Blei litt paff!...

[Gjest girasol]

Det kom ei eldre dama på døra i dag og skulle selle egg... Jeg åpna døra med barnet på armen. "Nei, har dere henta barn?" spurte ho, og med et smil svarer jeg at ja, vi henta h*n da og da... og dermed sier ho litt halvsurt "ja, jeg ser jo at h*n ikke er din..."

Uff, jeg blei litt paff... "Ja, men nå er h*n vår" svarte jeg da, med nok et smil. "Ja, det er jo fint", svarte ho, men på en veldig tørr måte.

Jo mer jeg tenker på den episoden jo mere oppgitt blir jeg. Barnet vårt er lite nå, ja, men jeg ser ikke bort i fra at damen kunne sagt det samme om ungen hadde vært flere år, og h*n da hadde forstått det ho sa. Synes liksom det er så tankeløst jeg da... ungen vår er jo ingen andre "sin", så da må h*n jo være vår...

Overreagerer jeg?

Vi har møtt så lite negative og/eller tankeløse kommentarer siden vi kom hjem, at jeg helt hadde "glemt" at ikke alle mennesker er positive til at et lite menneske får nye foreldre og kommer for å bo i landet vårt.

[Gjest Charita]

Nei, du overdriver ikke. Selv har vi bare egenfødte barn foreløpig.

Men nåde den som sier noe rett ut, eller antyder noe vondt om barna våre. Da blir vi lei oss da.

Du er bare ei helt allminnelig mamma - og det beste barnet ditt har - nemlig en som elsker det over alt i verden og vil beskytte det mot alt vondt.

Mammaer har lange antenner for ting som ligger i luften, det gjelder nok ikke bare adoptivmødre. Så stå på, og vit at vi nok er konstruert slik for å beskytte de søte små mot sure kjerringer og andre farer *smil*

[Gjest girasol]

Nei, du overdriver ikke. Selv har vi bare egenfødte barn foreløpig.

Men nåde den som sier noe rett ut, eller antyder noe vondt om barna våre. Da blir vi lei oss da.

Du er bare ei helt allminnelig mamma - og det beste barnet ditt har - nemlig en som elsker det over alt i verden og vil beskytte det mot alt vondt.

Mammaer har lange antenner for ting som ligger i luften, det gjelder nok ikke bare adoptivmødre. Så stå på, og vit at vi nok er konstruert slik for å beskytte de søte små mot sure kjerringer og andre farer *smil*

Takk ska du ha Charita :-) Det var et godt svar, som varmet inn i mamma-hjerteroten!

[Cæsar]

håper du ikke kjøpte noe av henne!

[trk1365380645]

Nei, selvfølgelig overdriver du ikke! Kan bare støtte Charita på det hun skriver! Hun må ha det fælt som ikke ser at kjærlighet er tykkere enn blod!

[Thaimamma]

Jeg vet at jeg ville blitt såret hvis noen sa det samme til meg. Det nærmeste jeg har vært en sånn situasjon, er når folk stadig vekk sier at: "han er jo så lik deg! Kunne nesten ha vært din!" Da svarer jeg alltid at: "han er jo min. Hvem trodde du det var sin?" Vet at de sier det for å glede meg, men det føles likevel litt sårt at andre ikke ser på ungen min som "ordentlig min". Sukk, vet at jeg må venne meg til slike kommentarer. Folk flest er jo tross alt hundre prosent positiv.

[trompet]

Nei, selvfølgelig overdriver du ikke! Kan bare støtte Charita på det hun skriver! Hun må ha det fælt som ikke ser at kjærlighet er tykkere enn blod!

Hvis det er til noen trøst så vil jeg anbefale å svare disse teite å rare folka at ja han / hun ligner litt meg å litt på genene ellesrs. Men aller mest på seg selv.

