Vanskelig barnehagestart

[Gjest mamma med dårlig magefølelse]

Jenta vår på to år er nettoppp begynt i barnehage. Etter fire dager der lurer jeg på om det er for tidlig med barnehagestart i forhold til at hun er adoptert.

Tredje dagen gikk vi fra henne og det gikk greit. Etter en time begynte hun å gråte og var så utrøstelig at de ringte etter meg. Neste dag gråt hun også så lenge at jeg måtte gå tilbake.

Vi har gitt barnehagen heftet om "Adoptivbarn i barnehagen" og informert personalet om bla. separasjonsangst og at tilvenning kan ta lengre tid. Likevel føler jeg ikke at de har den store forståelsen for dette.

De snakker om at tilvenning ikke bør være lenger enn tre dager, man bør ikke være for lenge før man går osv.

Det ble også sagt at de skulle sørge for at det hele tiden var en voksen i nærheten av henne og at de ansatte skulle fordele seg slik at ikke en person skulle slite seg ut(!)

Hvor mange skal hun da forholde seg til?

Diverse uttalelser i tillegg til andre forhold som gjør meg utrygg gjør at jeg har mest lyst til å si opp plassen.

Er det noen som har vært i lignende situasjon og kan gi meg råd og anbefalinger.

[Gjest utdanner meg nå]

Høres ut som et lite profesjonellt personalet!

[trk1365380645]

Sent nå, men jeg må bare skrive at jeg i hvertfall ville ha understreket behovet for at det er ett menneske som skal være hovedkontakten for barnet. Og er enig med "utdanner meg nå" om at de ikke høres ut som de er helt på topp i bhg din... Men hvis de tar deg på alvor, kan de bli det:) Har du mulighet; Bruk god tid på innkjøring, og litt avhengig av alder (og når barna pleier å komme på avdelingen deres): Det kan være lettere for barnet å komme tidlig, da er det rolig, få barn er kommet og barnet ditt vil kanskje kunne få bedre tid til å få oversikt, prøve seg frem, komme inn i lek med andre... Og så kan du kanskje heller hente det tidlig igjen hvis du syns det blir lange dager uten barnet! LYKKE TIL!

[laban]

Jeg vil ikke gi noen råd som har direkte med adopsjon å gjøre, da jeg bare har vært med på barnehagetilvenning med egenfødte barn.

Men jeg vil fraråde deg å ta noen som helst beslutning om dette etter bare fire dager. La henne få litt tid på seg, ha gjerne korte dager (enig i at det er lurt å komme tidlig og hente tidlig), men ikke kom inn i noen vane med at dere er i barnehagen _sammen_ i timevis.

Toårsalderen er ikke den enkleste perioden å begynne i barnehage - de er store nok til å merke veldig godt at du går fra dem, samtidig er de for små til å forstå det man evt. forsøker å forklare dem (bl.a. har de dårlig tidsbegrep). Jeg sier ikke dette for å advare mot barnehagestart nå, men for at du ikke skal tro at alle toåringer er tilvent og fornøyde etter en snau uke. (En annen, vanlig variant er at det går veldig greit helt i starten, og så begynner de å lage et voldsomt spetakkel når de forstår at dette er noe som kommer til å skje nesten hver dag.)

[solinor]

Jeg har ikke opplevd dette med mine barn som er adoptert, de var tre år da de begynte i barnehagen. Men jeg har opplevd det med fosterbarnet vårt som var 1 år da hun kom til oss.Hun var 2 år da hun begynte i barnehagen. Jeg følte at barnehagen mente dette går over uten at de trengte å gjøre så mye. Det var ikke sutring, men det var en veldig sår gråt derfor synes jeg at dette burde barnehagen ta på alvor. En dag det var riktig ille sa jeg til barnehagen at jeg ikke kan la ungen være igjen den dagen, de ble nok irritert på meg. Og sa at den her ungen kommer aldri til å bli trygg her, jeg valgte å overse det og forlangte et møte med avdelingslederen. På møtet sa jeg at hvis ungen kunne komme kortere dager, og jeg kunne være med henne en stund trodde jeg det ville bli bedre. Vi holdt på slik en uke, og ungen ble tryggere og tryggere. Og jeg må innrømme at det føltes godt at jeg torde å mene noe annet enn de som var fagfolk...he, he og til og med fikk rett.

