er det frekt å spørre om noen er adoptert?

[Gjest Ikke-adoptert]

Når man møter noen med ikke-norsk utsenede men med norsk navn, vil det da oppfattes negativt for dem å spørre om de er adoptert?

[cool]

Jeg er ikke adoptert og kan ikke svare for alle, men jeg vil tro at de med utenlandsk utseende får dette spørsmålet hele tiden. Iallefall får jeg det om min adopterte sønn - hvor er han fra? Jeg synes foreløpig at det er greit å svare at han er født i Colombia, men jeg har hørt om adopterte ungdommer som blir svært lei av å alltid måtte svare på dette spørsmålet. Det minner dem hele tiden på at de er anderledes!

Synes kanskje ikke du trenger å spørre hvis du ikke har veldig behov for å vite det.Hvis det er en person du blir bedre kjent med finner du jo ut av det etterhvert allikevel. Trenger liksom ikke være spørsmål nr. 1. Mener jeg...

[Gjest ChiengMai]

Slik jeg har forstått det på niesa mi som beholdt sitt indiske navn ho kom hit til Norge, så er det mer slitsomt å få spørsmål om ho er flyktning enn om ho er adoptert. Ikke vet jeg hvorfor, men det er vel lettere å forklare det du selv kjenner enn totalt ukjente ting.

[trk1365380645]

Enig med cool: Spiller det noen rolle når man treffer folk hvor de er fra, eller om de er adoptert, om de har bodd lenge i Norge eller om de er skilsmissebarn, gift eller homofile??? Det som er viktig og naturlig å vite vil komme frem etter hvert som man blir kjent... Samtidig kan det jo være en måte å komme i snakk på og å vise interesse for folk, men kanskje det er bedre å finne noe annet hvis man kan?!

Nok et ambivalent innlegg fra meg:)

[Gjest CUB23]

Folk spør meg om det heile tida når jeg er ute. Jeg synest egentlig det er greit, bedre det enn de sitter å lurer.

Men på en annen side synest jeg det er litt ekkelt å bli spurt om noe slikt. Fordi da tenker jeg automatisk at de kommer sikkert til å spør meir om saken. Jeg liker ikke å snakke om det, for det vekker opp ekle og grusomme minner.

Har hatt maaange laaange og ekle samtaler om dette med fulle folk. De bruker som regel missforstå. De tror som regel ikke på jeg er adoptert. De sier rett ut at det ser ikke slik ut. Har adopterte et spesiellt utseende oxo no da...hehe..

[trk1365380645]

Folk spør meg om det heile tida når jeg er ute. Jeg synest egentlig det er greit, bedre det enn de sitter å lurer.

Men på en annen side synest jeg det er litt ekkelt å bli spurt om noe slikt. Fordi da tenker jeg automatisk at de kommer sikkert til å spør meir om saken. Jeg liker ikke å snakke om det, for det vekker opp ekle og grusomme minner.

Har hatt maaange laaange og ekle samtaler om dette med fulle folk. De bruker som regel missforstå. De tror som regel ikke på jeg er adoptert. De sier rett ut at det ser ikke slik ut. Har adopterte et spesiellt utseende oxo no da...hehe..

Må være utrolig irriterende at folk forventer at en vil snakke om så personlige ting hele tiden. Rart hvor ufølsomme folk kan være. Husk bare at du ikke må snakke med dem!

[Gjest ikke-adoptert]

Jeg er ikke adoptert og kan ikke svare for alle, men jeg vil tro at de med utenlandsk utseende får dette spørsmålet hele tiden. Iallefall får jeg det om min adopterte sønn - hvor er han fra? Jeg synes foreløpig at det er greit å svare at han er født i Colombia, men jeg har hørt om adopterte ungdommer som blir svært lei av å alltid måtte svare på dette spørsmålet. Det minner dem hele tiden på at de er anderledes!

Synes kanskje ikke du trenger å spørre hvis du ikke har veldig behov for å vite det.Hvis det er en person du blir bedre kjent med finner du jo ut av det etterhvert allikevel. Trenger liksom ikke være spørsmål nr. 1. Mener jeg...

jeg ville heller ikke spurt om folk var adoptert som spm nr 1. Det måtte være når jeg ble bedre kjent med dem. For all del det gjør meg ingenting hva slags opprinnelse folk har, men jeg må innrømme at jeg er svært nysgjerrig av meg. Men hvis folk synes det er sårende, så bør man vel ikke spørre

[Gjest bare litt nyskjerrig]

På jobben min fikk vi en ny kollega med asiatisk utseende, men likevel klaret jeg ikke å "plassere" vedkommende. Faktisk trodde jeg h*n var halvt norsk og det var dette jeg spurte vedkommende om. Fikk til svar at h*n var adoptert. OK. Det var etter 3 mnd samarbeid.

Det var min måte å bli bedre kjent med min nye kollega på, men likevel ikke det første jeg spurte om. Det synes jeg var å grafse i andres privatliv.

[trk1365380645]

På jobben min fikk vi en ny kollega med asiatisk utseende, men likevel klaret jeg ikke å "plassere" vedkommende. Faktisk trodde jeg h*n var halvt norsk og det var dette jeg spurte vedkommende om. Fikk til svar at h*n var adoptert. OK. Det var etter 3 mnd samarbeid.

Det var min måte å bli bedre kjent med min nye kollega på, men likevel ikke det første jeg spurte om. Det synes jeg var å grafse i andres privatliv.

På et eller annet tidspunkt blir det vel nesten frekkere å ikke spørre??? Har man en del med hverandre å gjøre, er det vel naturlig å spørre om diverse, enten det er dialekt, rart etternavn, hvor man jobbet før, om man er gift etc, og med utseende som ikke ser ut som 4.generasjon norsking er det vel naturlig å komme inn på det etterhvert?! Men som du sier, ikke det første man spør om! Det skal vel ikke være helt tabu, heller?!

[Gjest malun]

Enig med cool: Spiller det noen rolle når man treffer folk hvor de er fra, eller om de er adoptert, om de har bodd lenge i Norge eller om de er skilsmissebarn, gift eller homofile??? Det som er viktig og naturlig å vite vil komme frem etter hvert som man blir kjent... Samtidig kan det jo være en måte å komme i snakk på og å vise interesse for folk, men kanskje det er bedre å finne noe annet hvis man kan?!

Nok et ambivalent innlegg fra meg:)

Hehe, bra du skrev det - jeg hadde akkurat de samme ambivalente tankene. ;o)