Reaksjoner på å slutte hos psykolog

[Cilien]

Jeg har gått til samme psykolog i snart 2 år nå, og er egentlig veldig takknemlig for det. Jeg går der på grunn av depresjon og stemningssvingninger, og jeg kunne egentlig bare gå der på korttidsterapi ( det er i tilknytning til universitetet), men har altså fått gå mye lenger.

Nå kan hun imidlertid ikke tilby meg mer enn 1 time ca hver 4-5 uke, og det synes vi begge er for lite, og eg kommer ikke noen veg. Jeg er enig i at jeg trenger et bedre tilbud, og er takknemlig for at hun skal prøve å søke hos en annen psykolog til meg.

Problemet er at dette er den første psykologen jeg går til, og jeg føler at jeg har knyttet meg så veldig til henne. Jeg tenker på henne hele tiden, føler jeg har blitt på en måte "avhengig" av å gå der. det er flere ting i min barndom som gjør at dette blir ekstra sterkt for meg, og jeg har gruet meg isnart et år nå for å måtte slutte. jeg klarer ikke å se på henne som "bare" en psykolog. Jeg gråter meg i søvn, og synes at jeg oppfører meg latterlig selv også.

Nå gruer jeg meg til å begynne hos en ny psykolog foprdi jeg vet at jeg en eller annen gang jo må slutte hos denne også! Altså - jeg er redd for å utsette meg for det samme en gang til. jeg synes det er strevsomt å åpne meg for et menneske slik jeg ikke gjør for noen andre, og så bare si hadet og aldri sees igjen. Jeg vet at de bare er helsearbeidere og at dette er jobben deres, og at jeg sikkert er glemt i samme sekund jeg går ut derfra, men de skulle bare visst hvor glad jeg ble i henne!

Selv er jeg lærer, og bir glad i elevene mine og lei meg når jeg forlater en klasse, men tenker jeg har det litt på samme måte som psykologene - elever kommer og går.

[Gjest Lille My1980]

Kort og godt: jeg hadde ikke sluttet hos denne psykologen selv om hun kunne tilby meg mindre tid enn det jeg trenger. Alt er bedre enn ingenting liksom..

Det er ikke merkelig at du er glad i denne personen, jeg tror det er helt normalt! Hun har hjulpet deg mye ( antar jeg ). Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg håper likevel at denne psykologen får en mer diskret funksjon i ditt liv etterhvert.

For å koke det helt ned, så gjør hun bare jobben sin. Likevel, heldigvis er det slik at enkelte folk har man bedre kjemi med enn andre. Både du og hun er tross alt bare mennesker.

[marlenexxx27]

Det høres ut som at du er litt avhengig av psykologen... Men hva med BEHANDLINGSEFFEKT?

Jeg tror at det å møte psykologen mer sjelden kan hjelpe deg med å gi slipp på henne. Det er normalt å følt et bånd til terapeuten, men hvis man gråter seg i søvn for det, og gruer seg til avslutningen ett år i forveien, vel... det er vel ikke noe bra?

[Gjest Magna]

Kort og godt: jeg hadde ikke sluttet hos denne psykologen selv om hun kunne tilby meg mindre tid enn det jeg trenger. Alt er bedre enn ingenting liksom..

Det er ikke merkelig at du er glad i denne personen, jeg tror det er helt normalt! Hun har hjulpet deg mye ( antar jeg ). Jeg vet ikke hvor gammel du er, men jeg håper likevel at denne psykologen får en mer diskret funksjon i ditt liv etterhvert.

For å koke det helt ned, så gjør hun bare jobben sin. Likevel, heldigvis er det slik at enkelte folk har man bedre kjemi med enn andre. Både du og hun er tross alt bare mennesker.

Jeg har skiftet psykolog tre ganger og har opplevd det du beskriver hver gang. Det er egentlig det som er noe av problemet for noen av oss, forholdet til andre mennesker.

Men for meg har det vært snakk omm separasjonsangst. Bare antydning om en avslutning har vært helt jævelig for å si det mildt.

Nå tror jeg at det går mot slutten hos den siste psykologen jeg har gått hos. Jeg føler meg veldig bra og takler forholdet til adskillese bedre.

Men antageligvis vil det være fornuftig for meg å gå hos en helt annen psykolog i en sluttperiode, hvis jeg da ikke klarer meg selv helt.

Du må nok også forbedrede deg på å skifte behandler,til beste for deg selv og progresjonen i din behandling. Det med brudd fra behandler får du bearbeidet i dit neste behandlingsforhold.

Men av erfaring er det forferdelig vondt. Det vet jeg. Det har tatt meg år å komme over slike behandlingsbrudd.

Det siste behandlingsforholdet hadde heller ikke jeg mye lyst på av samme grunn som deg. Det er grusomt å slutte........Der er du og jeg på linje.....Men vi MÅ bare for å komme vidre i livet.

Det er deg og ditt liv du må slåss for.....ikke sant....og da må du bare gjennom en del smerte...