"Flinke" pasienter...

[Orio]

For noen dager siden sto det en del her om det å være flink til å formulere seg, skriftlig og muntlig. At det kan være en fordel i terapien.

Selv blir jeg også oppfattet som flink til å formulere meg. Men jeg ser ikke på det som noen fordel. For meg er det ingen fordel. Jeg klarer ikke snakke om ting som jeg ikke har formulert for meg selv lang tid i forveien. På den måten kan terapien lett komme et halvt år på "etterskudd".

En annen side av det samme er at jeg, når jeg sliter mest, later som alt er greit, fordi jeg ikke aner hvordan jeg skal få sagt at ting er vanskelig. Da avskjærer jeg meg selv fra hjelp når jeg trenger det mest.

[Gjest errikah]

Da høres du jo strengt talt ikke ut som en flink pasient.

[Orio]

Da høres du jo strengt talt ikke ut som en flink pasient.

Det er nettopp det som er mitt poeng. Det kan være enorm forskjell på hvilket inntrykk en gir utad og det som er "sannheten". Det var det jeg mente da jeg satte "flinke" i anførselstegn.

Har flere ganger fått høre at det er en stor fordel at jeg er såpass flink til å formulere meg. Men hva når jeg lar være å si alt det jeg ikke vet hvordan jeg skal uttrykke? Da er det ikke lenger en fordel, men tvert i mot en ulempe.

[tjohei]

Det er nettopp det som er mitt poeng. Det kan være enorm forskjell på hvilket inntrykk en gir utad og det som er "sannheten". Det var det jeg mente da jeg satte "flinke" i anførselstegn.

Har flere ganger fått høre at det er en stor fordel at jeg er såpass flink til å formulere meg. Men hva når jeg lar være å si alt det jeg ikke vet hvordan jeg skal uttrykke? Da er det ikke lenger en fordel, men tvert i mot en ulempe.

Ja, nettopp. Det kan hjelpe å skrive ned sine tanker og gi dette til terapeuten.

[splitting]

Det er nettopp det som er mitt poeng. Det kan være enorm forskjell på hvilket inntrykk en gir utad og det som er "sannheten". Det var det jeg mente da jeg satte "flinke" i anførselstegn.

Har flere ganger fått høre at det er en stor fordel at jeg er såpass flink til å formulere meg. Men hva når jeg lar være å si alt det jeg ikke vet hvordan jeg skal uttrykke? Da er det ikke lenger en fordel, men tvert i mot en ulempe.

Åhhh som jeg kjenner meg igjen i det du skriver Orio! Jo vanskeligere en ting er, jo mer velformulert og "formell" blir jeg i uttrykket. Jeg distanserer meg, og avstanden til psykologen min vokser! Og, når jeg så kommer inn til ny time med klumpen i halsen, og virkelig trenger støtte og hjelp, hører jeg meg selv si :"takk jeg har det fint". Snakker om å spille sine kort dårlig!

For å møte dette problemet med å være direkte og å ta opp ting som virkelig er vanskelige, har jeg ofte kommet med tingene nedskrevet. Side opp og side ned med utredninger og tanker. Når jeg skriver føler jeg at det er lettere å være ærlig og rett på sak. Etter å ha fylt min psykologs arkiv til randen, har jeg nå blitt bedt om å slutte med skrivingen. Psykologen vil at jeg skal si det jeg har på hjertet i stedet. Men, det er jo nettopp her vi "flinke" pasienter har et problem. Et element opp i det hele handler for min del om å ta hensyn. Jeg er overforkusert på om terapeuten er i form. Analyserer ansiktsuttrykk og fakter for å finne ut om det er dagen for å være "svak"/snakke om det som tynger, eller om vi skal snakke om lettvinte ting. Sist time var psykologen forkjølet. Jeg så umiddelbart at noe var i veien. Jeg valgte å ligge lavt med de tingene som virkelig er problematisk om dagen. Det er mange ting jeg har lyst til å ta opp. Kanskje klarer jeg å skrive litt om det her inne på forumet. Det hjelper i alle fall med det "felleskapet" man føler når man kan kjenne seg igjen i innlegg som ditt. Thanks!

Hei så lenge!

[frosken]

Det å ha god evne til å uttrykke seg generelt sett medører ikke nødvendigvis en evne til å være nærværende og direkte i forhold til personlige forhold.

Det er vel ikke din generelle evne til å uttrykke deg som ødelegger for deg; er det ikke din manglende evne til å snakke om det som angår deg som er problemet?

[Gjest snakkesalig]

Det å ha god evne til å uttrykke seg generelt sett medører ikke nødvendigvis en evne til å være nærværende og direkte i forhold til personlige forhold.

Det er vel ikke din generelle evne til å uttrykke deg som ødelegger for deg; er det ikke din manglende evne til å snakke om det som angår deg som er problemet?

Jeg klarer svært sjeldent og snakke om et problem og være følelsesmessig til stedet i det samtidig.

Har brukt en del tid og frustrasjon på å dressere behandleren til at når jeg en sjelden gang virkelig viser sårbarhet er det tid for få eller ingen ord, ingen spørsmål eller beskrivelser.

Kommer min sårbarhet fram, men blir skjøvet bort av ord og ressonement, blir de vonde følelsene som en udefinerbar gift og smerte inni meg som kan ta måneder å lufte ut.

Det er nok ikke alltid like innlysende for omgivelsene at en snakkesalig person som meg ikke er i stand til å føle en følelse og beskrive den samtidig. Den minste apell til min logikk fjerner all kontakt med selve følelsen. Den forsvinner ikke, jeg mister bare muligheten til å håndtere den konstruktivt.

Det er like lite innlysende for omgivelsene at jeg kan beskrive et problem / en smerte så direkte og "reflektert" som jeg ofte klarer, og likevel ikke være noe som helst sted i nærheten av å greie og håndtere det.

[frosken]

Jeg klarer svært sjeldent og snakke om et problem og være følelsesmessig til stedet i det samtidig.

Har brukt en del tid og frustrasjon på å dressere behandleren til at når jeg en sjelden gang virkelig viser sårbarhet er det tid for få eller ingen ord, ingen spørsmål eller beskrivelser.

Kommer min sårbarhet fram, men blir skjøvet bort av ord og ressonement, blir de vonde følelsene som en udefinerbar gift og smerte inni meg som kan ta måneder å lufte ut.

Det er nok ikke alltid like innlysende for omgivelsene at en snakkesalig person som meg ikke er i stand til å føle en følelse og beskrive den samtidig. Den minste apell til min logikk fjerner all kontakt med selve følelsen. Den forsvinner ikke, jeg mister bare muligheten til å håndtere den konstruktivt.

Det er like lite innlysende for omgivelsene at jeg kan beskrive et problem / en smerte så direkte og "reflektert" som jeg ofte klarer, og likevel ikke være noe som helst sted i nærheten av å greie og håndtere det.

Jeg er enig med deg at denne "adskillelsen" mellom følelse og språk/rasjonalitet ikke er så lett å hverken oppdage eller forstå for dine omgivelser. Men jeg synes man bør kunne forvente at psykologer og psykiatere har innsikt i denne problemstillingen da den vel ikke er så uvanlig å støte på i forbindelse med terapi.

Klarer du å skrive om dine følelser mer nært eller er det like vanskelig?