Du er ikkeordentlig mamma'n min....

[Gjest mamman din på ordentlig]

Vesle jenta kom hjem fra venninnen i går og sa at du er ikke den ordentlige mamman min. Dette hadde venninna sagt. Måtte forklare ei lita jente på 7 år om igjen. Hun var tydelig litt lei seg og sa at hun savnet den ordentlige mamman sin..... (Snufs). 5 min senere var alt bra. fikk en kjempekos og masse smil og hun sa hun var glad i meg og så sprudlet hun videre som den gla'jenta hun er.

Hva bør jeg gjøre i forhold til skolevenninner o andre som kan komme til å si slike ting til vår adoptivdatter?

Tenkte jeg skulle ta dette opp med læreren og kanskje låned enda flere bøker og sende med jenta vår til skolen slik at lærer kan lese for klare litt med om det å vre adoptert. hun er den eneste i klassen men det er flere adopterte på skolen der hun går.

Andre som har opplevd noe av det samme og hva gjorde dere med problemet?

[Gjest En ordentlig mamma]

Hei. Både sønnen min og jeg har hørt det flere ganger - at jeg ikke er den ordentlige mamma´n hans. Jeg sier at jeg Er den ordentlige mamma´n hans, selvom han ikke har ligget i min mage.

Jeg holdt et "foredrag" i klassen hans (han går i 2.) hvor jeg leste et "eventyr" jeg har skrevet om hvordan sønnen min ble min. Det var mye oppdiktning om bakgrunen hans, men alle følelsene og historien sett fra den ventende - og endelig - praktiserende mammaen var virkelig. Klassen satt som tente lys, og synes det var veldig spennende. Etterpå så vi på en masse ting jeg hadde med fra landet han ble født i. Ungene hadde en masse spørsmål, som jeg svarte på etter beste evne. Etterpå spiste vi boller ) Sønnen min hadde selvfølgelig godkjent historien og opplegget først. Det ble en fin opplevelse for han.

Jeg får sikkert mye pepper her, for at jeg sier at jeg er han ordentlige mamma, men for oss så er jeg det. Jeg har to barn som har kommet til meg på helt forskjellige måter, men jeg er deres ordentlige mamma! Jeg er den eneste mamma´n de har, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. Biologi er ikke alt...

[Gjest bebba]

Du kan gjerne ta det opp med læreren, men jeg ville ikke ta meg nær av dette hvis jeg var deg. Dette er en del av livet, og en del av å forstå seg selv og sette seg inn i perspektiv som menneske. Du er den ordentlige mamma'n hennes, og det vet du godt selv. Syvåringer er nødt til å fundere over slike ting på sin måte og utefra sitt perspektiv. Du kan gjerne hjelpe klassen med det.

For all del bare ikke overdriv. Ta det med ro og bli den ordentlige mamma'n du har vært hittil:)

[snø]

Hei. Både sønnen min og jeg har hørt det flere ganger - at jeg ikke er den ordentlige mamma´n hans. Jeg sier at jeg Er den ordentlige mamma´n hans, selvom han ikke har ligget i min mage.

Jeg holdt et "foredrag" i klassen hans (han går i 2.) hvor jeg leste et "eventyr" jeg har skrevet om hvordan sønnen min ble min. Det var mye oppdiktning om bakgrunen hans, men alle følelsene og historien sett fra den ventende - og endelig - praktiserende mammaen var virkelig. Klassen satt som tente lys, og synes det var veldig spennende. Etterpå så vi på en masse ting jeg hadde med fra landet han ble født i. Ungene hadde en masse spørsmål, som jeg svarte på etter beste evne. Etterpå spiste vi boller ) Sønnen min hadde selvfølgelig godkjent historien og opplegget først. Det ble en fin opplevelse for han.

Jeg får sikkert mye pepper her, for at jeg sier at jeg er han ordentlige mamma, men for oss så er jeg det. Jeg har to barn som har kommet til meg på helt forskjellige måter, men jeg er deres ordentlige mamma! Jeg er den eneste mamma´n de har, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. Biologi er ikke alt...

Nei, biologi er ikke alt!

Her er et lite utdrag fra noe skrevet av en amerikansk dame, som selv er adoptert, og som er i prosessen for å få adoptere selv:

"In regards to the term life-giver and other recent posts about happy

adoptions: I was adopted as an infant through a domestic adoption. At

the age of 26 I had the opportunity to meet my female life-giver. I

have always had strong feelings regarding the terms birth mother and

biological mother. My mother...my REAL mother...is the one who changed

all of my diapers, who rocked me to sleep each night, who kissed my

skinned knees and disciplined me. My father...my REAL father...is the

one who taught me to ride a two-wheeled bike, who took me fishing and

taught me to bait my own hook, who taught me to drive and wouldn't let

me date boys until I was "old enough", and who disciplined me. I threw

up on them, cried on them, leaned on them and succeeded because of they

way they raised me.

