Synes synd på adoptivbarn

[Gjest Mamma til en liten grubler]

Poden vår (egenfødt) synes forferdelig synd på adoptivbarn. Han gjentar igjen og igjen at kameraten som er adoptert skal reise tilbake til den "ordentlige moren sin" og er sikker på at han må savne henne forferdelig. Selv tilbyr han å reise sammen med han tilbake til Brasil. Vi forsøker å forklare han at kameraten bor hos sin ordentlige mor, men da blir han regelrett sint.

Vi har snakket masse om adopsjon, men det preller av han. Vi er redd han vil såre kameraten sin, eller foreldrene hans. Selv har vi slett ikke slike holdninger, vi har lyst til å adoptere selv. Han er åtte år.

[trompet]

Kanskje det er snakket for mye om adopsjon, og på en måte som gjør at poden tror at vennen må savne bio. mor fordi det er påpekt at .. adoptivmor ikke er den "ordentlige"mamman.

Prøv å vri det dit hen at vennen satt i ***å ventet på at mamman og pappan skulle komme å hente ham og at det var kjedelig for vennen å vente så lenge som han måtte (hvis han var større enn nyfødt)Fordi han ble født for å komme til mamman og pappan sin i Norge , men at det var noen andre som bestemte når.Å at det er like naturlig at mammaer og pappaer reiser langt for å hente barna sine som om at de blir født av mamman sin.

[Gjest '!-o-!']

Har du tenkt over hvorfor barnet ditt bærer på aggresjon i forhold til dette? I og med at han blir så sint nårdere snakker om det, mener jeg. Det er ikke naturlig at et barn skal være aggresiv når ting blir forklart for dem.

[trompet]

Har du tenkt over hvorfor barnet ditt bærer på aggresjon i forhold til dette? I og med at han blir så sint nårdere snakker om det, mener jeg. Det er ikke naturlig at et barn skal være aggresiv når ting blir forklart for dem.

svaret passet ikke inn her . eller?

[Gemini]

Kanskje han egentlig er redd for at dere ikke kan/vil ha han lenger en dag, og at han da vil bli adoptert bort til et land langt unna og aldri se dere mer? At det er slik han forsøker å sette seg inn i kameratens situasjon, ut fra sin virkelighet og sitt liv?

[Gjest '!-o-!']

svaret passet ikke inn her . eller?

Og grunnen til at det ikke passet inn er?

Jeg syns f.eks Geminis svar gir grunn til ettertanke. Hva er det denne gutten er så sint for når det snakkes om kameraten som er adoptert? Mulig du ikke syns det er verdt å tenke over, men i så fall er jeg *ikke* enig med deg!

[Gjest '!-o-!']

Og grunnen til at det ikke passet inn er?

Jeg syns f.eks Geminis svar gir grunn til ettertanke. Hva er det denne gutten er så sint for når det snakkes om kameraten som er adoptert? Mulig du ikke syns det er verdt å tenke over, men i så fall er jeg *ikke* enig med deg!

Fra første innlegg i tråden:

"Vi forsøker å forklare han at kameraten bor hos sin ordentlige mor, men da blir han regelrett sint."

Jeg oppfattet dette som aggresjon, når han blir regelrett sint....

[Gjest Mamma til en liten grubler]

Hi hi Gemini. Du skulle sett temperamentet til podens farmor og farens søstre. De er italienske og temmelig ildfulle, men verdens snilleste. Poden blir stadig hissig han, men blir like fort blid igjen. Er det noe galt med det må hele den familien "legges inn et sted". Trøsten er at vi i alle fall vil takle et litt temperamentsfullt adoptivbarn MEGET godt.

[s8v4]

Dette tror jeg er en kjent problem blant unger, å tro at adopterte barn har det vondt fordi de ikke er hos sine biologiske foreldre.

