voksen med adhd/add

[balu]

Hei.

Er det noen av dere som har erfaring med å leve med voksne med diagnosen?Jeg har en mann som jeg synes er utrolig vanskelig å leve sammen med.Om det er det ene el det andre med ham det vet ikke jeg, men at jeg sliter det er helt sikkert.Jeg vet aldri hva slags humør han befinner seg i.Enten er han snakkesalig og godt på lag, eller så er han taus og nedfor.Han er generelt noe fjern syns jeg da.Spør jeg om noe må jeg belage meg på å vente på et svar,om jeg får et..Han tar seg heller ikke sammen.Er han sur er han det om kongen kommer på besøk..Han har en "hakkete"måte å snakke til meg på i andres nærvær og det hater jeg.Men sier jeg det forstår han ingenting.Det nytter heller ikke å diskutere ting,for alt er min feil uansett og jeg velger selv å lage problem..Ingen gode samtaler altså..Han kommer heller aldri med noe forslag om ting,jeg må planlegge alt ellers blir ingenting gjort.Skal vi ut er det jeg som tar meg av alt,han klarer såvidt å bli ferdig med seg selv.Jeg blir ganske frustrert, måtte bare lette litt på trykket.Dumt å spør om dette er normalt, vi er jo så forskjellige.Men av og til luredr jeg på om det er en grunn for at han er så vanskelig..

[Gjest Noranne]

Hei!

Jeg har en bror med ADHD. Han er gift, har tre unger og fungerer rimelig bra både på jobben og hjemme. Det eneste som er er nok en viss uro og at han driver med litt vel mange prosjekter på en gang. Ikke alt blir avsluttet. Jeg kjenner også to voksne kinner med ADHD. Ingen av disse tre oppfører seg sånn ovenfor partneren din som du beskriver. Så her kan det nok foreligge en annen problematikk i tillegg. Det er ikke min sak selvfølgelig - men er dette virkelig en partner å satse på? Du bør det jo ha godt du også?

[Gjest antisosial?]

Har dere noe godt forhold i hele tatt? Synest ikke dette høres ut som add eller ad/hd egentlig, men mer som "rusk på personligheten".

Hva får deg til å bli i dette forholdet?

[balu]

Har dere noe godt forhold i hele tatt? Synest ikke dette høres ut som add eller ad/hd egentlig, men mer som "rusk på personligheten".

Hva får deg til å bli i dette forholdet?

Hva som får meg til å fortstte?

Jo du det er de to barna som vi har sammen, og det at min mening om ekteskapet nok ikke er den helt samme som din.Når problemene kommer (..og de kommer..) er det ikke bare å pakke snippen og tro at gresset er så mye grønnere på andre siden..Derfor er jeg ennå her.Og det med rusk i personligheten kan jeg godt være enig med deg i.Kanskje er det problemet.Grunnen til at jeg tenker på adhd el add som jeg føler passer bedre til han er at vår sønn utredes og at jeg tenker tanken at det evt kommer et sted fra.

[Gjest tjohooo]

Er du sikker på at dette er adhd og ikke personlighetsproblemer da?

[Gjest mamma'n hans]

Det skulle ikke forundre meg om du har rett i din mistanke. Problemet er at dette med voksne og adhd er forholdsvis "nytt" for behandlingsapparatet - jeg har selv gått mange runder der jeg har måttet "forsvare" min eksmanns på mange måter uspiselige oppførsel, fordi jeg forstår det er adhd som forårsaker det. Mens familievernkontor og BUP mener mannen er slem og egoistisk og burde ha "vokst det av seg" eller lært seg å oppføre seg annerledes.

Det syntes jeg også - inntil gutten min ble utredet og fikk diagnosen adhd. Plutselig falt brikke på brikke på plass - min manns og hans søskens ofte rare måte å forstå ting på, handlinger, for ikke å snakke om at de ikke "hørte" hva andre sa og mente.

Jeg trodde lenge han (de) var egoistiske og uinteresserte. Å forsøke snakke med en partner som ikke svarer - eller som venter 5 minutter (det føles som 5 minutter) før han svarer...Jeg tok det personlig. Er jeg virkelig av så liten betydning for ham? Var min konklusjon.