Don't mistake me, I am very thankful for my life-givers. However, they

will never be my parents. I have a wonderful adoption story, as does

my brother. I often times desire to write a book telling about the

great side of adoption. In fact, the closeness of our family and the

strength that we have as a family is one of the things that first led

my husband and I to consider adoption."

Det er bare _en_ adopterts historie og synspunkt, men jeg synes det er deilig å lese slike historier, og det gir meg tro på at vi kan gjøre våre barn lykkelige, selv om vi ikke er deres bioligiske foreldre :-)

Beste hilsen fra

[hix]

Har ikke kommet dit ennå selv, men jeg tror i hvertfall at det er viktig å snakke med/til ungene om alle disse mammaene og pappaene så tidlig som mulig. Gjerne før de skjønner hva du snakker om. Det er først nå at vår eldste datter (4 år) har oppfattet at det faktisk var en mamma før fostermor også.

Kanskje dere kunne prøve å få alle ungene til å tenke over hva som gjør at det er akkurat mamma og ingen andre som er mamma. Det første forslaget som kommer er helt sikkert at mamma er den som har hatt deg i magen.

Men kanskje kommer det også andre ting som f.eks;

Mamma lager mat til meg.

Mamma henter meg i barnehagen.

Mamma trøster meg når jeg er lei meg.

Mamma synger og leser for meg.

Mamma lar meg kjøre liten handlevogn i butikken.

Mamma gir meg godteri på lørdag.

Mamma lar meg komme opp i senga si når jeg har hatt mareritt.

Mamma bryr seg altid om meg.

Mamma sier at hun er glad i meg.

Mamma gjør meg trygg.

Mamma koser med meg og lar meg sitte på fanget.

Mamma skal altid være der.

Mamma passer på meg.

Osv.

Så kan dere kanskje snakke litt om at det å ha en orntli’ mamma ikke er så enkelt som at man har ligget i magen hennes. Mammaer er utrolig mye viktigere enn det. Kanskje dette vil kunne få ungene til å skjønne at det faktisk er mange ‘orntlie’ mammaer som slett ikke er mammaer for barna sine.

Det finnes mennesker som passer på at ‘orntlie’ mammaer som ikke klarer å være mammaer for ungene sine på ‘orntli’ ikke får lov til å være det heller. Noen ganger får barna en ny mamma fordi den ‘orntlie’ ikke klarte å være det. Kanskje fordi hun var for syk eller fordi hun selv aldri hadde hatt en ‘orntli’ mamma som hadde lært henne å være en ‘orntli’ mamma selv.

Hvis vi tidlig gir adoptivbarna våre en litt utvidet forståelse av hva det vil si å være en mamma, så blir de ikke like forvirret når vennene i barnehagen eller på skolen forteller dem at de ikke har en ‘orntli’ mamma.

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Jeg opplevde det samme med datteren min da hun gikk i barnehagen. Noen av de eldste barna var begynt å spørre henne ut om hvor den ordentlige mammaen hennes var, om hun var død osv. Datteren min syntes dette var både vanskelig og ubehagelig.

Løsningen ble at vi gjorde avtale med barnehagen og troppet mannsterke opp; Mamma, storesøster, storebror og nyankommet lillesøster.

De to eldste okkuperte kjøkkenet og lagde "kinamat light", mens jeg snakket med barna om likheter og forskjeller. Norge har troll, kniv og gaffel, bokstaver, Kina har drager, spisepinner, skrifttegn osv. Hadde med meg norsk bamse med strikkegenser og kinesisk panda med silkeskjorte. Ungene var enige i at selv om det var litt forskjell på disse tingene, så hadde vi mye til felles! Jeg tok også med noen barnebøker med kjente klassiske eventyr som Tommeliten, Nøtteknekkeren og Snehvit. Disse kjente barna igjen...men teksten var på kinesisk, med skrifttegn og lydskrift. Dette var de veldig fascinert av!

Jeg hadde et bittelite kart over Norge, og et tilsvarende større av Kina og fortalte om hvor kjempemange mennesker som bor i Kina. Dette illustrerte jeg ved å fylle nabbiperler oppi et eggeglass (så mange bor det i Norge) og oppi ei vaskebøtte (SÅ mange bor det i Kina)

Vi snakket også om det å være glad i hverandre, og alle var enige i at foreldrene deres var veldig, veldig glade i dem - så glade i dem at de ville gjøre alt for å passe på dem og sørge for at de hadde alt de trengte. Til det svarte jeg at selv om mye er forskjellig i Norge og Kina, er det èn ting som er akkurat lik: Foreldrene i Kina er akkurat like kjempekjempeglade i barna sine som det vi i Norge er. Men ikke alle i Kina har penger nok til å kjøpe det barna trenger. I Norge får man hjelp slik at alle barn kan bo hos foreldrne sine og ha det godt, men sånn er det ikke i Kina.

