Er dere "superforeldre"?

[Gjest maybe it`s...]

Kanskje dere kunne spørre vennene deres om å være barnevakt;)

Det er veldig dumt hvis vennene dine ikke prøver å tenke på at alt ikke trenger å bli rosenrødt, og enda dummere er det hvis dere ikke kan snakke ordentlig sammen fordi det føles som du sier noe feil. Kanskje du kan fortelle dem det, at det føles for deg som om de ikke forstår deg og ser ned på deg, kanskje vil det kunne føre til en samtale om både positive og negative sider med å ha barn?

Men uff, driver gravide faktisk og skremmer hverandre med fæle fødselshistorier??? Da er jeg veldig glad for at jeg aldri har blitt gravid, jeg ville jo fått fullstendig panikk og ikke klart å glede meg til å få barn!

Det er ikke snakk om å "skremme", men mange gravide har et voldomt informasjonsbehov og vil gjerne vite alt om andres fødsler. Det er en måte å forberede seg på. Og det fine er at det fint går an å snakke om både de gode og vonde tingene. En fødsel er for mange både det "verste" og beste som har skjedd dem. Smertene kan være uutholdelige, mens gleden over barnet er ubeskrivelig god. Slik er det vel kanskje litt å hente et adoptivbarn også? Smerter har dere jo ikke, men regner med dere også kan "grue" dere til det ukjente, til utfordringene ved hentingen?

[trk1365380645]

Det er ikke snakk om å "skremme", men mange gravide har et voldomt informasjonsbehov og vil gjerne vite alt om andres fødsler. Det er en måte å forberede seg på. Og det fine er at det fint går an å snakke om både de gode og vonde tingene. En fødsel er for mange både det "verste" og beste som har skjedd dem. Smertene kan være uutholdelige, mens gleden over barnet er ubeskrivelig god. Slik er det vel kanskje litt å hente et adoptivbarn også? Smerter har dere jo ikke, men regner med dere også kan "grue" dere til det ukjente, til utfordringene ved hentingen?

Klart det er skummelt og spennende å hente barnet sitt, personlig var jeg følelsesmessig i vakuum en tid før vi reiste og helt til vi traff gullet, jeg klarte ikke føle følelsene, det ble for sterkt.

Men når det gjelder fødselssmerter...er fryktelig pysete og redd for smerter, men det kunne jo hende at det ville bli bedre av å snakke om det, hvis jeg mot formodning skulle komme i den situasjonen noen gang?!

[Gjest maybe it`s...]

Klart det er skummelt og spennende å hente barnet sitt, personlig var jeg følelsesmessig i vakuum en tid før vi reiste og helt til vi traff gullet, jeg klarte ikke føle følelsene, det ble for sterkt.

Men når det gjelder fødselssmerter...er fryktelig pysete og redd for smerter, men det kunne jo hende at det ville bli bedre av å snakke om det, hvis jeg mot formodning skulle komme i den situasjonen noen gang?!

Ingen går vel rundt og gleder seg til smertene:) De fleste er ganske spent og mange er redde, men det hjelper å vite at "alle" andre har klart det og overlevd:) Det er en naturlig og "meningsfylt" smerte og det hjelper det å tenke på.

[nanchang]

for jeg hadde i 7 år EN ting som stod i hodet på meg, døgnet rundt omtrent: jeg vil bli mamma!!! Så da jeg ble det, så var det selvfølgelig helt fantastisk, og jeg hadde masser av oppdemmet energi, slik at det å stå opp klokka 6 med barnet ikke ble noe problem, liten egentid, masing, bleieskift NÅ igjen, det går i unger unger hele dagen - dette hadde jeg et voldsomt overskudd til. Flere av mine venninner som hadde ett eller flere småbarn ønsket nok at jeg skulle okke og uffe meg litt over at morsrollen også var slitsom, men beklager, alt var bare herlig. Med nr 2 ble det mere strevsomt altså, og jeg hadde ikke så mye å gå på, slik at jeg ble - og er - ei helt vanlig mamma, med gode dager og sure dager, traller og synger og leiker noen ganger, andre ganger trygler jeg dem om å se en video og være stille, passive og heldigvis er det snart leggetid. Ja der er søte, okk, særlig når de sover...

