Nå MÅ de snart få hente!

[Gjest vil ha vennene mine tilbake!]

Har noen venner som venter på å få hente sitt første barn fra Thailand. De har ventet lenge nå og nå MÅ de bare få reise..! Det vil bli en lettelse for oss rundt for slik det er nå klarer de ikke å tenke på noe annet:) Det virker som de synes alt det vi andre interesserer oss for er fullstendig teit og meningsløst... De er gretne og holder seg bare for seg selv. Og det er ikke mulig å snakke med dem om noe som helst "trivielt" uten at de latterliggjør oss eller synes vi er dumme. Tror de synes alle andre mennesker er noen tullinger... Blir litt irritert på dem, men får vel bare håpe de blir seg selv igjen etter å ha fått barnet sitt!

Er det vanlig å være sånn?

[Gjest tredjegang]

Det å vente på barnet på uviss tid er forferdelig tungt. Spesielt når de har fått tildelt et barn som de har bilde og informasjon om. Prøv å være forståelsesfull, engasjert og interessert. Gode venner er viktige!

[østens perle]

Hmm håper ikke denne var til oss. Venter selv på å få hente første barn fra Thailand, og det kan være veldig slitsomt innemellom. Det går selvsagt litt opp og ned,og i perioder klarer man ikke tenke på noe annet. Blir overfokusert. Merker selv at jeg har trukket meg litt bort fra venner og familie i det siste, men rett og slett fordi jeg orker ikke prate om adopsjonen hele tiden. Alle er spente og ønsker å vite hvordan det går - ingen skjønner hvorfor det tar så lang tid før vi kan få barnet - og det kan være en påkjennng å skulle besvare masse spørsmål som man selv ikke har noen god forklaring på. Det er ikke lett for andre å forså hva vi egentlig blir utsatt for, det er den største påkjenningen jeg har hatt til nå i livet - men dette er det største vi mest sansynlig får oppleve her i livet. Mitt råd; ting er nok enklere for deg nå er det er for dem - ikke press eller stress - vær tilstede hvis de trenger deg:-)

[Gjest vil ha vennene mine tilbake!]

Hmm håper ikke denne var til oss. Venter selv på å få hente første barn fra Thailand, og det kan være veldig slitsomt innemellom. Det går selvsagt litt opp og ned,og i perioder klarer man ikke tenke på noe annet. Blir overfokusert. Merker selv at jeg har trukket meg litt bort fra venner og familie i det siste, men rett og slett fordi jeg orker ikke prate om adopsjonen hele tiden. Alle er spente og ønsker å vite hvordan det går - ingen skjønner hvorfor det tar så lang tid før vi kan få barnet - og det kan være en påkjennng å skulle besvare masse spørsmål som man selv ikke har noen god forklaring på. Det er ikke lett for andre å forså hva vi egentlig blir utsatt for, det er den største påkjenningen jeg har hatt til nå i livet - men dette er det største vi mest sansynlig får oppleve her i livet. Mitt råd; ting er nok enklere for deg nå er det er for dem - ikke press eller stress - vær tilstede hvis de trenger deg:-)

Takk for svar! Kanskje vi kjenner hverandre? Neida, det er vel mange i samme situasjon;)

Skjønner godt at det er en stor påkjenning å vente og at det ikke er lett å få en masse spørsmål ang adopsjonen. Vi prøver å snakke om andre ting når vi treffer vennene våre, men tror det er vanskelig for dem å engasjere seg. Det virker kanskje som de synes det meste blir for trivielt...

Vanskelig dette her;) Vi tenker at vi må vise interesse for barnet og adopsjonen og så blir det kanskje feil det også...

Vi ønsker bare å beholde vennene våre, vi! Har ikke kjent dem i mer enn et par år, så av og til lurer vi på om de ikke er like interessert i vennskapet som oss. Men kanskje de bare har nok med seg selv for tiden...

Uansett så gleder vi oss veldig med dem og håper de slipper å vente så mye lenger nå. Tenker på dem hver dag og håper på gode nyheter! Alt blir forhåpentligvis lettere når de har fått barnet sitt.

[Gjest vbh]

Det å vente på barnet på uviss tid er forferdelig tungt. Spesielt når de har fått tildelt et barn som de har bilde og informasjon om. Prøv å være forståelsesfull, engasjert og interessert. Gode venner er viktige!

Ja, det må være tungt å vente så lenge. Har sett bilde og hun var jo verdens skjønneste da...