Men jeg elsker jo min sønn, og tar ikke hans manglende respons like personlig som jeg tok min manns. Og nå som jeg vet han har adhd, skjønner jeg jo at han faktisk ikke _oppfatter_ mye av det som sies til ham! Kanskje han har hørt det og kan gjengi det ordrett - men han har ikke _oppfattet_ det. Både han og faren er eksperter på å gi inntrykk av at _selvsagt_ forstår de alt! Men - når jeg spør om igjen på en litt annen måte, kommer jo sannheten for en dag.

Min mann, tror jeg, har kommet seg gjennom tilværelsen ved å "lage seg bilder"/"kontruere verden slik han mener den er", og reagerer rasende hver gang noen motsier ham på det han mener er virkelig, eller kritiserer ham. Problemet er jo at han ikke klarer holde fast på alt han har konstruert - så neste gang mener han kanskje noe helt annet! Og blir like sint - fordi jeg ikke er enig med ham om det, fordi jeg sier det han selv sa forrige gang! Men oppførselen har jo forvirret, som sagt, hjelpeapparatet, som "tilbyr" diagnoser alt fra psykopat til personlighetsforstyrrelser.

Jeg klarer framdeles i veldig liten grad å samarbeide med min eks over tid. Det blir altfor mye "Goddag mann!""Økseskaft!"-svar - og det er altfor ofte umulig å gjøre avtaler med ham, f.eks. om samarbeid omkring barna. Planlegging og avtaler er umulig. Han er super duper til å få til ting - men bare på sitt eget initiativ og slik han selv vil. Tid forstår han ikke - det vil si - om det er noen virkelig viktige personer som avtaler noe, husker han det som en elefant - men om det er jeg eller ungene...så hvis han skal f.eks. gå på foreldremøte for en av ungene, må jeg ringe 15 minutter før møtet for å minne ham på det. Og - da kan det jo tenkes han har lagt andre planer - og så må jeg gå selv, likevel. Ikke at det er noen katastrofe - for det er helt umulig å få et referat fra foreldremøter fra ham i alle fall. Det er ikke det samme som er viktig for ham, som er viktig for meg eller andre, for å si det slik...

Så ja - jeg anbefaler deg å lese litt mer om adhd - selv synes jeg Chr. Gillbergs bok "Et barn i hver klasse" beskriver adhd på en slik måte at jeg forstår og føler med dem, i stedet for å hisse meg opp over dem.

Kanskje ville jeg også ha vært gift framdeles dersom jeg hadde visst og forstått at det var adhd jeg sto overfor, og ikke manglende interesse fra min mann. Kanskje ville vi også ha vært gift framdeles, dersom BUP og familievernkontor hadde visst noe om adhd, og kunne ha forklart oss det.

Vær forberedt på motbør, motforestillinger og uvitenhet der du minst venter det. Fra leger, psykologer, lærere, familievernkontorer - og ektemann. Min eks kommer til å gå i graven uten å være enig i at ungene eller han har adhd. Det er resten av verden som er gal - ikke ham og ungene. Nå kan jeg la ham mene det uten å forsøke å omvende ham - men når det gjelder resten av hjelpeapparatet, er det noe annet. De bør vite bedre.

Men siden ikke to med diagnosen oppfører seg likt, vil du alltid møte dem som vil si at "dette kan de alt om, og dette er ikke adhd". Da skal du stole på magefølelsen _din_ - for det er tross alt du som må leve med deg selv og gjøre de nødvendige valgene for å gi familien, barna, deg selv, og ham best mulig liv.

Lykke til!

[Gjest buddabarn]

Det skulle ikke forundre meg om du har rett i din mistanke. Problemet er at dette med voksne og adhd er forholdsvis "nytt" for behandlingsapparatet - jeg har selv gått mange runder der jeg har måttet "forsvare" min eksmanns på mange måter uspiselige oppførsel, fordi jeg forstår det er adhd som forårsaker det. Mens familievernkontor og BUP mener mannen er slem og egoistisk og burde ha "vokst det av seg" eller lært seg å oppføre seg annerledes.

