Samvær med mor.

[Gjest mien]

Jeg er mor til tre tenåringer. Har hatt utvidet samvær i de seks årene siden skillsmisse. Har i tillegg stilt mye opp for min eksmann for å få hverdagen til å gli best mulig for ungene. Henting, bringing, aktiviteter, ved sykdom osv...Bor i nærheten og har en fleksibel jobb. Har hele tiden ønsket delt omsorg, men det ønsker ikke ungene. De begynner å bli store, og jeg er trett av situasjonen.. Ungene er snart ute med klagingen sin om jeg ikke sørger for at de ikke kjeder seg når de er hos meg. Jeg synes det er noe tull. De har alt rett i nærheten. Har vært mye det siste året og nå har jeg sagt i fra om at mitt hus er åpent for dem når de har LYST å komme. Faren er uenig, fordi det begrenser hans fritid. Men nå er jeg lei av å være hans støttefunksjon i ett og alt. Noen som har opplevd lignende? Ønsker et forsatt godt forhold til ungene mine..

[Gjest Stemor sin situasjon]

Jeg sitter litt på andre siden. Altså er jeg gift med barnets far.

Jeg tror ikke det hadde fungert dersom barnet kunne bestemme selv hvor han ville være hele tiden. Dvs. plutselig dukke opp når vi har andre planer, komme til middag da det ikke var beregnet m.m.

Men nå er han også mye hos oss. Dvs. hver annen helg og hver 3 uke + ca. halvparten av ferier.

[Gjest mien]

Jeg sitter litt på andre siden. Altså er jeg gift med barnets far.

Jeg tror ikke det hadde fungert dersom barnet kunne bestemme selv hvor han ville være hele tiden. Dvs. plutselig dukke opp når vi har andre planer, komme til middag da det ikke var beregnet m.m.

Men nå er han også mye hos oss. Dvs. hver annen helg og hver 3 uke + ca. halvparten av ferier.

Nei, det er helt uaktuellt. Når de så lenge har mer eller sabortert samværet med meg, kan de komme har lyst , men etter avtale. Det skal passe også her i huset. De får ikke styre på som de vil. Det skal være rammer. Jeg vil til livs den situasjonen med "alle rettigheter" som jeg og faren deres har lagt opp til. Dette er ingen ønskesituasjon, men et ønske om et lettere liv fra en mamma som er lei av å bli brukt og manipulert.

[ariadne]

Jeg tror du får flere svar på innlegget om du også legger det inn på forumet "samliv".

[Gjest KariKruskakli]

Nei, det er helt uaktuellt. Når de så lenge har mer eller sabortert samværet med meg, kan de komme har lyst , men etter avtale. Det skal passe også her i huset. De får ikke styre på som de vil. Det skal være rammer. Jeg vil til livs den situasjonen med "alle rettigheter" som jeg og faren deres har lagt opp til. Dette er ingen ønskesituasjon, men et ønske om et lettere liv fra en mamma som er lei av å bli brukt og manipulert.

Jeg forsto ikke helt hvor ungene bodde. Deg eller faren?

[Gjest en mamma i nord]

Nei, det er helt uaktuellt. Når de så lenge har mer eller sabortert samværet med meg, kan de komme har lyst , men etter avtale. Det skal passe også her i huset. De får ikke styre på som de vil. Det skal være rammer. Jeg vil til livs den situasjonen med "alle rettigheter" som jeg og faren deres har lagt opp til. Dette er ingen ønskesituasjon, men et ønske om et lettere liv fra en mamma som er lei av å bli brukt og manipulert.

Jeg forstår godt at du blir frustrert. Ikke noe koselig at barna viser misnøye så snart de syns det er kjedelig.

Nå er jeg en mor som har barna boende hos meg, mens de har vanlig samvær med far, så jeg blir litt på den andre siden av gjerdet. Men mine barn protesterer ofte på at de skal til far, dette er ikke hyggelig for hverken han eller meg, men vi er helt klare på at de skal være der den tiden som er avtalt, de er riktignok litt yngre enn dine, men jeg syns dette bør være foreldrenes avgjørelse.