[Gjest malun]

"Er veldig glad for at jeg slipper å adoptere selv"

Å adoptere er ikke noe man må gjøre eller slipper å gjøre - det er noe man velger.

For øvrig: De "superforeldrene" du nevner har jeg også møtt, men like ofte med egenfødte barn - eller uten barn i det hele tatt. Noen mennesker er usedvanlig selvgode, sånn er det bare. Tror ikke det har så mye å gjøre med hvordan man får barn.

Selv har jeg en egenfødt sønn og har valgt å adoptere nestemann. Så nå er jeg selvsagt spent på om jeg plutselig blir superforelder. ;oP

[snø]

"Er veldig glad for at jeg slipper å adoptere selv"

Å adoptere er ikke noe man må gjøre eller slipper å gjøre - det er noe man velger.

For øvrig: De "superforeldrene" du nevner har jeg også møtt, men like ofte med egenfødte barn - eller uten barn i det hele tatt. Noen mennesker er usedvanlig selvgode, sånn er det bare. Tror ikke det har så mye å gjøre med hvordan man får barn.

Selv har jeg en egenfødt sønn og har valgt å adoptere nestemann. Så nå er jeg selvsagt spent på om jeg plutselig blir superforelder. ;oP

åjada, bare vent og se, malun! Papir med stempel på, som du kan dra fram i alle sammenhenger for å hevde dine suverene egenskaper som mor, hihihi ;o)

Beste hilsen fra

[hix]

Adoptivforeldre gjør ofte den feilen at de tror at akkurat deres barn må håndteres som porselen fordi de er så skjøre og bærer med seg så mye ballast, både fra sin egen fortid og fra selve omsorgsovertagelsen. Vi er så på hugget etter problemer at vi ender opp med å se problemer der de ikke finnes. Adoptivbarn er kan nok derfor være utsatt for å bli overbeskyttet. Det gjør seg utslag i slike tanker som at barn ikke har godt av å tusle rundt for seg selv på en lekeplass. De skal fotfølges av sine foreldre ut i skog og mark og “tvangsaktiviseres”.

Vi adoptivforeldre sliter ofte i starten med det som i idretten kalles “overtenning”. Derfor trenger litt tid før vi endelig innser at ungene våre faktisk tåler en støyt og har godt av å få litt fri fra vår intense og velmente omsorg. Jeg har sett mange ambisiøse adoptivforeldre som har gått så hardt ut at de til slutt møter veggen og må innse at ambisjonsnivået må korrigeres. De legger i vei med stor fart og glemmer at det er maraton og ikke 100 meter de løper. Det er nemlig lett å gi barnet så mye plass at det ikke blir rom til en selv. Fra utsiden ser det jo perfekt ut, men ofte ville nok alle parter på lang sikt hatt bedre av at mor tok med seg kaffen og avisen på lekeplassen og lot ungen klare seg selv i sandkassa.

Til vårt forsvar så må det sies at det slett ikke alltid er like enkelt å “kna” en toåring inn i en etablert familie heller. Det er mange skarpe hjørner som skal pusses vekk før harmonien kommer på plass. Det kreves faktisk et ganske høyt motivasjonsnivå for at ting skal gå seg raskt til.

[trk1365380645]

Adoptivforeldre gjør ofte den feilen at de tror at akkurat deres barn må håndteres som porselen fordi de er så skjøre og bærer med seg så mye ballast, både fra sin egen fortid og fra selve omsorgsovertagelsen. Vi er så på hugget etter problemer at vi ender opp med å se problemer der de ikke finnes. Adoptivbarn er kan nok derfor være utsatt for å bli overbeskyttet. Det gjør seg utslag i slike tanker som at barn ikke har godt av å tusle rundt for seg selv på en lekeplass. De skal fotfølges av sine foreldre ut i skog og mark og “tvangsaktiviseres”.