Har dere prøvd å fortelle gutten deres at kameraten hans ble sendt hit til Norge fordi moren hans i hjemlandet trengte hjelp til å være foreldre. Det er jo det som mange i fattige land gjør, adopterer barna fordi de er glad i dem, og fordi de kanskje ikke har muligheten til å sørge for at barnet får den omsorgen som trenges selv.

Du burde fortelle at adopterte barn får en ny "ekstra" mamma som er en reserve-mamma så lenge gutten trenger det. Men, at det ikke betyr at han har det vondt, eller at moren hans i hjemlandet ikke vil ha ham. Moren er heller bare så utrolig glad i ungen sin at for at ungen skulle overleve trengte hun å sende ham vekk til en familie som kunne hjelpe til.

[Gjest så derfor svaret]

Fra første innlegg i tråden:

"Vi forsøker å forklare han at kameraten bor hos sin ordentlige mor, men da blir han regelrett sint."

Jeg oppfattet dette som aggresjon, når han blir regelrett sint....

Ja du har så rett så rett,men jeg oppfattet at det var vennen som var adoptert og ikke denne gutten moren henviste til , og at han hadde vanskelig for å forstå at den som er adoptert er like sikker hos sine adoptivforeldre som han er hos sine foreldre.

Moren kan jo tenke seg å adoptere et barn selv.

[Mamta]

Dette tror jeg er en kjent problem blant unger, å tro at adopterte barn har det vondt fordi de ikke er hos sine biologiske foreldre.

Har dere prøvd å fortelle gutten deres at kameraten hans ble sendt hit til Norge fordi moren hans i hjemlandet trengte hjelp til å være foreldre. Det er jo det som mange i fattige land gjør, adopterer barna fordi de er glad i dem, og fordi de kanskje ikke har muligheten til å sørge for at barnet får den omsorgen som trenges selv.

Du burde fortelle at adopterte barn får en ny "ekstra" mamma som er en reserve-mamma så lenge gutten trenger det. Men, at det ikke betyr at han har det vondt, eller at moren hans i hjemlandet ikke vil ha ham. Moren er heller bare så utrolig glad i ungen sin at for at ungen skulle overleve trengte hun å sende ham vekk til en familie som kunne hjelpe til.

"Du burde fortelle at adopterte barn får en ny "ekstra" mamma som er en reserve-mamma så lenge gutten trenger det. Men, at det ikke betyr at han har det vondt, eller at moren hans i hjemlandet ikke vil ha ham. Moren er heller bare så utrolig glad i ungen sin at for at ungen skulle overleve trengte hun å sende ham vekk til en familie som kunne hjelpe til. "

Denne argumentasjonen blir fullstendig feil i adopsjonssammenheng. Ved fosterhjemsplassering passer derimot forklaringen utmerket. Ved adopsjon _oppgir_ biologiske foreldre sin foreldrerett til det aktuelle barnet. Adoptivforeldrene blir ingen "ekstra" eller "reserve" - foreldre. De blir oppnevnt som barnas _foreldre_ ved domstolen, enten i giverlandet eller i Norge.

[Gjest malun]

Jeg har ikke noe fornuftig svar, men i oppveksten hadde jeg ei venninne som til stadighet snakket om hvor synd det var på meg som var adoptert.

Ettersom jeg selv hadde en helt annen opplevelse av dette (nemlig at jeg var utvalgt og ønsket), lot jeg meg aldri affisere av det hun sa - jeg var bare litt overbærende med henne, som ikke forsto noe av den situasjonen.

Så det er ikke nødvendigvis slik at kameraten til sønnen din blir såret - det kommer nok mye an på hva slags forhold han selv har til sin situasjon.

[morsan]

Jeg har ikke noe fornuftig svar, men i oppveksten hadde jeg ei venninne som til stadighet snakket om hvor synd det var på meg som var adoptert.