Det syntes jeg også - inntil gutten min ble utredet og fikk diagnosen adhd. Plutselig falt brikke på brikke på plass - min manns og hans søskens ofte rare måte å forstå ting på, handlinger, for ikke å snakke om at de ikke "hørte" hva andre sa og mente.

Jeg trodde lenge han (de) var egoistiske og uinteresserte. Å forsøke snakke med en partner som ikke svarer - eller som venter 5 minutter (det føles som 5 minutter) før han svarer...Jeg tok det personlig. Er jeg virkelig av så liten betydning for ham? Var min konklusjon.

Men jeg elsker jo min sønn, og tar ikke hans manglende respons like personlig som jeg tok min manns. Og nå som jeg vet han har adhd, skjønner jeg jo at han faktisk ikke _oppfatter_ mye av det som sies til ham! Kanskje han har hørt det og kan gjengi det ordrett - men han har ikke _oppfattet_ det. Både han og faren er eksperter på å gi inntrykk av at _selvsagt_ forstår de alt! Men - når jeg spør om igjen på en litt annen måte, kommer jo sannheten for en dag.

Min mann, tror jeg, har kommet seg gjennom tilværelsen ved å "lage seg bilder"/"kontruere verden slik han mener den er", og reagerer rasende hver gang noen motsier ham på det han mener er virkelig, eller kritiserer ham. Problemet er jo at han ikke klarer holde fast på alt han har konstruert - så neste gang mener han kanskje noe helt annet! Og blir like sint - fordi jeg ikke er enig med ham om det, fordi jeg sier det han selv sa forrige gang! Men oppførselen har jo forvirret, som sagt, hjelpeapparatet, som "tilbyr" diagnoser alt fra psykopat til personlighetsforstyrrelser.

Jeg klarer framdeles i veldig liten grad å samarbeide med min eks over tid. Det blir altfor mye "Goddag mann!""Økseskaft!"-svar - og det er altfor ofte umulig å gjøre avtaler med ham, f.eks. om samarbeid omkring barna. Planlegging og avtaler er umulig. Han er super duper til å få til ting - men bare på sitt eget initiativ og slik han selv vil. Tid forstår han ikke - det vil si - om det er noen virkelig viktige personer som avtaler noe, husker han det som en elefant - men om det er jeg eller ungene...så hvis han skal f.eks. gå på foreldremøte for en av ungene, må jeg ringe 15 minutter før møtet for å minne ham på det. Og - da kan det jo tenkes han har lagt andre planer - og så må jeg gå selv, likevel. Ikke at det er noen katastrofe - for det er helt umulig å få et referat fra foreldremøter fra ham i alle fall. Det er ikke det samme som er viktig for ham, som er viktig for meg eller andre, for å si det slik...

Så ja - jeg anbefaler deg å lese litt mer om adhd - selv synes jeg Chr. Gillbergs bok "Et barn i hver klasse" beskriver adhd på en slik måte at jeg forstår og føler med dem, i stedet for å hisse meg opp over dem.

Kanskje ville jeg også ha vært gift framdeles dersom jeg hadde visst og forstått at det var adhd jeg sto overfor, og ikke manglende interesse fra min mann. Kanskje ville vi også ha vært gift framdeles, dersom BUP og familievernkontor hadde visst noe om adhd, og kunne ha forklart oss det.

Vær forberedt på motbør, motforestillinger og uvitenhet der du minst venter det. Fra leger, psykologer, lærere, familievernkontorer - og ektemann. Min eks kommer til å gå i graven uten å være enig i at ungene eller han har adhd. Det er resten av verden som er gal - ikke ham og ungene. Nå kan jeg la ham mene det uten å forsøke å omvende ham - men når det gjelder resten av hjelpeapparatet, er det noe annet. De bør vite bedre.