Så selv om kinamammaen og kinapappaen var veldig, veldig glade i lille-Ping og syntes hun var den deiligste ungen de hadde sett (for det syns jo alle mammaer og pappaer) så kunne hun ikke bo hos dem. Ja, tenk, SÅ glade var de i henne at de bestemte seg for at hun skulle få en ny mamma og pappa som kunne være like glad i henne som det de var, og som kunne gi henne alt hun trengte for å ha det godt.

"Hvordan tror dere de syntes det var da de måtte gi fra seg lille-Ping?" Alle barna var enige om at de måtte ha vært veldig, veldig lei seg. Men at de nok var glade for at lille-Ping skulle få det godt.

Til slutt fikk barnehagen en CD med barnemusikk fra Kina, som har surret og gått jevnt i snart to år. Og da seansen ble avsluttet med at storesøster og storebror innbød til fellesmåltid (der alle fikk hver sitt sett med spisepinner i gave) var stemningen høy )

I tillegg har jeg informert foreldrene på foreldremøte. De fikk vite litt om hvordan denne dagen artet seg, og jeg fikk utelukkende positiv tilbakemelding. Jeg fortalte også litt om følelsene rundt det å vente og å få adoptivbarn, og som mamma til både egenfødte og adopterte så spilte jeg selvfølgelig rått på min hjertesak: Det er INGEN forskjell! De ytre omstendighetene kan være svært forskjellige, men følelsene er akkurat de samme. Jeg sa at Den Rosa Skyen var like sterkt tilstede i hotell-lobbyen der jeg fikk lille-Ping i armene, som da jeg lå på fødestua. (Det var mange som trakk gjenkjennende på smilebåndet her)

Til slutt fortalte jeg hva jeg selv sier til jentene om dette, det er selvsagt det samme som jeg fortalte i barnehagen, men i en litt mer voksen versjon.

Det virket som foreldrene syntes dette var flott info, som jeg sa så slapp de nå å lete etter ord - når barna spurte, kunne de gi dem samme versjon som mine får her heime. (Og selvsagt uten personlige opplysninger)

Jeg fikk bøttevis med positiv tilbakemelding i etterkant, og i barnehagen har det rådet fred og fordragelighet siden )

[ban]

Jeg opplevde det samme med datteren min da hun gikk i barnehagen. Noen av de eldste barna var begynt å spørre henne ut om hvor den ordentlige mammaen hennes var, om hun var død osv. Datteren min syntes dette var både vanskelig og ubehagelig.

Løsningen ble at vi gjorde avtale med barnehagen og troppet mannsterke opp; Mamma, storesøster, storebror og nyankommet lillesøster.

De to eldste okkuperte kjøkkenet og lagde "kinamat light", mens jeg snakket med barna om likheter og forskjeller. Norge har troll, kniv og gaffel, bokstaver, Kina har drager, spisepinner, skrifttegn osv. Hadde med meg norsk bamse med strikkegenser og kinesisk panda med silkeskjorte. Ungene var enige i at selv om det var litt forskjell på disse tingene, så hadde vi mye til felles! Jeg tok også med noen barnebøker med kjente klassiske eventyr som Tommeliten, Nøtteknekkeren og Snehvit. Disse kjente barna igjen...men teksten var på kinesisk, med skrifttegn og lydskrift. Dette var de veldig fascinert av!

Jeg hadde et bittelite kart over Norge, og et tilsvarende større av Kina og fortalte om hvor kjempemange mennesker som bor i Kina. Dette illustrerte jeg ved å fylle nabbiperler oppi et eggeglass (så mange bor det i Norge) og oppi ei vaskebøtte (SÅ mange bor det i Kina)

Vi snakket også om det å være glad i hverandre, og alle var enige i at foreldrene deres var veldig, veldig glade i dem - så glade i dem at de ville gjøre alt for å passe på dem og sørge for at de hadde alt de trengte. Til det svarte jeg at selv om mye er forskjellig i Norge og Kina, er det èn ting som er akkurat lik: Foreldrene i Kina er akkurat like kjempekjempeglade i barna sine som det vi i Norge er. Men ikke alle i Kina har penger nok til å kjøpe det barna trenger. I Norge får man hjelp slik at alle barn kan bo hos foreldrne sine og ha det godt, men sånn er det ikke i Kina.

Så selv om kinamammaen og kinapappaen var veldig, veldig glade i lille-Ping og syntes hun var den deiligste ungen de hadde sett (for det syns jo alle mammaer og pappaer) så kunne hun ikke bo hos dem. Ja, tenk, SÅ glade var de i henne at de bestemte seg for at hun skulle få en ny mamma og pappa som kunne være like glad i henne som det de var, og som kunne gi henne alt hun trengte for å ha det godt.

"Hvordan tror dere de syntes det var da de måtte gi fra seg lille-Ping?" Alle barna var enige om at de måtte ha vært veldig, veldig lei seg. Men at de nok var glade for at lille-Ping skulle få det godt.