Vi adoptivforeldre sliter ofte i starten med det som i idretten kalles “overtenning”. Derfor trenger litt tid før vi endelig innser at ungene våre faktisk tåler en støyt og har godt av å få litt fri fra vår intense og velmente omsorg. Jeg har sett mange ambisiøse adoptivforeldre som har gått så hardt ut at de til slutt møter veggen og må innse at ambisjonsnivået må korrigeres. De legger i vei med stor fart og glemmer at det er maraton og ikke 100 meter de løper. Det er nemlig lett å gi barnet så mye plass at det ikke blir rom til en selv. Fra utsiden ser det jo perfekt ut, men ofte ville nok alle parter på lang sikt hatt bedre av at mor tok med seg kaffen og avisen på lekeplassen og lot ungen klare seg selv i sandkassa.

Til vårt forsvar så må det sies at det slett ikke alltid er like enkelt å “kna” en toåring inn i en etablert familie heller. Det er mange skarpe hjørner som skal pusses vekk før harmonien kommer på plass. Det kreves faktisk et ganske høyt motivasjonsnivå for at ting skal gå seg raskt til.

Det høres ut som en dame jeg kjenner som fødte et etterlengtet barn da hun var 41, etter å ha ventet på det i 20 år! Så jeg tror ikke nødvendigvis det er adoptivforeldre du snakker om, men kanskje litt oftere foreldre som har ventet veldig lenge på barnet sitt?

[ahg]

Takk for mange svar! Skal si det var aktivitet på dette forumet:)

Er helt enig med dere alle i at det ikke er riktig å generalisere. Det var ikke det som var meningen. Lurte bare litt siden jeg har erfart litt mange sånne kommentarer.

Jeg er ikke glad for at jeg slipper å adoptere fordi det er noe "forferdelig". Men som mor til en ett-åring kan jeg jo forestille meg selve henteprosessen som ganske vanskelig. Selvsagt er det det beste for barnet, men det må nå likevel være tøft å hente barnet ut av sitt kjente miljø, og vekk fra sine fosterforeldre f.eks. Det må det vel være "lov" å si?

Det er sikkert bare meg som er litt usikker, men enkelte ting synes jeg det kan være vanskelig å snakke med mine kommende adoptant-venner om. Som f.eks dette med hentingen og det romantiserte bildet av foreldrerollen. Og slike ting synes jeg faktisk det er uproblematisk å snakke med andre foreldre om, så det er ikke helt det samme. Det er jo forskjell på å føde et barn og å adoptere? Det er jo ikke noe å diskutere, uten at det dermed er sagt at det ene er noe "bedre" enn det andre. Er kanskje redd for å si noe "feil", vet jo at de har slitt lenge med barnløsheten. Når jeg snakker med dem er jeg utelukkende positiv og gleder meg masse sammen med dem over det som skal skje. Det skal bare bli enda mer interessant å snakke om det når de har fått litt erfaring de også.

Og selvsagt, "superforeldre" og bedrevitere finnes i begge leire!

Men det er viktig for oss som har født egne barn også at omgivelsene vet at vi har fått dem fordi vi ønsker det over alt og at vi vil gjøre alt for våre barn:) Sånn burde det være for alle foreldre.

Jeg synes det er flott at du stiller de spørsmålene du har gjort. Fra alle svarene du har fått ser du jo også at temaet engasjerer!

Merker meg at du omtaler det paret du kjenner som skal adoptere, som veldig idealistiske. De har ventet lenge og sårt på å få barn, lengter sikkert sterkt, og har et stort behov for å glede seg og tro på at alt vil gå så bra. Samtidig vet jeg av egen erfaring at man kan gå på en smell om man har for idealistiske og romantiske forestillinger på forhånd (som du kanskje har lest av innlegget mitt ovenfor). Man skal absolutt ikke prøve å ta gleden fra dette paret, men de kommer nok til å måtte svelge en del kameler med tiden hvis de har veldig mange og bastante oppfatninger om hvordan ting skal bli. Det er et sprell levende barn med egen personlighet, egen vilje og egne behov de vil få i hus, ikke en dukke som er programmert til å følge deres opplegg uten motstand.