[Eple72]

Uff. Dette var litt trist. Fikk en følelse av at du ikke helt klarer å sette deg inn i vennene dines situasjon. Kanskje blir du like lett gravid som meg? Å ha evne og ikke minst vilje til å sette seg inn i andres situasjon, og ut fra det forstå deres reaksjoner/følelser er vanskelig, men uhyre viktig! Jeg har også venner som venter på sitt første barn. Mens jeg får barn så lett som bare det, har de nå ventet svært lenge med å få bli en familie. Det har vært så mange skuffelser for dem i denne perioden. Likevel engasjerer de seg i mine barns liv, stiller opp for familie og venner osv. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det må føles å ha et barn på den andre siden av jorden. Dette barnet vokser fort og de vet at de går glipp av mye i barnets utviklingen mens de venter på reisedato. Når mennesker er i slike situasjoner, finnes det ikke noen fasit på hvordan de skal reagere. "ka med meg då" holdningen din viser at du ikke helt har blitt helt voksen?...

[Gjest vil ha vennene mine tilbake!]

Uff. Dette var litt trist. Fikk en følelse av at du ikke helt klarer å sette deg inn i vennene dines situasjon. Kanskje blir du like lett gravid som meg? Å ha evne og ikke minst vilje til å sette seg inn i andres situasjon, og ut fra det forstå deres reaksjoner/følelser er vanskelig, men uhyre viktig! Jeg har også venner som venter på sitt første barn. Mens jeg får barn så lett som bare det, har de nå ventet svært lenge med å få bli en familie. Det har vært så mange skuffelser for dem i denne perioden. Likevel engasjerer de seg i mine barns liv, stiller opp for familie og venner osv. Jeg kan ikke sette meg inn i hvordan det må føles å ha et barn på den andre siden av jorden. Dette barnet vokser fort og de vet at de går glipp av mye i barnets utviklingen mens de venter på reisedato. Når mennesker er i slike situasjoner, finnes det ikke noen fasit på hvordan de skal reagere. "ka med meg då" holdningen din viser at du ikke helt har blitt helt voksen?...

Trist at jeg ble oppfattet sånn. Var litt frustrert da jeg skrev innlegget, så jeg ordla meg nok litt for krasst.. Men bare så det er sagt, jeg kunne aldri funnet på å si noe til vennene mine om tankene mine rundt dette. Jeg skjønner at de har mer enn nok å tenke på som det er...

Enig med deg i alt du skriver og jeg har FULL forståelse for situasjonen de er i. Kanskje er det egoistisk av meg å ønske å beholde vennskapet, men jeg blir litt stresset når jeg merker at de ikke har tid eller energi til å være med oss i det hele tatt. Men kanskje jeg ikke skal ta det personlig? Kanskje de er sånn med andre rundt seg også, det vet jo ikke jeg. Får bare av og til en følelse av at vi liksom ikke er "gode" nok... Noe med hvordan vi forholder oss til våre barn og hva vi interesserer oss for.

Jeg håper dette endrer seg når barnet kommer for vi er oppriktig glade i våre venner og ønsker dem virkelig alt godt....

[Eple72]

Trist at jeg ble oppfattet sånn. Var litt frustrert da jeg skrev innlegget, så jeg ordla meg nok litt for krasst.. Men bare så det er sagt, jeg kunne aldri funnet på å si noe til vennene mine om tankene mine rundt dette. Jeg skjønner at de har mer enn nok å tenke på som det er...

Enig med deg i alt du skriver og jeg har FULL forståelse for situasjonen de er i. Kanskje er det egoistisk av meg å ønske å beholde vennskapet, men jeg blir litt stresset når jeg merker at de ikke har tid eller energi til å være med oss i det hele tatt. Men kanskje jeg ikke skal ta det personlig? Kanskje de er sånn med andre rundt seg også, det vet jo ikke jeg. Får bare av og til en følelse av at vi liksom ikke er "gode" nok... Noe med hvordan vi forholder oss til våre barn og hva vi interesserer oss for.

Jeg håper dette endrer seg når barnet kommer for vi er oppriktig glade i våre venner og ønsker dem virkelig alt godt....