Til slutt fikk barnehagen en CD med barnemusikk fra Kina, som har surret og gått jevnt i snart to år. Og da seansen ble avsluttet med at storesøster og storebror innbød til fellesmåltid (der alle fikk hver sitt sett med spisepinner i gave) var stemningen høy )

I tillegg har jeg informert foreldrene på foreldremøte. De fikk vite litt om hvordan denne dagen artet seg, og jeg fikk utelukkende positiv tilbakemelding. Jeg fortalte også litt om følelsene rundt det å vente og å få adoptivbarn, og som mamma til både egenfødte og adopterte så spilte jeg selvfølgelig rått på min hjertesak: Det er INGEN forskjell! De ytre omstendighetene kan være svært forskjellige, men følelsene er akkurat de samme. Jeg sa at Den Rosa Skyen var like sterkt tilstede i hotell-lobbyen der jeg fikk lille-Ping i armene, som da jeg lå på fødestua. (Det var mange som trakk gjenkjennende på smilebåndet her)

Til slutt fortalte jeg hva jeg selv sier til jentene om dette, det er selvsagt det samme som jeg fortalte i barnehagen, men i en litt mer voksen versjon.

Det virket som foreldrene syntes dette var flott info, som jeg sa så slapp de nå å lete etter ord - når barna spurte, kunne de gi dem samme versjon som mine får her heime. (Og selvsagt uten personlige opplysninger)

Jeg fikk bøttevis med positiv tilbakemelding i etterkant, og i barnehagen har det rådet fred og fordragelighet siden )

Så utrolig bra! Hvor du tar energien fra er et annet spørsmål. Litt av ett opplegg. Snuppa begynner i ny barnehage til høsten, skal jammen gjøre noe lignende da. (Skal begynne i skapnorlænningens gamle bhg.)

Stooor klem fra

[Gjest malun]

Hei. Både sønnen min og jeg har hørt det flere ganger - at jeg ikke er den ordentlige mamma´n hans. Jeg sier at jeg Er den ordentlige mamma´n hans, selvom han ikke har ligget i min mage.

Jeg holdt et "foredrag" i klassen hans (han går i 2.) hvor jeg leste et "eventyr" jeg har skrevet om hvordan sønnen min ble min. Det var mye oppdiktning om bakgrunen hans, men alle følelsene og historien sett fra den ventende - og endelig - praktiserende mammaen var virkelig. Klassen satt som tente lys, og synes det var veldig spennende. Etterpå så vi på en masse ting jeg hadde med fra landet han ble født i. Ungene hadde en masse spørsmål, som jeg svarte på etter beste evne. Etterpå spiste vi boller ) Sønnen min hadde selvfølgelig godkjent historien og opplegget først. Det ble en fin opplevelse for han.

Jeg får sikkert mye pepper her, for at jeg sier at jeg er han ordentlige mamma, men for oss så er jeg det. Jeg har to barn som har kommet til meg på helt forskjellige måter, men jeg er deres ordentlige mamma! Jeg er den eneste mamma´n de har, og det er jeg ubeskrivelig takknemlig for. Biologi er ikke alt...

Du får ikke noe pepper fra meg, i hvert fall.

Når folk spør meg om jeg vet hvem de ordentlige foreldrene mine er, svarer jeg at det vet jeg selvsagt - det er jo xx og nn (altså mamma og pappa).

For meg er mamma og pappa de som lengtet etter meg, oppdro deg, tørket tårer, leste eventyr, satt grenser, kjeftet, bekymret seg og alltid kommer til å elske meg ubetinget. ;o)

[Molly Mandy]

Jeg opplevde det samme med datteren min da hun gikk i barnehagen. Noen av de eldste barna var begynt å spørre henne ut om hvor den ordentlige mammaen hennes var, om hun var død osv. Datteren min syntes dette var både vanskelig og ubehagelig.

Løsningen ble at vi gjorde avtale med barnehagen og troppet mannsterke opp; Mamma, storesøster, storebror og nyankommet lillesøster.

De to eldste okkuperte kjøkkenet og lagde "kinamat light", mens jeg snakket med barna om likheter og forskjeller. Norge har troll, kniv og gaffel, bokstaver, Kina har drager, spisepinner, skrifttegn osv. Hadde med meg norsk bamse med strikkegenser og kinesisk panda med silkeskjorte. Ungene var enige i at selv om det var litt forskjell på disse tingene, så hadde vi mye til felles! Jeg tok også med noen barnebøker med kjente klassiske eventyr som Tommeliten, Nøtteknekkeren og Snehvit. Disse kjente barna igjen...men teksten var på kinesisk, med skrifttegn og lydskrift. Dette var de veldig fascinert av!

