Blei litt paff!...

[Gjest malun]

Jeg har selv sett - og påpekt - noen tilfeller hvor adoptivbarnet er påfallende lik sin adoptivfar eller -mor. Så jeg er enig i at det nok noen ganger kan stemme at ungene våre likner på oss, selv om de ikke er bioligisk våre.

Beste hilsen fra

Jeg vokste opp med veldig nær og daglig kontakt med kusina mi, som er et par år eldre enn meg.

Fortsatt blir mennene våre slått av hvor mange likheter det er mellom oss. Vi ler på samme måte og av samme ting, har mange av de samme faktene og lik mimikk.

Dermed virker det nok som om det er en familielikhet der, selv om vi ikke deler noen gener.

Veldig hyggelig, det! ;o)

[Thaimamma]

Slike kommentarer som at han/hun er jo så lik deg syns jeg faktisk vi får tåle. Det er overhodet ikke vondt ment og noen mennesker ser faktisk litt igjennom utseendet og når barn har endel like fakter og uttrykk så syns man de er like foreldrene også i utseendene.

Har selv en venninne som har bodd med sin stefar hele livet og stadig har fått høre hvor like de er og av folk som ikke visste at de ikke var biologisk far/datter.

Har selv fått høre at noen syns jeg og vår kinesiskfødte datter er "litt" like. Det syns ikke jeg, men jeg ser ikke ting utenifra. Det er utrolig mange som har spurt sånn forsiktig om jeg hadde en mørk mann )

Jeg tar meg ikke nær av at folk sier at han ligner på meg, for all del:-) Jeg er ikke så hårsår. Det var bare det at jeg kjente meg litt igjen i det at folk kommenterer at barnet ikke er mitt på ordentlig. Blir ikke sur og ilter av det, men passer alltid på å få frem (med et smil) at han faktisk er min helt på ordentlig. Da pleier de å smile tilbake og si:ja, selvfølgelig. Og så gjør vi ikke noe mere nummer av det. At folk synes han ligner meg tar jeg som et kjempe-kompliment.

[fei1365380229]

Jeg tar meg ikke nær av at folk sier at han ligner på meg, for all del:-) Jeg er ikke så hårsår. Det var bare det at jeg kjente meg litt igjen i det at folk kommenterer at barnet ikke er mitt på ordentlig. Blir ikke sur og ilter av det, men passer alltid på å få frem (med et smil) at han faktisk er min helt på ordentlig. Da pleier de å smile tilbake og si:ja, selvfølgelig. Og så gjør vi ikke noe mere nummer av det. At folk synes han ligner meg tar jeg som et kjempe-kompliment.

Er helt enig i kommentaren "kunne ha vært din" ikke var helt passende, men hvis de hadde sagt at du nesten kunne ha født han selv så hadde det vel vært greit ).

Forøvrig ser jeg masse likheter hvis jeg vil se dem, men jeg kommenterer dem ganske sjelden fordi jeg er som snytt ut av nesa på min egen mor og har aldri likt den sammenligningen. Hun veier forøvrig også 50 kg mer enn meg )

Blir også litt sliten av alle besteforeldre som maler og maler på hvor like de tre egenfødte barna våre er på oss, er jo litt redd for hva minstejenta skal føle. Ikke det at det skulle være noe savn å ikke være lik oss, men det understreker jo ulikheten gang på gang. Har sagt fra at de godt kan slutte, men det klarer de jo ikke.

[Thaimamma]

Er helt enig i kommentaren "kunne ha vært din" ikke var helt passende, men hvis de hadde sagt at du nesten kunne ha født han selv så hadde det vel vært greit ).

Forøvrig ser jeg masse likheter hvis jeg vil se dem, men jeg kommenterer dem ganske sjelden fordi jeg er som snytt ut av nesa på min egen mor og har aldri likt den sammenligningen. Hun veier forøvrig også 50 kg mer enn meg )

Blir også litt sliten av alle besteforeldre som maler og maler på hvor like de tre egenfødte barna våre er på oss, er jo litt redd for hva minstejenta skal føle. Ikke det at det skulle være noe savn å ikke være lik oss, men det understreker jo ulikheten gang på gang. Har sagt fra at de godt kan slutte, men det klarer de jo ikke.

:-) Ja, jeg syns ikke det er rettferdig overfor guttungen å påstå at han ligner meg...Stakkars liten! Likevel syns jeg jo det er søtt sagt. Man blir jo litt kry da.