Abort: Jeg tok det feile valget.

[Gjest Jente som nå er 20 år]

I mars ville barenet mitt blitt 1 år. Barnet som jeg elsket høyere enn noe i hele verden, selv om jeg bare hadde et lite bilde av henne/han i syvende uke.

Jeg gjorde mange dumme valg det året. 3 månder før jeg var gravid var jeg utro mot kjæresten. Vi bodde da i hver sitt land. Vi ble sammen igjen når jeg kom hjem, og bare en knapp måned etter fikk jeg vite av legen at jeg var gravid.

Jeg var så glad. Gledet meg til å fortelle det til kjæresten min. Vi kjørte til en kai vi aldri hadde vært på før, og jeg fortalte det. Jeg var sinnsykt kvalm, mer enn jeg trodde var fysisk mulig. Jeg såg på kjæresten min sitt ansikt. Han var ikke glad. Han ville ikke ha det.

Bestevenninnen min sa "Det er ditt valg om du vil ha barnet, men da tror jeg ikke vi kommer til å ha noe kontakt". Jeg var lei meg, og ringte til kjæresten min. Han sa bare at han ikke ville ha det. Jeg gråt, som om hjerte mitt raknet. Min mor kom inn på soverommet mitt, og holdt rundt meg. Jeg hylte ut i smerte.

Kjæresten og jeg gikk til Amathea. Han holdt fast på at han ikke ville ha barnet. Vi reiste til utlandet med foreldrene hans. Super kristene foreldre. Jeg hadde ingen å snakke med. Jeg drakk ikke alkohol, og jeg tok folsyre. Faren spurte kjæresten min om jeg var gravid. "ikke som jeg vet" hadde han svart. Jeg var konstant dårlig.

En av familiens venner tipet at jeg var gravid. "Neihei" svarte moren til typen, og lo nærvøst.

Jeg husker ikke når jeg tok valget. Jeg husker jeg lå i sengen, med foster bildet foran meg, holdt det i hånden, og gråt. Jeg vurderte sterkt å bli alene mor. Jeg såg for meg at jeg holdt babyen i hånden mens vi sov.

Jeg var så kvalm, jeg kunne ikke tenke. Kjæresten og venninnen min mente at jeg burde ta abort. Amathea og moren min var anonyme, mente jeg måte velge. Jeg tenkte at jeg må velge snart, jo seinere ut i svangerskapet, jo verre blir valget. 10 uker på vei skrev jeg under papirene, og kjæresten min holdt meg i hånden.

Legen sjekket livmoren min, jeg fikk ikke se babyen mer.

Ble liggende på sykehuset 1 dag ekstra, fordi jeg fikk utslett over hele kroppen. De utslettene får jeg hver gang kroppen min anstrenger seg. Jeg tenker at den ikke ville gi slipp på fosteret.

Skulle ønske jeg aldri hadde fått sett bilde av henne (tror det var en jente). Da ville hun ikke vært så fordømt levende for meg.

Vil jeg angre resten av livet? Kjæresten min sier nå at han var dum, han var så sint på meg, fordi jeg var utro, at han trodde han ikke ville greie å elske barnet. Jeg elsker ham, men gruer meg til den dagen vi er klar til å få barn. Et lillesøsken til det barnet som ikke fikk leve.

Hvorfor er abort lovelig i Norge? Til alle mener jeg. Til de som bare har sine små tvil. Til de unge og dumme. Vi trenger det ikke. La oss leve med våre valg. La nemden plukke ut de som virkelig trenger det, i alle svangerskaps uker. La de voldtatte, og livstruende ta abort. Ikke slike som meg.

[fyrlykt]

Det er vondt å lese om slike som deg som er blitt presset og er den som må leve med valget.

For noen år siden hadde jeg nær kontakt med en 16-åring som ble gravid, hun og kjæresten planla det sammen. Så ombestemte han seg underveis og presset henne til å ta abort. Stakkars jente - det hele endte med at hun tok selvmord. Vondt og meningsløst.

Skulle ønske foreldre, kjærester, venninner og andre kan tenke over hva de gjør når de presser jenter til å ta abort. Vi har alle ulike verdier, og fordi om det er OK for en å ta abort uten å se seg tilbake er det ikke OK for alle.

Tror du at du ville latt være å ta abort hvis du fikk flere samtaler med fagfolk på forhånd, folk som var interessert i å vite hva DU ønsket innerst inne? Noen som kunne hjulpet deg med å sette ting på plass, opplysninger om muligheter økonomisk og praktisk osv.?

[den opprinnelige m&m]

Jeg føler med deg.

Jeg så et program av dr. Phil (en psykolog) på TV3, og der var det et par med. De hadde tatt abort 10 år tidligere, og hun hadde følt seg presset av ham til å gjøre det. De angret begge to, og hun bebreidet ham - og han seg selv. Aborten lå i bakgrunnen og formørket hele tilværelsen. Psykologen snakket med dem og sa at de måtte se fremover, og akseptere fortiden. De måtte lære å tilgi seg selv for det valget de gjorde den gangen. Han ba om tilgivelse for at han hadde presset henne, og hun ba om tilgivelse for at hun hadde lagt alt ansvaret over på ham, og de bestemte seg for å tilgi hverandre og seg selv for at de gjorde det gale valget den gangen - og se fremover.

Jeg klarer ikke å få skrevet det så bra som det ble sagt, men jeg synes du skal søke hjelp. Gå til lege og be om å få en henvisning til psykiatrisk poliklinikk der du kan få snakket med noen om dette.