Overtakelsen av barnet kan feks bli en ganske slitsom affære. Barnet kan hyle og skrike som besatt i mange timer - av og til dager, det kan nekte å spise, ha store problemer med å roe seg ned, ikke sove ordentlig om natten, avvise den ene av foreldrene i opptil uker og måneder, bli sykt, få problemer med fordøyelsen osv. Noen ganger faller ikke foreldrene helt for barnet i begynnelsen heller, og det er naturligvis vondt å oppleve. Det kan selvfølgelig også gå over all forventning, og man kan oppleve en enorm lykkerus. Det er svært vanlig at den første tiden er både lykkelig og slitsom. (Sånn er det jo når man føder også, selv om utfordringene til dels er forskjellige.) Kort sagt, man kan ha mange drømmer og forhåpninger, men man vet aldri hvordan det blir før man står midt oppi det.

Vil gi deg link til en artikkel som omtaler noen av utfordringene foreldre og adoptivbarn kan møte den første tiden. Det er ikke sikkert dine venner er mottakelig for å lese eller ta inn noe slikt i det hele tatt. De må kanskje få erfare selv når tiden kommer at det ikke alltid bare er fryd og gammen med barn, uansett hvor høyt man elsker dem. Du _vet_ fordi du har direkte erfaring, de har bare drømmer og forhåpninger å lene seg på foreløpig. Jeg tror du gjør lurt i å være støttende og positiv, og kanskje nøye deg med å komme med noen diskrete hint innimellom. Noen foreslo at du kan be dem være barnevakt. Barnevakt for en hel helg - det ville kanskje gitt dem noe tygge å på :-)

Her er linken:

http://www.aurorasenter.no/ahg/Adopsjon_utfordringer_hoved.htm

[Gjest farslykke]

Det høres ut som en dame jeg kjenner som fødte et etterlengtet barn da hun var 41, etter å ha ventet på det i 20 år! Så jeg tror ikke nødvendigvis det er adoptivforeldre du snakker om, men kanskje litt oftere foreldre som har ventet veldig lenge på barnet sitt?

Second that!

Det er neppe særlig mye som skiller adoptivforeldre som har ventet lenge på å få barn, fra andre foreldre som hadde lang ventetid.

Vil også nok en gang minne om at det faktisk er en god delog økende andel (selv om vi er i et klart mindretall) adoptivforeldre som har valgt å adoptere som førstevalg. Hvordan passer vi inn i et slikt generaliserende bilde hix?

Nei, trk har rett. Foreldre er foreldre på så mange ulike måter. Ingen er feilfrie, ingen oppskrift passer som hånd i hanske for alle. Det gjelder selvsagt for adoptivforeldre, som for alle andre foreldre. Jeg kan ikke skjønne hvorfor vi skal gjøre oss så annerledes fra andre. Tvert imot er jeg opptatt av å normalisere og "vanliggjøre" adopsjon og derigjennom adoptivbarn.

[Gjest Morten Johanssen]

Second that!

Det er neppe særlig mye som skiller adoptivforeldre som har ventet lenge på å få barn, fra andre foreldre som hadde lang ventetid.

Vil også nok en gang minne om at det faktisk er en god delog økende andel (selv om vi er i et klart mindretall) adoptivforeldre som har valgt å adoptere som førstevalg. Hvordan passer vi inn i et slikt generaliserende bilde hix?

Nei, trk har rett. Foreldre er foreldre på så mange ulike måter. Ingen er feilfrie, ingen oppskrift passer som hånd i hanske for alle. Det gjelder selvsagt for adoptivforeldre, som for alle andre foreldre. Jeg kan ikke skjønne hvorfor vi skal gjøre oss så annerledes fra andre. Tvert imot er jeg opptatt av å normalisere og "vanliggjøre" adopsjon og derigjennom adoptivbarn.