Ettersom jeg selv hadde en helt annen opplevelse av dette (nemlig at jeg var utvalgt og ønsket), lot jeg meg aldri affisere av det hun sa - jeg var bare litt overbærende med henne, som ikke forsto noe av den situasjonen.

Så det er ikke nødvendigvis slik at kameraten til sønnen din blir såret - det kommer nok mye an på hva slags forhold han selv har til sin situasjon.

kjente jeg ingen adopterte da jeg var barn (bare _visste om_ noen), men av og til kranglet søsteren min og jeg om hvem av oss som var adoptert, og da i betydningen "minst elsket" (det var "om å gjøre" å være den adopterte i disse kranglene! *ha ha*)

Jeg aner ikke hvorfra vi fikk dette, for foreldrene våre hadde ikke sagt eller gjort noe som kunne bidratt til en slik oppfatning av hva det ville si å være adoptert.

Og som du selv er inne på: Den som er adoptert ER jo virkelig ønsket av sine adoptivforeldre, så det er jo fullstendig ulogisk å tenke slik som vi gjorde! ;-)

Men vi gjorde jo dette først og fremst for å understreke overfor den andre at "det er ingen i denne familien som har det så fælt som meg" - ikke for å være slemme mot adopterte.

[morsan]

"Du burde fortelle at adopterte barn får en ny "ekstra" mamma som er en reserve-mamma så lenge gutten trenger det. Men, at det ikke betyr at han har det vondt, eller at moren hans i hjemlandet ikke vil ha ham. Moren er heller bare så utrolig glad i ungen sin at for at ungen skulle overleve trengte hun å sende ham vekk til en familie som kunne hjelpe til. "

Denne argumentasjonen blir fullstendig feil i adopsjonssammenheng. Ved fosterhjemsplassering passer derimot forklaringen utmerket. Ved adopsjon _oppgir_ biologiske foreldre sin foreldrerett til det aktuelle barnet. Adoptivforeldrene blir ingen "ekstra" eller "reserve" - foreldre. De blir oppnevnt som barnas _foreldre_ ved domstolen, enten i giverlandet eller i Norge.

helt enig! :-)

I det siste har jeg hatt flere samtaler med min sønn om fosterforeldre vs adoptivforeldre, og da har jeg alltid understreket at adoptivforeldrene nå har blitt det barnets "ordentlige" foreldre! :-)

[Gjest malun]

kjente jeg ingen adopterte da jeg var barn (bare _visste om_ noen), men av og til kranglet søsteren min og jeg om hvem av oss som var adoptert, og da i betydningen "minst elsket" (det var "om å gjøre" å være den adopterte i disse kranglene! *ha ha*)

Jeg aner ikke hvorfra vi fikk dette, for foreldrene våre hadde ikke sagt eller gjort noe som kunne bidratt til en slik oppfatning av hva det ville si å være adoptert.

Og som du selv er inne på: Den som er adoptert ER jo virkelig ønsket av sine adoptivforeldre, så det er jo fullstendig ulogisk å tenke slik som vi gjorde! ;-)

Men vi gjorde jo dette først og fremst for å understreke overfor den andre at "det er ingen i denne familien som har det så fælt som meg" - ikke for å være slemme mot adopterte.

Jeg tror kanskje unger som ikke har erfaring med adopsjon kan trekke noen assosiasjoner til gamle historier om hittebarn, eventyr om slike ting ol, og der er det jo mange triste skjebner. ;o)

[morsan]

Jeg tror kanskje unger som ikke har erfaring med adopsjon kan trekke noen assosiasjoner til gamle historier om hittebarn, eventyr om slike ting ol, og der er det jo mange triste skjebner. ;o)

Ja, ikke sant?! Det kryr jo av grusomme historier i så henseende.

Har du forresten tenkt over hvor mange historier det er hvor "helten" er det lille foreldreløse barnet som klarer seg fint tross alt? Men i disse tilfellene er det ikke slik at barna er adopterte, men bor på barnehjem, osv, som f.eks. Annie (som jo får det veldig fint når hun adopteres), Harry Potter (tidenes mest skrekkelige fosterforeldre??), m.v.