[blomen]

Kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Gutten vår var to år da han starta i bhg. Han er adoptert. Det var ei forferdelig tid for både meg og han, han gråt utøstelig når jeg skulle dra. Jeg var hos han en to-tre dager i starten, og han fungerte veldig godt så lenge jeg var der. Personalet opplyste at han også gråt når jeg ikke var der, men at de da ikke valgte å ringe meg. I etterid er jeg glad for det, for jeg tror nok det hadde forlenga det utrivelige for oss begge. Jeg må si deg at det tok veldig lenge før det gikk seg til for gutten vår, nesten ett år før han tilpassa seg barnehagen godt. Nå ser jeg at det nok var for tidlig for han å begynne i barnehagen. Nevner også at det i dag (nå er han 3,5 år), er en veldig glad gutt som gleder seg til barnehagen hver dag. Lykke til!

[tenyrg]

Skjønner at du tenker masse på barnehagestarten!

Jeg kan fortelle hvordan vi har gjort det med oppstarten i barnehagen.

I februar begynte minstejenta i barnehagen her. Hun er 2 år. Vi , bhg og oss foreldre, bestemte at vi skulle ta dette meget rolig. Dvs at jeg skulle være i bhg 3 dager og i tillegg være der helt til 2 åringen "slapp" meg. Etter 3 dager var jenta vår klar for noen timer alene. Vi passet på at disse dagene også ble korte.

Nå etter 2 mnd er hun i bhg 6 timer pr dag, 3 dager i uka. Til høsten regner vi med at hun skal være i bhg mer.

Sammen med bhg-personalet er vi blitt enige om at de ringer hvis hun er utrygg. Det er en person som følger henne,det er hennes kontaktperson.

Vi ville ha, og fikk altså en veldig rolig start.

Om morgenen i bhg følger vi klare rutiner.1)ta av seg klærne 2) finne navnet sitt 3) få klem og 4)vinke i vindu. Innimellom her kan vi sitte på fanget og kose, finne fram leker etc. Når vi har kommet til vinkingen kan vi ikke "tulle mer", da går jeg. Dette vet hun og vi snakket mye om det hjemme.

Vi snakker også om at når hun har sovet i bhg, skal hun leke ute. Etter det kommer jeg og henter henne.

Dagene er forutsigbare og trygge, hun vet godt hva som skal skje!

Personalet i bhg er også klare på slikt!

Tilsvarende start har også søsknene hatt i samme bhg.

Så for meg er forutsigbarhet og trygghet vært det viktigste for våre barn!!!

Lykke til

[meimei]

Jeg opplevde det samme med vår eldste jente (jeg har tre adopterte) Hun gråt/skrek i tre uker da hun startet i barnehagen som 2-åring.Barnehagen viste stor forståelse for hvordan vi foreldre hadde det, men var likevel klar og tydelig på at dette ikke var uvanlig. Jeg husker de tre ukene som et fjernt mareritt, jeg som satt og gråt på jobben og ville bli hjemmeværende på heltid (hadde nok vært et katastrofalt valg...). Men plutselig en dag vinket jenta vår fornøyd til oss når vi gikk, og vi måtte klype oss i armen. Og fra det øyeblikket elsket hun barnehagen og gråt aldri mer en dag. Med de to andre gikk tilvendingen smertefritt. Dette skyldes nok delvis at de er andre typer, men også at jeg er blitt litt mer hardhudet etterhvert.

Jeg synes det er helt feil å forklare en vanskelig tilvending i barnehagen med adopsjon alene. Våre to andre har som sagt hatt en smertefri tilvending, men jeg har hele tiden har sett mange eksempler på at norskfødte barn har grått i ukesvis etter barnehagestart (og noen faktisk daglig over år!). Så dette tror jeg handler om individuelle forskjeller hos barna. Det er også viktig å være bevisst de signaler som vi foreldre sender ut. JEG hadde en stor porsjon med separasjonsangst da jeg skulle sende fra meg eldstemann, kombinert med skyldfølelse og en trang til å overbeskytte henne. Sikkert helt normalt med første barn, men jeg har tro på at dette lett smitter over på barnet som senser foreldrenes følelser. Med de to andre har jeg vært så trygg på at de kommer til å få det bra, og at det er riktig for både dem og meg at de er i barnehagen noen timer hver dag. Det tror jeg ungene merker.

[nedtelling]

Gutten vår fikk plass i bhg etter kun 5 mnd hjemme,, han var da blitt litt over 3 år.

Jeg som da var i permisjon, kunne få være med han over flere dager. Vi tok det ganske så med ro til å begynne med fordi vi skulle på ferie til Thailand og den virkelige tilvendingen skulle skje en mnd etterpå.