Hei

Oslo tingrett skal behandle spørsmålet hva som skal tillates for å bli adoptivforeldre til barn om noen få uker. Det er trist at statens adopsjonsmyndighet tillater barn å bli påført en formell adopsjon uten at lovens vilkår for dette er oppfyllt. At ca. 95% av alle dagens adopsjonskrav blir oppfyllt fra Bufdirs side, tyder ikke på at dagens adoptanter er noen "superforeldre". Min erfaring er at de opprinnelige foreldre ganske ofte har vært langt bedre foreldre enn det som ble barnets a-foreldre. Når voksne adopterte selv oppdager slikt, kan det virke sjokkerende på dem.

Det er rart å se at homofile par definerer seg nesten som "superforeldre" i kampen for sin famøse "rett til å adoptere".

Det er også interessant å se hvor mange a-foreldre som skiller seg og deretter lar den adopterte ungdommen seile sin egen sjø.

Neida, a-foreldre er nok ikke så kvalifisert, skikket og egnet som de tror de er eller andre mener de er, men som loven krever de skulle være.

Ha en god sportshelg!

[Gjest malun]

åjada, bare vent og se, malun! Papir med stempel på, som du kan dra fram i alle sammenhenger for å hevde dine suverene egenskaper som mor, hihihi ;o)

Beste hilsen fra

*gleder meg*

;oD

[Gjest malun]

Det høres ut som en dame jeg kjenner som fødte et etterlengtet barn da hun var 41, etter å ha ventet på det i 20 år! Så jeg tror ikke nødvendigvis det er adoptivforeldre du snakker om, men kanskje litt oftere foreldre som har ventet veldig lenge på barnet sitt?

Veldig godt poeng!

[muriel]

"Er veldig glad for at jeg slipper å adoptere selv"

Å adoptere er ikke noe man må gjøre eller slipper å gjøre - det er noe man velger.

For øvrig: De "superforeldrene" du nevner har jeg også møtt, men like ofte med egenfødte barn - eller uten barn i det hele tatt. Noen mennesker er usedvanlig selvgode, sånn er det bare. Tror ikke det har så mye å gjøre med hvordan man får barn.

Selv har jeg en egenfødt sønn og har valgt å adoptere nestemann. Så nå er jeg selvsagt spent på om jeg plutselig blir superforelder. ;oP

Jeg har definitivt mest sans for de superforeldrene som IKKE har barn selv!!

Du vet, de som ser irritert på ungen som slår seg vrang, og tenker (eller enda bedre: sier!!!): "Hvis jeg hadde fått hatt den rampungen i noen dager, så skulle jeg nok fått skikk på ham!!"

Det aller, aller beste er selvfølgelig superforeldre uten barn - når de FÅR barn!

;-)

[Gjest farslykke]

Hei

Oslo tingrett skal behandle spørsmålet hva som skal tillates for å bli adoptivforeldre til barn om noen få uker. Det er trist at statens adopsjonsmyndighet tillater barn å bli påført en formell adopsjon uten at lovens vilkår for dette er oppfyllt. At ca. 95% av alle dagens adopsjonskrav blir oppfyllt fra Bufdirs side, tyder ikke på at dagens adoptanter er noen "superforeldre". Min erfaring er at de opprinnelige foreldre ganske ofte har vært langt bedre foreldre enn det som ble barnets a-foreldre. Når voksne adopterte selv oppdager slikt, kan det virke sjokkerende på dem.

Det er rart å se at homofile par definerer seg nesten som "superforeldre" i kampen for sin famøse "rett til å adoptere".

Det er også interessant å se hvor mange a-foreldre som skiller seg og deretter lar den adopterte ungdommen seile sin egen sjø.

Neida, a-foreldre er nok ikke så kvalifisert, skikket og egnet som de tror de er eller andre mener de er, men som loven krever de skulle være.

Ha en god sportshelg!