Men siden ikke to med diagnosen oppfører seg likt, vil du alltid møte dem som vil si at "dette kan de alt om, og dette er ikke adhd". Da skal du stole på magefølelsen _din_ - for det er tross alt du som må leve med deg selv og gjøre de nødvendige valgene for å gi familien, barna, deg selv, og ham best mulig liv.

Lykke til!

Det er jo litt rart da dersom du har en sønn med ADHD, at de ikke "mistenker" en av dere foreldre for å ha samme forstyrrelse.

Det er jo høyst arvelig

[Gjest mamma'n hans]

Det er jo litt rart da dersom du har en sønn med ADHD, at de ikke "mistenker" en av dere foreldre for å ha samme forstyrrelse.

Det er jo høyst arvelig

Når sant skal sies, hadde vi versert i hjelpeapparatet i flere år før skilsmissen kom og så diagnosen. Gutten vår var ikke enkel å ha med å gjøre på skolen, og ble tidlig henvist BUP, og ekteskapet var vanskelig og vi var i kontakt med familievernkontoret i mange år, til og fra.

Det jeg synes er så tragisk er at alle disse fagpersonene hadde møtt oss og observert oss uten å skjønne hva dette er. Antar det var mye mer "populært" å tolke alt som "slemme menn", psykopater og slike ting - enn å tenke muligheten av adhd.

Men jeg er skuffet - for adhd var ikke i mine tanker - før jeg tilfeldigvis fikk høre om det og gjenkjente sønnen min. Nå kan jeg sitte og se på tv og gjenkjenne adhd nesten umiddelbart før de sier i programmet at barn eller voksne har adhd. Og jeg er skuffet over at fagpersoner ikke gjenkjente min sønns symptomer, også, ja, ikke engang nevnte muligheten. Da han fikk diagnosen, sa legen at det er helt typisk at det går mange år før de tenker tanken at det kan være problemer som er såkalt "biologisk betinget"

Jeg vet jeg kverner og kverner på disse opplevelsene her inne - men jeg hadde slik tillit til helsevesenet og ekspertene og lærerne - før jeg opplevde dette. Og vil så gjerne at andre skal slippe å oppleve det samme som oss.

Mannen min var vanskelig - men også super - hadde jeg visst at hans oppførsel ikke hadde med meg å gjøre, men med hans funksjonshemning, ville mange, mange vanskelige år for ungene og oss muligens vært unngått!

[balu]

Når sant skal sies, hadde vi versert i hjelpeapparatet i flere år før skilsmissen kom og så diagnosen. Gutten vår var ikke enkel å ha med å gjøre på skolen, og ble tidlig henvist BUP, og ekteskapet var vanskelig og vi var i kontakt med familievernkontoret i mange år, til og fra.

Det jeg synes er så tragisk er at alle disse fagpersonene hadde møtt oss og observert oss uten å skjønne hva dette er. Antar det var mye mer "populært" å tolke alt som "slemme menn", psykopater og slike ting - enn å tenke muligheten av adhd.

Men jeg er skuffet - for adhd var ikke i mine tanker - før jeg tilfeldigvis fikk høre om det og gjenkjente sønnen min. Nå kan jeg sitte og se på tv og gjenkjenne adhd nesten umiddelbart før de sier i programmet at barn eller voksne har adhd. Og jeg er skuffet over at fagpersoner ikke gjenkjente min sønns symptomer, også, ja, ikke engang nevnte muligheten. Da han fikk diagnosen, sa legen at det er helt typisk at det går mange år før de tenker tanken at det kan være problemer som er såkalt "biologisk betinget"

Jeg vet jeg kverner og kverner på disse opplevelsene her inne - men jeg hadde slik tillit til helsevesenet og ekspertene og lærerne - før jeg opplevde dette. Og vil så gjerne at andre skal slippe å oppleve det samme som oss.

Mannen min var vanskelig - men også super - hadde jeg visst at hans oppførsel ikke hadde med meg å gjøre, men med hans funksjonshemning, ville mange, mange vanskelige år for ungene og oss muligens vært unngått!

Tusen takk for godt svar "mamma`n hans".Du vet hva du snakker om,det er iallefall sikkert..Godt å føle at det er noen som forstår mine egne tanker.For det er det ikke mye av her hvor jeg befinner meg.