[Gjest malun]

Ja, ikke sant?! Det kryr jo av grusomme historier i så henseende.

Har du forresten tenkt over hvor mange historier det er hvor "helten" er det lille foreldreløse barnet som klarer seg fint tross alt? Men i disse tilfellene er det ikke slik at barna er adopterte, men bor på barnehjem, osv, som f.eks. Annie (som jo får det veldig fint når hun adopteres), Harry Potter (tidenes mest skrekkelige fosterforeldre??), m.v.

Godt poeng , ja - det er akkurat den typen historier jeg tenker på.

[morsan]

Godt poeng , ja - det er akkurat den typen historier jeg tenker på.

Her hjemme leses det H.Potter for tiden, og enkelte kapitler kan da kjempelang tid, fordi man ender opp med en svært lang forklaring/samtale om dette og hint.

For et par kvelder siden leste vi om at HP måtte ha underskrift av "foresatte", og dermed var vi i gang! :-)

Jeg forklarte at dette omfattet alle dem som har ansvaret for barnet, (adoptiv)-foreldre, fosterforeldre. Lang forklaring/samtale om forksjellen på adoptivforeldre og forsterforeldre, samt ulike grunner til at barn bor hos fosterforeldre, understreket at langt fra alle er så slemme som Dumlingene etc etc.

Så jeg håper og tror han nå ikke har forvrengt bilde av virkeligheten! ;-))

[Gjest malun]

Her hjemme leses det H.Potter for tiden, og enkelte kapitler kan da kjempelang tid, fordi man ender opp med en svært lang forklaring/samtale om dette og hint.

For et par kvelder siden leste vi om at HP måtte ha underskrift av "foresatte", og dermed var vi i gang! :-)

Jeg forklarte at dette omfattet alle dem som har ansvaret for barnet, (adoptiv)-foreldre, fosterforeldre. Lang forklaring/samtale om forksjellen på adoptivforeldre og forsterforeldre, samt ulike grunner til at barn bor hos fosterforeldre, understreket at langt fra alle er så slemme som Dumlingene etc etc.

Så jeg håper og tror han nå ikke har forvrengt bilde av virkeligheten! ;-))

Men uansett hvor riktig bilde barnet har fått, kan det være gruelig og frydefullt spennende å fantasere om mer burleske forhold, vet du. ;o)

Jeg husker jeg leste en svensk bok da jeg var liten, om en gutt som var fosterbarn og ble tatt med tilbake til sin biologiske mamma, mot sin vilje. Den gjorde sterkt inntrykk.

[laban]

Men uansett hvor riktig bilde barnet har fått, kan det være gruelig og frydefullt spennende å fantasere om mer burleske forhold, vet du. ;o)

Jeg husker jeg leste en svensk bok da jeg var liten, om en gutt som var fosterbarn og ble tatt med tilbake til sin biologiske mamma, mot sin vilje. Den gjorde sterkt inntrykk.

Og uansett hvor biologiske foreldre man har, kan de fleste barn ha glede av å fantasere om hvordan de "reddes" fra disse fæle skapningene (som f.eks. er restriktive med godterier) og hentes dit de egentlig hører hjemme.

Datteren min skrev en lapp i sin tid: "Jeg har en ufyselig stemamma som heter 'laban'. Håper hun dør."

Slik det skjedde med Harry Potter og Mio, min Mio (som jeg synes likner MYE på Harry P., bare at det er mer poesi / eventyr og mindre fantasy, men datteren min liker ikke at jeg sier det).

Dumlingene er nok en sjeldenhet, heldigvis. Men de forholdene Bosse (Mio) levde under, er nok nærmere virkeligheten for en del barn, i hvert fall på den tiden da boka ble til. Og de færreste ble hentet til Landet i det fjerne...