, forme holdninger - kort sagt som har fått være fullt ut mamma og pappa hele veien.

Uansett hvor tett forhold han får til biomamma, blir det på en annen måte. Det kan sikkert være like sterkt, men det er to forskjellige roller like fullt.

Som adoptivmamma ville jeg nok vært mer bekymret for om barnet mitt ville blitt såret eller fått for mye å bære på ved en gjenforening.

Ser man dessuten på hvilken flott og reflektert ung mann han tydeligvis er, er det tydelig at foreldrene hans har gjort en god jobb der. Og den første han ringte da han hadde møtt biomoren, var jo mammaen sin i Norge. ;o)

[Gjest malun]

Når jeg så TV-programmet, ble jeg sterkt berørt og imponert over denne guttens ubetingede kjærlighet for sin biologiske mor. Det var åpenbart en berikelse for ham å finne henne og helt fantastisk for henne å bli oppsøkt.

Jeg opplevde at programmet dreide seg om dette - den gode tilknytningen mellom ham og biol. mor. Jeg synes ikke det handlet om det å være adoptivbarn i Norge. Derfor gjorde jeg meg heller ikke mange tanker om hvorvidt han hadde hatt en god oppvekst i Norge eller ikke...synes ikke det var så relevant i historien som ble presentert.

Dette programmet synes jeg handlet om denne gutten og hans reise til Colombia og det han fant, og hvordan det påvirket ham videre i livet.

En så reflektert og hjertevarm gutt har med stor sannsynlighet hatt en trygg og kjærlighetsfull oppvekst hos sine adoptivforeldre i Norge.

Som adopsjonssøker, ble jeg glad for å få denne vinklingen på programmet - uten den tabloide settingen - der forhold til adoptivforeldre og forhold til biologiske foreldre kan bli satt opp imot hverandre.For meg blir det helt feil...

Det er vel slik at alle er glad i sin familie - uansett hvor mange/hvem den består av..? Jeg tror kjærlighet er en utømmelig kilde i oss alle - det er noe vi har nok av selv om vi kan mangle andre matrielle goder.(Kom jo også godt fram i historien.)

Kloke ord!

[jaac]

Slike holdninger forstår jeg rett og slett ikke. Det må da være plass til å være glad i flere? og ha en kjærlighet som rommet og omfavner flere? Eller bunner det i en usikkerhet over om man er viktig nok, eller en sorg over å ikke være biologisk mor? Jeg undres.

Jeg for min del skulle gitt mye for at mitt barn skulle kunne finne sitt kinesiske opphav (antakelig en umulighet).

Både for barnets del, og for den biologiske moren (og faren) som sikkert går rundt med mye sorg, skyld og undring. Jeg skulle så gjerne fortalt dem at barnet har det bra!

Og jeg ville også gjerne hjulpet den moren /foreldrene økonomisk, hvis jeg hadde mulighet til det.

Jeg er fullt klar over at mitt barn har to mødre: den biologiske og meg som er så heldig å være mamman. Jeg er henne evig takknemlig for å ha gitt meg det beste jeg har i livet. Og jeg skulle gjerne gitt henne noe tilbake.

Jeg ønsket bare å lufte noen vanskelige tanker etter å ha sett programmet. Det er ikke alle som er så sikre på sine egne tanker i forkant, slik som deg. Jeg synes at forholdet til bio-mor ble veldig intenst på filmen, og han gikk jo på noen "smeller" bla. pga. hennes prostitusjon. Det er vel heller ikke til å komme fra at noen kan utnytte at bio-barna kommer fra bedre kår. Det var for en stund siden et program om en jente adoptert fra Afrika. Hun måtte trekke seg litt tilbake fra familiegjenforeningen nettopp pga. press og mas om penger. Alle bortadopterte barn har vel heller ikke en sørgende bio-mor. Det kan være narkomane og prostituerte som får barn etter barn uten å bry seg særlig om det. Slik er det til og med Norge. PS - jeg har en bio-sønn også, så jeg har ikke noe savn av å ha gått glipp av noe.

[Gjest nickolesso]

Dette er vel noe alle adoptivforeldre bør være forberedt på!?!!

Jeg tror ikke vi vil komme til å få det vondt om det skulle bli et hjertelig møte mellom bio mor og barna våre en gang. Blir rørt bare ved tanken...Jeg tenker ofte på disse mødrene og håper virkelig å få treffe de en gang! Takke de for de fantastiske ungene de har gitt oss og jeg håper de får se at de har hatt det bra her hos oss. Osv..Jeg tror du må jobbe med og venne deg til tanken at det en gang kan skje. MEN dattera di vil aldri glemme deg, det er du som er mamma!!!!!