Lille Eirik har bursdag idag.

[Velouria]

Kvinnedagen er alltid både en vanskelig og god dag. God dag fordi det er kvinnedag og vond fordi min lille nevø Eirik ble født og døde på denne dagen.

Jeg husker at vi fikk mye hjelp og støtte her inne og vil nok engang takke for det. Søsteren min bodde hos meg fra hun fikk vite at barnet ikke kunne leve utenfor hennes kropp til han ble født med keisersnitt og døde to/tre uker senere. Det var en innmari tøff tid som koplet oss som søstre om mulig enda mer sammen. Tøft for henne å bo hos meg som hadde to friske jenter på 10 mnd og 2,5 år. Men som hun sa utrolig godt at de var der så hun slapp å være trist hele tiden.

Lille Eirik levde bare i 20 min etter han ble født, han hadde en sykdom som gjorde at han ikke kunne leve. Han så helt ut som en vanlig baby, selvom man også kunne se det på ham at han var syk. Søsteren min var veldig glad for at jeg ville se ham etter han var født, og jeg er veldig glad for at jeg gjorde det selv også. Jeg skal innrømme at jeg var veldig redd for synet som skulle møte meg for han hadde deformerte armer og ben, men han var bare veldig liten og så fredfull ut.

Hva jeg egentlig ville med dette innlegget vet jeg ikke, men det var godt å skrive litt..

[Gemini]

Det er vanskelig å finne de rette ordene når noen opplever noe så vondt, som kanskje føles så forferdelig urettferdig og meningsløst... Det er alltid så ekstra tøft når barn ikke får leve opp... Føler veldig med deg... Sorgen vil kanskje alltid være med dere, men med tiden vil den kanskje blekne noe. Men ta vare på lille Eiriks minne.

*forsiktig klem*

[Velouria]

Det er vanskelig å finne de rette ordene når noen opplever noe så vondt, som kanskje føles så forferdelig urettferdig og meningsløst... Det er alltid så ekstra tøft når barn ikke får leve opp... Føler veldig med deg... Sorgen vil kanskje alltid være med dere, men med tiden vil den kanskje blekne noe. Men ta vare på lille Eiriks minne.

*forsiktig klem*

Det er 3 år siden idag, så det er fortvilelsen, sinnet og sorgen er ikke like sterkt lenger. Og minnet om han er her hele tiden, barna mine iallefall hun eldste som husker litt av det som skjedde, snakker om ham og vi er på gravstedet med blomster og tenner lys. Hele familien minnes ham og snakker om ham, men døden har aldri vært noe tabu i vår familie.

Tusen takk for klemmen

[Angela1365380318]

Det er 3 år siden idag, så det er fortvilelsen, sinnet og sorgen er ikke like sterkt lenger. Og minnet om han er her hele tiden, barna mine iallefall hun eldste som husker litt av det som skjedde, snakker om ham og vi er på gravstedet med blomster og tenner lys. Hele familien minnes ham og snakker om ham, men døden har aldri vært noe tabu i vår familie.

Tusen takk for klemmen

Så flott at du støttet din søster og slapp hun inn i ditt hjem, som storesøster må jeg si at jeg hadde nok gjort det samme for mine to, men håper sefølgelig vi slipper å gå gjennom noe slikt. Det var sikkert godt for henne å ha deg deg, og det er sikkert deilig å ha en nå som var der og som forstår i dag.

Hva med barnefaren, bodde ikke han hos deg også? valgte han å ikke se barnet?

[Velouria]

Så flott at du støttet din søster og slapp hun inn i ditt hjem, som storesøster må jeg si at jeg hadde nok gjort det samme for mine to, men håper sefølgelig vi slipper å gå gjennom noe slikt. Det var sikkert godt for henne å ha deg deg, og det er sikkert deilig å ha en nå som var der og som forstår i dag.

Hva med barnefaren, bodde ikke han hos deg også? valgte han å ikke se barnet?

Jeg er lillesøster, men man støtter jo opp om de man er glad i uansett. Joda, samboeren hennes var der også. Etter mye om og men valgte han også å se barnet, men jeg tror faktisk han skulle ønske at han slapp å være med på hele prosessen, det er iallefall det inntrykket han gir. Sad but true.