Jeg tror det vil bli lettere for dine venner å være sosiale når situasjonen endrer seg. Men det er så mange situasjoner i livet som gjør det nødvendig å mure seg litt inne. I sorgperioder feks. Det gode venner gjør i slike tilfeller er å godta uforbeholdent at man ikke er 1. prioritet. Gi beskjed om at "vi er her hvis dere trenger oss", men at vi forstår at de trenger fred. Dette er også viktig å videreformidle til sine barn. Omsorg og forståelse for andres behov og følelser. Tenk hvis du opplevde at sønnen din ble sur pga at datatimen han hadde gledet seg til gikk ut fordi lærerern ble påkjørt!? "Hva med meg da???" Man vil jo ikke at barna skal være egoistiske, men ha omsorg og medfølelse for andre. Dine venner trenger nok ikke dere for øyeblikket til annet enn at de vet at dere er der når de kommer ut av sin "kokong". Akkurat nå har de sikker nok med å sitte i det gule(?) huset og vente og lengte.

Det er ikke alltid slik at "jo mere vi er sammen, jo gladere er vi" Personlig gleder jeg meg veldig til mine venner blir foreldre, og må innimellom legge veldig bånd på meg fordi jeg er minst like utålmodig som dem. Har involvert meg en del i prosessen og strikker til den lille feks. Det setter de pris på. Barna mine er også involvert, de er så opptatt av dette barnet som skal komme og var en stund redd for at det var alene der ute i verden. Vi snakker mye om det hjemme. Etter flodbølgen var de spesielt bekymret.

Hvorfor vil du ikke snakke med dine venner om sitasjonen? Du skal se det ikke er så vanskelig som du tror. Lykke til!

[Gjest vil ha vennene mine tilbake!]

Jeg tror det vil bli lettere for dine venner å være sosiale når situasjonen endrer seg. Men det er så mange situasjoner i livet som gjør det nødvendig å mure seg litt inne. I sorgperioder feks. Det gode venner gjør i slike tilfeller er å godta uforbeholdent at man ikke er 1. prioritet. Gi beskjed om at "vi er her hvis dere trenger oss", men at vi forstår at de trenger fred. Dette er også viktig å videreformidle til sine barn. Omsorg og forståelse for andres behov og følelser. Tenk hvis du opplevde at sønnen din ble sur pga at datatimen han hadde gledet seg til gikk ut fordi lærerern ble påkjørt!? "Hva med meg da???" Man vil jo ikke at barna skal være egoistiske, men ha omsorg og medfølelse for andre. Dine venner trenger nok ikke dere for øyeblikket til annet enn at de vet at dere er der når de kommer ut av sin "kokong". Akkurat nå har de sikker nok med å sitte i det gule(?) huset og vente og lengte.

Det er ikke alltid slik at "jo mere vi er sammen, jo gladere er vi" Personlig gleder jeg meg veldig til mine venner blir foreldre, og må innimellom legge veldig bånd på meg fordi jeg er minst like utålmodig som dem. Har involvert meg en del i prosessen og strikker til den lille feks. Det setter de pris på. Barna mine er også involvert, de er så opptatt av dette barnet som skal komme og var en stund redd for at det var alene der ute i verden. Vi snakker mye om det hjemme. Etter flodbølgen var de spesielt bekymret.

Hvorfor vil du ikke snakke med dine venner om sitasjonen? Du skal se det ikke er så vanskelig som du tror. Lykke til!

Takk for svar igjen. Du skriver mye bra og som før er jeg helt enig med alt du skriver.

Føler at jeg blir stemplet som forferdelig egoistisk og det er jo ikke noe kjekt da. Det er jeg virkelig ikke. Tror nok heller det handler om mangel på selvtillit. Når ikke jeg får noen følelse av å bli "sett" av vennene mine begynner jeg å tvile på om jeg betyr noe for dem i det hele tatt. Og i motsetning til dine venner så viser ikke mine noen interesse for mine barn eller mitt liv. Det er kanskje en forskjell? Jeg har også involvert mine barn og har en datter som venter spent. Hun er opptatt av barnet som skal komme, men jeg har vel kanskje ikke oppmunteret henne så mye til å snakke om dette. Ikke ofte hun ser vennene våre heller, da.

Nei, jeg får bare beklage igjen hvis jeg oppfattes som egoistisk og lite voksen... Det er ikke noe godt. Kjenner at det gjør mye med meg og jeg blir forferdelig lei meg. Håper ikke vennene mine har oppfattet meg sånn...

Men kanskje jeg fortjener det etter å ha øst ut min frustrasjon litt for ukritisk her...

[Eple72]

Takk for svar igjen. Du skriver mye bra og som før er jeg helt enig med alt du skriver.