[grot]

Jeg vet at jeg ville blitt såret hvis noen sa det samme til meg. Det nærmeste jeg har vært en sånn situasjon, er når folk stadig vekk sier at: "han er jo så lik deg! Kunne nesten ha vært din!" Da svarer jeg alltid at: "han er jo min. Hvem trodde du det var sin?" Vet at de sier det for å glede meg, men det føles likevel litt sårt at andre ikke ser på ungen min som "ordentlig min". Sukk, vet at jeg må venne meg til slike kommentarer. Folk flest er jo tross alt hundre prosent positiv.

Har også opplevd når mennesker rundt meg blir litt usikre i forhold til adopsjon og forholdet mellom meg og min sønn, så må de kommentere at "han er jo så lik deg" . Vet at dette er godt ment, fordi de mener at siden vi har et barn som så opplagt ser annerledes ut enn oss selv, så er dette med likhet det største komplimentet vi kan få.

Vel, vi er jo ikke like av utseende, og for oss er det helt greitt. Familielikheten vår slår ut på helt andre områder enn utseende. Skulle ønske andre også kunne skjønne dette, at vi ikke higer etter å høre at barna ligner på oss. Jeg merker at jeg selv blir litt irritert på slike kommentarer, fordi jeg ikke oppfatter dem som særlig oppriktige, og er vel derfor redd for at gutten min med årene skal reagere negativt på slike kommentarer også.

Det finnes faktisk tusen fine ting å si om sønnen min, selv om han ikke ligner på meg:-)

[Gjest girasol]

Takk for alle svar og innlegg fra dere! Det er bra å utveksle erfaringer, og godt å høre andre fortelle om sine opplevelser. Tenkte bare jeg ville poengtere at det jeg synes var verst med episoden var at dama tok så lite hensyn til at barnet ikke har noen andre i verden det kan kalle "sine". At h*n ikke ligner på meg, i utseende, er nå en ting, men at ho kan stå der i min døråpning å si, forann barnet, at h*n ikke er "min", syntes jeg var ille!(#¤%*)

Når det er sagt så har jeg og opplevd flere ganger den der :"h*n ligner litt på deg synes jeg..." eller "h*n har jo trekk fra faren sin..." eller "sånn gjorde faren også da han var på den alderen..." Men akkurat det synes jeg bare er litt morsomt (les: vittig), og jeg gidder ikke gjøre noe nummer ut av det. Det er folks måte å gjøre ungen til et integrert individ i familien og samfunnet, slik jeg oppfatter det :-)

Men når det gjelder dette egg-kvinnemennesket kjenner jeg at løvemor kvesser klørne! :-0

[fei1365380229]

Jeg vet at jeg ville blitt såret hvis noen sa det samme til meg. Det nærmeste jeg har vært en sånn situasjon, er når folk stadig vekk sier at: "han er jo så lik deg! Kunne nesten ha vært din!" Da svarer jeg alltid at: "han er jo min. Hvem trodde du det var sin?" Vet at de sier det for å glede meg, men det føles likevel litt sårt at andre ikke ser på ungen min som "ordentlig min". Sukk, vet at jeg må venne meg til slike kommentarer. Folk flest er jo tross alt hundre prosent positiv.

Slike kommentarer som at han/hun er jo så lik deg syns jeg faktisk vi får tåle. Det er overhodet ikke vondt ment og noen mennesker ser faktisk litt igjennom utseendet og når barn har endel like fakter og uttrykk så syns man de er like foreldrene også i utseendene.

Har selv en venninne som har bodd med sin stefar hele livet og stadig har fått høre hvor like de er og av folk som ikke visste at de ikke var biologisk far/datter.

Har selv fått høre at noen syns jeg og vår kinesiskfødte datter er "litt" like. Det syns ikke jeg, men jeg ser ikke ting utenifra. Det er utrolig mange som har spurt sånn forsiktig om jeg hadde en mørk mann )

[Tirsa1365380736]

En eldre mann sa til meg på jernebanestatsjonen en gang jeg hadde med min 4-årige filippinske datter:

"Hun der er ikke din!".

"Joda", sa jeg,"det er hun"

"Ja, jeg får vel bare godta det da" sa han.