Tror kanskje du kunne vinne noe på å sette opp klare grenser for hva som er din oppgave og hva som er fars oppgave. Det hres ut som om du har strekt deg langt når det gjelder å legge tilrette for barna også når de ikke er hos deg. Kanskje du skal la far ta mesteparten av ansvaret for hans tid med barna, så tar du ansvaret når de er hos deg. Du tjener ikke noe på å slite deg ut med å gjøre alle til lags.

Litt avhengig av alder så mener jeg barna må ha fast samvær med "den andre forelderen" til faste tider, og at dette ikke er noe de skal bestemme selv. Tror ikke de tjener på det i lengden.

[Gjest mien]

Jeg forstår godt at du blir frustrert. Ikke noe koselig at barna viser misnøye så snart de syns det er kjedelig.

Nå er jeg en mor som har barna boende hos meg, mens de har vanlig samvær med far, så jeg blir litt på den andre siden av gjerdet. Men mine barn protesterer ofte på at de skal til far, dette er ikke hyggelig for hverken han eller meg, men vi er helt klare på at de skal være der den tiden som er avtalt, de er riktignok litt yngre enn dine, men jeg syns dette bør være foreldrenes avgjørelse.

Tror kanskje du kunne vinne noe på å sette opp klare grenser for hva som er din oppgave og hva som er fars oppgave. Det hres ut som om du har strekt deg langt når det gjelder å legge tilrette for barna også når de ikke er hos deg. Kanskje du skal la far ta mesteparten av ansvaret for hans tid med barna, så tar du ansvaret når de er hos deg. Du tjener ikke noe på å slite deg ut med å gjøre alle til lags.

Litt avhengig av alder så mener jeg barna må ha fast samvær med "den andre forelderen" til faste tider, og at dette ikke er noe de skal bestemme selv. Tror ikke de tjener på det i lengden.

Tusen takk for din tilbakemelding.

Jeg er 100% enig på alle punkt.Problemet her, når det gjelder faren, så gjør han ikke det som forventes av ham.

Feks. så ble sønnen vår syk for ei stund siden og faren ville sende ham hjem fra skolen aleine. Da blei jeg heldighvis oppring av skolen og oppmodet om å komme.

Slike ting skjer hele veien og er etter min mening direkte omsorgssvikt.

Han er sløv på oppfølging av skole og lekser, noe som resulterer i unger som ikke leverer inn skolearbeid eller holder orden i tingene sine. Dermed nedsatt karakter. Når de er hos meg bruker jeg mye tid på å sette meg inn i hva de holder på med på skolen og prøver å motivere uten å ta for mye av deres eget ansvar.

Hos faren er den daglige kost så som så. Gjerne honnikorn morgen, middag og kveld.

Jeg prøver å supplere med litt sunnere mat her. Alltid høylytt klaging.

Når det gjelder innertider og generellt sett grensesetting, er faren alltid veldig enig med meg...men holder aldri sin del av avtalen.

Derfor blir ungene sure og vanskelige for jeg alltid må være den strenge, mens faren er grei.

Jeg har jobbet for å holde en grei ramme rundt ungene mine. De skal ikke lide for at jeg ikke ønsker å leve med faren. Men nå begynner de å gå meg på nervene med sine stygge kommentarer og den evindelige klagingen.

Jeg kan og skal tåle mye, men når min mann begynner å reagere på at dette dominerer livet vårt i altfor stor grad..

Jeg er gift på nytt og har et lite barn på et år.De elsker søsteren sin over alt på jord, så den er heldighvis grei. De har også et godt forhold til min mann og respekterer ham.Men de er ikke noe greie med moren sin.

Jeg er den voksne her, men jeg skulle virkelig ønske at faren så sitt ansvar litt klarere. Jeg tar mer enn gjerne hovedomsorgen for barna. Men hva gjør jeg når de overhode ikke er villig til ei uke innimellom engang....

Har hatt flere møter på familievernkontoret og vi er alltid veldig enige, jeg og faren.

Men så var det det virkelige livet da...

Jeg har ikke sett ungene mine siden påske. Selv om de bor under en kilometer unna.