Føler at jeg blir stemplet som forferdelig egoistisk og det er jo ikke noe kjekt da. Det er jeg virkelig ikke. Tror nok heller det handler om mangel på selvtillit. Når ikke jeg får noen følelse av å bli "sett" av vennene mine begynner jeg å tvile på om jeg betyr noe for dem i det hele tatt. Og i motsetning til dine venner så viser ikke mine noen interesse for mine barn eller mitt liv. Det er kanskje en forskjell? Jeg har også involvert mine barn og har en datter som venter spent. Hun er opptatt av barnet som skal komme, men jeg har vel kanskje ikke oppmunteret henne så mye til å snakke om dette. Ikke ofte hun ser vennene våre heller, da.

Nei, jeg får bare beklage igjen hvis jeg oppfattes som egoistisk og lite voksen... Det er ikke noe godt. Kjenner at det gjør mye med meg og jeg blir forferdelig lei meg. Håper ikke vennene mine har oppfattet meg sånn...

Men kanskje jeg fortjener det etter å ha øst ut min frustrasjon litt for ukritisk her...

Uff da. Det var ikke meningen å gi deg dårlig samvittighet. Du ønsker dine venner alt godt skjønner jeg, men det er ikke lett når kommunikasjonen liksom stopper opp. Kanskje du kunne spurt vennene dine om det er noe du kan gjøre for å lette ventetiden? De vil sikkert sette stor pris på den omtanke du viser, men bli ikke skuffet hvis de sier at akkurat nå vil vi helst være litt for seg selv. Si da at det er helt ok, og bare vent. Før du vet ordet av det vil de komme til deg med glitrende øyne og fortelle nyheter om den lille! Ha da armene åpne og vennskapet vil sikkert få en ny dimensjon. Personlig har jeg isoleret meg i en periode som jeg synes var tøff, kan huske det var en som ble blodig fornærmet for at jeg ikke ville dele alt med henne i denne perioden. Jeg ble så skuffet! Som venn har man ikke opplysningplikt, og det kan som regel være lettere å snakke om saker i etterkant- enig? Igjen lykke til - det ordner seg nok. Mvh meg

[Gjest vil ha vennene mine tilbake!]

Uff da. Det var ikke meningen å gi deg dårlig samvittighet. Du ønsker dine venner alt godt skjønner jeg, men det er ikke lett når kommunikasjonen liksom stopper opp. Kanskje du kunne spurt vennene dine om det er noe du kan gjøre for å lette ventetiden? De vil sikkert sette stor pris på den omtanke du viser, men bli ikke skuffet hvis de sier at akkurat nå vil vi helst være litt for seg selv. Si da at det er helt ok, og bare vent. Før du vet ordet av det vil de komme til deg med glitrende øyne og fortelle nyheter om den lille! Ha da armene åpne og vennskapet vil sikkert få en ny dimensjon. Personlig har jeg isoleret meg i en periode som jeg synes var tøff, kan huske det var en som ble blodig fornærmet for at jeg ikke ville dele alt med henne i denne perioden. Jeg ble så skuffet! Som venn har man ikke opplysningplikt, og det kan som regel være lettere å snakke om saker i etterkant- enig? Igjen lykke til - det ordner seg nok. Mvh meg

Jeg må bare spørre deg om en ting. Jeg ser at i det forrige innlegget ditt skrev du noe om det gule huset. Skjønte ikke helt hva du mente, men lurte du på om de bor i et gult hus? Eller var det noe annet du mente her? Mulig jeg misforstår, men ville du ha svar på dette? Skjønte ikke poenget først, men du lurer kanskje på om du vet hvem de er? Må nok skuffe deg der.. Verden er liten, men kanskje ikke _så_ liten!

[Eple72]

Jeg må bare spørre deg om en ting. Jeg ser at i det forrige innlegget ditt skrev du noe om det gule huset. Skjønte ikke helt hva du mente, men lurte du på om de bor i et gult hus? Eller var det noe annet du mente her? Mulig jeg misforstår, men ville du ha svar på dette? Skjønte ikke poenget først, men du lurer kanskje på om du vet hvem de er? Må nok skuffe deg der.. Verden er liten, men kanskje ikke _så_ liten!

Gult er jo påskefargen! Ja verden kan oppleves som liten. Men det er sikkert mange som adopterer fra det landet du skrev om. Det er neppe det samme paret. Men hadde det ikke vært litt morsomt hvis det var det? Igjen- lykke til! Og GOD PÅSKE