Jeg hadde et bittelite kart over Norge, og et tilsvarende større av Kina og fortalte om hvor kjempemange mennesker som bor i Kina. Dette illustrerte jeg ved å fylle nabbiperler oppi et eggeglass (så mange bor det i Norge) og oppi ei vaskebøtte (SÅ mange bor det i Kina)

Vi snakket også om det å være glad i hverandre, og alle var enige i at foreldrene deres var veldig, veldig glade i dem - så glade i dem at de ville gjøre alt for å passe på dem og sørge for at de hadde alt de trengte. Til det svarte jeg at selv om mye er forskjellig i Norge og Kina, er det èn ting som er akkurat lik: Foreldrene i Kina er akkurat like kjempekjempeglade i barna sine som det vi i Norge er. Men ikke alle i Kina har penger nok til å kjøpe det barna trenger. I Norge får man hjelp slik at alle barn kan bo hos foreldrne sine og ha det godt, men sånn er det ikke i Kina.

Så selv om kinamammaen og kinapappaen var veldig, veldig glade i lille-Ping og syntes hun var den deiligste ungen de hadde sett (for det syns jo alle mammaer og pappaer) så kunne hun ikke bo hos dem. Ja, tenk, SÅ glade var de i henne at de bestemte seg for at hun skulle få en ny mamma og pappa som kunne være like glad i henne som det de var, og som kunne gi henne alt hun trengte for å ha det godt.

"Hvordan tror dere de syntes det var da de måtte gi fra seg lille-Ping?" Alle barna var enige om at de måtte ha vært veldig, veldig lei seg. Men at de nok var glade for at lille-Ping skulle få det godt.

Til slutt fikk barnehagen en CD med barnemusikk fra Kina, som har surret og gått jevnt i snart to år. Og da seansen ble avsluttet med at storesøster og storebror innbød til fellesmåltid (der alle fikk hver sitt sett med spisepinner i gave) var stemningen høy )

I tillegg har jeg informert foreldrene på foreldremøte. De fikk vite litt om hvordan denne dagen artet seg, og jeg fikk utelukkende positiv tilbakemelding. Jeg fortalte også litt om følelsene rundt det å vente og å få adoptivbarn, og som mamma til både egenfødte og adopterte så spilte jeg selvfølgelig rått på min hjertesak: Det er INGEN forskjell! De ytre omstendighetene kan være svært forskjellige, men følelsene er akkurat de samme. Jeg sa at Den Rosa Skyen var like sterkt tilstede i hotell-lobbyen der jeg fikk lille-Ping i armene, som da jeg lå på fødestua. (Det var mange som trakk gjenkjennende på smilebåndet her)

Til slutt fortalte jeg hva jeg selv sier til jentene om dette, det er selvsagt det samme som jeg fortalte i barnehagen, men i en litt mer voksen versjon.

Det virket som foreldrene syntes dette var flott info, som jeg sa så slapp de nå å lete etter ord - når barna spurte, kunne de gi dem samme versjon som mine får her heime. (Og selvsagt uten personlige opplysninger)

Jeg fikk bøttevis med positiv tilbakemelding i etterkant, og i barnehagen har det rådet fred og fordragelighet siden )

Jeg er målløs!!

Har ikke adoptert selv, men har adoptivbarn i familien.

Dette syns jeg var skikkelig flott, lilja!

Her traff du barna på deres premisser.

*applauderer*

Klem

:-)

[Molly Mandy]

Jeg opplevde det samme med datteren min da hun gikk i barnehagen. Noen av de eldste barna var begynt å spørre henne ut om hvor den ordentlige mammaen hennes var, om hun var død osv. Datteren min syntes dette var både vanskelig og ubehagelig.

Løsningen ble at vi gjorde avtale med barnehagen og troppet mannsterke opp; Mamma, storesøster, storebror og nyankommet lillesøster.

De to eldste okkuperte kjøkkenet og lagde "kinamat light", mens jeg snakket med barna om likheter og forskjeller. Norge har troll, kniv og gaffel, bokstaver, Kina har drager, spisepinner, skrifttegn osv. Hadde med meg norsk bamse med strikkegenser og kinesisk panda med silkeskjorte. Ungene var enige i at selv om det var litt forskjell på disse tingene, så hadde vi mye til felles! Jeg tok også med noen barnebøker med kjente klassiske eventyr som Tommeliten, Nøtteknekkeren og Snehvit. Disse kjente barna igjen...men teksten var på kinesisk, med skrifttegn og lydskrift. Dette var de veldig fascinert av!