Var usikker på om jeg skulle ta det opp med jenta mi etterpå, men siden hun ikke sa noe så lot jeg det være.

[Gjest malun]

Takk for alle svar og innlegg fra dere! Det er bra å utveksle erfaringer, og godt å høre andre fortelle om sine opplevelser. Tenkte bare jeg ville poengtere at det jeg synes var verst med episoden var at dama tok så lite hensyn til at barnet ikke har noen andre i verden det kan kalle "sine". At h*n ikke ligner på meg, i utseende, er nå en ting, men at ho kan stå der i min døråpning å si, forann barnet, at h*n ikke er "min", syntes jeg var ille!(#¤%*)

Når det er sagt så har jeg og opplevd flere ganger den der :"h*n ligner litt på deg synes jeg..." eller "h*n har jo trekk fra faren sin..." eller "sånn gjorde faren også da han var på den alderen..." Men akkurat det synes jeg bare er litt morsomt (les: vittig), og jeg gidder ikke gjøre noe nummer ut av det. Det er folks måte å gjøre ungen til et integrert individ i familien og samfunnet, slik jeg oppfatter det :-)

Men når det gjelder dette egg-kvinnemennesket kjenner jeg at løvemor kvesser klørne! :-0

Jeg er enig med deg - dette med at folk så gjerne vil se likhet er bare litt morsomt - og utelukkende godt ment.

Selv har jeg alltid hørt at jeg er så lik familien min, noe vi bestandig smiler godt av. Ofte er det jo slik også, at folk som lever sammen får endel likhetstrekk; felles gester o.l.

Jeg kan også finne på å si til sønnen min feks at "det har du etter bestefar", selv om han naturligvis ikke har noe genetisk forbindelse.

[tromsmamma]

Takk for alle svar og innlegg fra dere! Det er bra å utveksle erfaringer, og godt å høre andre fortelle om sine opplevelser. Tenkte bare jeg ville poengtere at det jeg synes var verst med episoden var at dama tok så lite hensyn til at barnet ikke har noen andre i verden det kan kalle "sine". At h*n ikke ligner på meg, i utseende, er nå en ting, men at ho kan stå der i min døråpning å si, forann barnet, at h*n ikke er "min", syntes jeg var ille!(#¤%*)

Når det er sagt så har jeg og opplevd flere ganger den der :"h*n ligner litt på deg synes jeg..." eller "h*n har jo trekk fra faren sin..." eller "sånn gjorde faren også da han var på den alderen..." Men akkurat det synes jeg bare er litt morsomt (les: vittig), og jeg gidder ikke gjøre noe nummer ut av det. Det er folks måte å gjøre ungen til et integrert individ i familien og samfunnet, slik jeg oppfatter det :-)

Men når det gjelder dette egg-kvinnemennesket kjenner jeg at løvemor kvesser klørne! :-0

Eller som jeg bruker si.. Heldigvis at barna våre ikke ligner på oss, da hadde de ikke vært så vakre !

[fei1365380229]

Eller som jeg bruker si.. Heldigvis at barna våre ikke ligner på oss, da hadde de ikke vært så vakre !

Hva sier vi som har både egenfødte og adopterte da? Vi kan jo ikke si at den ene er vakrere enn den andre )

[skorpionfisken]

Eller som jeg bruker si.. Heldigvis at barna våre ikke ligner på oss, da hadde de ikke vært så vakre !

Jeg får ofte kommentarer på at min datter er så fin.

Tidligere kom det gjerne en bemerkning fra meg i retur, omtrent sånn: Ja, jeg er enig, vi kunne ikke gjort det bedre selv, med et smil.

I ettertid ser jeg at det er en flåsete og tankeløs kommentar.

Jeg kunne kanskje ikke gjort det bedre selv, men like bra kunne jeg. Det hadde jeg jo faktisk bevist mange år før jeg fikk snuppa.

Storebror er en flott og pen hjemmelaget prototype.

Man undervurderer seg selv med å komme med sånne kommentarer. Man setter sin egen verdi ned, man bygger seg selv ned istedet for opp.