Det var selvfølgelig vondt for meg å gå når han gråt da jeg gikk. Men bhg personalet sa at det gikk over etter kort stund.. Det som jeg alltid sa og sier er at mamma kommer og henter han om ikke så alt for lenge., og forteller samtidig hva mamma skal gjøre mens han er i bhg.

Synes ikke at du skal si opp plassen.. Det er veldig sårt for deg akkurat nå, men det vil jo bli bedre etterhvert som jenta din blir bedre kjent med de som er i bhg vil jeg tro!

Ønsker dere lykke til!

[Gjest tredjegang]

Tror det er mange som kjenner seg igjen - adoptert eller ikke.

Men du må føle at barnet er klart for å begynne i barnehage. Det kommer an på barnets personlighet, tilknytning, trygghet, hvor lenge det er siden adopsjonen, osv. Det er det bare dere som foreldre som kan vite.

Når barnet er klar for å gå i barnehage anbefaler jeg: fast kontaktperson i barnehagen de første dagene, god tid (la barnet ta initiativ til å "slippe deg"), at du bare er borte kort tid de første gangene, korte dager i barnehagen, har hun noe hun koser spesielt med (teppe, klut, kosedyr) kan det bidra til trygghet, fast rutine ved avlevering (god tid, hilse (pass på at de voksne hilser og ser ditt barn), ta av tøy, klem, vinke,etc.

Med tid og tålmodighet går det seg til. Hun finner ut at du alltid kommer tilbake på ettermiddagen, og at det igrunn er kjempegøy å leke i barnehagen.

For eldstemann min valgte vi lekepark det første året - og jeg var mye der. Når hun så skulle begynne i barnehagen gikk det kjempegreitt.

Ikke la barnehagen bestemme noe du ikke føler deg komfortabel med - DU kjenner DITT barn best! Trenger hun 3 uker så bruk 3 Uker. Og går det ikke - så vent et halvt år hvis du har mulighet. Våre barn trenger ekstra mye trygghet!

Lykke til!

[Gjest hilsen en som også snart skal levere barnet i bhg]

Irriterende at de ikke hører på deg. Det er klart at adoptivbarn, og andre barn som trenger det må få bruke ubegrenset med tid på tilvenning i barnehage! Når datteren din gråter så mye at de til og med må ringe etter deg, ja da bør det vel ringe en liten bjelle hos de ansatte?!?

Det er også viktig at det er EN voksen som har mest kontakt med barnet. Det er vanskelig å ha mange nye å forholde seg til.

Stå på krava og lykke til!!!

[Gjest Speedo]

Dette er vanskelig, uten tvil. Med eldstemann, som var 2 år og 3 måneder da han kom til oss, tok det nesten ett halvt år før han fant roen i barnehagen. Da skjønte han at vi faktisk kom og hentet ham hver dag!!! Jeg var ikke bevisst nok på at han skulle ha bare en voksen å forholde seg til, dessverre. I dag er gutten vår veldig trygg!!!!

Minstejenta som var 4 mnd da hun kom til oss brukte to uker før hun fant seg til ro i barnehagen. Hun gråt masse, satt i en krok og "ruget" på tingene sine. Vi brukte god tid på tilvenningen, hentet henne tidlig, ba barnehagen ringe hvis hun ikke roet seg. Etter to uker var alt OK, og i dag trives hun kjempegodt. Ingen problemer.

Sett i ettertid angrer vi ikke på at ungene ble plassert i barnehage. De er kjempesosiale og veldig trygge begge to. Med eldstemann skulle vi stilt mere krav til barnehagen med tanke på fast omsorgsperson etc.

Lykke til. Ta tiden til hjelp, så går det seg til.

[Gjest Tatjana]

Jeg opplevde det samme med vår eldste jente (jeg har tre adopterte) Hun gråt/skrek i tre uker da hun startet i barnehagen som 2-åring.Barnehagen viste stor forståelse for hvordan vi foreldre hadde det, men var likevel klar og tydelig på at dette ikke var uvanlig. Jeg husker de tre ukene som et fjernt mareritt, jeg som satt og gråt på jobben og ville bli hjemmeværende på heltid (hadde nok vært et katastrofalt valg...). Men plutselig en dag vinket jenta vår fornøyd til oss når vi gikk, og vi måtte klype oss i armen. Og fra det øyeblikket elsket hun barnehagen og gråt aldri mer en dag. Med de to andre gikk tilvendingen smertefritt. Dette skyldes nok delvis at de er andre typer, men også at jeg er blitt litt mer hardhudet etterhvert.