Jeg hadde et bittelite kart over Norge, og et tilsvarende større av Kina og fortalte om hvor kjempemange mennesker som bor i Kina. Dette illustrerte jeg ved å fylle nabbiperler oppi et eggeglass (så mange bor det i Norge) og oppi ei vaskebøtte (SÅ mange bor det i Kina)

Vi snakket også om det å være glad i hverandre, og alle var enige i at foreldrene deres var veldig, veldig glade i dem - så glade i dem at de ville gjøre alt for å passe på dem og sørge for at de hadde alt de trengte. Til det svarte jeg at selv om mye er forskjellig i Norge og Kina, er det èn ting som er akkurat lik: Foreldrene i Kina er akkurat like kjempekjempeglade i barna sine som det vi i Norge er. Men ikke alle i Kina har penger nok til å kjøpe det barna trenger. I Norge får man hjelp slik at alle barn kan bo hos foreldrne sine og ha det godt, men sånn er det ikke i Kina.

Så selv om kinamammaen og kinapappaen var veldig, veldig glade i lille-Ping og syntes hun var den deiligste ungen de hadde sett (for det syns jo alle mammaer og pappaer) så kunne hun ikke bo hos dem. Ja, tenk, SÅ glade var de i henne at de bestemte seg for at hun skulle få en ny mamma og pappa som kunne være like glad i henne som det de var, og som kunne gi henne alt hun trengte for å ha det godt.

"Hvordan tror dere de syntes det var da de måtte gi fra seg lille-Ping?" Alle barna var enige om at de måtte ha vært veldig, veldig lei seg. Men at de nok var glade for at lille-Ping skulle få det godt.

Til slutt fikk barnehagen en CD med barnemusikk fra Kina, som har surret og gått jevnt i snart to år. Og da seansen ble avsluttet med at storesøster og storebror innbød til fellesmåltid (der alle fikk hver sitt sett med spisepinner i gave) var stemningen høy )

I tillegg har jeg informert foreldrene på foreldremøte. De fikk vite litt om hvordan denne dagen artet seg, og jeg fikk utelukkende positiv tilbakemelding. Jeg fortalte også litt om følelsene rundt det å vente og å få adoptivbarn, og som mamma til både egenfødte og adopterte så spilte jeg selvfølgelig rått på min hjertesak: Det er INGEN forskjell! De ytre omstendighetene kan være svært forskjellige, men følelsene er akkurat de samme. Jeg sa at Den Rosa Skyen var like sterkt tilstede i hotell-lobbyen der jeg fikk lille-Ping i armene, som da jeg lå på fødestua. (Det var mange som trakk gjenkjennende på smilebåndet her)

Til slutt fortalte jeg hva jeg selv sier til jentene om dette, det er selvsagt det samme som jeg fortalte i barnehagen, men i en litt mer voksen versjon.

Det virket som foreldrene syntes dette var flott info, som jeg sa så slapp de nå å lete etter ord - når barna spurte, kunne de gi dem samme versjon som mine får her heime. (Og selvsagt uten personlige opplysninger)

Jeg fikk bøttevis med positiv tilbakemelding i etterkant, og i barnehagen har det rådet fred og fordragelighet siden )

Jeg er målløs!!

Har ikke adoptert selv, men har adoptivbarn i familien.

Dette syns jeg var skikkelig flott, lilja!

Her traff du barna på deres premisser.

*applauderer*

Klem

:-)

[Gjest malun]

Har ikke kommet dit ennå selv, men jeg tror i hvertfall at det er viktig å snakke med/til ungene om alle disse mammaene og pappaene så tidlig som mulig. Gjerne før de skjønner hva du snakker om. Det er først nå at vår eldste datter (4 år) har oppfattet at det faktisk var en mamma før fostermor også.

Kanskje dere kunne prøve å få alle ungene til å tenke over hva som gjør at det er akkurat mamma og ingen andre som er mamma. Det første forslaget som kommer er helt sikkert at mamma er den som har hatt deg i magen.

Men kanskje kommer det også andre ting som f.eks;

Mamma lager mat til meg.

Mamma henter meg i barnehagen.

Mamma trøster meg når jeg er lei meg.

Mamma synger og leser for meg.

Mamma lar meg kjøre liten handlevogn i butikken.

Mamma gir meg godteri på lørdag.

Mamma lar meg komme opp i senga si når jeg har hatt mareritt.

Mamma bryr seg altid om meg.

Mamma sier at hun er glad i meg.

Mamma gjør meg trygg.

Mamma koser med meg og lar meg sitte på fanget.

Mamma skal altid være der.

Mamma passer på meg.

Osv.

Så kan dere kanskje snakke litt om at det å ha en orntli’ mamma ikke er så enkelt som at man har ligget i magen hennes. Mammaer er utrolig mye viktigere enn det. Kanskje dette vil kunne få ungene til å skjønne at det faktisk er mange ‘orntlie’ mammaer som slett ikke er mammaer for barna sine.

Det finnes mennesker som passer på at ‘orntlie’ mammaer som ikke klarer å være mammaer for ungene sine på ‘orntli’ ikke får lov til å være det heller. Noen ganger får barna en ny mamma fordi den ‘orntlie’ ikke klarte å være det. Kanskje fordi hun var for syk eller fordi hun selv aldri hadde hatt en ‘orntli’ mamma som hadde lært henne å være en ‘orntli’ mamma selv.