Jeg brukt litt tid på egenutvikling, og vet at jeg er flott, og at jeg kunne gjort det like bra selv.

Jeg bruker litt tid på å hindre at barna mine blir like nedvurderende om seg selv som jeg var i mange år.

[Gjest malun]

Hva sier vi som har både egenfødte og adopterte da? Vi kan jo ikke si at den ene er vakrere enn den andre )

Vi kan si at vi har griseflaks uansett. ;o)

[fei1365380229]

Vi kan si at vi har griseflaks uansett. ;o)

Ja og det har vi virkelig hatt )

[LaViva]

Har også opplevd når mennesker rundt meg blir litt usikre i forhold til adopsjon og forholdet mellom meg og min sønn, så må de kommentere at "han er jo så lik deg" . Vet at dette er godt ment, fordi de mener at siden vi har et barn som så opplagt ser annerledes ut enn oss selv, så er dette med likhet det største komplimentet vi kan få.

Vel, vi er jo ikke like av utseende, og for oss er det helt greitt. Familielikheten vår slår ut på helt andre områder enn utseende. Skulle ønske andre også kunne skjønne dette, at vi ikke higer etter å høre at barna ligner på oss. Jeg merker at jeg selv blir litt irritert på slike kommentarer, fordi jeg ikke oppfatter dem som særlig oppriktige, og er vel derfor redd for at gutten min med årene skal reagere negativt på slike kommentarer også.

Det finnes faktisk tusen fine ting å si om sønnen min, selv om han ikke ligner på meg:-)

Min datter var faktisk lik sin fantastiske førskolelærer gjennom mange år. Hun ville ha samme frisyre, og la seg til samme "fakter og færer" med ansiktsuttrykk og måte å gå på.

Så jeg tror nå adoptivbarn kan bli litt lik foreldrene sine jeg, bare ved å se og mime etter dem..

Å "legge ansiktet i de riktige foldene" er sosialt og kulturelt lært, og der kan adoptivbarn helt sikkert bli temmelig like mor og far.

Så jeg tror nok mange av dem som sier dette til dere, mener det.

[snø]

Min datter var faktisk lik sin fantastiske førskolelærer gjennom mange år. Hun ville ha samme frisyre, og la seg til samme "fakter og færer" med ansiktsuttrykk og måte å gå på.

Så jeg tror nå adoptivbarn kan bli litt lik foreldrene sine jeg, bare ved å se og mime etter dem..

Å "legge ansiktet i de riktige foldene" er sosialt og kulturelt lært, og der kan adoptivbarn helt sikkert bli temmelig like mor og far.

Så jeg tror nok mange av dem som sier dette til dere, mener det.

Jeg har selv sett - og påpekt - noen tilfeller hvor adoptivbarnet er påfallende lik sin adoptivfar eller -mor. Så jeg er enig i at det nok noen ganger kan stemme at ungene våre likner på oss, selv om de ikke er bioligisk våre.

Beste hilsen fra

[grot]

Min datter var faktisk lik sin fantastiske førskolelærer gjennom mange år. Hun ville ha samme frisyre, og la seg til samme "fakter og færer" med ansiktsuttrykk og måte å gå på.

Så jeg tror nå adoptivbarn kan bli litt lik foreldrene sine jeg, bare ved å se og mime etter dem..

Å "legge ansiktet i de riktige foldene" er sosialt og kulturelt lært, og der kan adoptivbarn helt sikkert bli temmelig like mor og far.

Så jeg tror nok mange av dem som sier dette til dere, mener det.

Ja er helt enig i at adoptivbarn/stebarn kan bli veldig like sine foreldre i fakter og mimikk. Har selv en niese som har vokst opp med en ste-bestemor, der mange alltid har presisert likheten mellom disse to (uten å vite at de faktisk ikke er i slekt) Barn er jo racere til å kopiere voksne og dette kan gjelde både mimikk, kroppsholdning, måte å snakke på osv, og da kan resultatet til tider bli forbløffende ja:-)