Jeg synes det er helt feil å forklare en vanskelig tilvending i barnehagen med adopsjon alene. Våre to andre har som sagt hatt en smertefri tilvending, men jeg har hele tiden har sett mange eksempler på at norskfødte barn har grått i ukesvis etter barnehagestart (og noen faktisk daglig over år!). Så dette tror jeg handler om individuelle forskjeller hos barna. Det er også viktig å være bevisst de signaler som vi foreldre sender ut. JEG hadde en stor porsjon med separasjonsangst da jeg skulle sende fra meg eldstemann, kombinert med skyldfølelse og en trang til å overbeskytte henne. Sikkert helt normalt med første barn, men jeg har tro på at dette lett smitter over på barnet som senser foreldrenes følelser. Med de to andre har jeg vært så trygg på at de kommer til å få det bra, og at det er riktig for både dem og meg at de er i barnehagen noen timer hver dag. Det tror jeg ungene merker.

Det var svært godt skrevet!

Min mellomste var en av disse som gråt i over et år. Jeg sitter igjen med en følelse av at vi brukte et og et halvt år på tilvenning...

Jeg har tre barn, og alle er egenfødt.

[Gjest Bruk god tid!]

Adopterte barn trenger ofte mye lenger overgangstid i barnehagen enn andre barn. Dette er veldig viktig å ta hensyn til, for at barnet skal bli trygt.

Vårt barn begynte annenhver dag da h*n var 18 mnd gammel, det var 6 mnd etter vi fikk han (jeg hadde vært hjemmeværende i den tiden). Vi brukte 1 mnd på overgangen til barnehage.

Første uken var jeg tilstede (men bare passivt) hele tiden.Vi var der bare korte dager de første ukene.

Andre uken begynte jeg å forlate barnehagen i korte økter, etter å ha forklart nøye til barnet hva jeg skulle ("i butikken" el likn) og at jeg snart kom tilbake. Jeg var da borte 30-60 minutter, gradvis økende. Det samme 3. uken, da opptil 3 timer. Først i 4. uken sov barnet der, men da satt jeg ved sengen hele tiden, og etterhvert i rommet utenfor.

Barnet gråt hjerteskjærende i uke 2 (da jeg begynte med å forlate barnehagen), og jeg vurderte å avbryte opplegget. Det var helt åpenbart at det vekte opp tidligere separasjonstraumer hos barnet, og det var tøft for meg også å være vitne til.

Samtidig visste jeg at før eller senere må barnet gjennom dette, enten det blir nå eller om vi utsetter det. Jeg visste også at h*n ville ha godt av å leke med andre barn. Jeg fortsatte derfor som planlagt, men gikk sagt svært gradvis fram.

Først mot slutten av den 3.uken skjønte h*n at jeg ville kom tilbake, og roet seg selv om jeg ikke var der. Etter en måned var alt bare bra. Barnet har blitt en skikkelig barnehageunge, som stortrives der!

[Gjest Bruk god tid]

Adopterte barn trenger ofte mye lenger overgangstid i barnehagen enn andre barn. Dette er veldig viktig å ta hensyn til, for at barnet skal bli trygt.

Vårt barn begynte annenhver dag da h*n var 18 mnd gammel, det var 6 mnd etter vi fikk han (jeg hadde vært hjemmeværende i den tiden). Vi brukte 1 mnd på overgangen til barnehage.

Første uken var jeg tilstede (men bare passivt) hele tiden.Vi var der bare korte dager de første ukene.

Andre uken begynte jeg å forlate barnehagen i korte økter, etter å ha forklart nøye til barnet hva jeg skulle ("i butikken" el likn) og at jeg snart kom tilbake. Jeg var da borte 30-60 minutter, gradvis økende. Det samme 3. uken, da opptil 3 timer. Først i 4. uken sov barnet der, men da satt jeg ved sengen hele tiden, og etterhvert i rommet utenfor.

Barnet gråt hjerteskjærende i uke 2 (da jeg begynte med å forlate barnehagen), og jeg vurderte å avbryte opplegget. Det var helt åpenbart at det vekte opp tidligere separasjonstraumer hos barnet, og det var tøft for meg også å være vitne til.

Samtidig visste jeg at før eller senere må barnet gjennom dette, enten det blir nå eller om vi utsetter det. Jeg visste også at h*n ville ha godt av å leke med andre barn. Jeg fortsatte derfor som planlagt, men gikk sagt svært gradvis fram.