Hvis vi tidlig gir adoptivbarna våre en litt utvidet forståelse av hva det vil si å være en mamma, så blir de ikke like forvirret når vennene i barnehagen eller på skolen forteller dem at de ikke har en ‘orntli’ mamma.

Godt innlegg!

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Så utrolig bra! Hvor du tar energien fra er et annet spørsmål. Litt av ett opplegg. Snuppa begynner i ny barnehage til høsten, skal jammen gjøre noe lignende da. (Skal begynne i skapnorlænningens gamle bhg.)

Stooor klem fra

Sitter her og skriver på en artikkel, så det er UTROLIG hvor mye energi jeg har...til andre ting.

Skal ha en sånn liten infoting på foreldremøte til høsten også, men kommer foreløpig ikke til å gjøre så mye mer ut av det. Skolen der ungene mine går, er mottaksskole for flyktninger og asylsøkere, så felleskapet er fargerikt nok fra før )

Hils dine, og god helg!

[Gjest lilja (den opprinnelige)]

Jeg er målløs!!

Har ikke adoptert selv, men har adoptivbarn i familien.

Dette syns jeg var skikkelig flott, lilja!

Her traff du barna på deres premisser.

*applauderer*

Klem

:-)

Takk!

*bluss*

[Gjest malun]

Nei, biologi er ikke alt!

Her er et lite utdrag fra noe skrevet av en amerikansk dame, som selv er adoptert, og som er i prosessen for å få adoptere selv:

"In regards to the term life-giver and other recent posts about happy

adoptions: I was adopted as an infant through a domestic adoption. At

the age of 26 I had the opportunity to meet my female life-giver. I

have always had strong feelings regarding the terms birth mother and

biological mother. My mother...my REAL mother...is the one who changed

all of my diapers, who rocked me to sleep each night, who kissed my

skinned knees and disciplined me. My father...my REAL father...is the

one who taught me to ride a two-wheeled bike, who took me fishing and

taught me to bait my own hook, who taught me to drive and wouldn't let

me date boys until I was "old enough", and who disciplined me. I threw

up on them, cried on them, leaned on them and succeeded because of they

way they raised me.

Don't mistake me, I am very thankful for my life-givers. However, they

will never be my parents. I have a wonderful adoption story, as does

my brother. I often times desire to write a book telling about the

great side of adoption. In fact, the closeness of our family and the

strength that we have as a family is one of the things that first led

my husband and I to consider adoption."

Det er bare _en_ adopterts historie og synspunkt, men jeg synes det er deilig å lese slike historier, og det gir meg tro på at vi kan gjøre våre barn lykkelige, selv om vi ikke er deres bioligiske foreldre :-)

Beste hilsen fra

Det er jo omtrent som jeg skrev, gitt!

Men når det er sagt, synes jeg at terminologien "female life-giver" smaker litt i overkant PK og konstruert for meg. Blir litt sånn "aldersmessig utfordret" i stedet for "gammel". ;o)

[Gjest malun]

Jeg opplevde det samme med datteren min da hun gikk i barnehagen. Noen av de eldste barna var begynt å spørre henne ut om hvor den ordentlige mammaen hennes var, om hun var død osv. Datteren min syntes dette var både vanskelig og ubehagelig.

Løsningen ble at vi gjorde avtale med barnehagen og troppet mannsterke opp; Mamma, storesøster, storebror og nyankommet lillesøster.

De to eldste okkuperte kjøkkenet og lagde "kinamat light", mens jeg snakket med barna om likheter og forskjeller. Norge har troll, kniv og gaffel, bokstaver, Kina har drager, spisepinner, skrifttegn osv. Hadde med meg norsk bamse med strikkegenser og kinesisk panda med silkeskjorte. Ungene var enige i at selv om det var litt forskjell på disse tingene, så hadde vi mye til felles! Jeg tok også med noen barnebøker med kjente klassiske eventyr som Tommeliten, Nøtteknekkeren og Snehvit. Disse kjente barna igjen...men teksten var på kinesisk, med skrifttegn og lydskrift. Dette var de veldig fascinert av!

Jeg hadde et bittelite kart over Norge, og et tilsvarende større av Kina og fortalte om hvor kjempemange mennesker som bor i Kina. Dette illustrerte jeg ved å fylle nabbiperler oppi et eggeglass (så mange bor det i Norge) og oppi ei vaskebøtte (SÅ mange bor det i Kina)

Vi snakket også om det å være glad i hverandre, og alle var enige i at foreldrene deres var veldig, veldig glade i dem - så glade i dem at de ville gjøre alt for å passe på dem og sørge for at de hadde alt de trengte. Til det svarte jeg at selv om mye er forskjellig i Norge og Kina, er det èn ting som er akkurat lik: Foreldrene i Kina er akkurat like kjempekjempeglade i barna sine som det vi i Norge er. Men ikke alle i Kina har penger nok til å kjøpe det barna trenger. I Norge får man hjelp slik at alle barn kan bo hos foreldrne sine og ha det godt, men sånn er det ikke i Kina.