De gidder rett og slett ikke komme når de ikke må...

Helt ærlig så har det vært godt med litt ro i huset, selv om jeg savner de fælt..

Det verste er nå å vite at jeg faktisk er overflødig.

[Gjest en mamma i nord]

Tusen takk for din tilbakemelding.

Jeg er 100% enig på alle punkt.Problemet her, når det gjelder faren, så gjør han ikke det som forventes av ham.

Feks. så ble sønnen vår syk for ei stund siden og faren ville sende ham hjem fra skolen aleine. Da blei jeg heldighvis oppring av skolen og oppmodet om å komme.

Slike ting skjer hele veien og er etter min mening direkte omsorgssvikt.

Han er sløv på oppfølging av skole og lekser, noe som resulterer i unger som ikke leverer inn skolearbeid eller holder orden i tingene sine. Dermed nedsatt karakter. Når de er hos meg bruker jeg mye tid på å sette meg inn i hva de holder på med på skolen og prøver å motivere uten å ta for mye av deres eget ansvar.

Hos faren er den daglige kost så som så. Gjerne honnikorn morgen, middag og kveld.

Jeg prøver å supplere med litt sunnere mat her. Alltid høylytt klaging.

Når det gjelder innertider og generellt sett grensesetting, er faren alltid veldig enig med meg...men holder aldri sin del av avtalen.

Derfor blir ungene sure og vanskelige for jeg alltid må være den strenge, mens faren er grei.

Jeg har jobbet for å holde en grei ramme rundt ungene mine. De skal ikke lide for at jeg ikke ønsker å leve med faren. Men nå begynner de å gå meg på nervene med sine stygge kommentarer og den evindelige klagingen.

Jeg kan og skal tåle mye, men når min mann begynner å reagere på at dette dominerer livet vårt i altfor stor grad..

Jeg er gift på nytt og har et lite barn på et år.De elsker søsteren sin over alt på jord, så den er heldighvis grei. De har også et godt forhold til min mann og respekterer ham.Men de er ikke noe greie med moren sin.

Jeg er den voksne her, men jeg skulle virkelig ønske at faren så sitt ansvar litt klarere. Jeg tar mer enn gjerne hovedomsorgen for barna. Men hva gjør jeg når de overhode ikke er villig til ei uke innimellom engang....

Har hatt flere møter på familievernkontoret og vi er alltid veldig enige, jeg og faren.

Men så var det det virkelige livet da...

Jeg har ikke sett ungene mine siden påske. Selv om de bor under en kilometer unna.

De gidder rett og slett ikke komme når de ikke må...

Helt ærlig så har det vært godt med litt ro i huset, selv om jeg savner de fælt..

Det verste er nå å vite at jeg faktisk er overflødig.

Skjnner godt at du synes det er godt med litt ro i huset. Og en kortere adskillelse har sikkert ingen negativ invirkning. Men jeg tror ikke du egentlig er overflødig i dine barns liv, det må være sårt å føle det slik.

Vet jo ikke hvor gamle barna dine er, men kanskje du skulle gå inn for å ha hovedomsorgen, selv om de ikke ønsker det selv. Barn har godt av at det settes grenser, og de trenger også oppfølging i forhold til skole.Men om du velger denne løsningen så blir det nok ikke enkelt. Kanskje det hadde ært enklere om dere ikke bodde så nært at de bare kunne gå mellom når de ville.

En ting er jeg ihverfall ganske sikker på. Det barn ønsker er ikke altid samsvarende med hva de har behov for.

Håper dere finner en løsning som alle kan leve med.

[Blåmor]

Jeg forsto ikke helt hvor ungene bodde. Deg eller faren?

De bor hos faren, men moren stiller ekstra opp i farens samværstid.

[Gjest søk hjelp]

Var jeg deg ville jeg bedt om et felles møte på familevernkontoret hvor alle får komme med sine ønsker, behov og meninger. Det er klart at det må tas hensyn til deg også, samtidig som barna er så store nå at det kan være vanskelig å tvinge de til å være hos deg i samværshelger.