Først mot slutten av den 3.uken skjønte h*n at jeg ville kom tilbake, og roet seg selv om jeg ikke var der. Etter en måned var alt bare bra. Barnet har blitt en skikkelig barnehageunge, som stortrives der!

Glemte å si, at var jeg deg ville jeg insistere overfor personalet på å få gjøre dette over lang tid. Det er du som kjenner barnet ditt. De har tydeligvis ikke nok kunnskaper om adopterte barn. Ta en skikkelig samtale med styreren hvis de ikke hører på deg, og fortell hvordan det skal gjøres når barnet er adoptert. Sannsynligvis sitter du inne med mer kunnskaper om dette enn det de gjør. Lær dem opp!

De kan IKKE sammenlikne barnet ditt med andre barn! Når det gjelder akkurat dette, har adopterte barn særskilte behov.

[carla1365380461]

Det kan være vanskelig med barnehagestart, og det er knallhardt å gå fra et hylende barn, eller høre at barnet gråter sårt når man er vekke...

Nå kjenner jo ikke jeg ditt barn, men jeg ville bare fortelle litt om våre erfaringer.

Vi har en egenfødt gutt på snart 6 og ei adoptert jente på snart 2.5 og som kom til oss da hun var 10 måneder.

Min erfaring er at man ikke bør forklare "alt" med at "barnet er adoptert", fordi hos oss så har den egenfødte gutten hatt "alle adopsjonssyndromer", mens den adopterte jenta har vist svært få så langt.

Storebror begynte i barnehagen da han var 11 måneder, og - hold deg fast - han hylte hver morgen ved avskjed i 6 _måneder_!!! Jeg holdt på å klikke og lurte fælt på hva vi hadde gjort galt. Skulle vi begynne med ny tilvenning?? Være tilstede i BH??? Men så en dag var det plutselig slutt.

Lillesøster har gått hos dagmamma nå dette året, og hun griner svært sjelden når vi leverer. Hun er generelt mye modigere enn storebror var på samme alder - på de fleste områder...

Barn er forskjellige, for noen går barnehagestart glatt, andre gråter leeenge... - men jeg tror det avhenger mer av personlighet enn av om de er adoptert eller ei.

4 dager er ikke nok når det gjelder tilvenning - hold ut lenger !;-)

Jeg er også nokså sikker på at førskolepersonalet har rett i at det er bedre å klemme og så gå nokså raskt, enn å henge igjen og trøste og vise usikkerhet og aldri komme seg avgårde. Slik nøling smitter over på barnet.

Lykke til, og hold ut!

[corazon]

Vi hadde også en tøff barnehagestart. Hun gråt og gikk rundt og lette etter oss - det var rett og slett fælt.

I dag trives hun som bare det. Vanligvis går det seg til etter en stund.

Vi forberedte henne alltid på forhånd på at hun skulle i barnehagen (det gjør vi fremdeles).Vi har alltid samme rutinene rundt det når vi kommer om morgenen, slik at hun vet hva som skjer. Tror også det er viktig at når man har sagt hadet, så går man, jeg tror det er viktig å ikke hale det ut, uansett.

I barnehagen vår har de minste sin egen barnehagebok med bilder av familie, venner osv, informasjon om hva de liker, hva de er flinke til osv. Den hadde vår datter med seg overalt i starten. Det var en trygghet å kunne se på bilder, og det hjalp til å avlede henne litt.

I barnehagen var de veldig bevisst på å benytte primærkontakten. Hun var alltid der sammen med barnet vårt i starten. Det ble litt problematisk etter hvert. Og da primærkontakten plutselig var syk en dag var hundre og ett ute, og alt raste sammen for barnet vårt den dagen. Da vedkommende faktisk ble sykemeldt for en tid, så endte det opp med å bli positivt for barnet vårt. (utenom den første dagen da). Hun ble vant til å forholde seg til flere av de voksne. Så i ettertid tror jeg båndet mellom de to ble for tett.

Fire dager er ikke lenge. Hvis jeg var deg ville jeg se det an et par ukers tid.

[Gjest mamma'n på øverste linje]

Tusen takk for deres engasjement og alle gode råd og oppmuntringer.Ser at flere opplever dette som en smertefull prosess.

Jeg kommer til å forsøke ei stund til med tilvenning i barnehagen og har bestemt meg for å bruke den tid som er nødvendig før hun "slipper meg". Tar med meg tipsene fra dere som jeg regner som fagfolk i denne sammenheng.

Hilsen