Så selv om kinamammaen og kinapappaen var veldig, veldig glade i lille-Ping og syntes hun var den deiligste ungen de hadde sett (for det syns jo alle mammaer og pappaer) så kunne hun ikke bo hos dem. Ja, tenk, SÅ glade var de i henne at de bestemte seg for at hun skulle få en ny mamma og pappa som kunne være like glad i henne som det de var, og som kunne gi henne alt hun trengte for å ha det godt.

"Hvordan tror dere de syntes det var da de måtte gi fra seg lille-Ping?" Alle barna var enige om at de måtte ha vært veldig, veldig lei seg. Men at de nok var glade for at lille-Ping skulle få det godt.

Til slutt fikk barnehagen en CD med barnemusikk fra Kina, som har surret og gått jevnt i snart to år. Og da seansen ble avsluttet med at storesøster og storebror innbød til fellesmåltid (der alle fikk hver sitt sett med spisepinner i gave) var stemningen høy )

I tillegg har jeg informert foreldrene på foreldremøte. De fikk vite litt om hvordan denne dagen artet seg, og jeg fikk utelukkende positiv tilbakemelding. Jeg fortalte også litt om følelsene rundt det å vente og å få adoptivbarn, og som mamma til både egenfødte og adopterte så spilte jeg selvfølgelig rått på min hjertesak: Det er INGEN forskjell! De ytre omstendighetene kan være svært forskjellige, men følelsene er akkurat de samme. Jeg sa at Den Rosa Skyen var like sterkt tilstede i hotell-lobbyen der jeg fikk lille-Ping i armene, som da jeg lå på fødestua. (Det var mange som trakk gjenkjennende på smilebåndet her)

Til slutt fortalte jeg hva jeg selv sier til jentene om dette, det er selvsagt det samme som jeg fortalte i barnehagen, men i en litt mer voksen versjon.

Det virket som foreldrene syntes dette var flott info, som jeg sa så slapp de nå å lete etter ord - når barna spurte, kunne de gi dem samme versjon som mine får her heime. (Og selvsagt uten personlige opplysninger)

Jeg fikk bøttevis med positiv tilbakemelding i etterkant, og i barnehagen har det rådet fred og fordragelighet siden )

Kjempefint!

Når man først skal informere ungene, er det nok lurt å ta med de voksne også - for det er jo tross alt der ungene får mange av svarene sine fra. ;o)

[Miss seventy]

Har dere hele tiden vært åpen med henne med tanke på at hun er adoptert?

[snø]

Det er jo omtrent som jeg skrev, gitt!

Men når det er sagt, synes jeg at terminologien "female life-giver" smaker litt i overkant PK og konstruert for meg. Blir litt sånn "aldersmessig utfordret" i stedet for "gammel". ;o)

Jeg så at du skrev det samme etterpå, ja :-)

Og joda, jeg er helt enig i det du sier om å være politisk korrekt, men er det noe amerikanere kan, så er det å være det ;o)

Jeg klarer liksom ikke helt å se forskjellen på "birthmother" og "lifegiver" da...

Men igjen, jeg synes det er godt å høre om adopterte som sier det hun og du sier :-)

Beste hilsen fra

[meimei]

Jeg har ikke tro på de helt store utlegningene om Kina, kultur og biologi i sånne spørsmål. Synes ikke det er nødvendig å gjøre dette mer komplisert enn det er. Det aller, aller viktigste tror jeg, er at vi som foreldre er trygg og overbevisende om dette. Jeg har fått dette spørsmålet noen ganger, og svarer da:

NN har ikke ligget i min mage, men jeg er den orntlige moren hennes likevel. For det har de som bestemmer i Kina og i Norge bestemt at jeg skal være.

Dette svaret har vært helt greit for ungene å akseptere.

[Molly Mandy]

Takk!

*bluss*

Ingen grunn til å rødme, jeg ble skikkelig imponert, jeg!

:-)

[Gjest mamman din på ordentlig]

her er det mye bra. vi har vært veldig åpne om dette da hun kommer fra Korea og snakker ofte om dette så jeg tror hun skjønner det, det var bare så leit å se at hun plutselig virket så lei seg.....

ja, jeg sier også at jeg er den ordentlige mamman hennes bare at hun har ligget i en annen mage men at det ikke betyr noe, for alle har jo ligget i en mage og dette er ok.

Får se om jeg tar en tur på skolen og snakker med alle i klassen slik at ingen lurer. Har vært der en gang men vet at det også finnes mange fordommer blandt de voksne så temaet er sikkert ok på et foreldremøte også......

Hører av og til at ungene sier "mamma har sagt at du ikke er.... osv"