Vet at jeg ikke bør la meg provosere av Morten Johanssen og hans innlegg. Men jeg lurer på hva som er hensikten med innleggene. Er det å skape dårlig stemning? Er det å gjøre livet vanskelig for andre? Det er nemlig klin umulig å lese noe som helst sammenhengende resonnementer ut av oppgulpet MJ til stadighet serverer.

Denne gangen kommer han med følgende fantastiske setning:

"Min erfaring er at de opprinnelige foreldre ganske ofte har vært langt bedre foreldre enn det som ble barnets a-foreldre."

Hva menes her? Hvilke erfaringer kan mannen vise til mht utenlandsadopsjon, som det faktisk er tale om her? Vet ikke MJ at utenlandsadopterte barn i overveldende flertall er barnehjemsbarn, hittebarn, foreldreløse? I en slik sammenheng hengler MJs setning og dingler i luften, uten sammenheng, uten saklighet og uten poeng. Et gjennomgående kjennetegn ved MJs innlegg, for øvrig.

Det er ikke mulig å hevde at de opptinnelige foreldrene har vært bedre foreldre, all den tid de faktisk enten er døde, har satt fra seg barnet på gaten, har frivilig overgitt det til myndighetene fordi de ikke mener at de selv kan gi barnet sitt det livet de ønsker for dem.

Igjen: Ja, jeg vet at det er utrolig dumt å la seg provosere, men jeg klarer bare ikke å fatte og begripe hvilken hensikt MJ har med sine tanketomme innlegg. Er du rett og slett bare ute etter å lage kvalm?

[Ahava]

Vet at jeg ikke bør la meg provosere av Morten Johanssen og hans innlegg. Men jeg lurer på hva som er hensikten med innleggene. Er det å skape dårlig stemning? Er det å gjøre livet vanskelig for andre? Det er nemlig klin umulig å lese noe som helst sammenhengende resonnementer ut av oppgulpet MJ til stadighet serverer.

Denne gangen kommer han med følgende fantastiske setning:

"Min erfaring er at de opprinnelige foreldre ganske ofte har vært langt bedre foreldre enn det som ble barnets a-foreldre."

Hva menes her? Hvilke erfaringer kan mannen vise til mht utenlandsadopsjon, som det faktisk er tale om her? Vet ikke MJ at utenlandsadopterte barn i overveldende flertall er barnehjemsbarn, hittebarn, foreldreløse? I en slik sammenheng hengler MJs setning og dingler i luften, uten sammenheng, uten saklighet og uten poeng. Et gjennomgående kjennetegn ved MJs innlegg, for øvrig.

Det er ikke mulig å hevde at de opptinnelige foreldrene har vært bedre foreldre, all den tid de faktisk enten er døde, har satt fra seg barnet på gaten, har frivilig overgitt det til myndighetene fordi de ikke mener at de selv kan gi barnet sitt det livet de ønsker for dem.

Igjen: Ja, jeg vet at det er utrolig dumt å la seg provosere, men jeg klarer bare ikke å fatte og begripe hvilken hensikt MJ har med sine tanketomme innlegg. Er du rett og slett bare ute etter å lage kvalm?

Hvilken hensikt han har med å holde på slik kan man vel bare undres over.. Er ikke sikker på at han vet det selv, engang! Har blitt flink nå da, kan la være å føle meg provosert i lange perioder ;-) Det blir bare mer og mer klart at han ikke klarer å lage innlegg med et LITE skinn av sannsynlighet og redelighet. Litt synd, egentlig, en som visste hva han snakket om, og som kunne fått oss til å tenke over ting hadde vært sunt, tror jeg. Men MJ blir bare.. litt trist? Og til tider irriterende.

[Gjest Morten Johanssen]

Vet at jeg ikke bør la meg provosere av Morten Johanssen og hans innlegg. Men jeg lurer på hva som er hensikten med innleggene. Er det å skape dårlig stemning? Er det å gjøre livet vanskelig for andre? Det er nemlig klin umulig å lese noe som helst sammenhengende resonnementer ut av oppgulpet MJ til stadighet serverer.

Denne gangen kommer han med følgende fantastiske setning:

"Min erfaring er at de opprinnelige foreldre ganske ofte har vært langt bedre foreldre enn det som ble barnets a-foreldre."

