Ektemann med ODD?

[Gjest må jeg gi opp?]

Jeg er usikker på om vi har "vanlige" ekteskapsproblemer eller om min mann faktisk har ODD? I alle fall er det helt umulig å samarbeide med ham hvis han ikke får bestemme alt sammen selv! Da er han verdens snilleste og raskeste - men i det øyeblikket noen er uenige, kan han gå helt i vranglås og da blir alt uhyggelig på et øyeblikk.

Nå går dette også utover våre barn. For det første vil han ikke høre snakk om at ungene hans har adhd - og ikke at han selv har det, heller. Nei, det er hele resten av verden som er gale og som er ute etter å stemple ham og barna! Dermed får ikke barna lov til å prøve medisiner, heller, og det er faktisk et problem, særlig for den eldste, som nok kunne ha hatt bruk for det.

Han har også bestemte krav til orden og regler i huset - bare at han ikke holder seg konsekvent til dem og det skaper utrygghet hos oss andre. Han blir skikkelig sinna om vi f.eks. lar ting ligge igjen i stua når vi går ut av rommet - skriker og bråker eller kaster det etter oss. Det nytter ikke å si til ham at vi bare skulle ut på do, for eksempel, og skal tilbake igjen - nei, for ham er det rot og at vi ikke bryr oss om å ha det ryddig omkring oss. Men vi har det nesten overryddig!

Jeg tror nesten at han har adhd og ODD og er i konflikt med alt og alle. Dessuten tror jeg han føler seg veldig truet av at to av barna har fått diagnosen adhd og at jeg og skolen er enige i diagnosen.

Er det noen andre av dere som har bokstavbarn som også opplever slike problemer i forhold til barnas far - egen partner? Har dere noen gode råd å komme med - eller bør jeg bare ta konsekvensen av at både barna og jeg lider under denne uforutsigbarheten hans og sinnet hans - og flytte ut?

[Gjest samme problem]

Ungen din kan fremdeles ikke få medisin uten farens samtykke selv om dere flytter fra hverandre. Han har like stor bestemmelsesrett som deg uansett.

[Gjest må jeg gi opp?]

Ungen din kan fremdeles ikke få medisin uten farens samtykke selv om dere flytter fra hverandre. Han har like stor bestemmelsesrett som deg uansett.

Ja, jeg er klar over dette med medisinering og at far kan nekte.

Det er nok heller ekteskapet jeg vurderer...er det mulig å leve sammen med en mann som misforstår og som krangler om nesten alt mulig, som bare er hyggelig når han får det som han vil...?

Eller sagt på en annen måte - hvor langt og hvordan skal man strekke seg for å få til et forhold og et familieliv med en som er så avhengig av at ting går som han vil?

Jeg har altså en kjekk mann, hyggelig, snill, arbeidssom - men så er det altså denne trassen... Plutselig er det et eller annet - og om jeg ikke er helt på høyden da, og svarer dumt eller ikke hører - blir det mildt sagt utrivelig her.

Fordi jeg gjenkjenner det samme hos min eldste sønn, tror jeg at jeg forstår hva som skjer. Jeg tror han ikke får med seg alt som skjer, misforstår - men forstår at det er en misforståelse ute og går. Men den vil han ikke for noen pris ha skylda for! Derfor skjeller og smeller han på oss andre i stedet!

Vi trenger jo alle å beholde vår selvtillit...og vårt selvbilde. Det er ikke morsomt å alltid ha "skylda" for at det blir misforståelser!

Men er det mulig å leve sammen som familie når den andre voksne i familien opprettholder sitt eget selvbilde fordi han får det som han vil. Og han får det som han vil, fordi det blir _enda_ mer utrivelig for oss andre om vi protesterer?

Det har gått opp for meg at jeg har ansvar for flere enn meg selv, han, forholdet i denne saken. Jeg må hjelpe ungene, som også har adhd, til å finne andre måter å være sammen med familien på.

Derfor - siden han ikke vil snakke om dette og ikke forstår at det er noe problem i det hele tatt (det er jeg som er problemet, fordi jeg krangler, sier han) - er det noen her som klarer å leve sammen med sin partner med adhd - på en konstruktiv måte?

Eller - enda bedre - er det noen voksne her inne med adhd som kjenner igjen situasjonen og kan gi meg noen gode tips for hvordan jeg skal få til en dialog med ham om dette som ikke knekker selvbildet hans fullstendig? For jeg tror han innerst inne mistenker - men ikke orker tenke etter - at det kan være at han også har del i dette negative som stadig skjer.

Jeg mener - det er jo grenser for hvor mye man klarer å ignorere uønsket atferd, belønne ønsket atferd - og samtidig føle at man er partner til sin mann, og ikke hans mor?

[Gjest utvitende om emnet]

Hva står ODD for? Eller er det ADD du egentlig mener

[Gjest en mamma i nord]

Hva står ODD for? Eller er det ADD du egentlig mener

Tror det står for oposisjonell atferdsforstyrrelse.