Men jeg har trosset familie,skolen,venner m.m og stått på mine mistanker og krevd utredning av min gutt.Alle mener han er så inteligent og morsom og alt mulig,at jeg må bare slappe av.Men den følelsen om at det er noe kan ikke slippe taket i meg.

Og nå etter testen på ppt,fikk jeg beskjed om at mine mistanker er ikke helt på jordet.Ikke at det er grunn til veldig bekymring, men at det kanskje er noe i det jeg trodde.

Så jeg må bare stå på for min sønn,så får mann være mann og ekteskapet være ekteskap.For det er faktisk ungene som har blitt det viktigeste i livet mitt.Så får folk mene hva de vil.Men takk til deg for forståelsen,det hjelper faktisk å vite at jeg er ikke alene som har disse problemene.

[Gjest mamma'n hans]

Tusen takk for godt svar "mamma`n hans".Du vet hva du snakker om,det er iallefall sikkert..Godt å føle at det er noen som forstår mine egne tanker.For det er det ikke mye av her hvor jeg befinner meg.

Men jeg har trosset familie,skolen,venner m.m og stått på mine mistanker og krevd utredning av min gutt.Alle mener han er så inteligent og morsom og alt mulig,at jeg må bare slappe av.Men den følelsen om at det er noe kan ikke slippe taket i meg.

Og nå etter testen på ppt,fikk jeg beskjed om at mine mistanker er ikke helt på jordet.Ikke at det er grunn til veldig bekymring, men at det kanskje er noe i det jeg trodde.

Så jeg må bare stå på for min sønn,så får mann være mann og ekteskapet være ekteskap.For det er faktisk ungene som har blitt det viktigeste i livet mitt.Så får folk mene hva de vil.Men takk til deg for forståelsen,det hjelper faktisk å vite at jeg er ikke alene som har disse problemene.

Hei! Takk for mailen. Jo, du har rett - jeg finner også både støtte og hjelp i å oppdage at jeg ikke er alene om det jeg opplever!

Når det røyner på som verst, sender jeg en mail om saken hit - og bare det hjelper, synes jeg. Særlig de dagene jeg føler alle andre tror jeg er helt gal - og jeg blir redd det er de som har rett.

Lykke til videre! Vi har fått noen utfordringer - men det kunne jo ha vært verre! Så - lykke til der du er!

[Gjest en mamma i nord]

Tusen takk for godt svar "mamma`n hans".Du vet hva du snakker om,det er iallefall sikkert..Godt å føle at det er noen som forstår mine egne tanker.For det er det ikke mye av her hvor jeg befinner meg.

Men jeg har trosset familie,skolen,venner m.m og stått på mine mistanker og krevd utredning av min gutt.Alle mener han er så inteligent og morsom og alt mulig,at jeg må bare slappe av.Men den følelsen om at det er noe kan ikke slippe taket i meg.

Og nå etter testen på ppt,fikk jeg beskjed om at mine mistanker er ikke helt på jordet.Ikke at det er grunn til veldig bekymring, men at det kanskje er noe i det jeg trodde.

Så jeg må bare stå på for min sønn,så får mann være mann og ekteskapet være ekteskap.For det er faktisk ungene som har blitt det viktigeste i livet mitt.Så får folk mene hva de vil.Men takk til deg for forståelsen,det hjelper faktisk å vite at jeg er ikke alene som har disse problemene.

Stå på videre, jeg har også trosset hele hjelpeapparatet, som jeg først hadde stor tillit til. De mente at det ikke var noen grunn til bekymring, tom en på PPT som jeg senere har skjønt aldri hadde sett min gutt mente at jeg overdrev sterkt når jeg mistenkte noe galt.

Jeg forlangte utredning på BUP og etter kort tib hadde gutten min fått både asperger og tourette diagnose. så stol på magefølelsen din, det er du som kjenner barnet ditt best.

Å si at det ikke er noe galt med et barn fordi det er intligent, morsomt osv. tyder etter min mening om direkte elendig kompetanse på området.