Hva menes her? Hvilke erfaringer kan mannen vise til mht utenlandsadopsjon, som det faktisk er tale om her? Vet ikke MJ at utenlandsadopterte barn i overveldende flertall er barnehjemsbarn, hittebarn, foreldreløse? I en slik sammenheng hengler MJs setning og dingler i luften, uten sammenheng, uten saklighet og uten poeng. Et gjennomgående kjennetegn ved MJs innlegg, for øvrig.

Det er ikke mulig å hevde at de opptinnelige foreldrene har vært bedre foreldre, all den tid de faktisk enten er døde, har satt fra seg barnet på gaten, har frivilig overgitt det til myndighetene fordi de ikke mener at de selv kan gi barnet sitt det livet de ønsker for dem.

Igjen: Ja, jeg vet at det er utrolig dumt å la seg provosere, men jeg klarer bare ikke å fatte og begripe hvilken hensikt MJ har med sine tanketomme innlegg. Er du rett og slett bare ute etter å lage kvalm?

Til "Farslykke".

Tusener av voksne adopterte her i landet har lært sine opprinnelige foreldre å kjenne i tillegg til at de kjenner sine a-foreldre godt. Å sammenlikne opprinnelige foreldre med a-foreldre er derfor en enkel affære. At dagens adoptanter ser ned og ofte har et nedlatende forhold til adoptertes opprinnelige foreldre, er nok ditt innlegg et typisk eksempel på. At adopterte skal måtte adoptere sine a-foreldres holdning og syn på sine opprinnelige foreldre, er neppe til adopterte barns beste, men kanskje noe en del adoptanter og a-foreldre mener er best for dem selv.

Man man må ikke glemme at Bufetat kun har gitt vedtak for at man er kvalifisert til å søke om å bli adoptanter til et utenlandsk fremmed og ukjent barn - ikke at man er det om man skulle bli formidlet et barn. Når formilding har skjedd må de relle legalitets- og ganglighetskontroller gjøres, men dette har dessverre den norske stats adopsjonsmyndighet siden krigen stort sett neglisjert. Derfor blir det nå rettsaker om adopsjoner den norske stat har gitt sin godkjennelse til.

Er ikke også adopsjonsvillige interessert i at barn skal sikres lovlige, gyldig og gagnlge adopsjoner?

Selv om man kan alt om hvordan man skal skaffe seg en bruktbil, så betyr det ikke at man vet noe om bil og er god til å kjøre bil. Om man så blåser i om man har erhvervet bruktbilen på en lovlig måte, har man ikke engang rett til å ha bilen. Å mene at man er en bedre bileier og bilkjører enn den ukjente første eieren, kan selvsagt enhver gjøre.

Kanskje dette er temaer som blir for krevende for de som krever å få til seg et barn som må skilles fra sin mor og/eller far for å få sitt ønske oppfyllt?

[Gjest Morten Johanssen]

Hvilken hensikt han har med å holde på slik kan man vel bare undres over.. Er ikke sikker på at han vet det selv, engang! Har blitt flink nå da, kan la være å føle meg provosert i lange perioder ;-) Det blir bare mer og mer klart at han ikke klarer å lage innlegg med et LITE skinn av sannsynlighet og redelighet. Litt synd, egentlig, en som visste hva han snakket om, og som kunne fått oss til å tenke over ting hadde vært sunt, tror jeg. Men MJ blir bare.. litt trist? Og til tider irriterende.

Hei.

Du spør omhensikten med å presentere denne type informasjon til adoptanter og a-foreldre.

Vel, faktum er at en voksenblitt adoptert har ca. en 50% sjanse for å få dømt adopsjonen ulovlig og ugyldig av domstolen fordi statens adopsjonsmyndighet har unnlatt å gjøre jobben sin. Det er med andre ord opp til svært mange voksenblitte adopterte alene å bestemme om den statsgodkjente adopsjonen skal annuleres eller ikke. Å være adoptivforeldre som for dom for at en har vært ulovlig adoptivforeldre og aldri vært barnets rette foreldre, er kanskje noe som noen adoptanter eller a-foreldre er interessert i å vite noe om og evnt. gjøre noe med for unngå at adopsjonen skal prøves og avgjøres av domstolen uten at a-foreldrene har noen innflydelse på saksanlegget og utfallet.

A-foreldre vil vel neppe like å bli beskrevet og vurdert hvordan de har vært som a-foreldre i en rettssak?

[Gjest puh... - eneste signaturen som virket...]

Hei.

Du spør omhensikten med å presentere denne type informasjon til adoptanter og a-foreldre.

Vel, faktum er at en voksenblitt adoptert har ca. en 50% sjanse for å få dømt adopsjonen ulovlig og ugyldig av domstolen fordi statens adopsjonsmyndighet har unnlatt å gjøre jobben sin. Det er med andre ord opp til svært mange voksenblitte adopterte alene å bestemme om den statsgodkjente adopsjonen skal annuleres eller ikke. Å være adoptivforeldre som for dom for at en har vært ulovlig adoptivforeldre og aldri vært barnets rette foreldre, er kanskje noe som noen adoptanter eller a-foreldre er interessert i å vite noe om og evnt. gjøre noe med for unngå at adopsjonen skal prøves og avgjøres av domstolen uten at a-foreldrene har noen innflydelse på saksanlegget og utfallet.

A-foreldre vil vel neppe like å bli beskrevet og vurdert hvordan de har vært som a-foreldre i en rettssak?

puh...

[Gjest farslykke]

Til "Farslykke".

Tusener av voksne adopterte her i landet har lært sine opprinnelige foreldre å kjenne i tillegg til at de kjenner sine a-foreldre godt. Å sammenlikne opprinnelige foreldre med a-foreldre er derfor en enkel affære. At dagens adoptanter ser ned og ofte har et nedlatende forhold til adoptertes opprinnelige foreldre, er nok ditt innlegg et typisk eksempel på. At adopterte skal måtte adoptere sine a-foreldres holdning og syn på sine opprinnelige foreldre, er neppe til adopterte barns beste, men kanskje noe en del adoptanter og a-foreldre mener er best for dem selv.

Man man må ikke glemme at Bufetat kun har gitt vedtak for at man er kvalifisert til å søke om å bli adoptanter til et utenlandsk fremmed og ukjent barn - ikke at man er det om man skulle bli formidlet et barn. Når formilding har skjedd må de relle legalitets- og ganglighetskontroller gjøres, men dette har dessverre den norske stats adopsjonsmyndighet siden krigen stort sett neglisjert. Derfor blir det nå rettsaker om adopsjoner den norske stat har gitt sin godkjennelse til.

Er ikke også adopsjonsvillige interessert i at barn skal sikres lovlige, gyldig og gagnlge adopsjoner?

Selv om man kan alt om hvordan man skal skaffe seg en bruktbil, så betyr det ikke at man vet noe om bil og er god til å kjøre bil. Om man så blåser i om man har erhvervet bruktbilen på en lovlig måte, har man ikke engang rett til å ha bilen. Å mene at man er en bedre bileier og bilkjører enn den ukjente første eieren, kan selvsagt enhver gjøre.

Kanskje dette er temaer som blir for krevende for de som krever å få til seg et barn som må skilles fra sin mor og/eller far for å få sitt ønske oppfyllt?

Etter å ha lest den usammenhengende harangen som faktisk ikke er relatert til virkelighetens verden, kan jeg med lett hjerte konkludere med at MJ ikke skriver her på DOL fordi han er ute etter å hetse, skade eller såre. han skriver slik fordi han rett og slett ikke vet bedre. Han lever i en fantasiverden. Da er det vanskelig å føre saklige meningsutvekslinger. Fra og med nå lover jeg, lover, lover, lover, å ikke svare på innlegg fra MJ.

MJ er ikke slem, bare på feil sted, i feil forum og i sin egen private verden.